Vi har nok nesten bare godtatt at det er sånn hun er, dessverre. Hun er utrolig engstelig av natur, og det skal ingenting til før hun går å gjemmer seg (vi tar frem refleksvesten eller selen, setter oss på gulvet- livredd for kloklipping og børsting, hvis jeg blir litt irritabel eller stresset osv...). Hun skulle jo i utgangspunktet brukes som utstillingshund, så vi trente mye på håndtering da hun var valp. Vi fant fort ut at det var bare å legge den ballen død. Når det gjelder besøk har vi prøvd å gi henne timeout i et annet rom, la gjestene gi henne masse godbiter og fortalt gjestene at de bare skal overse henne (som viser seg å være det beste). På tur er vi føre var- jeg prøver å alltid se joggere før henne og prøver å få fokus bort fra dem med å trene kontakt. Kommer folk gående tett bak oss får jeg henne til å sitte ved siden av beina mine langs kanten av stien, slik at folk kan gå forbi. Hun er i utgangspunktet glad i andre hunder (rolige hunder, og en om gangen vel og merke), men det er vanskelig å treffe andre hunder pga hun er så redd for eierne? hun er med oss overalt, så har prøvd å sosialisere fra dag en. Jeg har hatt "pysesheltie" før, så var veldig nøye på sosialisering denne gang...til tross for det har denne frøkna blitt mye verre enn min forrige. Synes det er så trist at hun aldri slapper skikkelig av, og nå har det begynt å bekymre meg og. Hun ER en svært lojal hund, leken, aktiv, snill og lydig. Jeg er villig til å gjøre alt for å hjelpe henne til å bli tryggere nå, dersom det er mulig. Til nå har vi såklart aldri forlatt henne alene med baby, selv om jeg vet at hun aldri ville gjort noe uprovosert!
Må også si at når andre passer henne har vi flere ganger fått beskjed om at hun er en helt annen hund. Så lenge vi ikke er i nærheten finner hun andre og være trygg på, men så fort vi (min samboer og jeg) er i nærheten stoler hun kun på oss.
Dette ble langt. Håper noen har ork til å lese og har gode råd eller liknende erfaring ☺️☺️