Petra

Aha! Nå ble det bedre, ja

Takk for hjelpen!

Jeg skrev akkurat et svar på tråden "rett og galt - er jeg egoistisk?" på hundeprat. Brukte da firefox. Innlegget så helt ok ut mens jeg skrev, men da jeg postet det ble det helt merkelig. Masse rare koder øverst og nederst, og det som syntes av teksten besto av ett ord per linje. Men da jeg skiftet fra firefox til explorer, så innlegget helt normalt ut.

Er det min firefox som tuller? Jeg har hatt litt problemer med den i det siste. Eller er det andre som får opp et helt snodig innlegg også?

Det jeg synes er verst er at hun har et veldig godt liv utenom passeringene i seg selv. Hun virker lykkelig, og det er derfor jeg ikke ser noen grunn til å vurdere omplassering.

Jeg kjenner jeg tenker litt annerledes enn de andre som har svart deg, uten at det på noen måte betyr at jeg mener en avliving er feil (skriver også mer om dette helt nederst i svaret). Svaret mitt er basert på det du skriver over her, at hun ikke er en generelt utrygg hund, men har det helt fint helt til hun møter en annen hund. Hadde hun gått rundt og vært usikker i det daglige hadde jeg ikke skrevet dette.

Jeg har hatt hundeaggresjon på et par av mine hunder. Nå var ikke de redde, bare drittale, så helt sammenlignbart er det jo ikke, men dog. Den ene hunden var skikkelig stor og sterk, så sterk at jeg ikke hadde sjanse til å holde ham igjen. Det rotet oss opp i en del ekle situasjoner, og jeg ble gående akkurat som deg og prøve å ha øyne i nakken, gjemme meg bort, osv. Den hunden hadde en del andre greier også, og ble avlivet i nokså ung alder. Personlig synes jeg det var helt forferdelig, mens andre mest føler lettelse over å kunne slappe av og kose seg på tur igjen.

Den andre er mye mindre, bare litt tyngre enn din. Det er aldri noe problem å holde ham igjen, så det skjer jo ikke noe verre enn at den møtende hundeeieren blir litt sur og jeg blir flau over bikkjekreket. Selvsagt forsøker jeg å unngå utageringen så godt jeg kan, går omveier, avleder og alt det der, men jeg er allikevel langt mer avslappet på tur nå enn med den forrige.

Du beskriver at du reagerer veldig sterkt når hun utagerer, og det er jo forståelig. Du synes synd på henne som er så redd, du er sikkert flau, fortvilet og frustrert osv. Samtidig er det vel ikke noen reell fare for at hun kan skade andre hunder siden hun er så liten og du har henne i bånd. (At hun selv kan bli skadet av en hund hun provoserer på seg er vel mer reelt, hvis dere møter mange løse hunder gjelder heller ikke det jeg skriver her.) Men hva skjer om du venner deg til å gi litt blaffen og bare går? Hun utagerer jo uansett hva du gjør og hvor mange følelser du legger i det, så det er jo ingen hjelp i å kave seg opp over det. Greier du å drite litt i det (uansett hvor feil det høres ut, man vil jo fremstå som en ansvarlig hundeeier) vil hun nok fremdeles utagere, men du får det kanskje litt bedre med deg selv? Så forutsatt at hun har et bra liv ellers, og at hun kun er redd akkurat når hun møter en annen hund og det ikke henger igjen i veldig lang tid etterpå, tror jeg kanskje jeg hadde forsøkt å gi litt f**n en periode og sett om det gjør hundeholdet ditt enklere (følelsesmessig altså, utageringen vil nok fortsette allikevel).

På den annen side skriver du at hun har ressursforsvar mot den andre hunden, og det er noe jeg personlig ville synes var mer pes hvis det innebar å ta masse hensyn til hva som kan ligge fremme, alltid fore i separate rom osv osv. Så jeg vet ikke om jeg hadde holdt ut å ha det slik i lengden. I tillegg tenker du å ha valpekull, noe som igjen krever at hundene valpene skal omgås er så stabile som mulig. Jeg er helt enig med de som skriver at et hundehold skal være noe positivt, og synes ikke det blir feil å tenke avliving i en slik situasjon. Jeg bare tenkte at siden hun er så liten og lett, og ikke usikker ellers, så er det mulig å se på utageringen som flaut, men ikke noe stort problem. Men det er helt lov å synes at det ER ille også!

