Gå til innhold
Hundesonen.no

Illiya

Medlemmer
  • Innholdsteller

    323
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av Illiya

  1. Dette var lenge siden, men det jeg mente var: Min erfaring er at hundefolk som stiller spørsmålet "Er det hannhund eller tispe?" selv har hund som ikke hilser pent, og jeg blir i utgangspunktet skeptisk til hunden deres uavhengig av hvilket kjønn det er. I utgangspunktet burde ikke kjønn ha noe å si, men klart, noen raser er mer disponert for kjønnsaggresjon e.l. Jeg vet ikke om det ble mer forståelig?

    Enig i den!

  2. Jeg har en helt annen oppfatning av holdninger fra "gamle dager" enn dere. Jeg får stadig vekk høre av voksne folk (dvs 50+) at det ALDRI kommer til å gå bra med to tisper i hus, og at jeg er naiv og har for store forventninger når jeg vil at mine skal være greie med andre tisper, og at det bare er å forvente at de skal barke i hop med jevne mellomrom, for "sånn er tisper".

    På min rase er det en del samkjønnsaggresjon, men den arter seg nok ganske annerledes enn hos mange andre raser. Det er lite uprovoserte angrep, shibaene har veldig ofte en god grunn (i sitt hode) før de går til det steget at de sier ifra. Jeg er veldig lei meg for at Aiko gikk fra å være en mønstershiba som var helt fantastisk med alt og alle, til å bli ei ganske sur ku mot yngre tisper etter løpetid nr to. Det er helt målbart at det skjedde da, og jeg er ganske letta for at det i det minste ikke er min feil. Nå er jeg litt redd for at det samme skal skje med Imouto, men jeg håper jo ikke det. Likevel kan jeg godt ta en vilt fremmed tispe i bånd og gå tur med henne og Aiko i samme hånd uten at noe skjer, så noe skrekkelig aggressiv kan hun vel knapt kalles.

    Men på min rase er det altså ganske vanlig med sterke meninger om hverandre, og til min store skam og skrekk ser jeg ofte at eiere nærmest står og ler når hundene deres ypper. Hjelp dem til å oppføre seg i det minste!

    Det samme skjedde med min Cane Corso da hun rundet andre løpetid. Til da kunne hun omgås alle, men etter det kun tisper som ikke utfordret henne på noe vis. Det var litt merkelig i fjor sommer, da oppdretter til min Labrador kom på besøk i flere dager. Hun godtok de to tispene som hadde samme farge som labben (gul), mens sjefstispa som var svart, og utfordret henne, ikke ble godtatt. Jeg er fortsatt i tvil om det var fargen på de to andre som gjorde at de var ok, eller om det var oppførselen på de to og den gamle svarte som var forskjellen.

  3. Foranledningen for raseforbudet var vel at en unge ble bitt av helt andre raser enn de som ble forbudt, og dermed er vel raseforbudet i seg selv ulogisk. Dessuten ser jeg ikke helt sammenheng mellom muskelhundene som ble forbudt og tsjekkoslovakisk ulvehund, uten å ta med visse gruppers lobbyisme med i betraktningen.

    Klarer heller ikke se argumentet med at useriøse mennesker ikke skal ha mulighet til å anskaffe seg et potensielt drapsvåpen. Joda, jeg kan forstå hvorfor de tenker i den retning. De har jo tross alt ikke peiling og baserer argumentene sine på estetisk fremstilling, selektive data og fordommer. Det jeg dog ikke skjønner er hvorfor de stanset akkurat der de gjorde. Er det bedre at en potensielt farlig person er i besittelse av en Ovtcharka eller Doberman istedenfor Pitbull?

    Når det kommer til useriøse, gjerne unge personer, uten hundeerfaring fra før så tror jeg det må andre midler til enn et forbud. For som sagt. Er det bedre å ha en doberman enn en pitbull med den bakgrunnen?

    Likevel kan jeg forstå hvorfor det er et forbud. Som en av de personene man gjerne antar er "skummel, ung, useriøs og farlig" kun basert på utseendet, så møter jeg i tide og utide en del forestillinger om at Falcon (og jeg forsåvidt) er en trussel mot menneskeheten. Utelukkende basert på utseende. Og når disse personene kommer til orde for å etablere en politisk agenda blir det som det blir. For det er faktisk fordommer man møter (alle har forøvrig fordommer, noe som både er negativt og positivt i en viss forstand) når man er en ung mann uten særlig hår, men som istedenfor har litt blekk inngravert i huden.

    Problemet mitt er ikke at fordommer eksisterer, for jeg omfavner de i aller høyeste grad, men fordommer skal ikke blandes med politikk. Og et forbud i hvilken som helst forstand uten logisk gyldige argument, er kun fjas og et resultat av adhoc skapt av særgrupper som gjerne har helt andre ønsker med forbudet enn det som blir brukt i argumentasjonen.

