starlight

Nå er det lenge siden jeg har brukt forumet aktivt, og jeg har tydelgivis glemt alt..

Får jeg til å redigere tittelen på et innlegg, slette et innlegg, eller redigere det? Det ble litt tull med mitt ene innlegg, så det skulle stått litt annerledes i overskrift osv. (dette er i kjøpt og salg)

Nå lager jeg utstillingsbånd med krok, hel og halv strup. Sjekk ut siden min :)

Jeg lager diverse utstyr til hund på bestilling (selger innimellom ferdige produkt også).

Alt lages med paracord i mange forskjellige farger og teknikker. Halvstrup, helstrup, fast og regulerbar lengde.

https://www.facebook.com/andreas.hobbyprodukt/

På 26.11.2015, 17.14.50, WelshenNemi skrev:

Kobbel som er godt å holde i, også på selve kobbelet? 

2-2,5 m, helst med refleks

I stoff eller lær.

Er greit fornøyd med trine/non-stop sine kanalkobbel, men vil gjerne ha andre alternativ 

Jeg kan også lage :)

https://www.facebook.com/andreas.hobbyprodukt/

På 23.11.2015, 00.32.44, Snoffe skrev:

Kan hende du finner noe på stoff og stil, eller andre hobbybutikker  

Nei, ikke noe som passer eller slik som jeg mener dessverre :(

Noen som vet hvor jeg får kjøpt utstyr for å lage utstillingsbånd selv?

Jeg har paracordline og perler til å dekorere med, men mangler perler for å holde de andre perlene på plass (klemmer?) og sånn metallstykke for å skyve/regulere lengden på strupdelen med (er det noen som vet hva det heter??).

Det så i alle fall veldig bra ut (i alle fall det jeg rakk å få med meg, jeg skulle jo inn etter deg )

tusen takk

Et annet spørsmål jeg ikke fant svar på. Kan man prøve flere ganger?

Tessa (Sheltie) - Tessa var min første hund (etter å ha vært krisehjem for en håndfull forskjellige kasus). Jeg ønsket meg en hund som var noenlunde lydig, som jeg kunne ha løs (det var et stort problem med de jeg hadde i krisehjem) og som var leken og glad. I tillegg ønsket jeg vel i starten egentlig å kunne dra på noen utstillinger, samt kanskje konkurrere i agility eller lydighet uten at jeg visste så mye om hva det innebar. Tessa viste seg fort å være en utrolig herlig, glad, morsom og intelligent hund. Litt for intelligent til tider. Hun vet så alt for godt hva som kan gå galt, og hva som kan være farlig. Utstillingsmessig gjorde hun det bra som valp, men var usikker og redd både dommer, andre hunder og generelt det å være i ringen. Derfor sluttet vi etter en blåsløyfe som voksen. Vi gikk agilitykurs og hun viste veldig stort talent og glede, helt til hun en dag falt fra bommen og slo seg veldig. Da ble det ikke lenger gøy, og hun ville ikke mer. Innen lydighet var hun kjempeflink i trening, men pga redsel for fremmede folk og hunder kom vi aldri til konkurranse. Jeg kjøpte derfor en hund til. Slik sett fikk jeg ikke gjort alt jeg drømte om da jeg kjøpte henne, men samtidig er hun er mye bedre hund enn jeg kunne drømt om på hjemmebane. Så hengiven, så glad i oss, så morsom og flink. Da Tessa var 2 år, kom Vita. Dermed slapp Tessa presset med trening og det at alle skulle hilse på henne. I noen år var Tessa bare "med" mens jeg brukte treningstiden på Vita. I år fylte Tessa 7 år og hvilken hund hun har blitt. Vi har debutert i både rally og lydighet, og også fått excellent på utstilling uten at hun var redd eller utilpass. Hun har fortsatt dager hvor nervene tar overhånd i ukjente situasjoner, men hun har virkelig blitt en helt annen hund, både når det gjelder fremmede folk og hunder, forstyrrelser og ukjente situasjoner og steder. Det var akkurat som om hun ble lei av at Vita alltid fikk være med på alt gøy. I dag er hun virkelig mer enn jeg kunne drømt om, og en fantastisk liten hund med et utrolig stort hjerte.

