Illiya

Bølla; lurer på hvorfor Italiensk Mastiff er med på lista di?

Enig med det 2ne sier her og skulle til å skrive noe av det samme Jeg er veldig ukomfortabel med straff så det funker dårlig for meg, bikkja kjenner jo at jeg ikke har god timing eller gjennomføringskraft

Når det er sagt så fikk jeg nok her en dag når bikkjekreket hadde utagert på ca 120 biler og jeg så at han begynte å tenke om han skulle orke å ta de neste som kom eller ikke. Da tok jeg tak i halsbåndet, stirra han dypt inn i øyene og sa klart og tydelig at "nå holder det". Følte meg skikkelig streng men også skikkelig sterk på en måte. Da gikk han fot hjem og tilbydde kontakt hele veien- så ikke på bilene Men det er ikke noe jeg bruker i hverdagen - er alt for myk av meg og jeg skjønner du vil holde på dine metoder. Men det kan jo være verdt å tenke over om noen av forslagene du har fått i tråden kan brukes - men som sagt man må jo time og føle at det er riktig å gjøre ellers så tror jeg det fungerer dårlig. Men det er forskjell på straff og å rundjule bikkja også

Synes det forslaget du fikk om Siddis var et godt et - hvis problemene blir verre kan du vurdere privattimer der

Det gjør jeg også med Maja når hun får det for seg at hun skal vokte på alle andre. Akkurat nå er vi på Nord-norsk mesterskap i skyting. Vi er på campingen, og det er folk og hunder rundt oss på alle kanter. Vegg i vegg med oss er det en familie med 3 små barn, som spiller fotball hele dagen. Jeg MÅ rett og slett få henne til å la være å vokte, og da gjør jeg det samme som du gjør. Tar tak i halsbåndet, stirrer henne i øynene, og sier at nå er det nok.

Og det funker. Når mor sier nok, så hører hun etter. Da slapper hun av, og lar være å vokte. Sier jeg ingenting, og kun belønner "det gode", evt prøver på kindereggmetoden, så tar hun gladelig imot godbiter, og fortsetter med voktinga si. Dette er en hund med sterke meninger, og mye stahet. Så kun positive metoder hadde kun ført til at hun ble vanskelig å ha blandt mange.

Det funker på henne, men det er ikke sikkert det funker på alle. Hunder er ulike, og man må kjenne sin hund for å vite hva som er riktig. Det en sier at fungerer på sin, fungerer kanskje ikke på en annen.

Det er vanskelig å trene bort noe som oppstår sjelden. Likevel er det sånn at hunder er vanedyr, og får de en vane, så fortsetter de å gjøre sånn.

Det du kan gjøre er å avlære den ene vanen (skremme bort), og lære inn en ny vane (komme til deg). Det betyr at du må ha hunden i langline, så den aldri får sjansen til å skremme bort. Da blir den vant til å ikke gjøre det, fordi det ikke nytter. Du kaller den inn, og om du så må dra han inn de første gangene, så blir det en ny vane etterhvert å komme inn til deg. Belønn masse. Bruk også kindereggmetoden aktivt, og der kan du begynne å trene den inn i andre situasjoner der det passer.

Jeg skal ikke si så mye om TR, selv om jeg kjenner godt til henne.

Vi derimot fortelle om min naboschæfer. Han er 6 år, gråschæfer, og har aldri vært på kurs eller trening. Bor hos folk som tar han med på alt, så han er godt sosialisert, men de har liksom ikke trent han på noe. Han er bare blitt grei og velfungerende, omtrent av seg selv. Han er også med dem på jobb, og der går han løs hele dagen (entreprenørfirma), går sjelden tur utenom det.

Han er stødig og grei, treffer du han løs på en av hans egne småturer (det hender han stikker av fra jobb og går hjem), er han ikke interessert i kontakt. Kommer du inn på eiendommen når han står i bånd hjemme, bjeffer han, men er absolutt vennlig. Det er ingen som blir redde og snur av den grunn. Og han bjeffer hver eneste gang han kommer ut av huset. Han er bare sånn. Må sjekke folk og omgivelser hjemme med bjeffing. Det er absolutt ingen problematferd på den hunden, men han bjeffer altså litt på folk.

Det er ofte litt lyd i schæferen, sånn er de bare. Så ikke tenk problemer for at din bjeffer litt på folk. Ja, det er sikkert plagsomt for deg, men det er ikke sikkert hun mener så mye med det.