    Jeg tenker ikke på utseende eller fordommer, hverken på hund eller eier. Jeg er selv trønder og oppvokst i mc-miljøet. Og det ble "folk" av både meg og de fleste andre der :) Vi har til og med god utdanning, de fleste av oss. Sånn sett blir ikke jeg skremt av noen tattiser her og der, eller utseende generelt sett. Jeg vet da godt at mye bra kan skjule seg under slike ting :)

    Men jeg har sett at min rase selges til de som ikke har peiling, men som vil ha en tøff hund. Og den rasen er ikke enkel. Det er erfarne hundefok som burde eie den, ikke 20-åringer uten erfaring i det hele tatt. For det er disse som gjerne vil ha hunder som Cane Corso, Dogo Canario, Boerboel osv. Mulig jeg retter skytset feil vei, det er jo oppdretterne som burde la være å selge valper til folk som ikke har erfaring.

    Men det gjør de stadig vekk. Fordi de må bli kvitt valpene, og mange gir et godt nok inntrykk. Sannheten er at det finnes rett og slett ikke mange nok gode kjøpere til disse rasene. Akkurat det har ikke noe med raseforbud å gjøre, men det ender opp med at mange som ikke burde eie slike raser, likevel gjør det.

    De avler videre på dem, og selger i hytt og pine. Som sagt, dette er raser med en god del vakt, og de er ikke enkle å takle for folk uten erfaring. Jeg ser sjelden renrasede Cane Corso til salgs nå. Men jeg ser desto mer blandinger av Cane Corso og Rottweiler. Og hvem vil ha dem? Jo, det er de uten erfaring, de som ikke vet hva de går til, og som kanskje ikke tenker så mye på hvordan hunden fungerer i samfunnet.

    Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om raseforbudet var av det gode eller ikke. Men jeg ser at det burde være noen begrensninger på hvem som får kjøpe hva. Alder, erfaring, sånne ting.

    • Like 1
  4. Jeg tenkte litt på det etter at jeg hadde postet svaret mitt i sted, at jeg nok svarte på noe annet enn det HI mente.

    Jeg stiller selv fordi jeg vil lære og jeg har pr dags dato ikke noen jeg ville hatt til å stille. Men det handler for meg da om å stille hunden best mulig, jeg så at over her var det ment for å bruke en mer kjent handler som kjente dommere. Da faller jo hele poenget for meg bort, siden jeg er interessert i å få bedømt hunden for bruk i avl. Ikke for å få mest mulig rosetter.

    Jeg vil også stille selv, mest fordi at jeg vet at hunden min kjenner meg, og vet hva jeg vil når jeg gjør "sånn og sånn". Tror jeg kan vise han bedre enn andre i og med at han vet hva jeg vil med han.

    Vi skal på første utstilling snart, og jeg er rimelig grønn på alt dette. Men regner med det går sånn noenlunde bra. Det gode er at Labradorer fristilles, og min er god på det :)

    Oppdretteren min er en velkjent dommer, og jeg ville ikke stilt for henne. Det ville nok blitt litt rart for begge parter. Jeg vet hun ville dømt rettferdig uansett hvilken hund hun skulle dømt, såpass kjenner jeg henne. Men det ville likevel vært litt rart.

  5. Jeg skjønner ikke helt hvorfor man må sette noe tidsstempel på ting jeg. Man kan fint få variert og forhåndsvis hard fysisk aktivitet på en time, og man kan få null fysisk aktivitet på en time og vice versa. Jeg tenker at så lenge man gir hunden varierte dager med fysisk mosjon i form av kanskje sykkelturer (langturer og intervallturer), kløvbæring, løping løs i ulendt og krevende terreng, jogging, kjettingtrekk, fjellturer, gåturer osv, så vil hunden få det den trenger og trives med det. Varierte hverdager er viktigere enn et tidsstempel synes jeg! :)

    Enig i det! Mine hunder er i god fysisk form, har muskler, kondisjon osv. De går omtrent en time løse i skogen hver dag. Da løper de, leker, utforsker osv. De løper ihvertfall 3-4 ganger så langt som vi egentlig går, de har høyt tempo hele tiden, og løper mye fram og tilbake og i sirkler rundt meg. De leker, jakter på hverandre osv.

    Det blir mye mindre om man har hundene i bånd og går en time med dem. Da får de ikke leke, ikke løpe, ikke utforske så mye osv. Synes det er viktig at de kan løpe og leke i varierende terreng, løpe mellom busker og trær, vasse litt i et vann, jakte på hverandre, snuse osv. Sånn sett gir en time med frigang mye mer enn en time i bånd.

    Så sover de et par timer, og Labradoren våkner opp, og spør "hva skal vi gjøre nå", med ivrig blikk. Mens Cane Corsoen har fått sitt den dagen, og dormer bare videre.