Jeg tenker at det er såpass vanskelig å være anonym akkurat på dette forumet uansett at det egentlig ikke spiller noen rolle om man bruker ordentlig navn eller ikke? Om du avslører at du har en golden tispe og en border collie hannhund, trener LP og bor i Kristiansand, så har du fort avslørt deg selv like mye som om du sier at du heter Eva Johansen og bor i Kristiansand, liksom (fiktivt eksempel).

Jeg prøver å være anonym her, men det funker dårlig i og med at man alltid får spørsmål om rase, kjønn, alder osv på hundene uansett hvor relevant det er for spørsmålet man stiller...

Begynte den drikkinga før eller etter at du byttet fôr?

Hva med å bytte tilbake til det fôret du opprinnelig brukte for en kortere periode, bare for å sjekke om drikkingen og tissingen gir seg da? Hvis det gjør det, er det sannsynlig at det er det nye fôret som er problemet, og du kan finne noe som fungerer bedre. Hvis det ikke gir seg har det ikke noe med fôret å gjøre, og da er det neppe noen vits i å prøve x antall andre fôrtyper.

Jeg har lest en masse tråder om kelpie, og startet en selv også, men jeg får ikke helt tak på om de har mye skarphet i seg eller ikke?

Tidligere var det også vanlig å avlive gule flatcoated retrievere. Den gule fargen har selvsagt ikke noen mer negativ effekt for en flat enn for en golden eller gul labrador, liksom. Årsaken er at rasen holdt på å dø ut på et tidspunkt, og ble reddet ved å blande inn goldens (mener jeg å huske). Dermed fikk man også inn den gule fargen. Antar det var litt flaut for folk å få gule valper, da, siden det viste at det hadde vært blandet inn noe annet på linjene eller noe sånt.

Nå for tida er det vel ikke så akseptert å avlive de gule, allikevel kan jeg ikke huske å ha sett så mange av dem rundt omkring. Men nå har vi jo gentester for farge slik at man kan unngå å gjøre paringer som gir den "akk så fryktelige" gule fargen.

Jeg er enig med deg at det hadde vært til stor hjelp med flere treningskonkurranser, altså. Men problemet er at vi allerede er på konkurransegruppa sammen med en haug erfarne utøvere som allerede konkurrerer så ofte som mulig. Dermed vil de andre helst bruke tiden til å terpe på sine ting. Jeg er jo uansett på den gruppa med den andre hunden min, og det fungerer best for meg å trene med begge hundene samtidig. De har nesten ikke konkurranselignende treninger på de lavere gruppene heller, så det er liksom ikke så lett å få løst det den veien.

Men takk for rådene!

Jeg er enig med deg at det hadde vært til stor hjelp med flere treningskonkurranser, altså. Men problemet er at vi allerede er på konkurransegruppa sammen med en haug erfarne utøvere som allerede konkurrerer så ofte som mulig. Dermed vil de andre helst bruke tiden til å terpe på sine ting. Jeg er jo uansett på den gruppa med den andre hunden min, og det fungerer best for meg å trene med begge hundene samtidig. De har nesten ikke konkurranselignende treninger på de lavere gruppene heller, så det er liksom ikke så lett å få løst det den veien.

Men takk for rådene!

Fulle baner går vi ganske ofte, folk i banen er det også ganske ofte. Men ellers er det ytterst sjelden vi går treningskonkurranser eller gjør noe annet som får treningene til å ligne mer på konkurranser enn på vanlige treninger. Men det er det dessverre lite jeg får gjort noe med.

Jeg har konkurrert agility med flere hunder, og stort sett aldri hatt problemer med dem i en konkurransesituasjon. Spesielt den ene jeg har nå går på med dødsforakt uansett.

