Gå til innhold
Hundesonen.no

Kreft hos hund


Recommended Posts

Det finnes mange ulike krefttyper, og det avhenger både av det, hvor fort kreften sprer seg hos den individuelle hunden og hvor fort det oppdages, og hva man gjør for å fjerne det.

Jeg fant en bitteliten svulst i juret på hunden min for to år siden. Den var på størrelse med en ert, og vi dro rett til dyrlegen hvor de sa at det var 60% sjanse for at den var ondartet, både fordi den sitter i juret og fordi hun var voksen dame, i tillegg til at svulstens form virket til at den var ondartet. Jeg kunne velge mellom å bare operere bort svulsten, eller å fjerne hele juret (er på ca 6 patter og det er et veldig stort område). Å fjerne hele juret ville minske sjansen for spredning, så da gjorde vi det. De fant også en minisvulst på størrelse med et riskorn rett ved siden av erten. Nå klarte dyreklinikken (Groruddalen dyreklinikk) å rote bort svulstene som skulle sendes til labratoriet, så jeg fikk aldri svar på om den var godartet eller ondartet dessverre, men mye tydet på sistnevnte. I tillegg steriliserte jeg henne, for å gjøre sjansene enda mindre igjen.

Det er som sagt to år siden, og jeg sjekker over hele henne flere ganger i uken, og hele buken hennes røntges ca hvert halvår fordi jeg er hysterisk når det kommer til kreft. Hun har enda ikke fått noe nytt, så kreften spredde seg aldri. :wub:

Her er tråden jeg laget når jeg fant kulen: http://hundesonen.no/forum/index.php?showtopic=39572&hl=labbis&st=0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Kjetil Dahl ved Oslo Dyreklinikk driver ganske stort med kreftbehndling på hund. Han har sett hunder med store metastaser i lungene som har avtatt med cellegift. Jeg vet han ihvertfall tidligere har hatt samarbeid med berner sennen klubben i Oslo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amigo hadde kreft. Hemangiosarkom.

Hemangiosarkom er en relativ sjelden krefttilstand som kommer snikende når du minst venter det. Svulsten er ondartet, og det tar som regel ett par måneder (i en ekstremt tidlig fase) fra diagnose til død. Med Amigo tok det omtrent en halvannen dag fra en ikke fullverdig diagnose til død. Svulstene vokser i blodkarene, og de sprekker gjerne.

Det som ofte er vondt med denne kreftformen, er at hundene som oftest ikke merker noe av den. Amigo gjorde ikke. Dvs. han var helt normal hele veien, til en dag der han plutselig skalv i bakbeina, hadde vansker med å legge seg korrekt ned. Og slet med å komme seg opp. Ett lite rift i sarkomet. Jeg føler meg utrolig heldig på både meg og Amigos vegne. At jeg var hjemme, og han ga meg tegn til at noe var riv ruskende gal. Enn at han skulle blødd i hjel alene, og jeg hadde funnet ham død på gulvet. Svulsten var altfor stor til å kunne opereres, og den hadde allerede sprukket opp en god del før de åpnet ham, og var allerede i metastaser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men hun blør jo fra et jur, så jeg tenker jo mitt.

Okei, jeg har ikke lest noe annet enn det som står her.

Om det er tilfellet, og hun har jursvulster, så ville jeg ha fjernet hele juret hvertfall. Mange dyrleger anbefaler å 1) la kulene vokse og se hva som skjer (og dermed kanskje gjøre noe for sent), eller å 2) bare operere bort svulsten og håpe på det beste.

Be veterinæren kjenne på lymfekjertlene mellom beina på hunden for å se om har spredd seg dit også. Har det ikke det, så har man bedre sjanser. Og sterilisere når hunden er klar for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det er i juret problemet er. Hun blør fra pattene og har ganske hovent og klumpete jur. Hun ble behandlet for jurbetennelse med antibitotika, men hunden viste ingen tegn til bedring så da tok de (en annen veterinær) prøver fra blodet fra pattene. Dyrlegen sa det kunne være kreft, men vi måtte bare vente på resultatet. Vil ikke ta sorgene på forskudd. Så jeg vet ikke så mye mer akkurat nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er de tilfellene av kreft hos hund som jeg har vært borti (hundene ble eid av forskjellige venner av meg).

