Tila

Hei Simira, takk for svar! Problemstillingen min er vel primært samvittighet overfor hundene som blir splittet. Det er som "Poten" skrev over at jeg må legge følelsene litt til side. Jeg blir trist over tanken på at jeg velger vekk yngstemann og kommer til å ha en tilværelse der jeg ser ham to ganger i året. - Men på den annen side så har han mest sannsynlig en god del flere år igjen, som gjør at jeg kan se ham over flere år i forhold til dersom eldstemann ble sendt. Du nevner "beholde eldstemann med god samvittighet de årene han har igjen.". Jeg ønsker å tenke sånn, men han vil likevel være mer alene på dagtid da jeg jobber et sted jeg ikke kan ta ham med meg. I gjengjeld vil han jo få gå løs i leiligheten siden han er en rolig og veloppdragen hund :-) Du tenker ikke at det blir noe problem? Han blir jo herjet nok med av yngstemann som skal ta fra ham hundebein, hundegodis, gå løs på ham når de løper ute osv, - at det kan hende han trives her som "enebarn". Vi har forøvrig møtt på kullbroren hans. Gledelig gjensyn etter 11,5 års adskillelse. Igjen, takk for svar!

Hei Malamuten, tusen takk for svar. Den tankegangen din har jeg prøvd å ha denne våren, og som har slitt meg ut. Jeg skulle så gjerne ønske at dette skjedde om ti år når jeg er eldre, etablert, ferdig utdannet osv... Og ikke nå. Jeg har ingen utdanning og plalegger å bli student når jeg ser meg ferdig med det jeg gjør nå. De få jeg har snakket med som har hatt hund i studentperioden har gjerne hatt støtte fra foreldre, familie, samboer osv. Jeg har dessverre ikke så mange av dem her i Nord som kunne avlastet meg så mye. Jeg tenker eldstemann ikke har så mange år igjen og har derfor ikke så mye imot rolige hverdager. Mens yngstemann på 8 år har fortsatt en god del år igjen med masse energi. I tillegg bor jeg i blokk nå, og kommer mest sannsynlig til å gjøre det som student. Savner å kunne ha en hage rett utenfor terassen der hundene kan gå fritt :-) Jeg skal kverne videre og høre med veterinæren og oppdretteren om hva de synes. Igjen, takk for svar!

Poter: Tusen takk for svar. Jeg ønsker å ha så mye å gjøre med hundene som over hode mulig, og å beholde eldstemann er helt klart noe jeg ønsker å gjøre. Jeg sliter litt med å tenke på at det er JEG som splitter dem. Tenk om de hadde hatt det bedre hos en omplasseringsfamilie der de kunne vært sammen? Hva tenker du om det? Worst case scenario som kan skje dersom jeg går for alternativ 1 er at jeg i ettertid innser at jeg ikke klarer å ha hund (i tilfelle han er blant de whippetene som blir 15-17 år gammel). Jeg har ambisjoner om å starte på et profesjonsstudie når jeg ser meg ferdig i Forsvaret og er veldig redd for å ikke klare å ha ham pga det. I verste fall: Tror du at å omplassere en hund, som er separert fra broren sin, vil gå bra? Igjen, takk for svar!