  6. Og det virker som det er vanligere å ty til kastrering og medisinering for tiden. Hva kommer det av? Hadde min tørn for 10 år siden med spinnvill brøleape, og lurte seriøst på hva jeg hadde gjort ang å skaffe hund. Var på kurs, og der var vi 13 stk med omtrent samme problem. Men kom aldri opp kastrering, medisinering eller atferdsterapeut. Og fokuset var hverdagslydighet, og si ifra til hunden at dette ikke var tillatt. Hundeholdet har tatt så av, og alle kan skaffe seg hund.

    Jeg fikk spørsmål fra ei som har hatt hund i mange år om jeg ikke skulle kastrere Labradorhannen min snart. Det var i fjor da han var 1 år. Syntes det var rart at hun mente det, særlig ettersom jeg ikke hadde noen problemer med han i så måte. Men hun sa det kunne "være greit" at han ikke stakk av, markerte ute osv.

    Joda, han markerer ute på tur. Men det er da ikke noe problem for meg. Skal vi gå langs veien, så går han ved siden av meg til han får frisignal, og da kan han markere om han vil. Han stikker ikke av, kommer på innkalling osv. Likevel syntes hun det burde være en selvfølge å kasterere han snarest, merkelig nok.

  7. Selv om jeg er enig i startinnlegget så syns jeg også det er passende å stille et spørsmål videre.

    Hva forventes det av en hundeeier?

    Spesielt på nett og i miljøer generelt hvor hundehold er en stor lidenskap finner man et totalt urealistisk bilde av hvordan en hundeeier skal være. Du skal aldri bruke bur, du skal gjerne trene hver dag, du skal gjerne drive på med en aktivitet, du skal gjerne ikke være lenger borte fra dyret enn en time om dagen, du skal ha en perfekt unghund, du skal ikke ta i bikkja, du skal ikke kjefte på bikkja, alt som skjer er din feil uansett, du skal ikke irritere deg over naturlig oppførsel som bjeffing på noen i denne verdenen eller stress på grunn av løpetisper.

    Noen er forsåvidt fornuftige, andre kanskje ufornuftige. Men de forestillingene eksisterer i aller høyeste grad, noe jeg kan si av egen erfaring. Noen er kanskje direkte linket opp mot samfunnets syn på hvordan hund er uten å ta i betraktning at det faktisk er et dyr, mens andre kommer fra mennesker med lang hundeerfaring. Man skal helst ha hatt hund i 25 år før du skaffer deg en hund på en måte.

    Det tas ikke høyde for å gjøre feil. Det tas ikke høyde for andre syn enn vedkommendes. Det tas ikke høyde for at man selv ikke kjenner individet. Det tas ikke høyde for alder på hund. Det tas ikke høyde for at hunden kan være i trening. Det tas ikke høyde for noe som helst. Hunden skal være perfekt fordi hundeeieren skal være perfekt. Er du som hundeeier ikke perfekt har du heller ingenting med hund å gjøre.

    De fleste her inne vet jo at jeg sliter med en hund som ikke er spesielt glad i fremmede mennesker, og joda det er sikkert min feil. Jeg kunne istedenfor å sosialisert flere timer med andre hundeeiere og deres hunder, heller gått ut på gaten å sosialisert med andre mennesker uten hund. Jeg hadde ingen anelse om at menneskefrykt er så reelt som det det er, fordi jeg aldri har opplevd det hos noen hund verken i familiens besittelse ei heller nabohunder. Joda, det er helt klart min feil og man kan sikkert si at jeg har hatt et urealistisk syn på hund på de premissene.

    Jeg tror det er viktig at man, i tillegg til å ta hunden som dyr i betraktning, også ta mennesket som menneske med i betraktningen. Er jeg som irriterer meg over en hund som bjeffer barn i trynet en dårlig hundeeier fordi det mest sannsynlig er min feil at så skjer? Ja. I følge mange er jeg nok det. At han er verdens snilleste med alle andre dyr, har folk rundt seg 24 timer i døgnet og har det generelt bra, er sjeldent positivt. Det er mer sånn "ja, det forventes jo også". Når et dyr har issues så er det eierens skyld. Når hunden er "bedre" enn de fleste på et område så er det hunden som er bra, og eieren har ingenting med det å gjøre uansett hvor mye h*n har lagt ned i arbeidet.

    Nå skal det jo sies at det sjeldent er sånn at man får "du er en dårlig hundeeier" slengt etter seg, selv om det absolutt skjer i tide og utide. Noen ganger er det misforståelser som ligger bak, andre ganger er det utopiske krav til hund og eier. Innimellom er det helt sikkert legitimt også.

    Jeg har hatt flere hunder, deriblant en som ikke tålte fremmede i det hele tatt. Selv om han ble trent på alle mulige måter, så ville han ikke ha noe med fremmede å gjøre. Jeg vet godt hva du føler på! Har erfart det samme som deg i flere år.