Lando (Amy sin pappa): Fikk sarkomer i tungen. Disse fikk han etter at han hadde fyllt 10 år. De var spredt i halve tungen, fra tungespissen og til lengst nede på tungen i svelget. Eieren bestemte seg raskt for at operasjon var utelukket, både pga hvor kreften satt og pga hundens alder (ble avlivet like før han var 11 år). Han levde ett helt normalt liv inntil den ettermiddagen da han ikke klarte å holde en godbit i munnen, dagen etter ble han avlivet :P

Chabina (kullsøster av "gamlefar" og Chaisy, samt BlÅndi sin halvsøster): Kreft i jur. Kreften satt i skinnet og svulsten vokste kraftig i løpet av noen dager (fra en pitteliten ert til en tennisball). Hun ble operert og helt frisk etterpå. Når dette skjedde var hun 9-10 år, hun var litt skrøpelig innen operasjonen men som en unghund etter :P

Chakira (mamma til Chaisy og Gamlefar): Svulst i jur, ble operert og levde i flere år etter uten noen spredning :P

Tispe: Hadde mange rare anfall og veterinæren fant ikke ut hva det var som feilte hunden, misstenkte EP. En morgen var hunden død og eieren forlangte obduksjon, denne viste kreft i hjernen.

Tispe: Lå i senga i på stua, hylte plutselig til. Reiste seg opp og virret målløst omkring. Tatt med til vet'n hvor de fant ut at hunden var blind. ble obdusert og kreft på hjernen ble funnet. Hunden hadde antagelig hatt denne svulsten en stund, men eieren merket ingenting på hunden før den plutselig var blind :P

Ikke så veldig positiv lesning, men de aller fleste andre som jeg har hørt om (med svulst i jur) har blitt friske etter operasjon (uten spredning) :P

Her står det litt om kreft hos hund (på svensk, pdf-dokument side 22).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis var det ikke kreft, men en cyste. Så da skal hun operere den bort neste uke. Men det som er dumt er at forsikringen ikke dekker sterilisering i samme slengen, rart siden det er livmora som forårsaker dette. Men men, vi får bare ta cysta vekk og seg hva som skjer etterhvert.

Åh, så flott at det ikke var kreft! *Glad på dine vegne!*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet nettopp min dobber/rottis blanding pga kreft. Han fikk beinkreft, og det tok kun 2 måneder fra han fikk kreften til han dessverre måtte avlives :ahappy: Det hadde spredd seg til lungene..

Etter at dette skjedde, søkte vi mye på nettet ang beinkreft og hund, og fant ut at rottweiler ligger på topp her i norge. Doberman ligger også på topplisten sammen med andre store raser.

Men veldig bra det ikke var kreft hos Chanti da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund Sonny fikk kreft i urinblæren da hun var 6 år gammel. Symptomene kom i grunn ganske brått med økt bukomfang, enorm tørste og tissing hvert 10 minutt - og det var meeeengder med tiss!

Jeg trodde naturligvis at det var diabetes for symptomene var så like, og vi fikk undersøkt både blod og urin for sukker. Negativt resultat. Buken var så stor at de bestemte seg for å åpne da de mistenkte livmorbetennelse, men overraskelsen var stor da de oppdaget en svulst på over 15 cm i diameter rett under blæren! Den ble selvsagt fjernet og biopsi tatt. Det var en laaang uke å vente på svaret... for enten var dette en krefttype som hadde eksplodert i vekst eller så hadde den brukt år på å bli stor og symptomgivende. Ved førstnevnte diagnose så ville Sonny dø i løpet av måneder.

Heldigvis var det en seintvoksende svulst og det betydde at Sonny ville få et fullverdig liv etterpå sjølv om ikke hele svulsten ble fjernet (den hang fast i blæreveggen).

Sonny ble 100 % frisk og levde til hun ble 12 år gammel - full av livsglede og spillopper :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også opplevd kreft på hund, det var blodkreft. Det ble oppdaget relativt sent og vetrinæren mente at det ville være mer smertefullt enn nyttig å gå igjennom en behandling. Han fikk leve så lenge han orket, og sovnet inn hos vetrinæren nesten 8 år gammel.

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men en ting, sikkert dumt spm, er kreft arvelig hos hunder?

For å si noe veldig komplisert på en veldig enkel måte - det kan være det. Noen kreftformer hos noen raser er arvelig betinget, uten at man vet noe spesifikt om nedarving og eventuelt utløsende årsaker.

Gamletispa vår (schäfer) levde med kreft i flere år. Det begynte som fettkuler, ble operert bort og kom tilbake. Til slutt vokste kreften inn i skulderleddet, da var hun blitt vel ti år og slet med en del annet i tillegg - hun ble avlivet når kreften spredte seg i kroppen og påvirket mage/tarmsystemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...