Humle

Er ingen oppdretter som vil ha hunden tilbake, ei har jeg skrevet noe på forumet før. Oppdretter sluttet med rasen for mange år siden, delvis pga. gemytt. Om hunden var velfungerende, eller hadde mindre problemer, ville jeg aldri vurdert avliving. Jeg har ikke noe å vinne på å beskrive atferden hennes verre enn den er, jeg er jo glad i hunden og har naturligvis ikke lyst til å avlive henne. Hadde satt pris på om tråden kan holdes on topic fra nå av. Hadde definitivt kontaktet Terje Østlie om det ikke var for at jeg bor på omtrent andre siden av landet. I og med at hunden er så pass lite "fraktbar" ønsker jeg ikke å utsette henne for en lang reise. Litt mer generelt til dere andre som har svart: Det med at hvor bra hunden har det, er jo et stort spørsmål ja. Slik hunden har det når ting tilrettelegges og jeg jobber med henne på tur, samt skjermer henne, - så vil jeg si at hun har det greit. Med en gang vi ikke kan gjøre alt dette for henne, har hun det ikke bra. Problemene hennes har minket i styrke over årene, men hun begynner å bli så pass gammel at jeg tror ikke vi noen gang kommer til å bli kvitt det. Selvsagt kan livskvaliteten hennes være verre enn jeg klarer å se også, det er en hund som er mye rastløs og usikker. Problemene med bilen gjør jo at hun får et mye mindre innholdsrikt liv enn hun kunne hatt. Jeg er inhabil i forhold til dette, vingler veldig mellom å synes at atferdsproblemene er ille og å mene at jeg tenker de er verre enn de er. At det var en tid før problemhunden med den første hunden, hvor det var en selvfølge at hunden kunne være med på det meste, kunne pakkes i bilen for å gå i marka og være med på kurs/fellestreninger uten noe styr, glemmer jeg litt oppi denne smørja.

Langt å lese, men setter pris på alle som gjør det. Litt usikker på hva jeg egentlig vil med denne tråden, tror jeg håper på å få litt synspunkter og innspill fra hundefolk utenfra. Jeg har en hund med diverse problemer som den har hatt siden jeg fikk den. Jeg har jobbet mye med hunden gjennom mange år, og det har jo gitt noe resultater etter hvert. I dag er hun en mye greiere hund enn hun var. Hun utagerer sjeldent på folk, er ikke redd for barn lenger og utageringen mot andre hunder er mye bedre i forhold til hva det en gang var. Men, jeg ser jo at hunden fortsatt er engstelig. Selv om hun nå har lært seg å reagere på en måte som jeg liker bedre, er redselen og usikkerheten fortsatt der. Men problemene på tur kan jeg egentlig leve med, det vanskeligste er alle greiene hennes i hverdagen. I løpet av en dag har hun sine små perioder med stressatferd; jaging av hale, overdreven intimvask og hun er en generelt rastløs hund som synes det er vanskelig å slappe av. Hunden har en iboende usikkerhet som kommer frem i mange situasjoner. Hun er redd når det kommer folk eller hun hører lyder utenfor. Før ble hun så redd at hun kunne gjøre fra seg inne i hysteriet, men det har heldigvis blitt bedre med tiden. Hun har et høyt ressursforsvar, ikke bare ovenfor liggeplasser, leker og sin egen mat, men også ting vi (folk) spiser og oss folk. Det er umulig å unngå dette helt, uansett hvor mye jeg tilrettelegger og fjerner. Når det først ”snapper” for henne, gir hun seg ikke selv om den andre hunden demper og prøver å unngå konflikt med å gå unna. Om man ikke får klappet tak i hunden, angriper hun og det blir slåsskamp. Frem til nå har det ikke vært noen alvorlige skader, men jeg uroer meg jo for at det en dag kanskje ikke er folk der til å skille dem når det smeller. Å bo uten en annen hund er heller ikke et alternativ, da hun har en veldig sterk separasjonsangst. Hun trives ikke egentlig alene hjemme selv med en annen hund heller, og kan ikke være alene mer enn max. 4-5 timer uten at hun tisser på gulvet (er stressrelatert, hunden har ingen problemer med å holde seg). Separasjonsangsten kommer også til syne på besøk og under reiser, da hun blir veldig usikker og stressa om ikke alle er samlet tiden. Dette var enda mer ekstremt da hun var yngre, men det er fortsatt en greie som gjør reising og besøk til noe jeg begrenser til et minimum. Til slutt har hun problemet med bilen. Det har hun alltid hatt siden hun var bilsyk som valp og det tydeligvis har utløst en angst for bilen som jeg ikke får trent vekk. Før var det så ille at hun ikke kunne gå forbi biler og måtte gå store omveier. Jeg tror også usikkerheten i forbindelse med nye steder/besøk/reiser er med på å forsterke angsten for bilen. Uansett hvor kort eller langt vi kjører, ligger hun skyhøyt i stress når vi kommer frem. De hverdagslige tingene og problemet med bilen/reising, er jo helt klart noe som begrenser både vårt og hundens liv på mange måter. Jeg skjønner jo selv hva jeg egentlig burde gjøre, både for min og hundens del. Men så er hun jo en så velfungerende hund utenom alt dette. Majoriteten av tiden er hun en grei hund, når problemene hennes ikke trigges er hun en veldig fin hund. Hun finnes ikke aggressiv mot folk, selv om hun er usikker i forhold til fremmede. Hun kommer alltid på innkalling, går pent i bånd og er fin å trene med. Å avlive sitter ikke lett hos meg, og jeg kjenner at det er så utrolig vanskelig. Tanken om avlivning har ligget og ulmet siden hunden var valp. Ingen av disse problemene er nye, og jeg ser og har alltid sett dem, men de er lette å ignorere. Om jeg ikke tar henne med i bilen noe sted og bare holder meg (eller den andre hunden) hjemme, er ikke bil eller separasjonsangsten noe issue. Om jeg fjerner alle liggeplasser utenom tepper, har nulltoleranse for å ligge i møbler, fôrer hundene slik at de ikke ser hverandre og passer på at hun ikke får ligge rundt bordet når vi andre spiser, - er ikke ressursforsvaret heller noe stort issue. Men jeg kan ikke tilrettelegge hele tiden, og all tilretteleggingen går jo ikke bare utover meg og hunden selv, men resten av familien og den andre hunden. Denne hunden har i grunn ødelagt mye av gleden min med å ha hund. Jeg har hatt problemhunden i 5 år, og 4,5 år av den tiden har jeg trent og tilrettelagt for problemene hennes. Jeg kjenner at jeg er lei av å ha en hund som ikke fungerer, og å hele tiden måtte jobbe med et eller annet atferdsproblem. Jeg har jo en annen velfungerende hund som det ikke er noen problemer med, men selv om jeg har motstykket og ser hvor ille det er med problemhunden, så er jeg fortsatt litt blind. Det føles feil å avlive en hund som fungerer greit majoriteten av tiden, men jeg ser jo at eneste grunnen til at hun fungerer greit er fordi jeg tilrettelegger, unngår situasjoner og har lagt ned så mye arbeid i henne som jeg har. Når skal man si stopp, både for seg selv og hunden sin del? Når er det liksom så ille at det rette er å la hunden slippe? Synes det er et vanskelig spørsmål. Setter pris på alle innspill og svar.