    Jeg har også fått føle at jeg er en dårlig hundeeier pga hans oppførsel. Fått høre at du må bare gjøre "sånn og sånn", så blir problemet borte. Det ble ikke det. Han var bare sånn, og ingen standardoppskrifter løste problemet. 55 kilo hannhund, som egentlig gjorde så godt han kunne innenfor sine rammer. Og han ble etter mye trening, helt eksemplarisk til å gå pent i bånd, så lenge ingen kom for nært..Altså jeg fikk bort utagering, men ingen kunne komme nær oss uten reaksjon. Han ble faktisk en for stor risiko å ha, og han la store begrensninger på livet vårt, så han lever ikke lenger. Han var en helt unik hund, som jeg aldri kommer til å glemme, og det var tungt når vi innså at han ikke kunne leve lenger.

    Samtidig hadde jeg søsteren hans, har henne enda. En hund som omgås det meste uten problemer, annet enn at hun ikke liker unger vi møter ute. Tror jeg hadde følt meg skikkelig mislykket som hundeeier om jeg ikke hadde hatt henne, som på en måte viste andre at jeg hadde "fått det til". Hun var heller ikke noen enkel valp og unghund, men er forholdsvis enkel for sin rase å være.

    Jeg opplever at mange tror at alle hunder er omtrent like, og at en kan bruke samme "oppskrift" på alle. Samtidig ser jeg etterhvert som jeg har fått mer erfaring, at det slett ikke er sånn. Rasenes egenskaper og instinkter spiller mye inn på hvordan hverdagen med hunden er, samt at hver hund er unik, med sin egen personlighet og væremåte.

    • Like 1
  8. Jeg er veldig veldig enig! Men samtidig litt uenig. Jeg er ikke inne i noe treningsmiljø, eller noe ordentlig hundemiljø, jeg trener for meg selv, men jeg snakker mye med hundene i nabolaget. Altså hundene som er eid av mannen i gata. Og de har heldigvis den oppfatningen av at en hund er en hund. Ingenting blir perfekt, de er levende dyr som har egne tanker og meninger. Så akkurat dette blant "vanlige" hundefolk har jeg heldigvis til gode å oppleve.

    MEN jeg er enig med Sprettballen. Samfunnet derimot forventer at hunder skal være så lik kosete som mulig. De får ikke lov til å reagere ved å flekke tenner, glefse eller bjeffe hvis de blir presset. De skal være kosete når vi vil, de skal tolerere alt av barn, de får vel snart ikke lenger gå i skogen, de skal ikke gå løse og de skal ikke se på folk som går forbi på tur (Gud forby!).

    Hunder og hundeeiere får flere og flere regler å forholde seg til, og snart må man vel bare avle hunder som går pent og pyntelig ved siden av eieren hele veien, for de får ikke lov til å gjøre mer ut av seg enn det..

    Enig i dette. Jeg opplever også mange flere reaksjoner på egentlig normal oppførsel fra hundene fra de som ikke har hund selv. Mens "mannen i gata" som har hund ikke er så nøye som jeg selv er.

  9. Veldig enig i dette, har tenkt på det samme selv nå nettopp. Jeg synes mange krever for mye av hunden. Den skal gå pent i bånd (men trekke om man ønsker det), den skal ikke bjeffe (bortsett fra og varsle når eier synes det er greit), den skal ikke snuse for mye, ikke vise noen reaksjon mot andre hunder og mennesker, tåle alt fra barn, være miljøsterk i alle settinger, trene når eier vil, leke men ikke stresse, ikke hoppe på folk, ikke være for ivring når besøk kommer (men helst være akkurat så passe sosial som eier ønsker), tåle bur, tåle og kjøre bil, tåle og være alene, ikke stjele mat, kun gnage på det den har lov til, og den skal aldri, aldri få lov til å bruke eget språk og reagere - hvis den ikke oppfyller alle disse kravene så er den en "drittbikkje".

    Hunden er et dyr med sine instinkter, sitt språk og sitt behov. Den er ikke en robot som skal "sees, men ikke høres" som en slags firbeint teddybjørn.

    Sånne ting hører jeg mest fra de som ikke har hund. De mener mye og mangt, og har sett et par programmer med Cæsar Milan.

    De jeg omgås i hundemiljøet har stor takhøyde for hvordan hunder oppfører seg. Både jeg og andre har/har hatt hunder med diverse problemer, og vi har alltid møtt forståelse og fått god hjelp fra andre i miljøet. Vi har et veldig fint miljø her da, jeg må si det :)

  10. Synes jeg merker en liten trend her inne på Hundesonen at labradorer anbefales oftere og at flere har lyst på labradorer. Kanskje de er på oppsving hos mer engasjerte hundefolk? Og ikke minst at det spørres etter mer sundt konstruerte individer.

    Noen som vet hvordan det står til med kjønnsdriften på hannene? Er det fortsatt like stort problem med overdreven kjønnsdrift og riing?

    Ikke hos min, ihvertfall. Men han er jo bare en av mange. Sånt ligger sikkert også til linjene. Vet at hannene i slekta hans heller ikke har overdreven kjønnsdrift. Riing/jokking har min aldri gjort, han stikker aldri av, og kan fint trene i nærheten av løpetisper.