Vita (Collie) - Jeg var litt nervøs da jeg bestemte meg for Collie. Det er jo ikke ukjent at det finnes nervøse Collier dessverre, og jeg hadde jo en Sheltie fra før med ikke alt for sterke nerver. Men rasen var drømmen og jeg ville prøve. Jeg har fått mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg ville ha en hund jeg ikke bare kunne trene med, men også starte i konkurranse. Vi hadde opprinnelig ikke store ambisjoner, kun opprykk fra klasse 1 i lydighet og kanskje trene litt annet for moro skyld. Som valp var Vita alldeles herlig. Uredd absolutt alt, elsket folk og andre hunder og dyr. I dag elsker hun ikke alt og alle, men er fortsatt stort sett glad. Hun liker ikke hannhunder som lukter henne i rumpa eller som er innpåsliten, men det må da også være lov. Jeg savner litt energi i konkurranse (den er der i trening, men forsvinner tvert vi går inn i ringen tidvis), men ellers har jeg ikke mye å utsette på henne. Hun lever for å gjøre meg fornøyd, og hun blir knust om hun bare aner at jeg ikke er helt fornøyd med henne. Hun er utrolig lydig, hun kan f.eks kalles inn fra jakt på katt, hun kan gå fri ved fot midt i trondheim sentrum gjennom folkemengder og hun har aldri gjort noe galt som f.eks å stjele mat eller ødelegge noe. Hun er helt skuddfast og ikke redd raketter eller torden. Heldigvis har hun heller ikke gulvredsel. Vi fikk opprykk til kl. 2 i lydighet på andre forsøk da hun var 1. år, og har etter det nesten ikke konkurrert før i år. I år har vi fått opprykk til elite i rally, til kl. 3 i lydighet og blitt klubbmester i spor. I tillegg trener vi agility for moro skyld. Hun er virkelig en allroundhund som duger i det meste og som kan brukes til alt. At hun ikke har nådd lenger er eiers feil og manglende tid. Utstillingsmessig kommer vi nok aldri lenger enn very good da hun har overbitt, men kommentarer om at "hadde bare alle collies vært som din, forbaska synd med det overbittet" osv veier opp for det Jeg hadde ingen grunn til å være nervøs, Vita har overgått alle mine forventninger på alle måter.

I det siste har jeg hørt om så mange som tenker å ta ferdselsprøve med hundene sine. Jeg har aldri satt meg inn i dette og kan ingenting om det, annet enn at jeg vet det gir tittelen BH ved bestått, samt at det består av flere moment, deriblant noe lydighet.

Finnes det reglement for ferdselsprøve noen plass? (altså et oppdatert sådan). Jeg lette på NKK, men uten hell, men det er mulig jeg bare er dårlig til å lete.

Hvor finner man ut hvor dette arrangeres, finnes det noen terminliste, eller må man bare lete fra klubb til klubb?

Er det noen øvre aldersgrense for hund? (vet det finnes en nedre).

2013:

Vita:

Lydighet: Få opprykk til klasse 3. - det klarte vi

Blodspor: trene mer og kanskje komme til start. - Vi rakk ikke trene, men fikk startet klubbmesterskap i spor, og vant og ble klubbmester

Rally-lydighet: Vi hadde aldri prøvd før juni. Startet 2uker etter første trening og fikk direkte opprykk til kl. 2. Neste stevne (dobbelstevne) vant vi begge klasser og endte med opprykk til elite som første Collie i Norge. helt uventet, men veldig moro.

