Dog

Hei. Ja, er veldig letta for at den samtalen gikk så bra. Tusen takk, tenker absolutt på hva som er best for henne, det jeg bryr meg mest om nå. <3

Hei Ja, kjenner det er veldig krevende med en liten valp. Jeg viste jo at det kom til å bli slitsomt, men jeg viste ikke at jeg kom til å føle det som dette... å gråte hele tiden og være trist. Kondolerer, det er utrolig trist når man mister sin mest trofaste følgesvenn. Vet hvordan du har det, savner min lille Bella enda. Er godt å høre at jeg ikke er den eneste som tenker det med at jeg ikke klarer dette mer. Så bra at du forsatt har henne. <3 Så bra at det går utrolig bra med dere begge nå. <3 Jeg har fått tips av noen andre med å beholde henne til jeg har vært på valpekurs ogsånt, men samtidig føler jeg at det er som å bruke henne som en forsøkskanin, siden jeg er redd for at jeg kommer til å ha denne angre følelsen med å ikke ha gitt henne tilbake så tidlig som mulig. Og hun blir jo bare mer og mer knyttet til meg, og jeg vil jo føle enda mer skyldfølelse hvis jeg gir henne bort etter et par måneder. Er bare så utrolig redd for at disse følelsene ikke går over, og at denne depresjonen tar lang tid også... Er irriterende at angst og depresjon skal ødelegge alt og gjøre sånn at alt føles mørkt ut. (jeg får jo selvfølgelig hjelp for dette hos psykolog). Må bare tenke nøye på dette, fordi jeg vil bare det beste for lille Lexi. Har fått mange forskjellige tips om hva jeg burde gjøre, så hodet mitt er et stort kaos, haha. Tusen hjertelig takk, trenger all den lykke tilen jeg kan få og takk får svaret ditt. <3

Hei Jeg har snakket med pappa om det, og han støtter meg 100%. Kjenner at det er godt å ha lettet litt på "lokket". Følte meg mye bedre etter jeg var ærlig med han om dette. Jeg har fått valpen fra Hedmark av en hyggelig familie. Så godt å høre at jeg ikke er den eneste som gråter på grunn av dette. Jeg trur selv at jeg gråter mest på grunn av at jeg er deprimert, og da er alt mørkt, noe som er trist siden det kan hende alt hadde vært mye lettere hvis jeg ikke hadde vært det. Er utrolig irriterende at angst og depresjon skal gå utover så utrolig mye fint man kan oppleve i livet. Kjenner jo at jeg er veldig sliten allerede, spesielt med all den pipingen om natta og at hun skal tygge på alt, så må følge med hele tiden, selvom jeg vet at det tar tid og trening. Men hun er en utrolig søt liten tass som jeg har blitt glad i, men klarer ikke slutte å tenke på at hun vil får det mye bedre hos noen andre nå på grunn av det faktumet at jeg har mye som foregår nå. Har fått tips om å vente å se til jeg har vært på hundekurs med henne, men da føler jeg litt på at jeg bruker henne som en forsøkskanin liksom, fordi tenk hvis denne følelsen ikke går over... og da har det gått litt tid og henne har sikkert blitt enda mer knyttet til meg en det hun allerede er. Og hvor lengre tid det går, jo vanskeligere blir det jo. Akkurat som du sier at etter et par måneder så får man en dypere connection. Jeg vet selv at jeg har gått av å ha hund og føle ansvar og få kommet meg litt ut blant mennesker, men samtidig kan jeg ikke ha henne bare for det. En hund har ikke gått av å være rundt en som er stresset og lei seg ofte, føler jeg ihvertfall. Hun er utrolig flott å fortjener bare det beste.

Hei Ja, det er ikke lett det med disse følelsene, kjenner jeg blir litt forvirra til hva jeg burde gjøre. Jeg vil jo tenke på valpen sitt beste... Har vurdert å ringe oppdretteren, det som er litt vanskelig er at de ikke kan veldig mye norsk, men mest islandsk og litt engelsk, så blir litt komplisert å snakke med dem via tlf og de bor 3 timer og 30 min unna. Men må jo selvfølgelig bare prøve å snakke med dem. Tusen takk, skal prøve å ikke ha så dårlig samvittighet, men er lettere sagt en gjort. :/ Vil jo bare det beste for lille Lexi.

Hei. Så bra, det hjelper å høre svar fra en annen oppdretter. Tusen takk for svar

Nå ble det litt rotete med svarene og sånn her, unnskyld. Men ja, er enig at en ordentlig oppdretter burde tenke på hundens beste. Tusen takk.

