Dette er et fryktelig tungt innlegg å skrive, men jeg er i en situasjon som føles helt håpløs, og søker derfor støtte og råd fra dere andre her inne.
Beklager at dette blir et veldig langt innlegg, jeg håper noen tar seg tid til å lese det og gi meg noen sårt trengte råd..
Jeg har en herlig Collie-jente på 2 år som jeg er så inderlig glad i. Siden hun åtte uker gammel kom til meg og min daværende samboer har jeg vært fast bestemt på at denne hunden skulle ha det godt, og være trygg og lykkelig. Jeg hadde lest om nervøsitetsproblematikk med rasen, og tenkte at dette ville være det viktigste å forebygge hos min nye valp. Derfor gikk jeg i gang med sosialisering og miljøtrening meg stort engasjement. Jeg har ikke tall på hvor mange fotgjengere i alle aldre og fasonger, syklister, barnevogner, paraplyer, hunder, katter, biler etc. vi oppsøkte. Var det en ting min hund aldri skulle bli, så var det nervøs.
Men det ble hun altså. Det begynte med en engestelse for mørket da hun var rundt 7 mnd gammel, jeg tenkte det var spøkelsesalderen jeg hadde lest så mye om, og trente med positiv forsterkning og dempende signaler.
Så, da hun var 10 måneder gammel, ble hun veldig plutselig redd for fremmede mennesker. Først bare mennesker rundt huset vårt, men etter hvert spredte denne frykten seg til å gjelde alle fremmede mennesker. Hun uttrykker frykten gjennom å bjeffe hysterisk og aggressivt mot folk, og etter hvert har hun også begynt å gjør utfall mot forbipasserende. Hun har aldri bitt noen, men flekker tenner og snapper etter folk mens hun bjeffer. Hunder har hun ikke noe problem med, og mennesker med hunder går som regel også helt fint.
Jeg gikk på hverdagslydighetskurs med henne for omtrent et år siden, hvor jeg spurte om råd til treningsmåter for å bli kvitt frykten, og senere har jeg også hatt privattimer med instruktør. Jeg har jobbet aktivt med positiv forsterkning hver eneste dag, på hver eneste luftetur, i snart et år nå. Det er mulig all denne treningen har hjulpet noe, kanskje har den forebygget forverring, men situasjonen føles fortsatt uutholdelig.
Jeg er nå enslig student uten mulighet til ekstrajobb, jeg lever på lån og stipend, og jeg har ikke noe sosialt liv på grunn av hunden min. Jeg er ikke på et sted i livet hvor jeg egentlig er i stand til å ta vare på en hund, hverken økonomisk eller tidsmessig, og isolasjonen som kommer med å ha en hund som er redd for mennesker sliter på psyken.
Nå kommer kanskje noen til å råde meg til å la hunden min "slippe", men faktum er at jeg ser veldig mye livsglede hos henne hver dag, noen dager viser hun ingen fryktatferd i det hele tatt. Derfor er det ikke aktuelt for meg å ende livet hennes (i alle fall ikke enda), det hverken klarer jeg eller synes jeg er etisk forsvarlig.
Det jeg egentlig ønsker (uavhengig av atferdsproblemene) er å omplassere dette herlige dyret til noen med nok peiling på hunder og et stort nok ønske om å leve med hund til å kunne gi henne den oppfølgingen hun trenger.
Så da lurer jeg på om det er noen som har erfaring med menneskefrykt hos hunder, som har noen tips til enten omplassering av hunder med slike problemer, eller tips til hva jeg kan gjøre eller hvem jeg kan oppsøke for å gjøre hunden min mindre redd for mennesker slik at jeg etter hvert kan omplassere henne?
Jeg er så ufattelig trist og føler meg så hjelpeløs og mislykket som ikke klarer å hjelpe hunden min å ha det bedre..!