Mentaltest: Fikk dispens til å være med. Vita fikk selvfølgelig løpetid akkurat da, og hun blir en helt annet hund under løpetid. Det gikk derfor ikke så bra som det kunne gjort. 229 poeng og skuddfast. Dommerne skrøt imidlertid av hennes evne til ikke å gi opp, og mente hun løste oppgaver bedre enn andre hunder samme dag.

Vita kjemper også om å bli årets mestvinnende lydighetshund i Røros hundeklubb.

Tessa:

Lydighet: Trene for moro skyld - Det gjorde vi, vi debuterte også i konkurranse med 3. premie. premiegraden gjenspeiler ikke gleden over endelig å kunne starte med henne, samt at det gikk etter forholdene så bra og at hun likte det.

Rally: Hadde heller ikke prøvd rally med Tessa før juni. Debuten endte med klassevinner og direkte opprykk på NKK Trondheim. Deretter 1. napp til kl. 3.

Blodspor: Fikk ikke trent. Deltok på klubbmesterskap (Collie), men der ville ikke Tessa stort. HUn kom til mål, men det tok lang tid.

2014:

Vita:

Rally-lydighet: Ettersom vi er første Collie-ekvipasje i elite, hadde det vært moro å få første Collie med championat, men det skal nok mye til og jeg tror ikke vi klarer det. Derimot så skal vi uansett jobbe for championat.

Lydighet: Komme til start i kl. 3 med ikke alt for dårlig resultat.

Blodspor: trene mer og komme til start i konkurranse.

Tessa:

Rally-lydighet: Få opprykket til klasse 3, enten direkte eller ved resterende napp.

Lydighet: Få 1. premie i klasse 1.

Blodspor: Trene mer, kanskje komme til start i konkurranse.

2013 har vært et år over all forventning når det gjelder konkurranser med hundene. Jeg kan ikke under noen omstendighet vente lignende resultater i 2014.

Jeg er totalt uenig i at man skal holde seg unna hvis man ikke kan alle øvelser "perfekt". Jeg begynte å starte i kl. 2 lydighet før ruta var ferdig innlært. Av den enkle grunn at det var konkurransetrening vi trengte å få, øvelsen ruta fikk komme etter hvert. Nå skal det sies at jeg aldri har stått over ruta av den grunn, og som regel har vi da fått den til også (om enn etter noen kommandoer). Min hund kan f.eks stå under marsj og dekk under marsj tilisynelatende perfekt i trening. Hun gjør aldri feil og utfører øvelsen smertefritt. Nå har det likevel skjedd to ganger i år at hun plutselig stoppet før hun skulle under ståen, og ikke dekket under dekken. Burde jeg da holdt meg unna?

Jeg har forøvrig opplevd at folk står over fellesdekk ved flere anledninger, samt andre øvelser. Hvis det er snakk om en hund som potensielt kan ødelegge for andre under fellesdekken, så synes jeg det er mye bedre at vedkommende står over enn å ødelegge for andre. Jeg har heller aldri opplevd en dommer som har nektet noen å stå over.

Tar opp en gammel tråd jeg..

Jeg "oppdaget" rally ordentlig først for et par måneder siden. Jeg konkurrerer jo i kl. 2 lp med Vita, men Tessa har jeg aldri startet med. Vi har jo i alle år trent både triks og lp med innslag av andre grener, men fordi hun har slitt med konsentrasjon/forstyrrelser/skeptisk til fremmede hunder og evt. dommere så har jeg aldri turt å melde henne på lydighet. Rett og slett fordi jeg har vært redd at hun skulle få en negativ opplevelse. Etter å ha vært på to rally-treninger var hun så utrolig glad for at hun endelig fikk være med på noe og hun var kjempeflink, så jeg meldte henne på konkurranse uten ambisjoner. Grunnen til at jeg turte å melde på var nettopp fordi at man brukes bånd i klasse 1, slik at jeg visste at hun ikke kunne forlate banen, og fordi det ikke er så høytidelig som lp. På konkurransedagen trengte jeg en time oppvarming før jeg oppnådde kontakt (det var jo så mye forstyrrelser, dette var på NKKs utstilling). Tessa imponerte derimot med full kontakt og vant klassen sin med 195 poeng og direkte opprykk. For oss var dette en kjempestor seier, uansett hvor useriøst er enkelt andre måtte mene at rally er. Kanskje kan rally være inngangsporten til at man tør å starte lp etter hvert også. Med Vita fikk jeg også direkte opprykk denne dagen, men jeg må jo si at jeg forventet en del mer av henne, som tross alt går lp.