Men den yngste, derimot... Han er rundt fire år nå. Normalt trygg og glad i alle andre situasjoner. Finnes ikke redd for hverken lyder, underlag, miljøer eller noe. Men på konkurranse faller han fullstendig sammen for den minste småting. Er jeg nervøs eller stressa faller han sammen. Om jeg fører litt feil eller han misforstår slik at han går utenom et hinder merker han det selv om jeg forsøker så godt jeg kan å late som ingenting, og faller sammen. Er en annen hund litt ekkel mens vi venter på tur faller han sammen. Da bare løper han rundt på måfå enten inne i ringen eller ut av den.

Jeg innbiller meg at det ikke er så vanlig å ha dette problemet i agility som i lydighet. Agility er liksom så fullt av fart og spenning, og ikke minst ferdig på noen få sekunder, at de fleste hunder lærer å koble ut alt annet ganske kjapt. Innbiller jeg meg, i hvert fall.

Men ikke denne karen...

Nå begynner jeg å gå tom for ideer. Jeg trener alltid positivt, med masse fokus på korte økter og belønning. Prøver å bare fortsette videre om det blir feil på et hinder (i agility er det nesten alltid førerens feil at hunden går utenom et hinder eller tar feil hinder, og hundene kan oppleve det som en slags "straff" å bli stoppet når de faktisk har gjort som de har fått beskjed om. Altså unngår jeg det). Prøver så godt jeg kan å gå inn på konkurransebanen med en god følelse, og stenge stress, nerver og "huff, nå stikker han sikkert igjen"-tankegang ute. Men det er ikke alltid så lett...

Noen ganger har vi løp hvor alt klaffer og vi går et helt supert løp. Hva som er forskjellen vet jeg ikke - om det er jeg som har tenkt og følt og gjort alt rett, eller om det er planetene som står i riktig posisjon i forhold til et eller annet ( ) - tja, hvem vet. Åkke som, verden er ikke perfekt, og han bør jo snart lære å takle en helt vanlig konkurransebane selv om ikke alt er heeelt som han skulle ønske, synes jeg.

Er det noen som har noen tips? Noe jeg ikke har tenkt på?

Men generelt er jeg helt imot å lage krøpling av en hund.

De blir ikke nødvendigvis krøplinger, da. Jeg vet om en sheltie som går agility med bare ett bakbein, det går visst helt fin ifølge eier. Ikke problemer hverken fysisk eller psykisk, sies det.

Jeg vet ikke om jeg hadde gjort noe lignende selv, da. I hvert fall ikke hvis hunden allerede hadde vært gjennom mange operasjoner og rekonvalesensperioder. Men en skal aldri si aldri.

Hva angår gjeterhunder så vil jeg tro at det er forskjellig grener der ift hvilke dyr de fungerer på, men jeg ser også at noen har blitt avlet skarpere/mykere for å behage våre eventuelle ønsker og behov. Bare bc som egner seg som gjeterhund i Norge? For det første så bruker norske bønder knapt gjeterhunder sammenlignet med andre land, så kompetansen er uansett minimal. Og hvor mange andre gjeterhunder er testet ut til bruks her? Det brukes mange forskjellige gjeterhunder i andre kalde klima; Canada, Russland og deler av Australia kan også bli særdeles kjølig.

Det vil ikke ha noe for seg å mikse raser hvis rasene ikke er kompatible. Dvs hvis man bare bruker BC fordi de er de eneste som kan gjøre den jobben, så vil det jo ikke ha noe for seg å blande dem med kelpie.

Hele hensikten med å miske raser vil jo nettopp være å IKKE være for snever. Det er jo derfor vi har havnet der vi er i dag.

Jeg har ikke snøring på gjeting, det der med at det bare er bc som egner seg er et inntrykk jeg har fått av andre tråder her inne. Mulig det ble et dårlig eksempel.

Men poenget er: så lenge man har et visst utvalg lignende raser, kan man (i teorien i hvert fall) drite seg ut innen en rase, men greie å redde den igjen ved å krysse inn de ønskede egenskapene fra en av de andre rasene som ikke er så forskjellig fra den en vil redde.