  11. Jeg må bare tilføye litt labradorlove til tråden her. Jeg møtte en eldre kvinne med en vakker hannlabbe i dag. Hun hadde hatt hund i over 40 år, og hadde alltid sagt at "nei, hun skulle aldri ha en labrador - disse kjedelige matvrakene som alle har" (det var nok før i tiden). Omstendighetene hadde gjort at hun fikk en hannlabbe i hus og hun hadde aldri kost seg så mye med en hund og hundelivet generelt. "Jeg hadde aldri trodd at det var så mye glede i å eie en labrador og jeg angrer på at jeg ikke fant dette ut før nå! Det er jo verdens beste hunder!"

    Jeg kjenner meg godt igjen i alt du sier her :)

    • Like 1
  12. Jeg ønsker meg(om lenge) en hund som er så lik staffen som mulig uten ekstremt stor sannsynlighet for samkjønnsaggressjon, så nei, lukta har ikke all verden å si, men etter hva jeg har lest på div forum kan det virke som om labradoren virkelig STINKER, da må jeg innrømme at det har litt å si. Men jeg sitter med et litt annet inntrykk etter å ha fått svar fra labradoreierne her :)

    Jeg synes ofte det lukter litt hund av hunder jeg ikke bor med, og det er mye mulig andre synes min hund lukter hund selvom jeg synes han lukter godt, det viktigste er at det er en lukt jeg blir vant med og som blir "hunden sin" uten at det stinker, haha :)

    De eneste av mine hunder som har luktet skikkelig våt hund, er schæferne. Ikke Labradoren, og ikke Cane Corso. Labradoren lukter fint lite i forhold til mange hunder..men det kan hende det er individforskjeller her altså. De røyter mye, det er sant!

  13. Grunnen til raseforbudet var vel angrep på mennesker, av andre raser enn de som ble forbudt. Rasene som ble forbudt var vel heller ikke veldig vanlige i Norge da de ble ulovlige.

    Sent fra min GT-I9295 via Tapatalk

    Du kan jo se det sånn hvis du vil. Som eier av en av de mer krevende nye vakthundrasene i Norge, ser jeg at det skal endel hundekunnskap til for å eie en sånn. Og når det er useriøse "tøffe" og unge eiere, uten hundeerfaring fra før som vil ha dem, så ser jeg at det er fornuftig å begrense litt.

    Eiere som kan takle slike hunder, velger heller Malinois, bruksschæfer eller andre raser med mer motor.

    • Like 1
  14. Jeg er helt i mot dette forbudet mot enkelte raser.

    Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det skal være forbudt...

    Det er ikke hunden sin feil men eieren som eier den. En hund gjør alt for eieren sin, uansett hva, vi betyr alt i hele verden for den hunden.

    Og at enkelte er så korka og skaffer seg hund med litt tøft utseende for at mange er redd de er helt feil!

    De er fine hunder om de ikke kommer i feil hender da er de supre! :)

    Ser ofte på "the Dog whisperer" av Cæsar Milan og han er en utrolig mann anbefaler alle og se på programmet hans!

    Han eier en fantastisk Pitbull! Og der ser du en balansert hund.

    Veit de fleste ikke er som han men vi kan alle få trent en balansert hund! :)

    Det er jo akkurat det du sier her som er/var problemet, og noe av grunnen til at rasene ble forbudt. Det var for mange feil eiere. De seriøse ville ikke ha disse rasene, men det ville de tøffe ungguttene, og de som brukte hundene som trusler. Det er altså ikke rasene i seg selv, men de som var eiere (for det meste).

  15. Det er vel kun de mest ekstreme tilfellene (ift utstilling) som ikke duger på bruksfronten. Det er fortsatt mange labradorer fra utstillingslinjer som ser svært godt ut med funksjonelle øyne, det er bare noen enkelte oppdrettere som avler på den ekstreme, engelske labradoren hvor de overhodet ikke egner seg som lettbent på tå til skogs.. Til gjengjeld er det også disse som dominerer utstillingsringene, men jeg har selv hatt labradorer fra utstillingslinjer som har gjort det svært bra på begge fronter. Noe storchampionat må vi bare se bort fra, men det er også helt greit ;-)

    Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt. Han er langbent og slank, sånn som en Labrador skal se ut etter min mening. Så nettopp et bilde av en tispe fra han som har far til min. En rund Labrador med korte bein! Som hadde fått så gode resultater på utstilling at bildet måtte postes på fb. De skal da ikke se sånn ut? Og jeg har sett bilder fra store utstillinger i England, der rett og slett feite Labradorer har nådd helt til topps.

    Tror tiden er inne for å snu akkurat den trenden. Det vil vi kanskje se framover? Det finnes da så mange flotte Labradorer som ikke er kortbeinte og feite, men heller veltrente og godt egnet til det de ble "laget" for!

