For en uke siden ble hunden min brått revet bort fra meg på verst tenkelige måte. Mamma og pappa passet ham på gården sin, og mamma - i et særdeles uoppmerksomt og sløvt øyeblikk - klarte på et eller annet vis å kjøre på/over ham. Han døde visstnok momentant, men hun klarer ikke redegjøre for hvorfor eller hvordan det skjedde. Han var akkurat fylt seks år - min aller beste venn og støtte gjennom tunge perioder, og den som elsket meg ubetinget. Jeg sitter igjen i bunnløs sorg. Tenker på det hele tiden, sover ikke og gråter stort sett hele dagen. Tenker mye på hva og hvis og hvordan - hvis det bare hadde vært sånn og sånn, og jeg hadde gjort sånn og sånn, så hadde ting vært annerledes. Jeg går med en konstant klump i mellomgulvet, og jeg klarer verken og forstå eller akseptere det som har skjedd. Jeg er sint på mamma, men skjønner jo at hun ikke mente det. Hun var glad i ham hun også. Men liksom - er det mulig å være så sløv????
Jeg hadde selvfølgelig blitt trist uavhengig av hvordan han hadde dødd - sykdom, alderdom osv. Men dette føles bare så meningsløst og måten det skjedde gjør at det hele så inderlig vondt. Er det noen som har opplevd noe lignende, og hvordan kom dere dere i så fall i gjennom det? Jeg savner ham sånn <3
Edit: Ser at dette nok ble lagt i feil emnefelt, men klarer ikke flytte det..