Om man derimot samler alle disse lignende rasene i en gruppe og avler for selektivt innad i gruppa har man ikke lenger noe sted å hente inn gener fra. Med mindre en ønsker å avle inn dyr fra fuglehundgruppa inn i gjeterhundgruppa, og det tror jeg ikke er så veldig aktuelt.

Nei, jeg tror ikke det er noen god ide å fortsette som nå heller. Det blir alt for snevert innad i rasene. Men det er heller ingen god ide å slå alt sammen uten å ha en plan for hvordan en skal ta vare på ting en kan ha bruk for i fremtiden.

Jeg tenker at det vil selvsagt ikke ha noen særlig nytteverdi å slå sammen raser hvis man fortsatt avler med samme tankegang (et bestemt utseende hvor 33% hvitt er for mye og ikke kan avles på), men så lenge man har hovedfokus på mentalitet, egenskaper og helse, uten at små nyanser av eksteriørforskjeller skal bety så mye, så tror jeg det kan fungere.

Men om man kun avler på de 20% (bare for å ta et tilfeldig valgt tall) eksteriørmessig beste hundene, eller om man kun avler på de 20% arbeidsmessig beste hundene, har man uansett mistet sabla mye genetisk variasjon?

Si at man samler bc, kelpie (australsk og working), alle belgerne, hollender, aussie, sheltie og diverse andre gjeterhunder i en stor gjeterhundgruppe, og så skal du avle på dyktige gjeterhunder (noe som også inkluderer passende konstruksjon, gemytt, hårlag osv). I følge flere tråder her inne er det sagt at det stort sett bare er bc som egner seg som gjeterhund under norske forhold i Norge. Ergo, selv om du egentlig har fryktelig mange hunder å ta av, så er det stort sett bare de som er nærmest borderen i egenskaper som brukes i avl. Da mister man ikke bare de genene som gir aussien, kelpien osv deres arbeidsegenskaper, men også evt helsemessige og andre positive genvarianter som evt måtte finnes i disse rasene men ikke hos borderen.

Og selv om rasene en mikser er såpass like i arbeidsmåte (eller hva man nå enn legger til grunn for avlen) at hunder fra ulike raser blir avlet på i utgangspunktet, så vil jo dette bli snevret kraftig inn om man er for selektiv med hva en avler på i det lange løp.

Jeg er litt i tvil om hvor mye genetisk variasjon man ville sittet igjen med etter noen generasjoners avl om man slår sammen dagens raser til et relativt lite antall grupper...

Jeg leste en gang en forskningsartikkel hvor et par eksperter på området hadde beregnet at den beste måten å forbedre genetisk prestasjon samtidig som man holder graden av innavl nede, var å drive seleksjon innen avgrensa populasjoner men med et lite antall godt gjennomtenkte krysninger mellom populasjonene.

Det høres logisk ut i mine øyne - da kan man beholde litt ulike genvarianter i de ulike populasjonene og samtidig krysse inn ønskede egenskaper ved behov. Om man derimot samler alt i et lite antall gedigne populasjoner (f.eks. grupper som gjeterhunder, fuglehunder og selskapshunder) og avler på de beste av de beste innen hver gruppe i noen generasjoner, hvor mye genetisk variasjon sitter man da igjen med innad i hver gruppe? Joda, det vil være god variasjon i starten, men om man selekterer for hardt (og det gjør man jo gjerne når man vil ha en skikkelig god hund som når opp i det ene eller det andre) så begrenser man denne variasjonen temmelig raskt igjen.

Og da er det ikke sikkert at det er så aktuelt å redde gruppa gjeterhunder ved å avle inn nytt blod fra gruppa fuglehunder...

Vi har jo strenge brukskrav (1.premie på jakt) for avlsgodkjenning, men jeg opplever alikevel at det er god spredning i hundene som blir avlet på. Nå skal det jo sies at det i "alle tider" først og fremst har vært fokus på jaktegenskapene, og man har da hele tiden hatt en god base med velfungerende elghunder (og man på den måten har "råd" til å være selektive).

