Du kom til oss en kald høstdag for 6 år siden, du lå nesten livløs i hagen vår, mer enn 12 uker var du nok ikke. Pappa sa til meg, får du liv i denne, så kan du beholde den. Jeg døpte deg for Hope. Du var tilsølt med olje og var bare skinn og bein. Jeg og mamma byttet på å passe på deg om natta, det var tider det så svart ut pga du var så sint og ville ikke ha mat. Du var en villkatt... ingen vet hvorfor du la deg i akkurat vår hage, kanskje det var fordi du visste vi ville hjelpe deg.
Tiden gikk og du ble en stor fin katt, redd fremmede var du alltid, det var bare jeg, mamma og pappa som fikk ta på deg og kose med deg. Etter mange fine år med deg, så fikk du epilepsi. Vi gjorde det vi kunne for deg med medisiner og alt, du kom alltid inn kl 16-17 tiden for å få kos og få medisinene dine... men en dag så kom du ikke lenger... Det er vondt å vite hva som kan ha skjedd med deg, jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe... Du har virkelig vært en stor del av livet vårt Hope, helt spesiell var du... du leste våre tanker og forsto at vi ville hjelpe deg hele tiden. Vi ble ekstra knyttet til deg da vi reddet livet ditt og kjempet for deg dag og natt. Jeg håper du vet hvor høyt du var elsket og at du alltid kommer til å ha en egen plass i hjertet vårt, du var one of a kind... Ingenting er det samme uten deg lenger. Vil i fred Hope, vi vil alltid savne deg.