Har ei tispe på snart 9 år. Hun har alltid vært "sær" og aldri likt fremmede folk, situasjoner osv. men vi har lært oss å leve med det (ja har gått på mye kurs og fått individuell veiledning for å hjelpe på situasjonen). Har vært slik fra hun var valp men har blitt verre med årene. De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien. I skogen er hun i sitt ess og trives godt sammen med oss voksne. Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv.
Vi har fått et barn som nå er 1,5 år. De har omgått hverandre på tur, da med minsten i vogn eller bæresele. Nå som barnet har blitt eldre går hun. En dag i hagen plukket hun opp en blomst og hunden gikk rett mot for å få tak i dette hun hadde i hendene. Nytter ikke å få hunden til å slutte annet enn å gå fysisk inn for å stoppe, og måtte sette henne i et annet gjerde. Etter dette har vi aldri hatt barnet og hunden løs sammen.
Her om dagen var vi i hagen og borte med gjerdet til hunden da jentungen liker å prate med hunden og klappe gjennom gjerdet. Hunden liker også å være i nærheten av meg ute. Det tok vel et kvart sekund at jentungen bøyde seg og plukket opp et gresstrå og så satt tennene til hunden i gjerdet for å få tak i dette... Heldigvis var barnet ca 40 cm ifra så traff ikke, men ble jo redd og må innrømme at det ble jeg også... Hunden er jo min lille snuppe og jeg er veldig glad i henne, men etter den hendelsen syntes jeg det er vanskelig å kombinere hund og barn på en positiv måte. Ser for meg tennene i gjerdet hele tiden og har ikke latt barnet se hunden etter dette.
Syntes det er trist for hunde da det dessverre blir slik at det blir mindre tid, kan ikke gå tur sammen på ettermiddager osv og jeg og samboer må dele oss slik at en tar barnet og en tar hunden.
Går og tenker på hvordan jeg kan løse dette når jeg ikke lenger har tillit til at hunden min kan finne på å bite, selv om det ikke er pga agressivitet. Er umulig å styre barnet hele tiden også, plutselig finner hun en kongle i skogen...
Har ikke lyst til å ha en negativ situasjon med bitt, og minnes godjenta mi med en slik hendelse.
Uff, var mye dette men merker at tankene hele tiden ruller. (nå er kanskje hunden syk også som jeg har skrevet om i et annet innlegg, men disse situasjonene har ikke noe med hverandre å gjøre)
Noen som har råd..?