Vi har bare stilt i rally på nkk. Debut i kl. 1 med både Tessa og Vita. Av 14 startende ble Vita nr. 3 med 191 poeng og direkte opprykk. Tessa vant klassen med 195 poeng. Hurra =)

Har jo tenkt litt på sheltien og Det virker litt sånn at når noen med Aussie vil ha en annen hund, ender de ofte opp med Sheltien De sheltiene jeg har truffet har vært greie nok de, men de har virket litt mer grinete, om det blir rett ord å bruke.. Kan jo være at det har vært noe med akkurat de linjene eller noe..?

Med fare for å være inhabil. Sheltien min er i alle fall ikke grinete. Tror aldri hun har vært sur, hun er bare overlykkelig for hver en ny dag hun våkner til.. Collien derimot, hun kan være manisk depressiv

Jeg må jo bare erkjenne at schæferen er ti år, og jeg kommer ikke til å ha henne veldig mye lenger. Det vil bli et problem. Den hunden er som et vitalt organ for meg. Jeg vet det er dumt å ta sorgene på forskudd, men jeg tror det kan være fornuftig å forberede seg.

Selv om hun er en hund, så er det lite jeg kan gjøre med følelsene mine. Jeg er mer knyttet til den HUNDEN enn det jeg noen gang kommer til å være med en rekke mennesker. Jeg pratet litt med en fagperson når det kommer til psykologi, og han mente at den sorgen over å miste en hund, er for mange minst like sterk, som å miste et menneske som står deg veldig nært. Kanskje også sterkere. Derimot var det heller få som ville klare å forstå dette, med tanke på at tapet var av et dyr, og ikke en person. De ordene skremte meg altså.

Jeg har jo en hund til, men det blir litt som å påpeke at selv om du mister den ene, så har du jo alltid en ekstra forelder, for eksempel. Dessuten har schæferen vært med meg på alt siden jeg praktisk talt var et barn. Og da snakker vi alt. Gjennom skolegang, flytting, nye arbeidsforhold, traumatiske hendelser, sykdom, død, enda mer flytting, enda flere nye jobbsituasjoner, hunder som kommer og går, venner som kommer og går and so on, listen er veldig lang.

Så hva gjør jeg når klippen i livet mitt forsvinner?

Jeg kjenner veldig godt følelsene og tankene du beskriver. For litt over 1, 5år siden mistet jeg min aller beste venn gjennom 14 år, hesten min Starlight. Det er jo ikke en hund, men følelsene er de samme.

Jeg fikk ham da jeg var 14, og hadde da "kjent" ham i noen flere år, da han var rideskolehest der jeg ridde. Gjennom de 12 første årene tilbrakte vi nesten hver eneste dag sammen. Han var den jeg kunne fortelle alt til. Gjennom vanskelige perioder, dårlig selvsikkerhet osv var han der. Ikke en eneste dag var han sur på meg. Alltid glad. Alltid snill. Han gjorde mye for selvsikkerheten min. Sammen med ham kunne jeg være meg selv og jeg kunne lykkes. Jeg ble voksen sammen med ham. Han var alltid der. Uansett hva som skjedde så var han klippen. Han var helt spesiell, selv om jeg ikke er objektiv så kan jeg si det. Han hadde ikke alltid hatt det godt der han kom fra, og jeg tror han visste hvor heldig han var som kom til oss. Han hadde hele familien min som brydde seg om han. Og han viste oss med hele seg at han var takknemlig og glad i oss. Da han ble syk var han nesten 28 år gammel. Jeg visste jo at han begynte å dra på åra, men så sprek som han var, så var det ingen som kunne tro at det skulle gå så fort. En måned etter at han ble syk, var jeg med han den siste dagen. Jeg holdt ham da han døde, jeg lå sammen med ham lenge etter at han var borte.

