Hvisketisken

Hunden skal inn til dyrlegen til uka, så da skal jeg få tatt en sjekk på den for å luke ut årsaker. Jeg er ganske sikker på at det bunner ut i usikkerhet (med unntak av de situasjonene når han ikke vil gå ut av soverommet. Har tidligere latt ham sove på rommet når jeg er alene, så det kan jeg nok skylde meg selv. At han tror han får lov å sove der hvis døra er åpen ). Han er som skrevet tidligere litt vâr for brå bevegelser. Ellers må jeg vel prøve å overbevise min kjære om at hunder ikke er enten/eller, at det finnes en årsak, og at vi må ta hensyn til hundens grenser, bruke de metodene som funker best på den, og håndtere hunden selv når det kommer besøk. Oppdatering vil komme

Jeg trodde jeg hadde skrevet at vi flyttet til en ny plass i sommer, men redigeringa tok vel knekken på det Han er booket inn hos dyrlegen til uka. Han har alltid vært litt vâr for brå bevegelser, og da begynner han tvert å bruke dempede signaler (slikking, flakke med blikket, ørene flatt ( ikke sint-flatt, men valpeflatt). Jeg er også rolig og tålmodig med ham, og har ikke hatt store problemer etter at han ble ferdig med trassalderen. Han har vært mest med meg, selv om det er vår felles hund. Jeg har prøvd å forklare samboer at hunder (dyr generelt) ikke er svart/hvitt, enten/eller, de er like komplekse vesner som oss, men han mener at en hund er en hund, og den skal ikke knurre.

For meg oppfattes det helt klart som usikkerhetsknurring, en advarsel til vedkommende om å backe off. Men samboer er av en litt mer konservativ type, enten snill hund, eller slem hund. Nå tenker jeg mer at dette ikke er et hundeproblem, det er nok heller et samlivsproblem

Takk for svar Du har de samme oppfatningene som meg. Godt å vite at jeg ikke er helt på bærtur.

Hunden har både halsbånd og sele, og han er ikke vant til at man drar han etter det, heller. Verken jeg eller samboer gjør det, bortsett fra å lede ham rolig hvis vi skal flytte ham fra løpelina og til verandaen. Har aldri vært noe problem, før kameratene til samboer gjorde det. (Dog vet jeg ikke med hvilken styrke de brukte). Om samboer selv rørte hunden i går når det skjedde vet jeg ikke, jeg vet bare at for min egen del holder det å snakke til ham for å få han til å legge seg. Gjerne med en positiv stemme, han vet godt hva gå å legg seg betyr. Samboer er gjerne strengere enn meg i stemmen.

Vi har en hannhund på snart 2,5 år, jakthund. Han har alltid vært ganske enkel og grei, med godt humør. Men i løpet av det siste året har han knurret gjentatte ganger på samboeren min, og ved noen anledninger samboers (manne-)venner. #1: Han skulle ta på selen til hunden, og bøyde seg over hunden, og hunden knurret. (Dette skjedde en stund før vi flyttet). #2: Hunden hadde sneket seg inn på soverommet vårt når jeg lå og sov. Den lå ved siden av senga på min side, og da samboer kom inn og ba den gå ut, begynte den å knurre. #3: En venn av samboer kom hjem til oss når vi ikke var hjemme, og av en eller annen grunn skulle han sette hunden inn på soverommet, og tok tak i halsbåndet og dro den med seg, da hunden begynte å knurre. (Det ble jeg forsåvidt ikke overrasket over, mer irritert på dette mennesket, som forøvrig har flere hunder selv og burde visst bedre). #4: En annen venn av samboer kom på besøk (også en med flere hunder), og de hilste og klødde litt, og mannen satt seg på huk og jeg syntes jeg så han tok tak i halsbåndet, men er ikke sikker. Da begynte den å knurre. #5: Da var jeg ikke i samme rom, men det var samme fyr fra #4 som igjen kom på besøk. De hilste på hverandre mens mannen satt i sofaen, og plutselig hørte jeg bare knurring fra hunden. #6: Skjedde i dag, samboer ba hunden gå i gangen mens vi spiste (vanlig prosedyre, hunden får ikke være i nærheten når vi spiser, bruker ikke være noe problem), jeg så ikke hvordan dette foregikk, men hunden begynte ihvertfall å knurre. Han har forsåvidt også knurret til meg ved et par anledninger, men jeg gjør ikke noe stort ut av det. En gang hadde han sneket seg inn på gjesterommet da jeg passet barnet til en venninne, og da knurret han til meg når jeg ba han gå ut med streng stemme. Da avledet jeg ham med "morsomstemmen" min, og han kom som en pil. Samboer blir veldig irritert over knurringen, og synes hunden er skummel og ustabil, og blir nesten personlig fornærmet av det. Jeg er litt annet bygd, og tenker at det alltid er en grunn til at hunder reagerer som de gjør, og derfor skriver jeg her, for å få andre tanker og idéer. Kan det være alderen (pubertet o.l.)? Kan det være at hunden ikke har slått seg helt til ro i sitt nye hjem? (Ellers er den helt som vanlig, bortsett fra økt hyppighet av knurring) Andre ting? Jeg trenger gode råd til hvorfor dette skjer, og hva jeg kan gjøre med det. Blir litt anspent her i heimen når samboer har bestemt seg for at hunden er gal, og jeg ikke er enig.