Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjemisk kastrering mot stress?


mowgli
 Share

Recommended Posts

Har en hannhund på 6 år som er av den litt stressede og usikre typen. Han er bl.a. veldig lydberørt og klarer ikke å stoppe bjeffingen på lyder selv om de varer over tid. Han er også en veldig aktiv type som er kreativ og høyt og lavt. Dette kan jeg forsåvidt forsette å leve med.

Det som er så utrolig slitsomt, eller mest frustrerende, er at dette er en type hund som nesten blir uutholdelig på ha i hus uten at han får brukt hodet sitt, men det å trene han er så utrolig slitsomt da hele hunden dirrer av forventninger og stress. Han klarer rett og slett ikke å konsentrere seg, vente og å høre etter. 

Vurdere derfor å kjemisk kastrere han og lurer på om noen har erfaringer å dele om å kjemisk kastrere mot stress og ikke kjønnsdrift?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Les manimal.no og hva de sier om kastrering.  Jeg har vært borti en som var stødig som fjell og ble kastrert han fortsatte å være stødig, så var jeg borti en som mentalt sett lå mot den svakere siden og ble kjemisk kastrert, han hadde et lite ******* den tiden han var kastrert. Så les deg opp og finn ut av hvorfor hunden stresser og ta det derfra. Når hunden er 6 år er det også tillært å stresse så den biten må læres av. Jeg selv har en med futt og fart og som ligger høyt på forventninger altså nesten i stress, der er det langsiktig jobbing med at han må koble nedover og helt ut for å få gjort noe. Altså skal vi ut får han ikke sanse og spinne rundt i gangen han må sitte stille til vi er klare til å gå ut. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg hadde en 9 år gammel hannhund som ble utrolig stresset av ukjent årsak. Han var relativt rolig og avbalansert når eg fikk han (året før dette begynte), men full av energi og god arbeidslyst.

Gradvis begynte han å få ganske mange symptomer på ekstremt mye stress, som hurtig eller tung pesing, mye hårtap, så tynn at alle ribbeina og hoftebein syntes selv om han fikk 4 ganger mer mat enn anbefalt. kronisk diare og forhudsbetennelse, rennende øyne, dårlig lukt og ånde, konstant sutring og klarte aldri å slappe av osv. Han begynte også å gnage på seg selv, ganske kraftig. Eg gikk jevnlig til adferdsterapeut og veterinær i ca. 7 måneder og prøvde ut den ene treningsmetoden etter den andre, og hunden blei sjekka opp og ned og i mente. Uten at de fant noe galt med hunden. Så da bestemte vi oss for å prøve kjemisk kastrering.

Hunden ble totalforandret i løpet av noen få uker! Endelig klarte han å slappe av, og det var helt tydelig at han fikk det så utrolig mye bedre med seg selv. Han fikk bedre pels og ble friskere i magen, og begynte endelig å legge på seg. Han virket rett og slett gladere, og hadde like god arbeidslyst som før.

Eg mistenker at han har hatt noe problemer med prostata, eller ihvertfall sannsynligvis hatt vondt noe sted og at kastreringen har hjulpet mot det.

I dag er han 12 år gammel, fortsatt like glad og arbeidsvillig, dog noe tregere enn før :) Han ble kjemisk kastrert kun den ene gangen, det var aldri behov for å fornye eller gjøre det kirurgisk da han aldri endret adferd tilbake når den kjemiske kastreringa sluttet å fungere.

Det er kanskje ikke helt sammenlignbart med din situasjon, men her ble ihvertfall stresset så og si borte "over natta" etter kjemisk kastrering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbakemeldinger. :):)

Dette er en omplasseringshund jeg har hatt siden han var 6,5 mnd og som kom til meg etter å ha vært innom fire hjem og som var spekket med stress og fryktaggresjon. Tro meg at jeg har jobbet med denne hunden!

Kjemisk kastrering er faktisk den absolutt siste løsningen jeg prøver og veterinæren, som har kjent han siden jeg fikk han, synes også det er verdt å prøve. Han er ingen bråkebøtte, men alle hunde han hilser på bare måååå han prøve å få "tredd på knaggen" før han skjønner at det ikke er noe å få. :drool:

Chip ble satt inn i går så det blir spennende å se hvilken veg det slår OM den virker på han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min var stressball og hadde nervøsitet ovenfor fremmede. Plutselig en dag var han redd for stefaren min og var helt vill av redsel. Jeg så ikke annet enn å avlive, men fikk tips om å prøve kastrering, da var det i hvertfall prøvd om det ikke virket. Vi prøvde kjemisk fordi vet ikke ville kastrere kirurgisk uten å prøve først da det ikke var "gyldig" grunn i henhold til reglen for kastrering.  

Jeg har vært veldig redd hele tiden at det skulle slå ut den dårlige veien, men her ble det annen hund som klarer konsentrere seg mer og sammen har vi greid å trene vekk fra ett par av dillene hans. Han er reservert ovenfor fremmede men bryr seg ikke så lenge dem ikke trenger seg på han. 

Han  viser til og med interesse for å hilse på enkelte fremmede nå, men jeg tørr ikke helt la han få gjøre dette. 

Da chippen gikk ut ble det tilbake til slik det var og han ble veldig mye mer nervøs og var på ting igjen. Stresset hele tiden osv. Så da  ble han ble kirurgisk kastrert i enighet med veterinæren våres og jeg har ikke angret, men jeg har også jobbet med han, så det var ikke noen quick fix for oss. Det var hjelp til å få en hund med hode som klarer å jobbe, bruke hodet litt før man reagerer osv. 

Han elsker å jobbe nå kontra før, han prøver ut ting og man ser tydelig at han prøver å finne ut hva jeg vil, hvis jeg er utydelig. Men stress til forventingene er der. Dette jobber vi enda med. Spesielt når vi skal ut, eller med trening som han liker ekstra godt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...