Å miste ham er det verste jeg har opplevd. Tårene triller mens jeg skriver dette også. Alle (bortsett fra familien min) synes det er sykt å fortsatt kunne skrike over et dyr som snart har vært borte i 2 år. Jeg drømmer fortsatt om ham om natta. Jeg savner ham. JEg synes fortsatt tanken på å aldri mer kunne sette meg opp på ryggen hans, eller si "nuss" og på det, er forferdelig. Innimellom blir jeg så trist når jeg tenker på det at det føles uoverkommelig. Men dagene går jo. Jeg klarer meg. Men det gjør vondt. Jeg kan ikke se for meg at den dagen kommer da det ikke lenger gjør vondt.

Jeg har også sørget mer på ham, enn på enkelte mennesker, som også har vært nær slekt. Det høres forferdelig ut å si, men for meg er det ikke forskjell på å elske et dyr eller et menneske. Hvorfor skal det være "galt" å savne og å bli knust over at man mister sin beste venn, bare fordi det er et dyr? DYret kan gjøre mer for en person enn et menneske noen gang gjør. Et dyr er alltid ærlig, det elsker deg uansett dine feil og mangler. Jeg blir så provosert når folk bruker frasen om at "det er bare et dyr".

De første ukene etter jeg mistet Starlight gråt jeg en skvett hver eneste dag. Helst når ingen så meg. Når folk som ikke står meg nær spurte, klarte jeg å snakke om det uten å felle en tåre. Men når de gikk satt jeg igjen med gråten. JEg vet at dagen måtte komme. Jeg vet at livet er slik. Men jeg synes ikke at noen andre skal fortelle meg når det ikke lenger er lov å sørge. Det bestemmer jeg selv. Så lenge man klarer å leve et normalt liv, for merkelig nok så gjør man det med tiden, og ikke graver seg ned i sorgen, men tillater seg å skrike ut en gang i blant. Tillater seg å kjenne på sorgen, så er det lov. Det er naturlig. For meg viser det bare hvor mye dyret faktisk betydde.

JEg klarer ikke tenke på den dagen det skjer noe med Tessa og Vita. Det er en forferdelig tanke og det vil ikke under noe omstendighet bli enklere enn med hesten. Sannsynligvis verre.

Edit: Jeg blir også veldig lei meg når folk omtrent mener at jeg ikke har lov til å være trist fordi hesten var gammel. Hvorfor skal man ikkev ære lei seg selv om dyret er gammelt? Selvfølgelig er det trist med unge dyr hvis det skjer noe. Hesten min hadde levd et langt og godt liv, han hadde fått gjort alt. Men det gjør da ikke saken mindre trist for meg av den grunn. Jeg har jo bare hatt flere år å bli glad i ham på. Flere år å sørge over.

Ganzie: At hun er stein gal, og hører stemmer i hodet. Kjempegøy når hun helt ut av det blå begynner å ulebjeffe fordi stemmene i hodet hennes sa hun måtte gjøre det. Ekstra gøy er det når hun gjør det midt på natten Eller når hun finner ut at noe er skummelt (f.eks naboen som er så frekk at hun luker i hagen sin, eller en søppelpose som blafrer litt ) og derfor må ulebjeffe på det også.