    Det har vært mange gode og innsiktsfulle innlegg i denne tråden. Det er mange med god kunnskap her. Da jeg svarte, hadde jeg kun lest de første innleggene. Men jeg mener altså at med en god Labrador, så trenger men ikke å gå til bruksvarianten. En god Labrador skal fint greie alt det bruksvarianten klarer, og også gjøre det godt.

    • Like 3
  16. Noen her som har to hunder av samme kjønn, begge av raser med samkjønnsaggresjon? Eller kjenner til noen som har det?

    Hvordan har det eventuelt gått - har det gått greit, går det sånn noenlunde eller har en måttet gi fra seg en av hundene?

    Hører stadig om både det ene og det andre - blod i taket, hunder som må leve atskilt vs. hunder som koser seg sammen, men som ikke nødvendigvis liker andre, fremmende hannhunder.... Begge deler er nok sant, men kunne tenke meg å høre om enda flere erfaringer.

    Jeg hadde ikke tatt sjansen på to av samme kjønn av en rase som var kjent for samkjønnsaggresjon. Det er hverken lettvindt eller koselig å holde to hunder atskilt ( i verste fall), så lenge en av dem lever.

  17. Når vi er inne, så er ikke hundene mye sammen med hverandre. De oppsøker ikke hverandre for selskap stort sett, leker ikke med hverandre, og sover ikke sammen. Når vi er ute, ser jeg noe helt annet. Da leker de sammen, koser seg med hverandre, løper etter hverandre og kommuniserer mye mer enn hjemme.

    Verdien i å ha to hunder sånn sett for min del, ligger i at de leker godt sammen ute på tur. De har stor verdi av å være to da. Men hjemme, er det visst hipp som happ.

  18. Etterhvert som jeg har hatt flere hunder, både etter hverandre og samtidig, ser jeg hvor sterkt rasenes egenskaper og instinkter virker inn på både hverdagen og hundeholdet. Samt at det er godt når hundene passer sammen når det gjelder lek og robusthet.

    Da vi kjøpte hund for snart to år siden, valgte vi kun på bakgrunn av egenskaper og hvor godt rasen ville passe med den vi hadde fra før. Både når det gjaldt egenskaper vi ikke ønsket, og de vi ønsket. Vi har fått en hund som passer oss veldig bra, det kunne ikke vært bedre! Han er kroppshard på samme måte som hun vi hadde fra før, og det betyr at de leker på samme måte, og storkoser seg med det.

    Den ene av mine er av vakthundrase. Det betyr at hun er veldig obs på omgivelsene, og reagerer raskt om det er noe å reagere på. Den andre er mer førerorientert, og bryr seg ikke så mye om hva som skjer utenfor sonen mellom han og meg. Når jeg går tur, har jeg altså en som observerer og agerer (hvis hun synes det trengs), og en som ikke bryr seg. Det hadde vært veldig slitsomt å gå tur med to store hunder, og begge reagerte på ulike/samme ting. For det meste går begge pent, men når noe skjer og tispa reagerer, er det veldig greit å bare kunne konsentrere seg om henne. Ettersom hannen kun er konsentrert om meg og veikanten, og hører på det minste knyst fra meg, så kan han ofte gå løs. Han kommer inntil og går fri ved fot bare jeg sier navnet hans, så han er veldig enkel å ha med å gjøre.

    Vil altså anbefale deg å tenke på egenskaper og instinkter når du velger neste rase. Samt hvordan den vil bli sammen med den du har fra før. For min del blir det også Labrador neste gang, ettersom jeg stortrives med den.

    Da vi var på utkikk etter Labrador, brukte vi Retrieverklubben sin valpeliste, og undersøkte også at hundene hadde blitt brukt til mer enn utstilling. Jakt, lydighet, spor, redningshund osv. Vi sjekket oppdrettere, og unngikk de som hadde mange kull hvert år. Det var viktig for oss at oppdretter hadde tid til hver valp, og at valpen fikk oppleve et normalt hverdagsliv, med unger, besøk, diverse opplevelser ute osv hos oppdretter.

    Jeg var utrolig heldig som fikk kjøpe valp hos min oppdretter. Ble anbefalt henne av andre. Jeg visste ikke hvem hun var før jeg kontaktet henne, annet enn at jeg visste at hun var utstillingsdommer. Hun sa bare at hun hadde dømt litt her og der, og hadde fått æresmedlemsskap i sin hundeklubb. Og at hundene hennes var greie, de hadde nesten oppdratt seg selv. Det var det jeg visste før jeg kjøpte valp. Etterhvert har vi blitt bedre kjent, og jeg vet mer fra andre også. Hun har faktisk vært dommer i VM i lydighet, og ellers spilt en stor rolle i hundesporten i Norge på flere områder. Men beskjeden som hun er, så sa hun ikke det til meg.

    • Like 1
  19. :teehe: Tenkte kanskje at labradoren ville komme ja. Skulle jeg hatt større hund er helt klart Labradoren drømmerasen min over alle drømmeraser, da er det ikke noe spøsmål engang. Jeg har ikke møtt en eneste labrador jeg ikke liker, og Melvin leker desidert best med labradorer - de tåler røff lek, men er såppass rolige at leken ikke blir overopphetet (som den har lett for å bli med andre terriere f.eks).

    Pr nå tenker jeg at den er for stor, egentlig. Men så er det jo en stund til denne ønskehunden min blir virkelighet, så mye kan forandre seg frem til det, da :)

    Når det gjelder jaktlab vs vanlig har jeg kikka litt på begge, men har fått inntrykk av at man enten burde drive med jakt eller drive veldig aktivt med en annen hundesport med jaktlabben - det gjør ikke vi. 2 timer agility og 1,5 time lydighet/rally/triksekurs eller lignende i uka er hverdagen vår…. Jeg føler det er "tryggere" å gå for en vanlig labrador da, isåfall - og ikke fra de tyngste linjene, men fra noen som er litt lette i kroppen.

    Tror nok ikke den blir overarbeidet allikevel ;)

    Jeg har hatt engelsk cocker spaniel, og han var helt herlig! En selvsikker og god hund som kunne tas med overalt, og han var en flott hund på alle måter. Bortsett fra pelsen, og det er den eneste grunnen til at jeg ikke har cocker nå. Vi hadde cocker for mange år siden, og den gang visste vi ikke noe om diverse kondomdrakter som de kunne ha. Jeg husker cockeren vår stor i badekaret og måtte dusjes med lunkent vann for å tine av seg snøklumper. Vi måtte også passe på med klipp, de er ikke pene, og de plages av å ha for lang pels. Børsting, bading og føning er noe noe du må regne med om du har en cocker. Er den i skogen, tar den med seg lyng og kvister inn.

    Nå har jeg Labrador, og jeg opplever den som mye enklere enn cockeren på alle måter. Den er stor, men den gjør ikke mye utav seg hjemme, den er rolig inne og aktiv ute. Den krever ikke mer enn en cocker når det gjelder aktivitet. Den er "kald i hodet" og kan konsentrere seg, og den er lettlært. Dessuten elskelig og veldig morsom. Jeg ler hver dag av han pga alle hans påfunn :) Så jeg ville ikke sett på størrelsen sånn sett, for han er like enkel å ha som en mindre hund, bortsett fra at han ikke kan tas med inn i kabinen på fly.

    Jeg vil anbefale en "vanlig" labrador. Den har mer enn nok energi til det aller meste folk kan tilby. Den er blitt brukt til blindehund, lavinehund, søkshund osv, så den har mer enn nok å bidra med. Jaktlabradoren har som regel mer stress i seg, uten at det betyr at den er bedre og mer egnet til hundesport (etter min mening).

    For meg betyr labrador at jeg kan ha et uproblematisk hundehold, med en hund som er lettlært og energisk, men som er rolig inne. Og som kan ha noen rolige dager uten at verden går under. Den er flink til å tilpasse seg, men du ser at gleden er stor når det trenes. Og den er lettlært, så det den ikke kunne i går, kan den i morgen, om du trener litt i dag.

    • Like 1
  20. Først bør en jo gjøre det beste ut av den rasen man har, og komme så langt med den som mulig.Man har enda en lang vei å gå med en 8 mnd gammel hund, og den kan by på mye i framtida. En må tilpasse seg litt selv også, og se mulighetene hunden har. Lykkes man ikke med en enkel rase som korthåret collie, bør man ikke prøve med raser som har mer drifter, da får man også mer av alt på hjemmebane.

    • Like 2
  21. Vil anbefale jakt-golden, fordi jeg har sett hva de er gode for.

    Ei som jeg trener sammen med har 3, og alle hennes hunder går i Elite lydighet, og det har ikke tatt lang tid å komme dit med dem heller. Jeg har ikke sett noen problemer med de hundene, hverken privat eller på trening. Hun bruker dem også i jakttrening. Ikke noen sykdommer på de hundene.

    Hun venter et kull nå, de har nettopp vært på ultralyd. Pappan i det kullet går også i Elite. Hun er flink med hundene, er mentor for oss alle i klubben, er jevnlig instruktør på våre kurs, og bruker positive metoder. Mamman er også MH testet.

    http://aandal.net/planlagt-kull/

  22. Vi bor også i nord nå, og merker at kulda er annerledes her, selv om vi ikke har vært noe særlig under -13 enda, så er den mye kaldere enn den var da vi bodde i Lillehammer.

    Ja, det er klart, det er jo individuelle forskjeller som det er med alt. Man må jo se an hunden sin, altså er det ikke en grense som sier at nå er det for kaldt til å være ute uten sokker/dekken.

    Misforstå meg rett, sier ikke at man ikke skal kle på hunden hvis den viser tydelige tegn på at den fryser.

    Forsto deg rett, og er enig med deg :)

    Ville bare vise at det er ulikheter, og store hunder ikke nødvendigvis takler kulda bedre enn små :)

    • Like 1
  23. Jeg og rotta gikk i fjor vinter i alle fall 6 to-timersturer i -20 grader. Dette var søndagsturer i jevnt rusletempo.. Han fikk på seg sokker og en avklipt fleecegenser, så gikk vi. Ikkeno problem :) Her vi er nå er det ikke like kaldt på gradestokken, men det blåser mye så det blir j*vlig kaldt., da hender det han får regndekken over fleecen eller ullgenseren for å skåne mot vinden. De tåler litt altså, og jeg tror mye av det handler litt om vane. Jeg bruker dekken sjeldent, men sko ofte når det er under -7 grader. Er ganske konsekvent på det, så rotta tåler det fordi han er vant til det.

    Jeg har ei Cane Corso tispe med kort pels og uten underull, og hun hadde ikke trivdes om hun måtte være ute så lenge i -20 grader. Hun liker seg best foran peisen da, og vil kun ha korte turer, selv om hun har dekken og sokker på.

    Det viser vel hvor ulike de er, selv innen raser og størrelser med kort pels.

    Din er jo mye tøffere enn min i så måte, selv om min også har vært vant siden hun var lita :)

    Vi bor i nord, og har lange kuldeperioder. Opplever det som en utfordring i forhold til at hun får nok trim.

    Edit: Så ditt siste innlegg om at din har vinterpels. Det har min aldri hatt, hun har liksom samme pels enten det er vinter eller sommer, får ikke mer pels om vinteren. Max 1 cm pels der det er mest på kroppen, men kun noen mm der det er minst, så skjønner godt at hun fryser. Men hannen jeg hadde (samme rase, og kullbror), fikk vinterpels, og hadde mye tykkere pels om vinteren, og også endel underull.

    Forskjell på individer altså :)

  24. Nei, jeg vet at man aldri vet hva man får selv om man skaffer seg rasen man ønsker. Jeg tenkte mer på at selv om jeg hadde fått "drømmehunden", og den var perfekt til meg og mine ønsker, så hadde jeg ikke klart å kost meg ordentlig med det hvis jeg visste at jeg hadde omplassert Ozu for å "gi plass" til den nye hunden. Får vondt i magen bare jeg skriver noe slikt, det er helt uaktuelt.

    Jeg har mange venner som har forelsket seg i ham, akker og ååer masse hver gang de er på besøk eller ser bilder av ham. Men det er som besteforeldre - de ser bare det søte og hyggelige. ;)

    Og det må jeg understreke - jeg er også forelsket i ham. Det er ikke slik at jeg gruer meg til å komme hjem, er irritert bare jeg ser ham og sukker når jeg skal ut på tur med ham. Jeg savner ham når jeg er på jobb, når jeg kommer hjem kommer han hoppende rett i fanget på meg når jeg setter meg i sofaen og skal ha kos. Vi storkoser oss på tur, han og jeg, og det er vel så gjerne han som tar initiativ til trening som det er meg.

    Jeg har ikke et dårlig hundehold hvor ingenting funker og alt er feil. Jeg har en ufattelig søt og herlig gutt som har sider av seg selv som er utrolig irriterende og frustrerende, fordi uten dem ville jeg hatt et herlig hundehold med akkurat ham - som er det jeg ønsker. At han er vanskeligere å motivere enn en schäfer på trening er ikke en issue, det er hverdagsproblemene jeg sliter med.

    Det å ha to hunder her vi bor nå tror jeg er temmelig uaktuelt, både med tanke på plass og fordi vi bor i borettslag - jeg regner ikke med at vi hadde fått godkjent en søknad om en hund til.

    Løsningen for deg er nok å beholde han, og etterhvert skaffe hund nr 2 :)

    Alle her vet nok at du har et godt hundehold, det har vi sett i alle dine poster :) Men det er klart at man kan ønske seg en hund som passer bedre, og/eller har de egenskapene man ønsker. Jeg tror mange har slike tanker som du har. Og som har valgt feil rase pga at rasebeskrivelser og historier fra andre ikke har vært helt opptil sannheten. Det er LOV å tenke sånn. Det er LOV å synes at en ikke har drømmehunden til tross for at en valgte fornuftig, og hadde god planlegging. En har lov til å både positive og negative følelser.

    Så er det jo store variasjoner mellom individene også.

    Jeg har hatt to schæfere med himmelvid forskjell. Den ene var nervøs, hadde mye stress, usikker på folk, var egentlig en dårlig schæfer. Mens den andre var sånn som jeg hadde sett for meg schæferen. Grei, avbalansert, treningsvillig...aldri noe problemer med han. Han var helt super! Så å ha begge disse samtidig, viste hvor stor forskjell det kunne være.

    Skjønner at du sliter med hverdagsproblemene, og ikke selve hunden. Og de blir jo ikke mindre fordi de er hverdagsproblemer, for de er jo der hver dag.

    Skjønner at du er veldig glad i han. Men også at du ser at en annen hund med andre egenskaper hadde passet bedre for deg.

    • Like 2
×
×
  • Opprett ny...