diggthedog

Er nettopp det, barna er så små at de aldri har fått lekt med hunden, men med hunden tilstede. Vi har også fokusert på at hunden får være i fred, og får time out når han blir oppgira. Likevel sees det ikke progresjon. Og vår dårlige samvittighet ligger jo mye i det også, at han så ofte må tas bort fra situasjoner.

Han har jo andre aktiviteter/lengre på fridager etc. Skiturer, lengre fjellturer osv:) Takker for råd, skal prøve øke litt

Takk, skal lese linken:) Kanskje vært motsatt her da, at det stresser han at han ikke har kunnet/fått leke med dem. Har vært for stor og vilter, biten. Når de leker har vi trent ro osv...

En time+ er turen bare med han. Er jo ellers på kortere turer/aktiviteter der barna e med, leik og søk i inngjerdet hage osv. Men såklart kan det å øke gjerne hjelpe:) Han er så stor og har vokst så fort så lengre tur i avstand, spes asfalt er nok ikke bra enda. Men tar det litt etter litt. Vi prøver på og venter spent på resultater

Sikkert mange som er sånn, men flere i kullet og andre med valp samme alder sliter ikke på langt nær så mye som oss. Gir jo en del tvil ift at ting blir gjort rett fra vår side :/ Er en Ridgeback. Tur blir oftest på ca 1 time, kombinasjon av fysisk og mental trening:) Ellers har han stor lykke over søk så det gjør vi en del Takker for svar

Helt med på det du sier. Det som gjør en bekymret er jo at vi har vært konsekvente fra starten av, og skjermet han for overstimulering, sørga for ro og nok søvn, passe turer og time-outs. Ift tur må de fortrinnsvis tas med bare han. Blir så gira når alle er på tur sammen at vi ofte tar det i en togang . Han trenger fullt fokus, er vanskelig på tur også, veldig gira, går greit så lenge vi ikke møter noen på vår vei da... Gått på kurser, det var ikke så mye hjelp å få der opplevde vi, men skal nå videre på kurser for å gjøre det vi kan for at det skal fungere. Har hatt flere hunder før, aldri møtt denne "typen valp/unghund,det gjør oss bekymra...

Har en stor unghund på 10 mnd. Det har fra dag 1 vært en utfordring ift biting, jaging og stress hos hunden spesielt når barna er tilstede. Er veldig usikker på om det kun er miljømessige årsaker eller om han er en stresset type i utgangspunktet?! Det kjennes problematisk for oss... Hunden er stressa, barna er påvirka ift stadig jaging, biting osv., nå er det også oppstått episoder med forsøk med parring på barna. Når vi leker med barna mister han kontroll, hopper etter dem og biter etter de... Det er vanskelig å få han inkludert i familien pga dette, må ofte skjermes pga oppspilthet osv. Gir så mye dårlig samvittighet for føler vi ikke er de rette for han :/ Tenker hele veien at han blir jo roligere osv, men er så redd han kommer til å fortsatt være påvirket av dette i videre familieliv selv når han blir voksen. Noen som har samme erfaringer/opplevelse?