Tusen takk Hjelper mye å lese det du skriver. <3 Skal snakke med pappa om dette og hvis han reagerer litt negativt til det så kan jeg jo eventuelt visse svarene her ja. Tusen takk for at du tenker at jeg en dag når jeg får det bedre at jeg kan bli en bra hundeeier. Takk <3

Hei Tusen takk for svaret ditt. Kjente tårene rant da jeg leste det siden jeg nå føler at jeg er en utrolig dårlig person som tenker på å gi søte lille Lexi tilbake. Trur også at det beste for meg og lille Lexi at hun får et nytt hjem der hun kan få all den oppmerksomheten og kjærligheten hun trenger. Kjenner jeg har utrolig mye skyldfølelse siden jeg ser allerede at Lexi er trygg her og at hun har blitt litt knyttet til meg. Er litt redd for hvordan de rundt meg og oppdretteren kommer til å reagere. Vil ikke at andre skal bli skuffet over meg eller sur for at jeg vurderer å gi henne tilbake. Det er jo ikke et objekt jeg har kjøpt, men et levende vesen. Noe som også selvfølgelig gjør at jeg blir så skuffet over meg selv at jeg har den følelsen om at jeg ikke kommer til å klare dette. Men jeg kan ikke forsette å føle det som jeg gjør nå, og jeg trur at det beste for Lexi er at hun er rundt noen som er glade hele tiden og ikke er stresset og lei seg meste parten av tiden. Skal snakke med pappa om dette, noe jeg gruer meg til siden jeg allerede kan føle skuffelsen han kommer til å ha over meg. Jeg sliter med å snakke om følelser og tunge ting til andre, så kjenner jeg gruer meg til å fortelle han om dette. Tusen takk for svaret ditt, det hjalp mye. <3

Hei. Tusen takk for svar alle sammen. Jeg har vurdert å ringe oppdretteren og si litt om situasjonen jeg er i og at jeg kanskje skaffet meg hund litt for fort. Når jeg leste svarene så kjente jeg at tårene rant, siden jeg forventet at andre kom til å være negativ til det jeg har skrevet. Jeg kjenner jeg er letta for at dere som har skrevet til meg er så forståelsesfulle. Jeg har en pappa som jeg vurdere å snakke med om dette, men tør ikke fordi jeg er redd på hvordan han kommer til å reagere. Jeg har veldig vanskelig for å snakke om følelser og om ting som ikke er lett og liker ikke å bringe mine problemer på andre. Er også veldig redd for at han kommer til å bli skuffet over meg når jeg sier at jeg vurderer å gi tilbake lille Lexi, da jeg allerede føler han er skuffet nok over meg angående andre ting. Men jeg vet har jeg må snakke med han om dette. Jeg har en storesøster som jeg har snakket med, hun syntes jeg burde vente litt å se, men samtidig så vil jeg ikke at Lexi skal bli mer knyttet til meg en hun er nå. Jeg ser allerede at Lexi er litt knyttet til meg, noe som gjør at jeg får mer skyldfølelse og blir mer lei meg av at jeg vurderer å gi henne tilbake. Selvom lille Lexi er 8 uker bare og kommer nok til å få det kjempe fint hos noen andre. Lille Lexi fortjener å komme til noen som kan gi henne 100% oppmerksomhet og all den kjærligheten hun fortjener. Jeg har også litt den følelsen at hvis jeg gir henne bort, så kommer jeg aldri til å ha samvittighet til å skaffe en annen hund i framtiden. Selvom jeg vet at jeg må tenke på det som er best for lille Lexi og meg selv nå. Med alt det som skjer rundt meg er det heler ikke sunt for valpen å være rundt meg da jeg er stresset og lei meg mye. Er også redd for at oppdretteren kommer til å bli skuffet eller sur når jeg skal snakke med dem om dette. Og siden jeg tenker veldig mye på hva andre kommer til å tenke, så er jeg veldig redd for hva andre (venner og andre i familien) kommer til å si om at jeg kanskje skal levere henne tilbake. Tusen takk for svar

Hei. Jeg er en jente på 18 år. Jeg har vokst opp med en labrador blanding som vi måtte avlive 16.September 2016. Jeg har nå ca et år seinere skaffet meg en labrador valp, lille Lexi som er 8 uker. Men etter jeg fikk henne så har jeg gråti utrolig mye og har begynt å tenke at jeg ikke klarer dette, at jeg savner min gamle hund, at hun kommer til å få det mye bedre hos noen andre som er glade og ikke lei seg hele tiden som meg. Jeg sliter med sosialangst og depresjon, og jeg har mye problemer som skjer i familien og med utdanning. Jeg har følt lenge at jeg ikke vet hvem jeg er og sliter med å finne meg selv igjen. Jeg fikk lille Lexi på Fredagen og har egentlig gråti helt siden jeg fikk henne. Hun er en utrolig flott valp og det er ikke hun som er problemet, men meg. Jeg er veldig usikker på hva jeg burde gjøre. Jeg vet ikke om jeg har skaffet meg feil rase og kanskje egentlig burde hat en litt mindre hund eller om jeg ikke burde ha en hund enda. Jeg kjenner at dette er utrolig vanskelig å skrive og at jeg får utrolig mye skyldfølelse fordi at jeg føler det sånn. Spørsmålet mitt er egentlig hva ville dere gjort hvis dere var meg? Ville dere hat forsettet og sett hvordan dette går og om at denne følelsen kanskje går over, noe jeg er usikker på. Eller å gitt henne til noen som ikke er lei seg hele tiden og kanskje hadde skapt mer glede i livet hennes. Jeg vil bare lille Lexi sitt beste og jeg er redd for at jeg skaffet meg en hund litt for fort med tanke på situasjonen jeg er i nå. Jeg trudde aldri jeg kom til å være en som vurderer omplassering, men jeg klarer ikke slutte å tenke på at Lexi kan få det bedre hos noen andre. Jeg har tenkt lenge at jeg var klar for hund og viste ikke at jeg kom til å føle det sånn som jeg gjør.