Christine Tjøstheim

Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg. Jeg ville umiddelbart få hunden ut av hus. Mens samboer mener jeg lager storm i vannglass og at hunden bare "gir beskjed". Det er greit at hun er liten og det er nok liten sjanse for at hun kan gjøre særlig skade om hun så bestemmer seg for det. Men en vet aldri og jeg kjenner jeg er nervøs for og ta sjansen. Vi må rett og slett henge på de som frimerker og ellers holde de adskilt tenker jeg. Hun må ikke få mulighet til å bit om hun så ønsker :-/ Dette er aller siste sjanse om det så kommer så mye som et knurr til tross alle tiltak er det slutt.

Nei hun glefser ikke når hun følger etter han! Heller ikke rundt maten (han bruker å mate henne med tørrfor) eller når hun ligger i sengen sin. Kun i sofaen. Så hunden skal ned av sofaen og barnet må få "strammere tøyler" når det gjelder å oppsøke hunden. De har jo så enorm stor glede av hverandre 99% av tiden. Og jeg er helt enig i at de ikke må være alene! Jeg må ta hunden i et annet rom i de situasjonene hvor jeg må snu ryggen til de.

Tusen takk for mange gode og reflekterte råd :-) For øyeblikket bor vi i en liten leilighet med lite "privatliv" for hunden. Men snart står huset vårt klart og der har vi mulighet til å ha hunden alene på eget rom når jeg feks skal lage middag og blir nødt å snu meg bort. Så jeg tror vi kommer til å spørre mine besteforeldre om de kan passe hunden disse ukene. Vi får rett og slett ikke gi henne anledning til å bite igjen, og dersom hun til tross alle tiltak viser tegn til aggressivitet så må vi flytte henne. Jeg skal også ta henne til dyrlege for helsesjekk for og utelukke at hun har smerter som kan gjøre at hun tåler mindre. Igjen:tusen takk for svar. Dagen ble med et litt lettere :-)

Takk for svar! Ja det kan nok bli litt mye for henne til tider. Og vi er opptatt av at han skal la henne være i fred når hun hviler o.l. Men det er ikke så lett da hun ofte oppsøker han også :-) Vi kan jo ha det som et alternativ at vi har de adskilt (på hvert sitt rom) de gangene vi ikke har anledning til å ha de under oppsyn. Det er jo det jeg aller helst vil, trene opp barn og hund til å komme overens. Men jeg er så i tvil om det er forsvarlig. For det er jo ikke usannsynlig at det kan skje igjen :-/

Vis detaljer Hei! Jeg har et stort dilemma og trenger råd av erfarne hundefolk. Vi har en liten terriertispe på 8 år og en liten gutt på 2 år. De er normalt sett veldig gode venner og henger på hverandre stadig, gutten forguder hunden. For et par mnd siden hadde vi en situasjon hvor hunden lå i sofaen og barnet kommer mot hunden og skal klatre opp i sofaen, hun glefser til han midt i ansiktet, ikke nok til at det ble hull men fikk rødt merke. I går skjedde samme greie, hunden lå i sofaen og gutten kom bort og skulle til å legge ansiktet ved siden av hunden da hun glefset\beit han i ansiktet. Denne gangen fikk han et lite sår i leppen og et rødt merke på kinnet. Med et barn til på vei ser jeg at vi ikke lengre kan ha det slik. Jeg har ingen mulighet til å overvåke hund og barn 100% avtiden. når det er sagt så har jeg vært 1-2 meter unna ved begge tilfeller uten og ha klart å bryte inn, jeg har heller ikke sett noen dempede signaler hos hunden. Gutten har heller ikke oppført seg truende (sett fra mine øyne) og hunden har rømningsvei. Liknende situasjoner skjer jo flere ganger daglig uten at hun blir aggressiv. Så er mitt spørsmål, hva er mine alternativer her? A) Mine besteforeldre har passet henne en del og det er en mulighet for at hun kan bo hos dem (uten at jeg har spurt dem). B) Samboer ønsker å ha hunden adskilt fra barna til de blir større, men det tror jeg kommer til å redusere livskvaliteten hennes betraktelig da hun er sosial og er vant med å være rundt oss. C) Er det noe jeg kan gjøre for å lære henne av med denne atferden eller er det forsent? D) Så er det avlivning noe jeg helt klart vil unngå :-( Håper noen kan gi meg noen gode råd i en fortvilet situasjon...