Jeg henvender meg til dere i Hundesonen i håp om å få tips og råd til hva jeg burde gjøre i mitt livs hittil vanskeligste valg. Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig. Jeg takker de som tar seg tid til å lese. Jeg er en jente på 23 år som bor i Troms og jobber fulltid i Forsvaret. Jeg er opprinnelig fra Oslo, men gikk inn i Forsvaret rett etter videregående skole. I vinter (2015/2016) valgte mine foreldre å "slippe det de hadde i hendene", selge huset i Oslo og flytte permanent til Thailand. Med min far i 70-års alderen samt fulltidsarbeidende, ble flytteprosessen en kaotisk prosess. I denne flytteprosessen hadde jeg det svært tungt da jeg visste at tilværelsen uten en ordentlig base, - noe annet enn en forsvarsbolig i midt-Troms, ville bli utfordrende. I tillegg til dødsdommen: Våre to nydelige whippet-hannhunder måtte følge med dem eller bli omplassert. - Dvs.: Jeg ville kun se dem til jul/sommer, i beste fall! Eldstemann, Diego (11,5 år), fikk jeg i 12-årsgave og har vært min lille edelsten gjennom min halve livslengde. Hans fetter, Viggen (8 år), kom til oss tre år etter for å holde "storebror" med selskap. Planen var opprinnelig å ta dem med til Thailand, men min far innså etterhvert at han hadde tatt seg vann over hodet både økonomisk, tidsmessig samt undervurderte alt strevet dette medførte. Det endte med at jeg avdekket hva som måtte til for å ta dem med i Thailand, og ble lettet over å vite at Thai Airways skulle ha kr 5000,- per hund + en vaksinasjonsprosess som skulle starte 20-30 dager før avreise. Jeg prøvde å karre til meg hundene så godt jeg kunne og fikk overtalt samboer til å gå med på å ha hundene frem til påske eller sommeren 2016. Hele prosessen med flyttingen/sen midtlivskrise/hva pokker man ønsker å kalle det har ført til at jeg er så sint på mine egne foreldre og føler meg så skuffet og sviktet at jeg helst ikke ønsker å noen gang sende hunde(e) til dem i Thailand nettopp fordi det vil fungere som en gulrot for meg som sitter i Norge og venter på å få en telefon om at eldstemann har takket for seg. Pga. mine foreldres manglende evne innenfor moderne elektronikk har også kommunikasjonen så å si ikke vært tilstedeværende etter de reiste. Jeg har nå hatt hundene siden 22. januar 2016 og er dønn sliten. Jeg har aldri vært så stresset og sliten som jeg er nå. Jeg sliter med nattesøvnen fordi jeg ligger og tenker så hodet mitt eksploderer over hva jeg skal gjøre. Hverdagen er tung, jeg føler meg lenket fast pga. de to uskyldige hundene og jeg går rundt med følelsen av at jeg så vidt klarer å holde hodet over vannet. Dette går også utover samboerskapet vårt. Jeg er så utrolig sint på foreldrene mine som, i mine øyne, splittet familien i vinter. Hadde de tatt mer kontakt og gjort flyttingen til en triveligere ting, - Dvs. prioritert penger til å få oss ned dit for å besøke dem, i stedet for å bruke alle pengene på en ***** jaguar, tomt i Thailand, bygge hus med tre soverom, tre bad, eget basseng, to garasjer osv. så ville situasjonen vært annerledes. Men istedet så sitter jeg her med våre to hunder og lever livet til en 60-åring, mens mine foreldre lever sine "jet-set"-liv i Thailand. Noe er nødt til å skje. Det er her dilemmaet kommer inn. Jeg snakket med min far på telefon i forrige uke der det virker som om problemet mitt/vårt/som de har skapt begynner å tikke inn i hodet hans. Han sa han ikke ville at jeg skulle ha det sånn. Jeg har vært hos flere veterinærer, samt snakket med oppdretter, og de er så å si enige i at det å sette en snart 12 år gammel hund på en 10-timers flyreise til Thailand, til nytt klima, nytt sted, ny tidssone vil være for mye for ham. Men derimot broren hans på 8 år (og "kronisk ADHD" eller lignende...) ville taklet det fint. Alternativ 1: Min far foreslo derfor at de kunne få yngstemann til seg, mens jeg beholdt eldstemann. Da ville yngstemann få den oppfølgingen han trenger, og eldstemann vil kunne ha sin siste stund/år her hos meg. Eldstemann er vesentlig roligere enn lillebror også og er generelt en mindre krevende hund. Dette ville vært bedre for meg fordi jeg får en mer avslappende hverdag og slipper at det henger over meg hver bidige dag at turene jeg gir ikke er nok til å slite ut yngstemann. Men i gjengjeld så ville jeg være veldig lei meg over å "sende bort" yngstemann som om han ikke betydde nok for meg, og eldstemann vil være alene på dagtid. Merk: De har alltid gått løs hjemme helt til yngstemann begynte å markere rundt omkring på nattestid, og grave i sofaen på dagtid. Dette har ført til at de er buret inne i en liten innhegning med hundeseng og vannskål på nattestid og 8-9 timer på dagen. Hadde eldstemann vært alene så kunne han gått løs fordi han ikke gjør sånt. Jeg er fullt klar over at ved dette alternativet så blir de splittet, men det jeg trøster meg med er at de splittes en gang før eller siden, så om det skjer nå pga. våre livssituasjoner eller senere pga. at en av dem dør, har ikke så mye å si. Alternativ 2: Jeg finner en vertsfamilie/avlastningshjem/omplasseringshjem som tillater kontakt med eier i området rundt her. Jeg lurer på om det ville vært vanskelig med tanke på at de er to stk, og yngstemann gjør de tingene han gjør. Fordeler med denne løsningen er at de unngår å splittes, jeg kan kanskje ha noe kontakt med dem fortsatt. Ulemper: Ikke sikkert jeg får tak i noen i nærheten, ikke sikkert ny familie vil ha kontakt med meg. HVA ville dere gjort? Jeg setter pris på all form for tilbakemelding. Jeg er klar over at jeg har et forhold til disse hundene som er på kanten til vanvidd, men jeg tror jeg klamrer meg ekstra fast til dem siden de symboliserer hjemmet/barndommen. Mvh