Tenk over hva du legger i ordet misunnelig. Jeg hadde ikke kalt det der misunnelse. Jeg tror ikke hunden din stod og ulte fordi den ikke unnet den andre hunden din oppmerksomheten.

I mitt hode er det veldig enkelt: hunden din ønsket også å leke, fordi den blir gira av å se du og din andre hund gjør det uten at hun selv får løpt ut. Hunder er enkle dyr - de tenker enkelt. De vil ha ting, eller de vil ikke ha ting. Jeg har svært vanskelig for å tro at hunder tenker over at de ikke unner andre hunder noe - eller at de er redd for at eieren sin har et bedre forhold til en annen hund.

Ok, det er vel ikke rett å kalle det misunnelse...det handler mye om hva hver enkelt legger i begrepene, og det er ikke alltid det samme som i en definisjon.

Jeg tror at der og da, hadde hun også lyst til å leke, hun måtte føle på det at den andre fikk det og ikke hun. Hun fikk jo leke etterpå, men ga tydelig uttrykk for at hun også ville delta.

Men om en hund ofte blir utelatt, og må se på at den andre får noe den ikke får over tid, så tror jeg den føler noe rundt det. Hunder har følelser, og kan også få depresjoner, f.eks. Og jeg kan godt tenke meg at hunder kan bli deprimerte av forskjellsbehandling over tid.

Mine hunder bryr seg, og reagerer når den ene får mer enn den andre, enten det er kos, oppmerksomhet, godbiter eller lek. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det sjalusi, men at de ønsker seg det samme, og føler at de går glipp av det, er helt klart.

Sist nå da jeg lekte med vannslangen med den ene, mens den andre var inne. Uhuuu, hørte jeg. Der sto hun i vinduet og så på, hun hadde også lyst til å leke, og jeg tror hun var misunnelig da. Det ble en lekeøkt på henne også

Min store hann på 55 kilo hadde testikler som store plommer før chip. Etterpå fikk han testikler på størrelse med nøtter. Bittesmå!

De krymper veldig, og det skal godt gjøres at en dommer ikke legger merke til det. De fleste dommere vet om dette, så jeg tror ikke de lar seg lure på det.

Jeg regner med testikkelstørrelse er ganske individuelt og at det ikke finnes en fasit utover at de skal være to og på riktig plass.

Testiklene blir MERKBART mindre og litt "inntørket" ved chipkastrering. Sammenlignet med en hannhund uten, er det ingen tvil om forskjell, selv om det er individuelle forskjeller naturlig.

Det tok lang tid på Kodak ihvertfall. Vet ikke akkurat men kanskje rundt et år, eller mer. Men det spiller jo ingen rolle, testiklene er jo der, og dommer vet jo ikke hvordan de skal være, så når karantenetiden er over er det jo bare å stille uansett.

Selvfølgelig vet dommeren hvordan testiklene normalt skal være. Regner med dommer har dømt flere hannhunder enn akkurat den som har små testikler grunnet chip?

Jeg ble ikke skremt fra å kjøpe "vanlig" Labrador, for alle de jeg kjenner til har god arbeidskapasitet og mye motor, og de brukes aktivt til lydighet og andre ting. De ser heller ikke ut som tønner med for korte bein.

Slike tror/håper jeg fortsatt er i fåtall, utenom enkelte i utstillingsringen.

Eu-Rora og Ecko på bildet over, er tante og onkel til min. Eu-Rora er brukt både til jakt og lydighet. Mamman til min (Bare-bra`s Emma) er også det. En annen av disse søsknene er redningshund, og det krever det kapasitet hos hunden for å klare.

Min Labrador er snart 2 år, og han er ganske langbeint og slank, samt at han er høyere enn onkel Ecko. Min vil nok legge seg ut litt, men jeg tror han fortsatt vil være sprek nok.

Det jeg opplever som eier, er at han har masse motor, er VELDIG glad i å trene, han har et fokus og en konsentrasjon som mange misunner meg, og han er sprek og utholdende i skogen.

Utfra det at han er så lettrent og fokusert, tror jeg at jeg kan nå like langt innen f.eks lydighet som de som satser på bruksvariantene av ulike raser (ikke bare retriever). Fordi fokus og evnen til ro og konsentrasjon er så viktig, samtidig som arbeidslysten og motoren er der (og det ser jeg hos mange labradorer). Også har jeg en hund som er veldig grei i hverdagen, og som ikke trenger å "balanseres" når det gjelder stress og energi.

Føler litt for å skryte av den vanlige labradoren også, og ikke skremme de som vurderer rasen.

