Nå er ikke dette en kommentar til denne saken i seg selv, for jeg stoler på at veterinærene har gjort sine vurderinger, trolig også utover hva som gjengis her.  Spondylose er uhelbredelig, ja. Men å si at det ikke kan bli bedre i endel tilfeller, rent symptomatisk, blir også litt feil. Hunder som bare har tagger, ikke fulle broer, har større sjans for smerteproblematikk, på tross at sykdommen er mindre utviklet. Taggene gnisser og kan skape skarpe smertespenn, broer er stabile, når broene da først har dannes opplever flere at symptomene minsker eller forsvinner. Røntgenbilder trenger heller ikke beskrive symptombilde godt, en hund med mye forkalkninger kan være uten symptomer, en hund med lite kan være kripplende.   Det sagt, så er en hund med tydelig endring i atferd og skjelvinger pga. smerte helt klart påvirket. Min erfaring med spondylose er også at de er himla gode på å skjule slik smerte fordi endringene er så små, at det da gjerne må profesjonelle til for å avdekke slikt. Det burde kanskje vært diskutert å prøve smertestillende, Librela eller sådan, men veterinærene er nå en gang de som har mest erfaring og kunnskap om slike situasjoner, om de vurderte det unyttig så hadde jeg lagt min lit til det

Heisann. Jeg har en hund som noen ganger spytter ut bittet når han skal komme inn i utgangsstilling i runderingen. Noen ganger er det rett bak meg, noen ganger når jeg skal ta bittet, noen ganger på vei inn.  Vi har gått tilbake og terpet på apport og melding. Apport sitter 100%, både med bukk og løsbitt når jeg kaster eller legger ut, eller gir han det. Han holder helt til jeg sier slipp. Det funker også fint hvis jeg gir bittet til figurant som han ser, og under søk er det ikke noe problem 90% av tiden, så plutselig dukker det opp.  Jeg er litt usikker både på hva jeg bør gjøre når det skjer, og hvordan forhindre det.  Generelt sett er han løsmunnet og kommer ofte inn med løsbittet 'som en sigar'. Flere jeg har snakket med og instruktøren mener at jeg skal la hunden gå i påvis selv når han slipper for å holde drifta oppe.  Men det jeg ikke liker med dette er at jeg er redd hunden da blir forsterket det å slippe bittet for tidlig.  Ser ikke ut til å ha noen sammenheng med lengde på slag, terreng, osv... Plutselig skjer det. Tar i mot tips. 

Nydelig hund! Hvis det stadig fylles opp med gass i magen så er det jo et problem og en grunn til det. Hva får hun å spise i løpet av en vanlig dag? Både av måltider og andre ting? Nå er jeg ikke veterinær og dette høres ut som det bør vurderes og behandles av en, men jeg ville kanskje prøvd et sensitiv-fôr en stund, uten noe annet.

Men er dette egentlig er fordel? Hvorfor skal man pines til siste slutt? Og hvorfor vil man at det siste hunden opplever før den dør er smerte? Er det ikke bedre at den kan få slippe før den blir så dårlig at den er fullstendig invalidisert? Selvsagt ønsker man å beholde dyrene sine lengst mulig, men det er jo ut i fra egne følelser og ikke nødvendigvis det er som er best mtp. dyrevelferd.

Vetrinærstudiet er et av de vanskeligste å komme inn på, og mange reiser til og med til utlandet for å utdanne seg. Det er en lang utdanning, og ikke noe man velger med mindre man brenner for det. Jeg kan ikke forestille meg at mange bli veterinær hvis man ikke bryr seg om dyr. Og som sagt så lønner det seg økonomisk for en klinikk å overbehandle fremfor avlivning, for de tjener ingenting på en død hund.  At de kan gjøre feil er det ingen tvil om, og jeg er veldig glad for at det gikk så bra med hunden din! Men spondylose er en uhelbredelig ryggsykdom hvor det dannes benvev mellom ryggvirvlene. Den blir ikke bedre, bare verre. Tidlig i forløpet kan hunder leve med gode og dårlige dager, men her var det ikke snakk om stiv rygg eller litt halting lengre. Den hadde store smerter, og veterinær var tydeligvis bekymret over det de så på røntgenbildene.