Tine Brubak Jahren

Oppdatering skal bli! Holding i båndet har forsåvidt fungert, men har måttet gå til anskaffelse av et utstillingskobbel for å få dreis på det, han har for mye "armslag" i vanlig halsbånd og kobbel. Men - de siste dagene har jeg faktisk nesten ikke trengt å ta det i bruk i det hele tatt, en kjapp og bestemt muntlig korreksjon og snu ryggen til han har faktisk holdt!

Tusen takk for gode råd! Hjelper å vite at det ikke er meg eller han det er noe "feil" med, og at dette er helt vanlig gutteslyngeladferd Prøvde i kveld å stå på båndet igjen, men det må jeg bare gi opp. Han biter seg bare fast til foten min. Hardt! Da må jeg korrigere og så er vi like langt. Å holde han på en armlengdes avstand i båndet fungerte faktisk ganske bra i kveld, skal prøve å være konsekvent med det en periode. Men det aller viktigste er defintivt at jeg holder meg rolig (selv om jeg tillater meg å være ganske brysk), da er det mye lettere å nå inn til han, særlig hvis jeg er raskt på pletten med å være blid og late som ingenting har skjedd når han demper seg. Virker som om han blir lettet over å få en "vei ut" av konflikten. Dette finner vi ut av!

Jeg har en 4,5 mnd gammel Berner Sennen-hann som 98% av tiden er en drøm å ha med å gjøre. Han gjør stort sett som han får beskjed om, synes det er kjempegøy å trene og kan allerede komme på innkalling (selv om det tar litt tid noen ganger ), sitt, dekk, gi labb, på plass, tisse på kommando, gå pent i bånd og han skjønner et "nei". Han er flink til å ta kontakt med meg når vi er på tur og får masse belønning for det. Han er kosete, blid og kjærlig og knyttet til flokken sin, kanskje særlig meg siden jeg han er rundt meg hjemme eller på jobb hver dag og det hovedsakelig er jeg som går tur og trener med han. Han får masse kos og oppmerksomhet og alle i familien er bevisste på å belønne god adferd og vi bruker i all hovedsak positiv forsterkning som metode og er bevisste på det. Jeg forsøker å være tydelig, rettferdig og han vet godt hvem av oss som bestemmer. Han er kjempeflink med andre hunder og mennesker, er flink til å følge meg når han går løs, er rolig og avslappet av natur og er rett og slett en utrolig grei og søt fyr å ha med å gjøre. Men - det er en ting som jeg veldig gjerne skulle få plukket av han, og jeg begynner å slippe opp for måter å angripe problemet på og trenger noen gode råd. Når vi er ute på tur, som regel på begynnelsen og slutten av turen og (ofte i de samme områdene hver gang) får han sånne raptuser hvor han begynner å knurre, bite i båndet og trekke i det, hopper på meg og biter meg i beina og i klærne og drar i dem, legger ørene bakover og blir helt svart i øya og er ikke mulig å nå inn til. Han bjeffer intenst og stirrer utfordrende på meg og viker ikke blikket en centimeter. Innimellom greier jeg å avspore han med godbiter og kommandoer jeg vet han mestrer så vi kommer inn på et mer konstruktivt spor. Godbitsøk fungerer også innimellom, men som regel fortsetter han bare denne bølleadferden rett etterpå. Han blir ganske voldsom, og det oppleves ganske ubehagelig, han kan bite meg ganske hardt i hånden hvis jeg tar den bort til han og han viser ingen dempende signaler hvis jeg gjør meg morsk og myndig. Jeg ser stor forskjell på denne adferden og vanlige invitasjoner til lek, da logrer han, gla'-bjeffer og lager leke-bue og hopper og spretter. Når han "går i svart" oppleves han ikke som leken i det hele tatt, han virker rett og slett utfordrende og agressiv, men er like blid og god som før når han snapper