Det kan jo tenkes at for raser hvor plutselig brukskrav kommer til vil genpoolen bli snevret inn, siden kanskje en del av hundebasen i den rasen mangler de nødvendige egenskapene.

Vil det da kanskje være fornuftig å sette inn gradvise krav?

Tja, jeg tenker at denne innsnevringen kan skje uansett, hvis man setter kriteriene litt feil? Vanskelig å formulere kjenner jeg, men si at du har en drøss hunder i et område som alle funker greit i hverdagen til hva de nå skal drive med (jakt, gjeting whatever). Når man så begynner å arrangere prøver/konkurranser så ser man jo fort at noen er bedre enn andre, til tross for at de fleste er gode nok. Setter man avlskrav som gjør at alle som faktisk ER gode nok blir avlsklarert så er jo alt greit. Men settes grensa til f.eks 1. premie, og kun de aller beste kan oppnå dette, har man straks et problem. Og uansett hjelper det lite om grensa er lav nok til å favne alle som er gode nok, om "god nok" ikke er bra nok for folk som faktisk vil ha det ypperste av det ypperste for å vinne.

Skal hundene i denne løsningen fortsatt kunne bli utstillingschampioner, dvs få nuch, such, osv som tittel foran navnet? I så tilfelle så vil det vel bli likt som dagens "ordning", hvor de som er sånn passe interesserte i eksteriør kan si seg fornøyd med en 1. premie eller 2. premie, mens bir og bim og nuch og such må til for at en hund skal være "bra" nok til avl for entusiastene.

Jeg skal ikke påstå at jeg har tenkt så fryktelig godt gjennom alle aspekter ved denne løsningen, akkurat Men jeg ser vel for meg noe som blir mer en handlings- og pelsstellkonkurranse, hvor man premierer ekvipasjen og ikke hunden. Blir da omtrent som i lydighet, man kan få både premieringer, Norgesmestertitler og championater, men det kvalifiserer ikke til avl hvis ikke den der kvalitetsprøva også blir godkjent.

Men ja, jeg tenker som jeg sa i forrige innlegg at man kan ende opp med å få en hel masse "akkurat passe" hunder som ikke er bra nok for noen...

Men samtidig er det jo såpass mange som synes utstilling er kjempegøy at det virker litt drøyt å fjerne det helt.

En annen ting er at man havner fort i samme uføret igjen hvis man skal ha masse bastante krav om helse, eksteriør, arbeidsegenskaper osv osv som MÅ være på plass for å kunne avle... Svært få hunder er kjempegode på alle områder, så det kan hende det blir for få som slipper gjennom nåløyet. Det kan være gode grunner for å akseptere et kull eller to med dårligere arbeidsegenskaper for å forbedre helsa, for eksempel.

Nei, dette ble bare rot. Ser visst ingen gode løsninger, jeg.

Jeg ser for meg en slags todeling jeg, hvor folk kan få konkurrrere i utstilling så mye de bare gidder, på samme måte som å konkurrere i lp eller ag eller hvilken som helst annen hundesport. Men hvor hundene for å kunne brukes i avl må gjennom en eksteriørbedømming hvor alt som blir for ekstremt blir slått ned på.

Men kanskje det bare blir rart... Det er jo ikke bare utstilling som gjør rasene mer ekstreme og fører til matadoravl og redusert genpool. Det skjer jo i alle miljøer hvor konkurranse er involvert. Så også arbeidslinjene av en rase vil gjerne være mer ekstreme enn det standarden sier, men i en annen retning enn utstillingslinjene. Så hva avler man på da, egentlig? De moderate hundene som er perfekte i forhold til standarden, men som ingen egentlig vil ha fordi de ikke er raske/lette/kraftige/pelsrike/whatever nok til å kunne hevde seg?