Utaggering på andre hunder, men der virker det som jeg har funnet en metode som virker. *bank i bordet*

Og at hun i det siste har begynt å få veeeeeeeldig treg innkalling. (ikke i lydighetssammenheng, men i det daglige) Jeg roper, hun ser på meg, og så går hun andre veien for skal snuse her, og litt der, og når jeg blir skikkelig forbannet så kommer hun ruslende til meg All tid i hele verden, og snuse litt her og der underveis

"jada, jada, jeg kommer, jeg kommer. Skal bare litt først"

Inya: At hun er av typen "what's in it for me?" og derfor ikke gidder å gjøre som jeg sier med mindre hun ser at hun kan få belønning for det Og at hun kan være sinnsykt overlegen og overse meg totalt om hun ikke gidder å høre mer på meg. Kjempegøy

Haha, er det et Sheltietrekk? Tessa (sheltie) er også sånn. Hun gidder ikke å trene hvis det ikke er noe å tjene på det. HUn kan også snuse i all evighet og være opptatt med noe helt til jeg må ta fram strengstemmen.

Med Tessa så er det mest irriterende uten tvil lyden. Hun har et stort problem - og det er bjeffing i bilen. Hun kan bare ikke slutte (og nå er hun snart 7, så sannsynlighetn er vel ikke så stor). Tvert vi åpner en bildør, eller hun bare aner at vi skal åpne en bildør - da er ******* løs! En helt sinnsyk bjeffing. Veldig gøy når folk snur seg og ser på, og lurer på hva i all verden som kommer der Et stort under at ikke Vita har tatt etter dette, og takk og lov for det.

Vita gjør i grunnen ikke så mye som irriterer meg, hun er generelt en veldig behagelig hund. Det må kanskje være at hun innimellom får for seg at hun skal "boffe" og lage knurrelignende lyder f.eks hvis noen fremmede har gått alt for fort over "vår" eiendom. Alle plasser hun kjenner er nemlig hennes eiendom i hennes hode HUn er ikke sint, hun er jo glad og sosial hvis hun får hilse på, men folk skal altså ikke gjøre noe ureglementert. HUn er en paragrafrytter uten like

Sheltie må jo være det perfekte valget. SPesielt ettersom du har Collie fra før. De rasene fungerer (i alle fall i mitt tilfelle, og de andre jeg har vært borti) utmerket sammen. Samme "språk" og samme aktivitetsnivå. Min erfaring med Sheltien er at den er livlig, morsom (mi har mye mer "humor" enn Collien min har ). I tilegg er det en stor hund i lite format. De tåler mye, har stor utholdenhet og elsker å trene å være med der det skjer. Så lenge de får være sammen med deg, er livet stort sett veldig topp.

Ikke store byttet her i gården. Jeg gikk fra Sheltie til Collie langhår (dvs, jeg har begge) og er strålende fornøyd med begge. Jeg elsker begge rasene, men Collien er nok kanskje enda nærmere mitt hjerte. Disse hundene er jo like av utseende, like i oppførsel og har veldig likt aktivitetsnivå. Derav veldig liten overgang. Collien er riktignok mer sosial og enkel å ha med å gjøre. Jeg kommer til å ha Collie så lenge jeg kan ha hund i hvert fall, rasen passer meg perfekt

Nå bor jeg riktignok ikke sammen med mine egne hunder. Derimot så bor jeg sammen med samboerens engelsk setter. Det er en MEGET stor forskjell fra de jeg er vant til å bo sammen med, og jeg kommer aldri til å eie en fuglehund. Den typen hund passer meg ikke under noe omstendighet, og jeg skulle gjerne bodd sammen med mine egne i stedet.

Jeg føler det blir vanskelig å kommentere innlegget ditt uten å tråkke noen på tærne. Men, for MEG, så er det stor forskjell på å klare opprykk til B bruks i løpet av hunden liv og å ta brukschampionat når hunden er 3 år gammel. Og for MEG, så er det ikke å ha gjort det "bra i lydighet" at hunden har opprykk til klasse 2 når den er snart 10 år gammel.

