Hei! Et familiemedlem har en hund på 12,5 år som med alderen har fått nedsatt syn, dårligere hørsel og han får tabletter for stivhet. Vanskelig å vite hvor mye han ser og hører; Han kan dulte borti møbler av og til, men kan også bremse ned for noe som kommer i veien om han har høy fart. Vi må snakke litt høyere til han enn før, og det er ikke alltid han hører hvor vi er om vi tilkaller han fra et annet rom. Stivheten varierer fra dag til dag, noen dager kan han ha økter hvor han hopper og løper rundt, mens andre dager er han stivere og trenger for eksempel hjelp inn i bilen. Alltid sprek på tur. Det ferdes mange barn i gårdsplassen og huset, og det har oppstått et par episoder hvor barna har kommet brått på hunden - og han har reagert med å løpe mot dem imens han bjeffer ganske heftig (trolig pga. hørsel). Eieren vet derfor ikke hva hun skal gjøre med han. Avliving har blitt nevnt som en evt. "nødløsning" etter hvert, da barn og en hund m/nedsatt syn og hørsel kan være krevende, i tillegg til at han er så gammel. Men det er absolutt ikke et valg som tas lett på. Tanken om at jeg kan overta han har da dukket opp. Jeg var med og hentet hunden da han var 8 uker gammel, og vi har siden det hatt et veldig nært forhold. Vi har bodd i samme hus i 11,5 år, og jeg er nå ukentlig på besøk. Han er trygg på meg, og jeg kjenner han ut og inn - vi er bestevenner. Hos meg bor kun jeg og samboeren min. Hunden vil aldri være ute alene, og vi er villig til å tilrettelegge for at han skal få en fin "pensjonisttilværelse" her - uansett om det er snakk om måneder, ett år eller kanskje to. Et annet familiemedlem er helt uenig, og mener at hunden skal få slippe å bytte hjem pga. alderen og hva den har ført med seg. Jeg er forsåvidt enig, men mener at det stiller seg annerledes når hunden kjenner personen den skal flytte til veldig godt. I tillegg er han vandt til å være på nye steder (jeg har også hatt han med meg på ferier) også i det siste, og å være borte fra eieren sin uker av gangen. Likevel er det selvfølgelig en forandring for en så gammel hund med nedsatt syn og hørsel. Men jeg synes det hadde vært forferdelig synd å avlive han uten å en gang prøve - tenk om det hadde fungert bra? Og i tillegg så virker det som om at han har en sånn glede over livet enda.. Funker det ikke, så funker det ikke, men da har vi hvertfall prøvd. Hva synes dere? Høres det fornuftig ut å prøve å la han flytte inn?
