Fyken

- Den hunden din skulle hatt litt mer masse! - At det var massehvaforno? - Jo, de skal ha litt mer masse - Hva mener du med masse? - Altså at de skal være ... krafigere - Åja, den har for lite muskler, mener du? - Neeeei, den har jo kjempefine muskler og ser skikkelig sprek ut altså, men skulle altså hatt litt mer masse! - Mener du fett? - Nåånjanei, ikke fett, jeg mener ... masse. *sukk*

Fytti ... det har jeg ikke tenkt på en gang. Så utrolig enkelt, så utrolig genialt! Det skal jeg jammen meg teste ut. Takk!

Vel, min hund er i verste unghundalder og er helt manisk på å hilse på andre hunder bl.a. fordi vi ikke har trent nok i lag med andre, så ja, han kan finne på å bryte f.eks. en FVF eller skjeine avsted på vei ut til en apport for å hilse på andre hunder, selv når han er sånn som jeg beskriver overfor. Men nå var det vel egentlig hva som leder til jukking som var temaet, ikke heite unghundshormonbomber. Kan vi kanskje si at det finnes flere former for stress, og at noen av dem fører til overslagshandlinger som jukking, andre til piping, andre igjen til bjeffing osv? Å bare si at det skyldes "stress" blir for lite nyansert og forenklet for en detaljfetishist som meg.

Dyret har det med å slurve fælt med opptak av apporten. Han har jo en helt pervers fart, og bremser ikke før han er omtrent PÅ bukken. Da slenger han seg rundt i en skrens så moldspruten står før han kaster seg ned og grabber apporten med sånn iver at han som regel bommer og må ta omtak før han får sette kursen tilbake til meg. Jeg har småtrent litt med å bare legge bukken en halvmeter foran han og la han apportere, og da er det jo superfine opptak, som han har fått masse belønning for, men jeg synes liksom farten inn til meg detter påtagelig, så jeg er litt skeptisk til å terpe for mye på dette. Ettersom jeg selv mener at fart er det aller viktigste kriteriet i en god apportering, vil jeg gjerne høre om det er noen som har noen gode tips til hvordan få ryddigere opptak uten å lette på gasspedalen.

Ikke helt enig. En hund kan være i mange slags modus, og jeg kjører ofte min hund oppi meget høy intensitet under trening av enkelte øvelser, som f.eks. apportering, møne- og stigeklatring, FVF og feltsøk. Da er den både oppspilt og gira, men fullt konsentrert og det er nesten om vi har en telepatisk kontakt. Jeg vil bestemt mene at det er galt å benevne dette som stress. Om det da dukker opp en annen hund som gjør at han bryter, så kan han fort komme til å hoppe opp og jokke. Når vi møter hunder han gjerne vil hilse på, men ikke får lov å komme bort til, så begynner han å pipe og skjelve, tripper rundt meg i ring, hopper opp på meg og dytter meg med labbene, bjeffer og viser stor frustrasjon. Da er kontakt totalt fraværende, ørene virker helt avslått og i ekstreme tilfeller kan han til og med tisse på seg. DET er hva jeg kaller stress, og da jukker han aldri.

Sorry at jeg dobbelposter, men det er ikke mulig å redigere innlegg fra mobilen. Ville bare si at doggie-zen er et kongetips. Har lest om det og sett det i bruk på film men har ikke brukt det selv ennå utover det klassiske trikset med å legge frolicen mellom labbene på dyret og bruke omvendt lokking for å få han til å konse på å bli liggende. Såklart det kan brukes til trening med forstyrrelser også. Takk!

Takk for gode svar. Dere tenker egentlig akkurat som jeg, å korrigere synes jeg er en uting, men jeg får jo stadig høre at "sånn der klikkertrening" bare er noe fjas og at før eller siden må man ty til litt PS for å komme helt i mål. Jeg ville bare forsikre meg om at jeg ikke surrer på i evigheter med et umulig prosjekt. Langline skal bli, melding mottatt og forstått. :-)

Hei og hopp. Jeg har for det meste trent såkalt "100% positivt" med en diger slamp av en bikkje på et drøyt år. Det har til nå fungert ganske bra, og pelsdotten er snart klart for LP klasse 1, fungerer kjempebra på hjemmebane, er aldri aggressiv og er helt super på alle måter. Men jeg sliter med innkalling. Med mindre vi er i treningsmodus, der han utfører helt eksemplariske innkallinger, så er det hipp som happ om han gidder å komme inn når jeg roper. Jeg har gjort det "helt etter boka" og har lekt og herjet med han hver gang han kommer, eller gitt deilige munnfuller med godbiter hvis han er i mat-modus, og det fungerte så lenge han var valp. Men nå er han skikkelig unghund og jeg er helt uninteressant sammenlignet med tisseflekker, syklister, joggere og ikke minst andre hunder. Er det en hund i nærheten er det ikke en gang vits i å kalle han inn, da er det bare å legge beina på nakken og hente han inn fysisk. Dette her selvsagt en rekke kjipe effekter. F.eks. er det håpløst å trene i nærheten av andre, det er småskummelt å ha han løs på tur fordi han såklart suser etter alt han møter av andre hunder. Langline er noe dirtt, ettersom det hemmer hans fart og spnest i trening, og henger seg opp i alt mulig. Så nå er jeg villig til å krype til korset, legge mine ambisjoner om å ikke korrigere til siden, og løse dette problemet en gang for alle. Jeg ser jo at andre har bombesikre innkallinger, så det må jo gå an for meg også, men hvordan?

(Hei og velkommen til meg på forumet :-P) Jukking er oppskrytt som problem, og det er verken særlig dominant eller utpreget stressrelatert. Min erfaring er at det er sjelden den hunden som blir jokket på bryr seg veldig. Vanskelig å helt presist hva som utløser jokkingen, men som regel er det et tegn på at hunden er gira og oppspilt, og jokker vel helst for å få utlløp for en eller annen overskuddskraft. Jeg avbryter slik adferd, men det er først og fremst av hensyn til meg selv og eieren av den andre hunden. Det ser jo unektelig litt uanstendig ut.