Aha, da forstår jeg hva du mente, @Marjan. Tror vi er sånn ca enige også

Det perfekte og akkurat passe er to forskjellige ting i mitt hode. Det perfekte er det holdet hunden er i når den er på sitt ypperste, foran en konkurranse eller foran hardt arbeid, for eksempel. Akkurat passe er slik hunden vil være i brorparten av sitt liv, så sant den fores normalt og får normalt med trim. Akkurat passe er noe negativt (ikke for tynn, ikke for tjukk), mens det perfekte er noe positivt (perfekt). Jeg forventer ikke at hunder holdes ikke perfekt hold hele livet.

Men heller litt for lite enn litt for mye, jo. Og jeg har også hatt en «anorektiker» som så lenge han fikk godt med trim forble undervektig. Og ja, det kan være slitsomt, hvis man gjør en stor sak ut av det. Men det er kun i få tilfeller det er sykelig. Hunden min var, og er det fortsatt, i hvert fall helt frisk, og har aldri vært syk.

Akkurat ja, det er bare det perfekte som er akseptabelt, alt annet er for dårlig. Det er ikke mulig at noe kan være bra nok, om det finnes noe annet som er bedre. Er det ikke akkurat den tankegangen som gjør livet temmelig vanskelig for en drøss med folk i dag?

Men tilbake til temaet: Det bør jo ikke være noen helsemessig forskjell for hunden på "perfekt" og "akkurat passe", dermed kan man ikke si at akkurat passe er noe negativt? Og om det ER noen forskjell der må den vel den gå motsatt vei da i så fall; om "perfekt" bare er noe man er i korte perioder i forkant av konkurranser osv, så må jo det bety at å være "perfekt" er såpass belastende for kroppen at det ikke funker over tid? Ergo er "akkurat passe" sunnere i det lange løp...

Skjønner tydeligvis ikke dette, jeg.

Får ikke til å quote fra mobilen, og husker ikke hvem som sa hva.

Men jeg synes flere av dere sier det samme som meg - man HAR flere kg (selv målt i rent fett) å gå på oppover enn nedover før det blir skadelig. Og da blir det misvisende å si at det er bedre å være litt (for) tynn enn litt (for) tung. Det er vel naturlig å tolke ordet litt som ca samme mengde i begge retninger.

Uansett må det vel være aller best å være akkurat passe - det virker noen ganger slik i dag at mellomtingen ikke finnes lenger. Enten er man tynn og dermed riktig, eller så er man feit, liksom.

Men det er bedre å være litt tynn enn litt tykk. Og det er bedre å være veldig tynn enn veldig tykk, fordi de medfølgende konsekvensene har ganske ulike alvorlighetsgrader.

LItt tilfeldig quote her, siden det er flere som gir uttrykk for det samme.

Men dette argumentet forstår jeg ikke. Si at en kvinne har en normalvekt på 50 kg. Er hun da sunnere om hun går ned til feks 35 enn opp til 65?

Jeg var i hvert fall veldig mye sunnere den gangen jeg veide 15 kg for mye enn 15 kg for lite... Folk lever greit nok med vekt på rundt 100 kg også, for den saks skyld. De har kanskje en del ekstra plager, men man skal da ikke veldig mye ned i vekt før det blir direkte livsfarlig?

Det hørtes ut som noe selv jeg kunne gidde

Tusen takk for hjelpen, alle sammen! Jeg skal titte litt nærmere på alle forslagene.

Må man vedlikeholde gulvbelegg på noe vis, utover å holde det rent? Nå står det helt stille i hodet mitt, men var det ikke en eller annen form for voksaktig greie man måtte ta på gulvet i gamle dager i hvert fall?

Takk for svarene! Vi har faktisk Pergo på kjøkkenet og i gangen nå (en type som het "commercial", for sikkerhets skyld ), og er veldig fornøyd med det. Men den gangen fantes det bare i skiferlook, noe vi ikke ville ha i stua. Men ser jo at det har kommet i flere typer overflater nå.

Mannen er imidlertid ikke helt med på tanken om laminat i stua, men det finnes kanskje ikke noe annet som blir sterkt nok?

Ser det er litt delte meninger om bambus, men kan du linke til det dere har, @simira?