Først av alt, helt enig at adopsjon av hund og barn er to vidt forskjellige ting, beklager at jeg drar opp et lite gjennomtenkt og barnslig argument :/
Og man skal absolutt tenke på hunden midt oppe i alt. Jeg tok først kontakt etter en annonse på en som jeg falt veldig for, men fikk beskjed, etter å ha fortalt om oss og vår livssituasjon, at han nok ikke ville være helt hunden for oss. Har snakket en del med en av grunnleggerne, en spansk dame som bor i Norge og får utfyllende informasjon om de forskjellige de tenker at heller kunne være passende, både hvordan de er nå og det de måtte vite av historikk (her er det ikke alle de vet noe om, men noen av de hundene de har er tatt over fra folk som ikke har hatt mulighet til å ha de lenger).
Hundene kommer med en representant fra IARA, fire av gangen, med fly. To uker før avtalt avreise blir hunden satt i fosterhjem for å bli forberedt på et vanlig familieliv og for å bli observert om det er ting som dukker opp underveis. Etter å ha lest gjennom facebooksidene ser jeg at det her er en og annen adopsjon som er stoppet fordi det viser seg at hunden ikke likevel vil ha noen fordel ved å bli sendt som avtalt. Noen av de som har adoptert fra Norge (det er også adopsjon til Tyskland og UK) har fått sporadiske besøk av Mattilsynet og blitt godkjente etter dagens regler.
Vi har fått beskjed om at hvis vi ikke er forberedt på å jobbe med hunden er ikke dette noe vi burde begi oss ut på. Jeg har kanskje en forkjærlighet for de som ligger nederst og bakers, være seg mennesker og dyr, men utover det å se på saken med rosa briller på så er arbeidet med å få dyr opp og fram noe som står høyt hos meg. At det er vanskelig og tøft er det ingen tvil om, men likevel gir det meg mye.
Vi har også nå en hund som er fantastisk flink med andre, og som er uredd og trygg i alt. Det vil jo også være en hjelp for en som måtte være det motsatte. Jeg har aldri vært borti en hund som leder andre så godt, og som tilpasser seg andres signaler. Han kan leke helt ute av kontroll, men likevel ignorere og være forsiktig når han møter en som er utrygg og utilpass.
Nei, vet ikke hva mer jeg skal si, jeg skjønner jo alle argumenter i mot og all skepsis, jeg har sittet med det selv. Jeg kan ikke forklare ønsket om å adoptere (så lenge det er seriøst og ok) med noe annet enn at jeg syns det er en god og givende ting, og at det er noe litt eget. Å få en hund som går fra å ha ingen ting, til å lære seg å føle trygghet og til å bli selvstendig er jo en fin reise å være med på uansett hvor den kommer fra