Jeg føler at det er noen her som går veldig i forsvarsposisjon. Det er ingen som prøver å si at collie er dårlige hunder, jeg iallefall prøver bare å si at det ER forskjell på en gjennomsnittlig collie (selv de som avles for å bli brukt) og en gjennomsnittlig bruksschäfer, eller bruksbelger eller kelpie osv.

Kort kommentar angående lp+10 år, hunden har ikke konkurrert i lp siden opprykk til kl.2.

Selvfølgelig er det forskjell på en Collie og en bruksschäfer osv. Og takk og lov for det! Det er jo en grunn til at det finnes forskjellige raser med forskjellig motor osv. Og selvfølgelig er det individuelle forskjeller blant alle raser - også Collie. Det som irriterer meg er at det omtrent ble slått fast av enkelte tidligere i tråden at en Collie er ikke noe å satse på om man ønsker å konkurrere. Da lurer jeg på hvorfor ikke. Det finnes nok av eksempler på at Collien kan gjøre det bra - og det innom alle grener.

Dere som trener blodspor, hvor langt går dere mellom hvert "drypp"? Er dere nøye med å få det på bakken og ikke f.eks at det treffer blåbærlyng osv?

Marie: Det er litt gøy og høre. Liker kortisen godt utseendemessig og deres lynne, men har liksom ikke hatt noe serlig inntrykk av de sånn bruksmessig. Men kanskje jeg kan begynne og revurdere den rasen da Jeg har liksom sitti litt med det inntrykket at det er bedagelige utstillings eller familiehunder, men ser ut som mitt inntrykk er litt feil.

Jeg skjønner ingenting av de der spindelne

Det er vel dette inntrykket de fleste som ikke kjenner collien (både kort- og langhår) sitter med. Dessverre, for inntrykket kan være veldig misvisende.

Jeg ville nok ikke valgt korthårscollie som en hund jeg ville konkurrere med. Hadde tatt et sikrere valg da. Men som familiehunder er de nok veldig greie.

Hvorfor ikke? Hva baserer du det utsagnet på?

Dette stemmer godt med mitt inntrykk av korthårscollien. De er ganske lettmotiverte og liker å trene. Men de faller stort sett gjennom når det begynner å bli tungt eller langt mellom belønningene. Så hvor gode brukshunder de er kommer litt an på hva du vil og hvor langt du vil. For de virker som kule hunder å trene med, men jeg syns de mangler litt for hva jeg tenker på som en god brukshund. Selvfølglig er det individsforskjeller, men sånn generelt er det inntrykket. Men kule hunder er det

JEg har ikke korthår, men min langhår trenger i alle fall ikke belønning i hytt og pine. Jeg trenger hverken leke eller godbit heller om jeg ikke har det.

Hvordan er det med kjønnsforskjeller på collie? Samkjønnsaggresjon?

Det er vel nettopp noe av det som gjør at jeg elsker rasen. De aller fleste går godt overens. Det er helt vanlig å slippe en haug med collier sammen, uten at dette er noe som helst problem.