Labradoren er mer aktiv, og den er korthåret. Trenger altså ikke særlig med pelsstell, og drar ikke mye med inn etter tur. Den trenger litt mer trim og mental trening enn golden, men er også litt mer lettlært. Har inntrykk av at Golden er litt mer "sedat".

Det handler nok om hvilke raser det er populært å stille @Illiya Dalmatineren f.eks er ofte en av de rasene det er flest av på utstillinger, men egentlig er det ikke så voldsomt mange av dem, og det er ikke så ofte man støter på dem. Men den er populær å stille, derfor kan det virke som det er veldig mange av dem når de samles på utstillinger Så det speiler nok ikke helt hvor mange av rasene det er ute i befolkningen altså. Hos noen raser gjør det nok det, men absolutt ikke alle

Enig i det, det var derfor jeg sa at Dogweb kan gi et mer presist bilde. Likevel er det jo sånn at det skal en viss andel eiere før det blir mange som stiller på utstilling. Antall hunder av ulike raser kan jo gi et bilde av at det er flere enn Golden som er blitt "vanlige" hunder.

Du beskriver jo en Labrador!

Alt det du beskriver fyller en Labrador lett. Der får du alt du ønsker deg.

Jeg har en snart 2 år gammel hann, og han er alt annet enn "ruslete". Full fart ute, lett å trene, holder seg alltid nært meg, kan gå løs overalt (til og med i by), har oppdratt seg nesten helt selv. Han har bare blitt sånn, omtrent. Det jeg trente på og belønnet da han var liten, var at han gikk ved siden av. All annen hverdagslydighet har han bare trengt litt veiledning på.

Min er egentlig bare opptatt av meg og grøftekanten hvis vi går tur langs veier. Han går mye fri ved fot, men får han frisignal er det veikantene han vil utforske. Han er ikke interessert i andre mennesker vi møter, men er glad for å hilse på om vi stopper og prater med noen. Sånn sett er han nok mindre sosial enn mange andre Labradorer.

Er vi i skogen, er det full fart, mye løping og lek. Men alltid rundt meg, han er nok aldri mer enn 50-70 m fra meg, og han må alltid se meg. Han løper ikke etter hverken katter, fugler eller andre dyr.

Han er et matvrak, og er derfor lett å trene. Men han tar ikke mat fra bord, benker eller søppelposer, og han spiser ikke bæsj (som endel hunder gjør), og han spiser ikke ting han finner ute. Vi har katt, og han elsker kattemat. Han kan ligge lenge og vente på å få lov til å ta resten av kattematen, så han har god impulskontroll, som vi heller ikke har trent særlig på.

Nå har jeg en myk hannhund, jeg tror det er mer jobb med de som er tøffere.

Jeg fikk forresten høre at Labradorhannene har høy seksualdrift, men det har jeg heller ikke merket mye til. Vi trener helt greit selv om det er tisper med løpetid til stede. Han klarer å konsentrere seg hvis han må, og han fokuserer på meg, selv om han heller ville ha snust på flekkene der tispa har vært.

Mitt inntrykk av Labrador vs Dalmatiner, er at Dalmatineren trenger mer fysisk trening, og mindre mental trening. Samt at Dalmatineren er litt striere å oppdra enn Labradoren. Du får mindre gratis der. Dalmatineren er ikke så lettrent som Labradoren er, det skal mer trening til for å oppnå ting enn du må med en Labrador. Mens Dalmatineren trenger mer tur og fysisk trening enn Labradoren, så krever nok Labradoren mer mental trening, litt mer forskjellig å gjøre i hverdagen.

Min Labrador er fornøyd med en time i skogen hver dag, samt litt lydighetstrening i tillegg. Han kan også ha noen rolige dager uten tur, men må ha "noe å gjøre", sånn som lydighetstrening i stedet de dagene. Det tar ikke lange tiden, og det er greit på travle dager eller ved sykdom, at man kan trene litt i stua eller i hagen, og hunden er fornøyd. Dalmatineren jeg kjenner er 5 år, og en times tur er langt fra nok. Det er en småbarnsfamilie som har han, og de bruker mye tid på å fylle hans behov for fysisk trening, han blir liksom aldri sliten. Og han har ikke samme nytte og glede av mental trening som Labradoren har, virker det som. De er aktive med hunden sin, aktivt med i hundeklubb og mye på tur, men de sliter likevel med at tiden ikke strekker til i hverdagen. Den går heller ikke så greit sammen med andre hanner. Uten at det dermed er typisk for Dalmatinere.

