Gaia

Kanskje OT men ser at flere nevner at man må ha sterkt nok bur som tåler en kraftig kollisjon, og at "klappe-sammen-bur" ikke er anbefalt. Da vi fikk ny bil nr 2 trengte vi nytt bur. (Hadde bare 2-seter og hadde fått familieforøkning) Kjenner han som eier utstyrsbutikken og iom at vi da hadde barnesete i baksete ville han ikke anbefale et for solid bur... Rett og slett for om vi kom i kraftig kollisjon vil et kraftig bur gjerne kunne knuse veggen til baksete og flytte seg frem iom at buret var kraftigere bygd enn bilsetene. Dette mente han til tross for feste i disse metallringene som er i bilen. Var på sporkonkurranse for noen år siden da en annen mann hadde samme bil som oss og så at vi hadde like bur. (Hadde da 2-seteren med "klapp-sammen-bur") Sa også at det var lurt å ikke ha for kraftig bur da han selv hadde fått buret gjennom passasjersetet for noen år siden da han hadde vært i bilulykke. Satt heldigvis ingen i passasjersetet og hunden klarte seg da. Men kan ikke forsvare sikkerheten til hundene før barnet mitt... Noen andre som har vært borti noe liknende?

Takk for mange tilbakemeldinger. Ja vi har trent impulskontroll slik du nevner Malamuten, men ikke de siste årene da vi ikke kom noen vei. Er usikker på munnkurv, kanskje fordi jeg ikke er vant med det. Kjenner litt på det at det bør være en grense for hvor mye vi bør tilpasse. (har kanskje allerede tilpasset for mye?) Har vært inne på tanken med å avslutte, men syntes det er vanskelig. Omplassering er ikke aktuelt for lille snuppa mi, er som nevnt en sær og engstelig jente og kan ikke se for meg at hun skal kunne klare fremmede boliger, folk, miljø osv. Syntes det er trist for hannhunden å ikke kunne være mer sammen med oss. Vi er gjerne i hagen med ham mens tispa står på baksiden av huset, det går greit sålenge de ser hverandre (er gjerde rundt hagen). Da ligger han utstrekt mens jentungen ligger ved siden av og koser og klapper, eller han følger avslappet med på at vi leker i sandkassen el. Får dårlig samvittighet for hun som står bortenfor, men dessverre heller ikke kan være med på dette. Merker at vi må få gjort noe ihvertfall snart og ta en avgjørelse den ene eller andre veien, er ikke godt å gå med så mange tanker :/

Munnkurv har jeg faktisk aldri tenkt før. Ser at det vil eliminere trusselen om bitt ift. barnet. Minuset vil vel være at kvaliteten på turene blir dårligere for hunden? Er glad i å plukke opp ting i skogen og bære med seg. Hører kanskje med i historien at vi har 2 hunder. Kastrert (pga sykdom) hannhund på 6 år. Han er stikk motsatt og elsker å være sammen med oss (men også tispa da). Han og jentungen går veldig bra sammen og kan ligge og kose seg sammen. Han er ikke interessert i leker og tar heller aldri barnets leker inne. Hundene er veldig knyttet til hverandre og blir urolige om de ikke er sammen dersom begge er hjemme. Så vi har derfor som oftest hannhunden sammen med tispa på "rommet deres", om ikke tispa ikke er hjemme. Vi går regelmessig tur med en og en så de er vant til å være alene også, og har også familie som liker å "låne" med seg en av dem. Jeg tenker litt på dette med tilpassning, som vi har blitt vant til å gjøre. Samboer mener at om tispa hadde bodd hos andre hadde hun nok blitt avlivet som 3 åring da hun ikke fungerer i en familiesammenheng. Vi har lenge vært 2 voksne og hunden har jo ikke bestemt at vi skulle få barn... Tid er sånn sett ikke problem, vi tilpasser dagene slik at alle får det de trenger av trim, trening osv. men klart det tar tid. Ikke noe problem å ha barnet med på tur med hannhunden. Tenker av og til litt på yngste hunden, han liker å være i familiesituasjoner og blir jo "frarøvet" dette men er likevel overbevist om at han trives sammen med tispa. Jeg tror ikke den potensielle sykdommen påvirker tispa, men skal selvfølgelig snakke litt med dyrlegen om dette når vi skal til undersøkelse. Har dårlig samvittighet ift. tispa (og litt hannhunden) som ikke kan være med oss, men hun ønsker jo heller ikke dette så tror hun trives i sin boble. Vi har trent mye på å få henne fra å gå i "jaktmodus", gav vel opp da hun var 3-4 og tilpasset slik at vi ikke har hatt noe i hendene. Psyken hennes har alltid vært dårlig men vi har gått kurs og trent lydighet, spor, rundering og agility, noe hun har mestret ganske bra. Trener fremdeles spor og rundering ifm tur. Det meste som foregår ute går greit.

