Jeg har en jaktlabrador tispe på 1 år. Kan nevne at hun er av de beste jaktlinjer og fra en seriøs oppdretter som driver med jakt selv.
Allerede ved henting reagerte jeg på at moren hennes knurret mot min sønn og at valpene tok lite kontakt med oss. Har selv oppdrettet flere kull, så jeg vet hvordan det burde ha vært.
Da vi fikk henne hjem viste hun seg å være veldig usikker mot folk og miljø, jeg stusset på dette, da jeg aldri har opplevd dette med tidligere hunder. Hun trakk seg unna og fikk lov til det. Når hun da ble litt eldre klarte hun å tilnærme seg greit. Jeg innser nå i ettertid at miljøtreningen vi og oppdretter har drevet med, nok har vært altfor liten for akkurat dette individet (jeg burde ha sett det før). Hun har ingen dårlige erfaringer med barn eller andre mennesker.
Kan nevne at jeg har lang erfaring med hunder og trening av hunder selv. Hun er kjempelydig, veldig bra innkalling, førerorientert, reagerer veldig raskt, smarteste hunden jeg har hatt, er tøff i miljøsituasjoner (ingen usikkerhet her), absolutt ingen pinglehund. Hun får søksoppgaver og aktivisering i tillegg til mye mosjon løs i skogen hver dag, hvor det går i hundre og tyve. Kobler fint av inne. Hun er egentlig den beste hunden egenskapsmessig som jeg har hatt, om det ikke var for usikkerheten. Grei mot andre hunder. Hun blir trent med positiv forsterkning og klare grenser. Hun blir ikke 'tatt' i disse situasjonene, da jeg tror dette vil forsterke usikkerheten.
Hjemme knurrer hun når vi får besøk (vi tar alltid positiv kontakt først med gjester og kontrollerer situasjonen), også mot kjente(ikke oss hun bor hos), men avreagerer etter noen minutter og da er de veldig stas. Hun kan også gå rundt hjemme og boffe mot ingenting eller TV-en(skjer vel kanskje en gang pr dag, avreagerer relativt raskt). Vi bor langt ute på landet, så det er ingenting utenfor å reagere på. Våre barn er fra 11 og opp, deres venner er ok etter en liten stund.
Status er nå:
Hadde henne med på skolen til min sønn, hun klarte ikke å avreagere på barna der, ble redd og vi trakk oss ut av situasjonen. Vi møtte da noen barn på hjemvei (hun var 100 meter fra meg), da var hun løs, reagerer med å løpe lynraskt bort til dem og har en bjeffende, truende adferd. Hun går ikke på, men står 1 meter fra og bjeffer. Jeg klarer å kalle henne inn, men det er en veldig ubehagelig situasjon. Jeg skjønner ikke at hun kan reagere med så mye mot, når hun er så usikker på dem. En farlig kombinasjon spør du meg.......
En lignende episode hadde jeg med en voksen nabo. Hun var langt foran meg, ser ham, løper dit og blir stående og bjeffe mot ham. Får igjen kallt henne inn og går bort til ham og hun får hilse på i eget tempo.
Når hun er med meg, så kan hun gå løs forbi på plass, fordi hun er under kommando (veldig lydig, ingen klatring på rangsstigen). Hun kan ta kontakt med de fleste voksne som innbyr til kontakt, dog ikke uten boffing.
Har noen episoder, hvor hun er med meg i band uten kommando, og gjør utfall mot barn som passerer, med bjeffing og at hun går mot. (UFF…).
Tror ikke hun ville bite, men hun har en veldig negativ adferd. Ser at den er for å skremme, så jeg prøver å løse situasjonene med henne. Har startet å jobbe med kindereggmetoden, og tar henne med på steder for å eksponere henne for slike situasjoner på avstand under kontroll. Jobber og lydighet med henne i nærheten av skoler og lignende.
Det er lite aktuelt å omplassere henne, da hun neppe vil komme til noen som kan håndtere dette noe særlig bedre enn meg.
Jeg lurer på om noen har noen gode råd? Håper ting går seg til når hun blir noe eldre, men tror vel egentlig ikke det. Ser vel for meg en fremtid på tå hev, og en hund som ikke kan gå løs hvor det er sjanse for å møte andre mennesker……. Det er dessverre ikke slik jeg ønsker at en hund i vår familie skal ha det.