Jeg sitter med en følelse av at de aller fleste har en oppfatning om at Collien i dag ikke er en dugandes brukshund. Mye av grunnen til det, er jo nettopp fordi at folk som ønske å trene/konkurrere ikke har kjøpt rasen. Jeg får omtrent kommentarer hver eneste gang jeg viser meg på et lydighetsstevne om hvor artig det er å se en Collie som konkurrerer. Det er utrolig synd at det skal være sånn, for Collien kan! Uten tvil. Man må bare tørre å satse, samt velge linjer som ikke er plaget av nervøsitet. I Sverige er Collien mye mere i bruk enn i Norge, og hører jo her også til under brukshundklubben. For å ta min hund: vi trener lp. Vi trener svært sjeldenm, så å si aldri sammen med andre og har konkurrert lite. Vi er nå i kl. 2 og de to siste gangene har vi vært henholdsvis 5 og 6 poeng unna opprykk til kl. 3. Vi trener blodspor og i form, så fungerer hunden meget godt. Vi har trent litt rundering med svært positive tendenser. De få gangene vi har prøvd oss på agility har hunden elsket det. HUn er så ivrig at hun springer en bane selv om jeg ikke rekker å stoppe henne. HUn er utrolig lettlært og elsker å trene. HUn har riktignok ikke den største kapasiteten og er del sol og varmt, er det veldig vanskelig for henne. Hun er i tillegg veldig myk og jeg kan ikke "straffe" eller feile henne under trening. Alt må foregå positivt. Utenom dette er hun er meget dugandes hund. HUn har gjennomført mh med bra resultat og MT (dog med løpetid som påvirket noe fryktelig). Hun fikk ikke nok poeng på MT, men dommerne skrøt veldig av at hun var den eneste av de 5 av 8 som ikke klarte det, som faktisk ikke ga opp. Mens de andre ble passive og ikke orket, jobbet hun konstant med å finne en løsning på alle problem - og hun lyktes stort sett.

så kan vi ta slekta: Kullbror til min hund gjør det meget bra i Sverige for tiden. Årets brukshund og greier. Han er oppflyttet til elitespor (bruks), han går lydighet og han har et utrolig bra uppletande (får som regel 10 av 10 hver gang). Han har en utrolig motor og i følge eier kan han trene repetisjoner hele dagen uten å bli sliten. Virkelig en flott hund. Mora til min hund er nå 9 år, men konkurrerer i høgre klass søk, hun har gjort det bra i spor og lydighet. Har i tillegg prøvd seg på gjeting. HUn er kåret. Faren til min hund oppnådde cert i elitespor, oppflyttet til lp. kl 3. og kåret. Halvsøster til mi har nettopp begynt å konkurrere og debuterte nylig i lp med 192 poeng. I tillegg fins det tjenestehunder osv blant besteforeldrene. Hvis disse hundene ikke hadde hatt noe motor eller kun fungerte som familiehunder, så hadde vel disse resultatene ikke kommet heller Dette er jo alle langhår, men det skulle ikke ha stor betydning. Collien er en flott hund som kan, uansett hårlag.

Jeg vet ikke om jeg har noe godt tips å komme med her egentlig. Den ene hunden min elsker apporten, mens den andre helst ikke vil borti den. Hun jeg konkurrerer med er hun som elsker apporten. Hun gjorde vel egentlig ikke det i starten, men jeg er så heldig å ha en hund som reagerer VELDIG på ros. Jeg begynte med å overøse med ros når hun var borti apporten, spesielt når den lå på bakken. Til slutt økte selvfølgelig kriteriene. Dette har jeg nå prøvd intensivt med Tessa også (som ikke liker apporten). Masse ros, belønning og stor ståhei når hun faktisk bærer apporten. Vi har nå kommet så langt at hun orker å springe ut etter apporten og hente den, men hun spytter den fortsatt ut i det hun returnerer til meg.. Dette blir jo i grunnen det samme som du allerede har gjort..

Ja, nå har vi fått mange flotte tips Er bare å komme seg hjem å prøve (jeg bor 13 mil unna hundene mine dessverre og får bare trent annenhver helg.. ).

Direkte innkallinger, altså uten stå. Nå som hun har en "etablert" atferd der, så kaller du inn og løper som pokker andre veien, eller kaster ballen din bakover (eller slik at hun må løpe forbi deg) Tren kun fart i en periode, etter at farten er bra legger du inn stå igjen, og heretter lar du det ALDRI være forutsigbarhet i innkallingene dine. Noen ganger stå, andre ganger ikke stå.

Ikke tenk andre momenter enn fart i en liten periode. Del opp øvelsen om du kjenner vondt i viljen. Skal du kalle inn, så gjør det fra stå.

Slik tenker jeg i hvert fall

Ja, det er slik jeg også har begynt å tenke. Takk for tips