Takk for mange tilbakemeldinger! (bortreist i ferien uten nett...) Vi har besluttet å gå til en annen dyrlege for å høre hva denne mener.

Har ei tispe på snart 9 år. Hun har alltid vært "sær" og aldri likt fremmede folk, situasjoner osv. men vi har lært oss å leve med det (ja har gått på mye kurs og fått individuell veiledning for å hjelpe på situasjonen). Har vært slik fra hun var valp men har blitt verre med årene. De siste 5 årene har hun ikke villet være i andre rom enn "sitt eget", ute går det bra om ikke det for mye støy fra eks. biler om vi går langs veien. I skogen er hun i sitt ess og trives godt sammen med oss voksne. Hun har alltid vært glad i leker og blokkerer alt rundt seg når hun finner på at hun vil ha noe/leke. hun har bitt oss både til blods og gul og blå for å få ta i en leke el. vi har, men vi har gjort tiltak for å unngå dette. (ikke bære ting, følge godt med om vi har noe i hendene.) Vi har derfor i utgangspunktet kun brukt leker som belønning i trening, spor osv. Vi har fått et barn som nå er 1,5 år. De har omgått hverandre på tur, da med minsten i vogn eller bæresele. Nå som barnet har blitt eldre går hun. En dag i hagen plukket hun opp en blomst og hunden gikk rett mot for å få tak i dette hun hadde i hendene. Nytter ikke å få hunden til å slutte annet enn å gå fysisk inn for å stoppe, og måtte sette henne i et annet gjerde. Etter dette har vi aldri hatt barnet og hunden løs sammen. Her om dagen var vi i hagen og borte med gjerdet til hunden da jentungen liker å prate med hunden og klappe gjennom gjerdet. Hunden liker også å være i nærheten av meg ute. Det tok vel et kvart sekund at jentungen bøyde seg og plukket opp et gresstrå og så satt tennene til hunden i gjerdet for å få tak i dette... Heldigvis var barnet ca 40 cm ifra så traff ikke, men ble jo redd og må innrømme at det ble jeg også... Hunden er jo min lille snuppe og jeg er veldig glad i henne, men etter den hendelsen syntes jeg det er vanskelig å kombinere hund og barn på en positiv måte. Ser for meg tennene i gjerdet hele tiden og har ikke latt barnet se hunden etter dette. Syntes det er trist for hunde da det dessverre blir slik at det blir mindre tid, kan ikke gå tur sammen på ettermiddager osv og jeg og samboer må dele oss slik at en tar barnet og en tar hunden. Går og tenker på hvordan jeg kan løse dette når jeg ikke lenger har tillit til at hunden min kan finne på å bite, selv om det ikke er pga agressivitet. Er umulig å styre barnet hele tiden også, plutselig finner hun en kongle i skogen... Har ikke lyst til å ha en negativ situasjon med bitt, og minnes godjenta mi med en slik hendelse. Uff, var mye dette men merker at tankene hele tiden ruller. (nå er kanskje hunden syk også som jeg har skrevet om i et annet innlegg, men disse situasjonene har ikke noe med hverandre å gjøre) Noen som har råd..?

Det var kun kulen som ble fjernet og sendt inn. Ja ser jo nyttigheten av å bare få en klinisk sjekk. Om det skulle vise seg å være en sannsynlig fettkul så er det dumt å bekymre seg for noe som ikke er farlig. Men var jo ikke farlig den andre heller da... Vanskelig når jeg er så skeptisk til operasjon uansett. En så stor operasjon som å fjerne mye + sterilisering er ikke noe jeg unner hunden min, utifra hvordan jeg kjenner henne. Vi følger med argusøyne ang. matinntak, humør og sprekhet på tur osv. Men har jo også les at om det er kreft er det ikke noe å "se an" og må tas tak i...

Har ei tispe på snart 9 år. Oppdaget en kul for ca 6 mnd siden som ble anbefalt fjernet (var ikke mye poeng i å ta vevsprøve sa dyrlegen). Vi gjorde dette men angrer egentlig litt... Hun er ikke glad i fremmede og generelt redd for fremmede lyder, lukter, steder osv. Opr. gikk greit klinisk sett men psyken fikk seg en trøkk. Hadde også mye vondt etterpå og likte ikke bytte bandasjer/plaster. Kulen ble sendt inn og fikk tlf. om at den ikke var noe farlig. Tok også blodprøver og rtg av mage og lunger. Nå har vi oppdaget en ny kul og er usikker på om vi skal kontakte dyrlegen for vurdering. Er 99,9% sikker på at de vil fjerne denne også siden den virker lik som forrige. Tenker at lille snuppa mi burde få slippe å gå gjennom det igjen og heller leve bra mens hun kan. Kan jo leve ganske lenge med dette og etter hva jeg leser er kulen klinisk ikke malignsuspekt. Noen andre med erfaringer eller tanker rundt dette?