ut av det igjen. Han har holdt på med dette ganske lenge nå, men det ser ut til å eskalere nå som han begynner å komme i pøbel-alderen og det er klart at nå som han begynner å bli stor oppleves det voldsommere enn da han var mindre. Det skjer ofte i forbindelse med at han er sulten eller må bæsje, men forekommer ellers også og han har dager innimellom hvor han bare er som smør hele dagen og eventuelle tilløp til denne bøllingen lett lar seg korrigere. Jeg tror ikke det er noen smerter eller plager som utløser dette, han er i allefall helt frisk og fin ellers og denne adferden forekommer bare når vi er på tur, både i bånd og løs, og aldri hjemme eller på jobb, men som sagt ofte på de samme stedene hver gang, han forbinder vel disse plassene med den adferden antar jeg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid har oppført meg som den store hundepedagogen når han har holdt på med dette, ha gir seg f.... ikke noen ganger og jeg blir forbanna og frustrert over at han holder på sånn og over at ingenting av det jeg prøver ser ut til å virke, hverken de pedagogiske eller upedagogiske metodene jeg har brukt. Jeg forsøker imidlertid så godt jeg kan å beholde roen, for jo mer sinna jeg blir jo mer gira blir han selvsagt, men det er ikke så lett, og å overse han totalt hjelper heller ikke. Her er det jeg har forsøkt hittil uten hell: - Rolig men bestemt "Nei!". Fungerer ikke. Heller ikke CMs "knips-Tssccchhhhhh!" som han vanligvis reagerer på. - Overse totalt. Fungerer heller ikke, han han intensiverer adferden inntil jeg MÅ reagere fordi han ødelegger klærne mine eller biter så det gjør vondt. - En kombinasjon av ovenstående. Fungerer ikke. -Sette meg på huk og forsøke å roe han ved å snakke til han. Fungerer ikke, han bare bjeffer og knurrer til meg og "snapper" etter ansiktet mitt. - Gi en kommando eller godbitsøk fungerer hvis han ikke har kavet seg opp for mye, men han fortsetter ofte der han slapp etterpå. - Binde han fast i lyktestolpe og gå et par meter unna og overse han til han har satt seg og roet seg. Fungerer ganske bra faktisk, men vi er ofte på tur på steder hvor jeg ikke får bundet han fast og det er vanskelig å få timingen på korreksjonen riktig da vi ofte må gå noen meter først for å finne et egnet sted å binde han (og han glefser etter hendene mine da jeg skal feste båndet) I går forsøkte jeg i mangel på egnet stolpe å binde han fast i å stå på båndet mens jeg overså han slik at han måtte legge seg ned og ble forhindret fra å hoppe på meg. Da ble han helt rabiat, så det kommer jeg ikke til å gjøre igjen. - Holde han fast på bakken til han roer seg eller ta han bestemt (men ikke for hardt) i nakkeskinnet og gjøre meg ordentlig morsk fungerer heller ikke, da blir han ennå mer rabiat. Å overse han mens jeg går hastig og svært bestemt videre med en glefsende, knurrende tulling som har bitt seg fast i båndet og prøver å trekke i motsatt retning er den "metoden" jeg bruker mest. Ikke fordi den fungerer men vi er nødt til å komme oss hjem/videre, og så lenge han biter i båndet biter han i hvertfall ikke meg. Det hender han roer seg når vi har gått noen meter og da passer jeg såklart på å belønne han med en gang med ros og godbit. Jeg regner med dette er en problemstilling flere har vært borti og at det sikkert kan tilskrives alderen men det begynner å bli ganske slitsomt og jeg er bekymret for at det skal eskalere ytterligere hvis jeg ikke får tatt tak i det på en skikkelig måte nå som han er ung.

Bildespam... :angel:

Baste drømmer om å bære kløv...

