elma

Tusen takk for svar igjen! Det virker som at jo sykere hunden er, jo sterkere virker bedøvelsen? Det beste ville vel vært om våre kjære firbeinte sovnet fredelig inn av alderdom uten at vi påfører dem døden, men det er vel sjelden slikt skjer? Noen som har erfaring med hunder som dør naturlig?

Diagnosen til vetrinæren var "en livmorbetennelse som ligger der og ulmer og fører til smerter". Han sa at hadde det vært hans hund så ville han valgt avliving, fremfor å prøve antibiotikakur. Hun fikk en sprøyte med antibiotika, men jeg hadde også fått en til som jeg kunne gi henne et døgn etter hvis hun var blitt bedre av den første. Noe hun desverre ikke ble. Men kan det ha vært noe annet enn livmorbetennelse. Vetrinæren er svært erfaren og sa det var unødvendig å ta utredning fordi han kunne se på buken hennes at den var utspilt, og at hun trakk sammen magen og stønnet (da hun ikke hadde smertestillende i kroppen). Vetrinær sa ellers at hjertet hennes var veldig sterkt og blodprøver for tre uker siden at alle organer i kroppen fungerte, men at hun hadde betennelse i kroppen. Jeg sitter med en følelse av at hun kanskje skulle få levd lenger, at hun skulle fått mer utredning og mer skulle vært prøvd?

Tusen takk for svar! Hun var egentlig ikke stresset tror jeg før sprøyten ble satt. Avlivingen foregikk i vår egen hage, Hun lå på gresset og jeg ved siden av. Men hun var en veldig inteligent dame, så kanskje hun forstod mer enn jeg vil godta? Men det jeg reagerer på: hun må jo ha vært bevvist ved bedøvelsen siden hun hørte meg? Og hvorfor pustet hun hurtigere og mer anstrengt enn hun gjorde da hun sov naturlig uten medikament? Kan det hende at hun egentlig ikke sov skikkelig , men bare var lammet i musklatur da sprøyten i hjertet ble satt? Kanskje bedøvelsen hadde virket bedre hvis den ble satt inn i en blodåre istedenfor i låret? Da min forrige hund ble avlivet gikk det som sagt veldig fort, og vetrinær sa at det var fordi hunden var så syk. Tispen min nå hadde ifølge vetrinæren hverken åpen eller lukket livmorbetennelse, itilegg til at hun hostet ofte. Jeg hadde kvelden før gitt henne en smertestillende sprøyte som jeg hadde fått av vetrinæren.

Idag måtte jeg ta den enormt tunge avgjørelsen om å la min skjønne godjente (Rhodesian ridgeback på ca 11-12 år) gå over til andre siden. En grusom opplevelse fordi avlivingen ikke gikk slik jeg hadde forventet og jeg er usikker på om det var det rette å gjøre. Jeg har "bare" vært med på en avliving av hund tidligere og det var en helt annen opplevelse enn idag. Den gang var det min kjære rhodesian ridgeback hannhun på 5 år som fikk alvorlig lymfekreft og vetrinær sa at de var dyreplageri å la han skulle gå gjennom cellegiftkur. Jeg så også på hunden den gang at han ikke ville mer. Avlivingen den gang gikk mye raskere og det så ikke ut til at han hadde noe smerte iløpet av prosessen. Det var da en annen vetrinær som avlivet han enn den som avlivde tipen min idag. Vetrinæren den gang satt bedøvelsen rett i blodåren og hunden sov tungt etter kort tid. Idag satt vetrinæren bedøvelsen (den første sprøyten) i låret på godjenten. Ganske kort tid etter den var satt begynte hun å puste veldig hurtig og anstrengt. Jeg følte at hun kjempet imot, og spurte om det ikke var slik at hun skulle sove tungt.Jeg fikk til svar at det kunne være varmen fra solen. Men det var jo samme temperatur før hun fikk bedøvelsen. Det ble gitt litt mer bedøvelse i låret. Hun pustet like hurtig og anstrengt. Jeg lå ved siden av henne og snakket til henne hele tiden og klappet henne. Jeg spurte vetrinæren om hun kunne høre meg, og jeg fikk til svar at hun hører meg og er bevvist. Etter en liten stund beveget hun halen litt og det kom litt diare ut, hun beveget litt på frempotene, men lå ellers stille. Det føltes grusomt, og jeg tenkte "skal hun ikke snart sove tungt". Vetrinæren sa at nå bør vi sette avlivningsprøyten i hjertet, men jeg svarte at "Hun sover vel ikke dypt nok?". Jeg fikk beskjed om at nå var bedøvelsen på topp og sprøyten i hjertet måtte settes nå. Jeg kunne jo ikke motsi vetrinæren. Det ble ikke bare en sprøyte i hjertet ,men to (kanskje tre til og med, jeg klarte ikke ha øynene åpne akkurat da, lå bare inntil min kjære godjente for å være nær henne). Etter sprøyten i hjertet rykket hun i munnvikene. Var dette tegn på smerte? Jeg lurer på: hvorfor pustet hun så fort da hun hadde fått bedøvelsen? var det fordi hun "kjempet imot"? Forstod hun at hun holdt på å dø og var redd? :-( Eller var hun godt nok bedøvet selv om hun pustet så fort og hørte meg? Håper noen med erfaring med avliving vil svare meg og dele sine tanker. Føler jeg sviktet lille skatten min siden hennes siste stund ble på den måten :-(