Jeg kjenner ikke mer til Dalmatiner enn akkurat dette, og noen er vel lettere/vanskeligere enn andre, som det er i alle raser. Men generelt sett opp i mot Labradoren, så er nok Labradoren enklere. Uten at den er kjedelig av den grunn. Jeg har hatt bare glede av min Labrador. Han har liksom alt jeg ønsker meg i en hund. Samtidig som han ikke har noen issues, og går godt sammen med alle hunder.

Tollere er mer krevende enn Labrador på mange måter. De er (etter mitt inntrykk) mer krevende når det gjelder aktivitet, samt at det er mer varierende gemytt på dem. Vet at det er endel dårlig gemytt der, og endel hunder som ikke går godt sammen med andre.

Nå har jeg aller mest sett på collien og aussien, og prøver å trekke noen streker mellom fordeler/ulemper, likheter/ulikheter i form av aktivitet, stimulering og temperament/gemytt.

Så har jeg sett litt på golden retriever, men den faller ikke helt i smak til mannen, dessverre. Den blir for "kjedelig og vanlig".

Hehe, jeg skulle ikke ha Labrador fordi den var "kjedelig og vanlig"

Så kjøpte jeg Labrador likevel, fordi den passet så godt til våre behov. Og det er rett og slett deilig å ha den hunden, og slett ikke kjedelig! Nettopp fordi han passer så godt til meg.

Dessuten er han så morsom at jeg ler flere ganger om dagen.

Når det gjelder å ha en "vanlig" hund, så tok jeg en titt på hvor mange hunder av hver rase som ble stilt på NKK Drammen. Det er et stort arrangement, så det kan kanskje speile antall av rasen ute i befolkningen også? Jeg er ikke så flink på Dogweb, der kan man nok bedre finne ut av dette.

På lista til NKK Drammen, så jeg at Labradoren er middels vanlig med 29 hunder, Golden hadde 52 hunder, så den er nok mer vanlig ja. Men så ser jeg at de rasene som var mer sjeldne før, er store og større i antall enn Labradoren. F.eks Bichon Havainese, Papillon, Shetland Sheepdog (60 stk), Shih Tzu (48), Rhodesian Ridgeback (49), Dalmatiner (46), Cavalier (62), Chihuahua langhåret (50) og Staffordshire Bullterrier (67).

Vi sitter nok med et inntrykk fra før av at Labrador og Golden er så "vanlige", mens det nå er blitt de som var mer sjeldne før som faktisk er "vanligst".

Du kan trygt kjøpe valp fra Lilandgården i Troms. Oppdretteren har lang erfaring med hunder, og jeg vet hun har vært nøye med både helse og gemytt på foreldredyrene.

Jeg kjenner henne utfra at jeg har hatt hundene mine på hundepensjonatet hennes flere ganger i løpet av årene. Hun har et svært godt rykte i distriktet, både som hundeeier/oppdretter og mht hundepensjonatet.

Ja, jeg skal til Tromsø, og skal også stille hele helga, inkl Retrieverutstillinga på fredag. Blir spennende!

Ligger på Tromsø camping i campingvogn, og regner med å kose meg veldig den helga

Sandra, du bor der jeg bodde før, så vi har sikkert endel felles kjente. Jeg bor 5 mil derfra nå, og er medlem i Senja Hundeklubb. Var med i Bardu hund før.

Er det bare meg som velger hund til meg, og ikke til hunden min?

Joda, Nora liker pudler hun, men det er ikke derfor jeg skal ha en, jeg skal ha en fordi jeg liker pudler, jeg.

Ikke bare deg, nei.

Vi valgte først og fremst en rase som skulle passe til oss, våre behov og hva vi skulle bruke den til. Men ettersom vi har en hund fra før, var det også viktig at de rasene passet sammen, og at egenskapene utfylte hverandre.

Som jeg sa i mitt første innlegg her, så er det f.eks fint for meg at det er bare en av dem som har vakt i seg. Men for hundene er det fint å være omtrent like store og kroppsharde, og like samme type lek.

Den som bare hadde tid, ork og plass. Den der annonsen går rett i hjertet på meg.

Ja, det gjorde den hos meg også. Og hadde jeg vært uten hunder nå, så hadde jeg godt kunnet ha dem. De så helt herlige ut! Så tungt det må være å omplassere dem.

Vi vurderer faktisk å muligens droppe det og bare bruke drop- in trening i Drammen Hundepark.

Går vi glipp av noe viktig da? Det begynner å bli noen år siden jeg var på valpekurs , så jeg aner ikke

Jeg hadde lyst til å gå valpekurs sist jeg fikk valp av samme grunn som du, men det var ingen valpekurs da.

Det handler jo om å lære å ha hund, og hvordan en innlærer diverse ting, og det kan du jo fra før. For min del gikk jeg ikke glipp av annet enn at jeg ikke ble kjent med de andre i området som hadde valp. Vi var på klubbens treninger, og det hadde vi nok mer utbytte av sånn treningsmessig.

Mye hund for meg er hund med sterke drifter: jakt, kamp, byttedrift, dominans osv. Tenker harde hunder med mye meninger og mye drifter.

Hunder uten slike ting kan ta mye plass å gjøre mye utav seg - lett å kalle dem "mye hund" også. Selv om det i mitt hodet egentlig er feil.

Enig her. Både du og XO sier det jeg tenker når det er snakk om "mye hund"

Jeg har to veldig ulike raser, men de hundene jeg har er ikke det jeg kaller "mye hund".

Maja (Cane Corso) har sitt vaktinstinkt (og litt jakt), samt at hun ikke liker andre tisper. Det påvirker hverdagen til en viss grad, men veldig lite i forhold til mye annet. Hun er i det store og hele enkel og grei. Krever ikke mye aktivitet, er rolig, grei å ha med seg på det meste osv.

Laffen er en snart 2 år gammel Labrador. Han er vel den enkleste hunden jeg noen gang har hatt. Selv om han krever mye av både tur og annen trening, er han ikke det jeg kaller "mye hund". Jeg har aldri måttet jobbe for å trene bort unoter med han, jeg har bare kunnet trene i vei på det jeg vil ha mer av. Det er litt deilig, faktisk! Han har ikke stress i seg i det hele tatt, han er bare lærevillig, aktiv og glad!

Han er typen som går fri ved fot i byen, som alltid er klar for trening, som er lett å styre fordi han er mye mer opptatt av meg enn noe annet. Han er den som ikke trenger omveier og mange metoder for å lære noe nytt. Det han ikke kunne i går, kan han i morgen om man trener litt i dag.

Han er typen som ikke legger seg ned i søledammer eller tar kattematen (selv om han har veldig lyst) fordi jeg sa nei et par ganger...det ble jeg faktisk litt overrasket over, for han elsker jo begge deler og har holdt på med det lenge før jeg sa nei. Han er en litt myk hann, uten at det påvirker han negativt, så det er kanskje derfor han er så lett å ha. Han hører kanskje mer på meg fordi han er litt myk?

Så selv om han krever mye tid, så er han veldig enkel både når det gjelder trening og hverdag, og ikke det jeg forbinder med "mye hund". Tok med litt ekstra om Labradoren, ettersom jeg ikke har samme erfaring som en over her

Jeg valgte på bakgrunn av farge sist jeg kjøpte hund. Dvs jeg hadde fått kjøpt valp i det kullet jeg ønsket, og der kunne jeg velge mellom gul og svart hann.

Lurte litt på det, men valgte gul fordi tispa vi har fra før er svart (brindle), og tenkte det kunne være greit med den forskjellen.

Jeg skal nok ha Labrador neste gang også, og jeg tror jeg kommer til å velge kull etter farge (etter at gemytt og helse er hensyntatt). Det er jo så mange kull, så det er ikke vanskelig å finne et godt kull med den fargen man vil ha. Neste blir gul eller brun.

Det er klart, det er forskjell på hva man trives med og hva man trenger. Så da er det aktivitet de krever mye av, ikke at de nødvendigvis er mer kompliserte i hverdagen når de får det de trenger? Hvis vi ser bort i fra de som sliter med stress da.

Ja, akkurat

Interresant at så mange ser på jaktgolden som ganske krevende hunder. Kanskje mitt inntrykk er helt på jordet da, siden jeg har oppfattet de som ganske enkle og greie. Skulle noen gang hatt retriever, måtte det blitt en sånn. Eller en flat.

Hehe, jeg har en "vanlig" Labrador, og jeg synes han er nok til mitt "bruk". Han må ha både nok tur og nok trening i løpet av dagen, og det tar sin tid. Han er faktisk ganske aktiv, og krever sine timer hver dag. Anser jaktvariantene som enda mer krevende aktivitetsmessig enn han jeg har, og det blir kanskje i meste laget for den vanlige hundeeier. For de som vil konkurrere, er jaktvariantene et godt valg. Men en må altså ha nok TID til aktivisering og trening.

Retriverne ER ganske enkle og greie i sin væremåte, og jeg oppfatter dem ikke som krevende sånn sett. De er jo omgjengelige og lettlærte, og har ikke særlige issues som må tas hensyn til. Men behovet for aktivisering og det å "gjøre noe" er jo stort. Jeg merker stor forskjell på aktivitetsbehov mellom Cane Corsoen, som trenger middels aktivitet, og Labradoren som har stort behov. Og når behovet er enda større (jaktvariantene), må man bruke enda mer tid. Og tid er som kjent mangelvare for mange.

Cane Corsoen er krevende på en annen måte med sitt vakt/voktinstinkt. Hun trenger mindre aktivitet, men vakt/vokt og det at hun er samkjønnsaggressiv, påvirker hverdagen vår, og det er faktisk mer krevende generelt sett enn behov for aktivitet. Labradoren er atskillig enklere å ha sånn sett.

Labradoren min er nok den enkleste hunden jeg har hatt, men likevel den av de som har krevd mest tid.

Det du sier her om kjøpergruppen for disse rasene er helt riktig. I tillegg til å være uten hundeerfaring, er de ofte dumme som brød også Og det gjelder ikke bare 20 åringene.... Og er hovedgrunnen til at det aldri ble noe Canariokull her i gården. Jeg orket bare ikke tanken på å forholde meg til sånne folk. De svært få oppdretterene som siler kjøpere godt nok, sitter gjerne igjen med halve kullet til de er halvvoksene...

MEN, man hører faktisk sjelden om alvorlige episoder (bitt etc) forårsaket av hundene til disse eierene (nå ser jeg bort i fra Rottis) Så stort sett går det nok bra? Selv om.. Hundene har vel kanskje mer mellom øra enn eierene sine

Uff ja, kjenner meg godt igjen i dine tanker! Jeg har jo en tispe av "godt blod", men hun blir altså ikke avlet videre på. Jeg vet at det er stort ansvar å finne gode kjøpere, og ettersom de nesten ikke finnes, har jeg tidlig valgt å la være. Som jeg har sagt før, så vil de erfarne eierne heller ha bruksschæfer eller malinois, som de kan trene mer aktivt med, framfor min rase, som ikke har så mye motor som dem, men desto større vaktinstinkt.

Jeg hadde jo en Cane Corso hann, bror til tispa mi. Han var ikke enkel, og tålte ikke fremmede i det hele tatt. Han kunne godt bite, om vi ikke passet så godt på han, og visste at det kunne han faktisk gjøre. Jeg tror det er flere enn vi vet om som sitter med samme problem. Jeg vet flere med min rase som har opplevd bitt, men helst som overslagshandling, fordi de hindret at de gikk fram på andre. Min hann sa godt i fra til folk om de kom for nært, og ville uten tvil ha bitt om de ikke trakk seg tilbake. Og han var en grei hann, med mye trening, og uten nervøsitet. Pappan hans er mer omgjengelig, og kan omgås fremmede i mye større grad. Så det er forskjeller, men man vet jo ikke hva man får fra starten av.

Jeg er jo egentlig kjemperar, som kjøpte Cane Corso. Det stemmer jo ikke med min aldersgruppe i det hele tatt, og jeg er vel en av de få der. 42 år var jeg da, og hadde en god del hundeerfaring fra før. Jeg hadde tenkt at Rottweiler skulle bli min neste hund, men ettersom Canen var omtrent lik, men hadde et mindre aktivitetsbehov, så gikk jeg for den. Hadde ikke da sett at Canen var som Rottisen for 40 år tilbake, at den hadde et STORT vakt/vokterinstinkt. Mye større altså enn det Rottweileren har i dag. Det gikk jo greit det, med tispa. Hun var ikke enkel, men det gikk da greit. Det var verre med hannen, som jeg kjøpte da han var 9 mnd. Har lurt mye på om det hadde gått bedre om han hadde vært hos oss fra han var liten, men jeg vet ikke. Han hadde et godt hjem hos oppdretter, og det var fra henne jeg kjøpte han.

Jaktgolden er for spesielt interesserte etter min mening. Jeg trener med ei som går i elite lydighet med sine, og som også er oppdretter, og de hundene er mer enn nok for meg. Tror ikke jeg hadde klart å følge deres behov for aktivitet, for å si det sånn. Selv om mine heller ikke får for lite, og den ene av mine er også en høyaktivitetshund.