På tur

Baste på jobb

Herregud, det først når jeg ser på bildene i denne tråden ser jeg hvor mye Baste har vokst i det siste! Er opptatt av at han ikke skal legge på seg for mye for fort, og merker jeg blir litt påvirket av alle vi møter som påpeker hvor rund han er, men de ser jo bare fasongen på pelsen, ikke kroppen inni. Jeg synes han kjennes "slank" ut foreløbig i allefall. Dvs slank og slank, han har jo sånn bombibjørnfasong, men jeg kan tydelig kjenne ribbeina og han svinger inn på midten mellom ribbeina og hoftene. Han er ikke fullt så volumiøs når han har bada for å si det sånn Så da vingler mellom å bekymre meg for at han spiser for mye og at han ikke får i seg nok og går og er sulten.... :angel: Ellers begynner valpebarselpermisjonen min å gå mot slutten, til uka må Bastemumsen belage seg på å være med meg mere på jobb, og også være litt mer alene hjemme. Det går kjempefint å ha han med på kontoret, han roser seg der og har funnet perfekt soveplass på den kalde metallplata under ovnen (så lenge det varer, er ikke mange ukene til han ikke får plass der lenger.) Det har vært noen utrolig fine uker! Vi har hatt late morgener med masse kos, vært masse ute og hilst på folk og dyr, har lært inn noen kommandoer, jeg har tørka litervis med tiss og opplevd hvordan det føles å ha nyvaskede gulv før halv sju en søndags morgen! Blir ikke lange jobbperioden før det er høstferie da, og da skal den vesle sveitsiske fjellhunden oppleve fjellet for første gang!

Har fått bytta ut moppen med et mer passende griseøre (usaltet og u-røkt såklart )

Her har han vært på kjøkkenet og hentet moppen (Alt som skal bites på må taes med til senga nemlig )

Får vel forsøke å plukke av han denne oppvaskmaskinfikseringen før den tid Men ikke bare er Baste flink til å tømme oppvaskmaskin - han kan faktisk også svømme! Var tidlig oppe i dag og kom oss ut på tur før lunsj (!), kjørte opp til et fint badevann med kort gåavstand fra p-plassen. Tenkte det var fint å være der litt og trene litt innkalling, kanskje treffe noen andre hunder og sånt. Det gikk kjempefint det - i ca 6 minutter, helt til Baste gjorde noen grove feilvurderinger inni no' buskvekster i vannkanten og havna uti så han måtte svømme heeeelt inn til land (ca 50 cm.. ) Var fryktelig våt og forkommen etterpå stakkar.. og på toppen av det hele måtte han bæsje! For en skjebne! Var for første gang ingen protester når jeg satte han i bilen, han var motivert for å komme seg vekk derfra. Vel hjemme var det opp i badekaret for avspyling av sand (hvilket han gir uttrykk for at han synes lite om, men tross alt finner seg i) tørk og mat litt mat i magen før han sluknet. Bilder fra i dag

Et par bilder tatt i dag

Takk & takk! Vi har feiret 9-ukersdagen til Baste med vår første skogstur! Ble ikke lange turen, bare 15 min eller deromkring. Han blir fort varm på dager som denne så det blir små porsjoner. Han er så utrolig lett å gå med! Han holder seg nært inntil meg nesten hele tiden, tar bare små avstikkere ut til sidene for å snuse, men er stort sett veldig fokusert på meg. Sånn er han uansett om jeg har han i bånd eller om han går fri. Håper dette er noe han har tenkt å fortsette med i voksen alder også Møtte forresten to spinnville boxere på turen, kjære vene for en oppførsel på de bikkjene! Ikke aggressive forsåvidt, men løp som idioter, hoppet og var helt uten styring, klin tulling begge to. Jeg har hatt Baste løs begge gangene han har møtt voksne hunder (som jeg kjenner fra før) da jeg har tro på at de best finner ut av denne hilsingen selv uten at vi eiere blander oss så veldig, men i dag holdt jeg han på armen, det ble bare altfor voldsomt. Men, men.. da har han fått lære seg det og, at ikke alle andre hunder er like kule som Sheriff og Walter (dalmatineren til en kompis som kom på playdate til oss i går ) I går kveld hadde vi masse besøk, det er også noe han må bli vant med. VI har veldig ofte besøk av venner og deres barn i helgene så det er viktig at han greier å roe seg og slappe av selv om det er mye som skjer, at det ikke er noen big deal at det kommer og går store og små folk her hjemme. Det gikk kjempefint, så ikke ut til å bli noe stresset av det og lot seg ubeskjedent skamroses og niii-koses av alle som ville. For en utrolig bra hund vi har fått oss! Forøvrig ikke mer blod i urinen hans, og det ser ut til at magen hans tåler antibiotikaen greit. Jeej! Bilder fra turen vår i dag:

Så fin jente!

Baste og nabohunden Sheriff

MÅ bare spamme litt til...

Jeg vet!

Og sittet i solen på museet og vært pen med hele seg...

I dag har Baste vært ute i regnet...

Tia og Mille

Kattenes klorestativ til 1400,- som de ikke gidder verdige et blikk engang har endelig kommet til nytte!

Store tissedammer uten blod så langt i dag! :banana: :banana: :banana: :banana: :banana:

Nja, både og Når jeg tar han ut og ber han tisse gjør han som han får beskjed om i 9 av 10 tilfeller, bæsjing foregår hovedsaklig ute (med mindre han må i løpet av natta) så det er ikke noe problem. På dagtid går han ut i hagen og tisser og bæsjer på eget initiativ dersom verandadøra er åpen, han er kjempeflink! Han sover mer eller mindre hele natta nå, men han er oppe og tisser litt for det er gjerne et par-tre dammer på gulvet om morgenen når vi står opp, men det gjør han helt uten å si i fra til oss, vi har døra til soverommet åpen så jeg hadde hørt han hvis han pep. Han piper bare i 30 sekunder akkurat når vi legger oss (er ikke skikkelig piping heller, mer sånn klynke-nøffe-grynting han driver med før han legger seg til å sove ) og så hører vi ikke mere fra han før morgenen hvor han møter oss blid og glad for å se oss Det er godt mulig det er urinveisinfeksjonen han har som gjør at han ikke greier å holde seg om natta, jeg vet ikke. (dvs jeg håper det er UVI, han har, det er fortsatt blod i urinen innimellom etter to dagers penicillinkur så jeg begynner å tenke at det kanskje er noe annet Hvis jeg fortsatt ser blod i urinen i morgen stikker jeg ned med en prøve til veterinæren så de får undersøkt litt nøyere. Han er heldigvis i helt fin form, viser ingen tegn til smerte eller sykdom, spiser og drikker godt og koser, leker og styrer helt som han skal.) Ellers er vi godt i gang med sosialisering og miljøtrening, og han tar alle nye utfordringer (bortsett fra bilkjøring) på strak arm. Han får veldig små doser av alt vi gjør og jeg legger inn god tid til soving og ro før og etter hver "ekspedisjon" , men han har jo rukket å være med på litt forskjellig i de fem dagene han har vært hos oss: - Kjørt bil flere ganger - Gått i bånd - Vært på besøk hos svigerforeldrene mine i nabohuset - Hilst på naboens Risenschnauzer-hann - Vært med på jobben - Vært hos dyrlegen - Blitt passet av venner og familie - Dusjet - Hilst på barn og voksne både hjemme og andre steder - Vært alene hjemme i 30 minutter Kjenner det er litt lettere nå som vi begynner å kjenne hverandre litt, det er lettere å tolke hva han vil og han skjønner bedre hva jeg vil og det er fastere rammer rundt spising, soving- og våkentid. Han er utrolig grei å ha med å gjøre, han labber etter meg uansett hvor vi er hen (bortsett fra hjemme, da kan han pusle og leke litt på egenhånd) og passer på å ha kontroll på hvor jeg befinner meg, men er tillitsfull og koser og leker med nye folk han møter. I og med at vi valgte den mest tilbaketrukne valpen hadde jeg et lite fnugg av frykt for at han skulle være litt engstelig av seg men det er han heldigvis ikke. Det eneste han har vært litt skeptisk til så langt er fotballen til yngstesønnen vår, den fikk litt kjeft og advarsler her en dag. Tjihi Nå har han kollapset ved bena mine her, tydelig fornøyd med at jeg endelig satt meg ned så han kunne falle til ro. Lille raringen min

Takk for det - og hyggelig at lille pelsdotten interesserer flere enn meg!

Bilder tatt etter at vi hentet han fredag 24. august: