Gå til innhold
Hundesonen.no

Illiya

Medlemmer
  • Innholdsteller

    323
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av Illiya

  1. Maja er ikke bøllete, og hun trenger ikke munnkurv.

    Hun er streng på at andre hunder oppfører seg ok, men har en svært høy terskel for å lage bråk, selv om hun ikke liker tisper. Og hun har aldri bitt, selv om hun nok har skremt noen hunder. JEG er kanskje for forsiktig etter å ha hatt Otto, som ikke var særlig forsiktig med munnen sin når det gjaldt andre. Det handler nok mer om meg enn om henne, for hun bruker språket sitt aktivt. Men hun krever jo også at de andre kjenner/innretter seg hundespråket og hennes signaler, og i mye større grad enn andre hunder jeg har kjent.

  2. Hvis det kommer løse hunder og man fortsatt står og niholder i båndet på sin egen hund så ber man om bråk.

    Det trenger ikke å være de løsene hundene som er ustabile vesener, det jeg oftest registrerer er nervøse eiere som nekter/ikke tør å slippe båndet i frykt av hva egen hund finner på.

    Der kjenner jeg igjen meg selv, for det er akkurat det jeg gjør. Jeg er redd for at min hund kan skade andres hunder, og føler jeg har mer kontroll om jeg har henne i bånd. Jeg vet at hun er hissig, og at hun kan tenkes å gå i kamp, og at hun ikke tåler tisper. Derfor er det tryggere å tviholde på båndet enn å slippe henne løs, særlig hvis det er en tispe vi møter.

    Og med akkurat henne, så mener jeg at jeg gjør rett, i og med at jeg kjenner hunden min såpass godt at jeg vet hun vil gjøre skade på en annen hund (tispe) hvis hun føler for det.

    Her kommer for min del samkjønnsaggressivitet inn, og det er ikke ensbetydende med at hunden er ustabil. Men det er grunnen til at jeg ikke så lett slipper henne løs når vi møter andre. Hun går fint med hanner, unghunder og valper, men hun svarer med alvor på en utfordring. Derfor er jeg forsiktig.

    • Like 1
  3. Jeg kjenner folk som har hunder som i varierende grad går pent i bånd. Noen er ærlige om hvordan de har fått hundene til å gå i bånd, andre vil ikke engang si hvordan de får en hel flokk med hunder til å gå pent samtidig og ikke trekke. Noen har brukt lang tid og kun belønnet når hunden går pent, andre har f. eks skremt valpen da den var liten og fått det vekk for alltid.

    Hvordan fikk du din hund til å gå pent i bånd? Hvordan fikk du til en hund som ikke drar, og som styrer seg når den ser noe spennende?

    For eksempel vet jeg om en hund i familien hvor den ble røsket bakover da den var valp, så hardt at den flippet over og datt på ryggen (en gang). Hunden har aldri resten av sitt liv dratt i båndet igjen. Jeg lurer også på hvor vanlig dette er? Er dette en vanlig metode som de som ikke vil snakke om hvordan de fikk det til har brukt? Er det bedre å nappe til hunden en gang for alle så det fungerer istedet for at den drar seg etter halsen hver dag?

    Mange spørsmål her :D .

    Jeg svarer uten å lese alle de andre innleggene. Mulig jeg svarer mer etter det, men jeg synes det er best å svare på utgangsspørsmålet.

    Mine siste 3 hunder har vært veldig ulike, og dermed også krevd ulikt når det kommer til det å gå pent i bånd.

    Otto, Cane Corso hann som ikke tålte fremmede i det hele tatt. Han gikk pent i bånd fra første dag. Han gikk alltid ved siden av meg, og var heller ikke så interessert i å lukte på alt mulig i grøfta. Jeg belønnet alltid for hans plassering, og det funket. Det å snuse i grøfta brukte han likevel etterhvert som en utvei når det kom folk i mot oss som han egentlig ville utagere på. Så det tillot jeg. Han var en type som alltid så etter hva jeg ønsket av han, også prøvde han å oppfylle det. Det høres rart ut, men sånn var han. Han gikk ALLTID pent i bånd, og gjorde alltid sitt beste for at jeg skulle være fornøyd med han. Jeg fikk han da han var 9 mnd gammel, og da var han sånn. Tidligere eier (oppdretter), hadde trent inn dette, og trolig med positiv trening.

    Maja, Cane Corso, tispe. Hun har vært hos meg siden hun var 8 uker. Har atskillig mer egenvilje og stahet enn sin kullbror Otto. jeg måtte trene mye med henne for at hun skulle gå pent i bånd, for det var jo alltid noe hun måtte undersøke eller reagere på. Likevel går hun pent i bånd, og har gjort det siden hun var valp. Det krevde bare mye mer av meg enn f.eks Otto gjorde. Hun var ikke den som gjorde sitt beste for at JEG skulle være fornøyd, hun skulle selv også gjøre det hun ville. På henne brukte jeg stopp og snu-metoden. Vi stoppet, fikk kontakt, og gikk videre. Eller vi stoppet, måtte snu for å få kontakt, og gikk videre. Det var mye gåing på liten strekning der til å begynne med. Jeg bruker metoden på henne fortsatt, ettersom vi stadig må friske opp. Hun vil fortsatt løpe etter katter, mus, osv, og trekker i båndet når hun ser katter. Men hun er kontaktbar (med noen unntak som beskrives nedenfor), sikkert pga all trening på det, og med noen repetisjoner, kan hun passere en katt uten å ta av helt. Men det må gjentas og gjentas.

    Jeg tror ikke hun ville vært bedre om vi brukte rykk og napp og straff. Hun er av en rase som svarer om hun får dårlig behandling eller om hun blir provosert. Jeg tror hun ville blitt provosert om jeg ble sint på henne i de situasjonene hun girer seg opp. Det er fort gjort å få overslagshandlinger/bitt hos en hund som allerede er giret opp, og at den da blir sinna på eier. (Det har jeg opplevd, men uten at jeg var skyld i det, og ikke med henne) Jeg velger å ikke gå i kamp med henne, men heller bruke de metodene for å få henne til å slippe fokuseringen. Om hun ikke reagerer på det, hender det at jeg tar tak i haka hennes, får øyefokus over på meg, og snakker strengt til henne. Da tar hun seg inn og hører på meg. Hun er nok den eneste av de hundene jeg har hatt som jeg har måttet bruke noe så strengt på, men jeg synes også det er bedre å bruke det enn at hun stadig hiver seg ut i båndet.

    Jeg har også en Labrador på 2 år. Han belønnet jeg fra han var 8 uker når han gikk ved siden av meg. Stoppet når han dro, og snudde og gikk andre veien om stopp ikke var nok. Det satt, og nå går han alltid ved siden av, om han ikke får beskjed om noe annet. Han er vill når han går ut døra, og vil framover, men når jeg stopper så hopper han bakover til meg. Det er nesten så han danser ved siden av, så travelt har han det. Men han venter likevel, og drar aldri i båndet.

    • Like 1
  4. Det er vårt ansvar som hundeeiere å påse at hunden vår ikke kommer i en situasjon der den biter. Vi setter den ikke igjen utenfor butikken, og vi har den ikke løs på steder der barn lett kan oppsøke den. Vi har den ikke løs i hagen hvis fremmede barn har tilgang til hagen. Osv. Vi kjenner vår hund, og vet hva den tåler. Også forholder vi oss til det, og lar være å utfordre dette med risikosituasjoner. De er så lette å unngå.

    Jeg har sosialisert mine hunder med barn, men ettersom jeg ikke har små barn selv, så er de ikke så vant til barn likevel. Maja på snart 6 år finner seg i barn, men hun kan også finne på å si fra til dem/sette dem på plass på en måte barna blir skremt av. Hun er jo hund, og bruker sitt språk når hun skal sette på plass barn som ikke oppfører seg også. Hun vil nok aldri bite, for der er terskelen HØY for henne på alle måter. Men fordi hun kan finne på å sette dem på plass, så lar jeg aldri barn være med henne uten at jeg selv er nærmest. Hun setter også katta og vår andre hund på plass, MED lyd, uten tenner. Og det er sånn hun gjør med unger også, hvis hun synes de styrer for mye, og ikke skjønner seg på hennes språk. Da kan hun skremme både foreldre og barn til å tro at hun er aggressiv. Derfor er hun aldri i så nær kontakt med barn at hun får mulighet til å irettesette dem, men hun er likevel vant med barn i sine omgivelser.

    Laffen, som er en Labrador, er helt annerledes mot barn. Han er den som synes det er gøy at unger herjer og løper, og vil gjerne løpe sammen med dem uten å bli voldsom. Han blir bare med på det, og løper han også uten å hoppe på dem. Det synes ungene er kjempeartig, og han er en god kompis for dem. Han er bare kontaktsøkende, og kan fint omgås barn helt ned til babystadiet. Han er en fin hund å trene barn med, så de skal bli vant til hund på en god måte. Han kan jeg bruke i jobben min på krisesenter, til de barna som er der, for han er så rolig og avbalansert. Og når han er leken og gira, så er han likevel forsiktig.

    Han er ikke særlig sosialisert på barn, ettersom vi ikke har barn selv i huset, men han er bare omgjengelig og forsiktig nok til at han går bra med alle barn.

    Jeg synes "verden" har forandret seg litt fra da jeg var barn. Da var ikke hunder noe særskilt fenomen, og det var liksom barnelærdom at vi ikke gikk bort til fremmede hunder. Likevel gikk jeg bort til en søt Samojed som sto i bånd utenfor butikken, og ble bitt i ansiktet. Uten at det dermed ble noen sak utav det. Jeg lærte at det ikke var lurt, og hunden levde videre. Det var min feil, ettersom jeg gikk bort til hunden.

    Nå er det blitt sånn at vi mennesker skal ha all rett selv om det er vi som oppfører oss dumt. Sånn sett vil jeg heller gå et skritt tilbake til den tiden der vi faktisk måtte ta skyld selv når sånt hendte. Og ikke bare laste det over på hund og hundeier. Jeg synes det er fint at det er forbudt å binde hunder utenfor butikk, ikke misforstå meg der. Men folk må også ha litt fornuft, og se sin egen innvirkning på at de blir bitt.

    Det siste skriver jeg helt generelt, til oss alle, og uten noen sammenligning eller henvisning til det at en politihund bet ei jente. Den saken kjenner jeg ikke til så godt at jeg vil skrive om nå. Så dette er IKKE min mening om den saken, og kun ment generelt.

    • Like 6
  5. Jeg har Labrador og Cane Corso, og det er en perfekt match! De leker på samme måte, og er begge robuste og kroppsharde raser som tåler litt tøff lek.

    Labradoren bryr seg ikke om Canens vakt/vokt, og de er dermed enkle å gå turer med sammen. Han har heller ikke sterke instinkter som må tas hensyn til. Dessuten er han førerorientert og lettlært. Han krever endel mer aktivitet enn Canen, særlig mental trening, så han passer ikke som "reservehund" sånn sett. Men selv om han krever endel mer aktivitet, er han lett å oppdra, og er veldig enkel å ha i forhold til Canen som krever forholdsregler og ekstra trening på ting som Labradoren ikke trenger trening på i det hele tatt.

    Labradoren godtar omtrent alt, jeg har ingen problemer med han i det hele tatt. Om vi går tur i bånd med begge, så er Canen opptatt av folk vi møter, katter, fugler, osv, og må tøyles i forhold til det, til tross for at vi har trent på slike ting fra hun var valp. Men det må hele tiden trenes på og vedlikeholdes. Mens Labradoren snuser i veikanten når han får lov, og glatt overser alt annet. Og han kommer inn til meg om Canen reagerer på noe, og går pent ved fot, så i sånne tilfeller har jeg kun Canen å konsentrere meg om.

    For meg er dette en perfekt match, særlig fordi de to passer så godt sammen når det gjelder lek og måte å være på. Jeg ser også for meg at mindre hunder hadde passet bra, f.eks en dvergschnauser eller en cairn terrier. Men der har du f.eks at de lettere bjeffer, noe som kan gire opp en vokter.

  6. Jeg anser fugliser og andre raser hvor det er i deres natur å stikke fra eier for å jakte på egenhånd og gjerne ikke komme på innkalling (vanskelig å lære) for spesielt interesserte.

    Pga jeg kjenner en mild irritasjon og frustrasjon bare av tanken på at hunden heller vil være 300-1000 meter borte fra meg på tur, enn å gå med meg. Eller komme 5-10 minutter etter innkalling for den "skal bare" :P

    For meg er dette hunder for "spesielt interesserte" enten det er pga de syns det er ok å gå tur "alene" eller pga de da har en hund de ikke man gå med løs andre steder enn inngjerdet område.

    (Og der lyste det gruppe 1 eier av meg :lol: )

    Det synes ikke jeg. En fuglehund er veldig enkel å ha i forhold til mange raser. Det at den ikke er så i nærheten av eier når den slippes løs på tur, er ikke i mine øyne nok til at den er en rase for spesielt interesserte.

    Heller ikke det at den krever endel mosjon.

    For meg betyr det at en rase er for spesielt interesserte at den har egenskaper som krever ekstra tiltak av eier, som i mange tilfeller betyr at eier må tilpasse seg rasen og dens behov i stor grad, og da mer enn det å ha stor avstand på tur. Det er da egenskaper som virker mye inn på eiers liv.

    • Like 3
  7. Er et begrep som dukker opp både hist og her, gjerne som en kvalitetsbenevnelse. Men er det egentlig det?

    Hvis en rase har et snevert nedslagsfelt, vil det ikke da resultere i snever avl? Motstykket med veldig populær rase fører jo gjerne til at man avler på kreti og pleti, men kanskje har det noen positive sider det også?

    Jeg tenker ikke på begrepet som en kvalitetsbeskrivelse, for meg er det heller et varsel om at man bør tenke seg om før man skaffer rasen.

    Min rase, Cane Corso, regner jeg som en rase for spesielt interesserte. Det er fordi den har mye vakt/vokt i seg, samt jakt. Særlig vakt/vokt kan bety begrensninger og et hundehold med forholdsregler for eier. Dette er hunder med mye alvor bak voktingen sin, og det må eier ta hensyn til hele tiden. Derfor anser jeg den som en rase for "spesielt interesserte". Den egner seg kun for få, og da for de som kan se de positive egenskapene rasen faktisk har, og er villige til å om så endre livet sitt for å kunne ha en slik hund. Ofte er det nødvendig. Det er altså egenskapene som gjør at rasen ikke er egnet for alle.

    Rasen er ikke like lettlært og førerorientert som andre raser med mye vakt/vokt, som f,eks malle. De må hele tiden ha oversikt over omgivelsene, for å oppfatte trusler i tide. I sitt hjemland blir den først og fremst brukt til vakthold. Slike ting gjør at den ikke kjøpes av brukshundfolk, og sjelden blir brukt som tjenestehund.

    • Like 2
  8. Dobermannen her er ikke hurtigtørkende, føles som en evighet før hun er tørr selv om hun blir tørket med håndkle... Amerikaneren min får et håndkle og tørker seg selv, da er han ganske tørr etter 10 min og igrunn ganske luktfri. Når han dusjes så er historien en annen ;)

    Hundene her får også kvalitetsfôr, den ene lukter våt hund og den andre ikke.

    Jeg synes Labradoren tørker fortere enn Cane Corsoen (som har samme pels som Dobermann), for han blir sjelden våt helt inn til skinnet. Selv når han har badet blir han fortere tørr.

    • Like 1
  9. Wait, what? Dette stemmer ikke på den planeten jeg bor på.

    Labradoren min er selvrenskende og hurtigtørkende, 5 minutter på ganggulvet etter et heftig regnskyll and yer good to go. Amcocken i gata må dusjes, tørkes for hånd og få ørene tørket ekstra hver gang etter en heftig regn-slaps-tur. Tar mye lengre tid å tørke og lukter mer. Jeg tror lukt kan ha noe med foret å gjøre, for det er et jækla drittfor den amcocken får. Bikkja mi eter kvalitet = ingen lukt.

    Enig her, jeg har samme erfaring :) Det er veldig lite å styre med når en har Labrador mht pels. Og jeg synes ikke de lukter noe heller. Har en Cane Corso og en Labrador, og ingen av dem lukter noe særlig, men OM noen gjør det iblandt, så er det Cane Corsoen.

    Labradoren røyter mye (2 ganger i året), og det er det eneste minuset jeg opplever med rasen.

    Til ts:

    Jeg synes ikke Labradoren er spesielt krevende. Den må ha endel aktivitet, men jeg synes min har vært veldig lett å oppdra. Og mye lettere enn de andre rasene jeg har hatt. De har ikke sterke instinkter som må tas hensyn til, og som kan være begrensende (f.eks jakt, vakt/vokt), og de er veldig førerorienterte, så de vil gjerne gjøre som eier vil. Samtidig er de veldig stødige i gemytt, og det skal mye til for å få en Labrador nervøs og ustabil. Selv når de kommer fra "fabrikkoppdrett", der de avler på ALT og har valpene i kjellere og uthus, har de aller fleste et stødig gemytt, og det viser vel hvor grunnstabilt gemyttet er .

    De er omgjengelige, glade, skal veldig lite til for at de er lykkelige, men jeg opplever ikke min som voldsom. Og han er super med små barn, det virker som han tilpasser seg de han omgås. Jeg vet at endel er mer voldsomme enn min er, særlig som unghunder, men ettersom Labradoren er så førerorientert, er de likevel lettere å oppdra enn mange andre raser. Min er veldig rolig inne. Han søker kontakt og kos, men er ikke stresset eller urolig om det går en dag eller to der jeg ikke kan gå tur. Da er han fornøyd med litt innendørstrening.

    Jeg føler jeg har fått en "once-in-a-lifetime"-hund, og jeg har nok vært heldig. Det skal mye til for å matche han jeg har nå, men erfaringen jeg har fått med han, gjør også at jeg gjerne vil ha flere Labradorer. Det handler for min del om at han er enkel å ha med å gjøre, det er ingen problematikk, kun samarbeid. Samtidig som at han har enormt med personlighet, men da av den typen som sjarmerer alle. Han er den første hunden jeg har som jeg har kunnet trene det jeg vil med, og som ikke har noen begrensninger sånn sett. Arbeidslyst, lekenhet, utholdenhet, samarbeidsvilje og ro, det opplever jeg at han har.

    • Like 1
  10. Jeg hadde først schæfere, og det var fordi kompisen min hadde en veldig god schæfer. Jeg ble helt forelsket i rasen, og fikk etterhvert to. Jeg var aktiv i en hundeklubb, og likte også Rottweiler veldig godt. Det var mange som hadde Rottweiler der, og ettersom den var litt "kaldere" i hodet, tenkte jeg det kunne bli neste rase.

    Jeg hadde opphold med hund i flere år, og da det ble aktuelt med hund igjen så jeg på Rottweiler, men kom også over Cane Corso, som skulle ha noenlunde samme egenskaper. Fikk kontakt med en god oppdretter, og dermed var det gjort. Det kom ei lita Cane-frøken i hus. Etterhvert kjøpte vi også broren hennes.

    Rasen passer meg godt, men den har endel issues. Jaktinstinktet er sterkere enn det blir gitt uttrykk for, og den har mye vakt/vokt, og er gjerne hakket skarpere enn Rottweileren, så det har blitt endel utfordringer på å tøyle slike ting. Å ha to med samme "innhold" betød endel forholdsregler og begrensninger i hverdagen, særlig ettersom vi er mye på farten. Så når hannen måtte avlives, ville vi ha en "enklere" rase, uten vakt/vokt.

    Vi valgte Labrador, og da pga egenskaper (ikke vakt/vokt, ikke mye jakt, kjent for å være omgjengelig, førerorientert, går fint sammen med andre hunder, er på samme størrelse og leker på samme måte som Cane-tispa, og var korthåret) . Den hadde tidligere ikke interessert meg noe særlig, jeg trodde vel den var for "tam" og kjedelig, så det ble et valg utenfor det jeg så for meg, og kun pga egenskaper. Men der tok jeg feil. Han er morsom, kjapp, og har masse personlighet. Han er en spennende hund som har stor kapasitet og stort potensiale.

    Nå har jeg altså to hunder som går perfekt sammen. Om Canen girer seg opp på katter eller folk vi møter i mørket, så er Labradoren uberørt av det. Om noe skjer, så trekker han inntil meg, mens hun heller går lett i forsvar, og må tøyles der. Hun utagerer ikke på mennesker ved passering, men hun reagerer om noen kommer mot oss på avstand i mørket. Og hun reagerer mer når begge hundene er med enn når hun er alene, så det er veldig greit at ikke Labradoren girer seg opp på hennes reaksjon.

    Begge to passer meg godt, men på hver sine områder. Det blir flere Labradorer her, det er helt sikkert! Jeg har aldri hatt en bedre hund enn han, for han er så bra på alle områder. Jeg har ikke måttet trene noe bort på han, jeg har bare kunnet trene på det jeg vil ha. Han har ikke hatt noen issues i det hele tatt. Det skal sikkert noe til for å finne en sånn en flere ganger, men velger man samme rase, har man større sjans.

    Om jeg velger Cane Corso en gang til, så er det fordi jeg vil ha en hund med vakt/vokt. Jeg skal innrømme at det er fint å alltid føle seg trygg uansett hvor man er. Men de er ikke alltid så enkle i hverdagen, ettersom de lett reagerer med forsvar på ting de ikke trenger å reagere på.

    Samtidig er Canen en super hund å ha når man ser bort fra det. Rolig og veldig kosete, men aktiv ute. Veldig enkel og grei i det meste. Min Cane er også veldig omgjengelig, og hun er veldig glad i folk. Liker ikke andre tisper noe særlig da, og hun er generelt streng på at andre hunder skal oppføre seg pent.

    Om jeg skal pirke, så setter hun tydelige grenser for hva som er greit av oppførsel fra både folk (og barn) og hunder, så en må kunne lese henne der. Hun er ikke en typisk familiehund som synes at alt er greit f.eks av oppførsel fra barn, så om vi møter barn som veiver med armer, roper og hyler, så reagerer hun. Egne barn er greit, men ikke andres barn.

    Det at hun har så sterkt jaktinstinkt er også en begrensning, og kanskje mer en begrensning enn vakt/vokt er. Hun er stadig i jaktmodus, enten det er på katter, mus og andre ting jeg ikke ser, så hun kan plutselig fyke ut når vi går tur i bånd, fordi hun enser en katt i nærheten. Det er fra 0-100 på 1 sekund. Det er litt irriterende. Så skulle jeg hatt en med vakt/vokt igjen, så hadde jeg helst hatt en uten jaktinstinkt i tillegg.

    Det blir altså ihvertfall flere Labradorer her. Det er f.eks enklere å ha 5 Labradorer i hverdagen enn 1 Labrador og 1 Cane Corso, utfra egenskapene. Jeg er sterkt i tvil om jeg skal ha flere Cane Corso, selv om jeg liker rasen veldig godt, og vanskelig kan se for meg livet uten en. Det eneste minuset med Labradoren er røytingen. Jeg har en, og det betyr MYE hår. Så å ha flere, betyr enda mer hår..

  11. Vel, for å ta det første først: man snakker og skriver om jaktlabber og ordinære labber, og bruksschafer og showschafer. Dersom en jaktlabb er en labb med litt ekstra påfyll i f t jakt, og en bruksschafer er en showschafer med litt ekstra påfyll i f t sine drifter, kan man da omtale rasene som som helhet som høydriftige eller er det forbeholdt linjer eller individer innenfor en rase? Kan man f eks omtale en showschafer som høydriftig dersom man mener at showschaferen i sin alminnelighet har lavere drifter enn en bruksschafer - f eks?

    Ok, da er vi mer inne på det samme, og antagelig ikke så uenige heller.

    Det jeg snakket om i mitt første innlegg var at raser ikke har samme sett med egenskaper og drifter, og det kan gjøre ulike raser like høydriftige, men på hver sin måte. Om vi skal trekke inn jakt og bruks for å gjøre det mer tydelig, så er både jaktlabrador og bruksschæfer høydriftige, selv om de har ulike drifter, og selv om jaktlabradoren ikke har vakt/vokt i seg.

    Snakker vi om de de ulike "grener" innenfor rasene, så vil jeg si at en jaktlabrador er mer høydriftig enn en vanlig labrador, og at en bruksschæfer er mer høydriftig enn en showschæfer.

    Om en hel rase i seg selv kan sies å være høydriftig kommer nok an på mange ting. Bl.a sammenligning med andre raser, hvordan oppdrettere flest har avlet det siste tiåret osv.

  12. Corsoen kjenner jeg som en voktfull, men nokså trygg type, de skal vel per se være truet før skikkelig reagering, men dette beror jo veldig mye på trening og sosialisering. @Illiya kan nok svare deg bedre. Mener at de fortsatt brukes til både jakt og bruksarbeid rundt om i verden.

    Mastinoen er så ihjelavlet, den klarer knapt å løpe og bevege seg skikkelig (de verste utgavene). Kraftfull vakthund som man absolutt ikke skal kødde med eller undervurdere, og de har en litt snikende fremtoning, fremfor å varsle tydelig først.

    Cane Corsoen skal ha mye av vakt/vokt, men også være trygg på seg selv. Om de ikke er det, dvs har endel usikkerhet i seg, så blir det problematisk å ha en hund med så mye vakt/vokt.

    De brukes til vakthold og til storviltjakt i hjemlandet, f.eks villsvinjakt, og til det kreves det hunder med mye mot. Mye jaktinstinkt, og vakt/vokt, krever endel tilpasninger og forholdsregler for eier. Jeg har skrevet endel om hvordan det er å ha rasen under tråden Drifter i Finstuen.

    Ettersom jeg ikke har kjennskap til Napolitansk Mastiff, kan jeg ikke si noe om hvordan Cane Corso er i forhold til den.

  13. Men det kommer vel helt an på hva man definerer som en "høydriftig hund" ;)

    Hva man selv definerer og hva som generelt defineres er sikkert ganske ulikt. Både Labrador og Cane Corso, som er de rasene jeg viser til i mine eksempler, er generelt definert som høydriftige hunder innen hvert sitt område.

  14. Jeg tror ikke jeg forstår hva du mener og det er forsåvidt helt greit at jeg ikke gjør det :)

    Ok, det er mulig jeg er mer uklar enn jeg trodde selv. Jeg vet ikke helt hva du ikke forstår her.

  15. Jeg har ikke sterke meninger om labrador som fuglehund sett i forhold til andre fuglehundraser (det er ikke så mange fuglehunder her hvor jeg bor men desto flere andre jakthundraser som blir brukt til små- og storviltjakt), når de jakter men en av mine bekjente som er erfaren jeger og har forfattet og med medforfatter/illustratør til bøker om ulike jaktformer skrev for en tid tilbake på et annet forum at han han kjøpt en jaktlab - ikke en "vanlig" lab - de "vanlige" hadde ikke de egenskapene han etterspurte som jakthund.. Når det gjelder intensitet, vilje til angrep og forsvar etc mener jeg at det er mange mange jakhundtraser som har vesentlig høyere potensiale og drifter enn labradoren.

    Hva som høydriftig, middels driftig og lavdriftig må vel i stor grad se i forhold til funksjon?

    Labradoren er annerledes i sin funksjon enn de andre fuglehundrasene, som f.eks setterne. Labradoren skal holde seg nært jeger under jakta, og først ETTER skudd skal den søke ut, lete opp byttet, og bringe dette tilbake til jeger. Den er også tradisjonelt brukt i andejakt, og det medfører at den ofte må ut i vannet, og om så dykke, for å finne fuglen. Dermed førerorientering, apportering, bærebehov og glad i vann. Den skal altså ikke lete opp fuglen på forhånd, sånn som de fleste jakthunder gjør

    Den skal IKKE ha mye vilje til forsvar og angrep, de driftene er ikke ønskelige hos en god Labrador. Og det at den ikke har det, betyr ikke at den er lavdriftig. Setterne og de fleste andre jakthunder, skårer heller ikke høyt på angrep og forsvar. De skårer stort sett høyt på jaktdriften og intensitet. En Jaktlabrador skal heller ikke ha angrep og forsvar i sine egenskaper. Og det var nettopp det jeg ville fram til i det innlegget jeg startet med, altså at det ikke MÅ være slike egenskaper hos en hund for at den blir ansett som høydriftig. Den kan være høydriftig på andre drifter, og på den måten være høydriftig i forhold til andre raser.

    Jakt-labrador er en type som har samme egenskaper som en "vanlig" labrador, og brukes på samme måte. Den skal altså ha samme type drifter. Den er avlet kun på egenskaper, ikke på utseende. Jeg har lest at det også er blandet inn andre raser i den, men det er jeg veldig usikker på om stemmer. Den blir ansett som mer høydriftig enn en vanlig Labrador, jeg er enig i det.

    Og der har du dette med å være høydriftig i forhold til funksjon. Jaktlabradoren er nok mer høydriftig innenfor sin funksjon enn en Labrador. Jeg ser jo her den samme forskjellen innen schæfer fra utstillingslinjer og bruksschæfer, og Jaktgolden og vanlig Golden. Der tror jeg imidlertid det er større forskjell på "vanlig" og "bruksvariant", men det kan være bare en følelse jeg har.

    Jeg ser f.eks at Labradoren har mer enn nok energi og "gåpåvilje" og utholdenhet til å kunne gjøre oppgavene sine veldig godt, også i konkurranse med en jaktlabrador. Mens en Golden Retriever er mye mer sedat enn en jaktgolden, og jeg tror det er større forskjell mellom disse variantene enn med Jaktlabrador og vanlig Labrador. Jeg opplever at jaktlabrador har mye mer uro og stress i seg, og dermed større utfordringer når det kommer til det å konsentrere seg. Men at den vanlige Labradoren har mer enn nok arbeidskapasitet og utholdenhet, og i tillegg nok ro i seg til å kunne konsentrere seg om oppgaven.

    Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som er ansett som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

  16. Jeg spurte etter en klar definisjon av et begrep. Og det finnes ikke.

    og mitt poeng er da, at det å bruke et slikt begrep, så diffust som det da tross alt blir, forvirrer og forleder mer enn klargjør. Med mindre man er schäfer-entusiast selvfølgelig :P

    Og nei - synsing som sådan er i mine øyne ofte lite interessant.

    Jeg synes ikke dette med drifter er diffust i det hele tatt. Og jeg synes også at @Kennel XO ga deg et godt svar på det.

    Jeg har to hunder, Cane Corso og Labrador, som begge har mye drifter. Men de har også veldig ulike drifter, og forskjellene mellom dem kommer veldig klart fram, altså er ikke drifter noe diffust for meg. De innvirker på hverdagen og hundens væremåte i stor grad.

    Jeg kan ikke dermed komme med en definisjon, det synes jeg bør være opp til de mer kunnskapsrike og vitenskapelige å komme fram til. Det kan forøvrig godt hende at det finnes en definisjon på begrepet drifter der ute et sted.

    Som et mer generelt svar på dette med drifter:

    Cane Corsoen har jakt og vakt/vokt i seg, og stor kamplyst og dominans. Hun lar seg ikke pelle på nesa, og det å holde øye med omgivelsene er hennes jobb. Derfor er hun mindre førerorientert enn Labradoren.

    Jeg kan gå hvor som helst med henne og føle meg trygg, for hun slipper ikke mistenkelige folk innpå oss. Og hun reagerer så snart hun merker en trussel. Hun slipper heller ikke ukjente folk inn i huset om noen kommer inn av seg selv.

    Hun er heldigvis avbalansert, og klarer å sortere ut hva hun trenger å reagere på og ikke. Så hun er veldig fin og omgjengelig for folk flest, men hun reagerer f.eks på fulle folk ute og de som oppfører seg rart. Hun er lett å motivere med godbiter, men enda mer med en fille å bite i eller en leke. Og hun gir ikke fra seg leken/filla uten en god kamp om den først. Hun er veldig lettlært når man vet hvordan man skal motivere henne. Hun reagerer med å gå i vokt om det noe hun hører, eller om det er noe hun ser som hun er usikker på. I tillegg er hun territorial, og reagerer lett på de som er eller kommer forbi "hennes" område. Det kan være alt fra tomta vår til de stedene vi ofte går på tur. Da vil hun jage bort, og det er noe som også er typisk for rasen. Heldigvis er hun godt sosialisert, og har en god forståelse for omgivelsene, så det er ikke så ofte det skjer. Likevel må jeg alltid ta hensyn til dette, og det fører til endel forholdsregler som jeg ikke trenger å tenke på når det gjelder Labradoren.

    Ser hun en katt, så er hun i full jaktmodus. Mens Labradoren ikke løper etter katter eller andre dyr. Hun må begrenses mer, og kan ikke gå løs like ofte som Labradoren kan, ettersom hun er kjapp til å gå i vakt/voktmodus, samt i jakt. I trening, er hun enkel å motivere, men hun har alltid et halvt øye på omgivelsene, så fullt førerfokus er vanskelig å oppnå. Jakt og vakt/vokt blir av og til et dilemma for henne. Hun vil jakte, men vil ikke forlate meg heller. Så hun løper litt etter, og vender så tilbake til meg. Hun tar ikke helt av i jakt pga det, tror jeg. Jeg opplever at det er vanskelig å stoppe henne fra å ville løpe etter når hun kommer i jaktmodus, men at det er lett å kalle henne inn igjen.

    Jeg har også hatt en Cane Corso som mente at alle mennesker var mistenkelige, og han kunne ingen fremmede hilse på i det hele tatt. Han hadde for mye av vakt/vokt, og klarte ikke å sortere ut hva som var verdt å reagere på og ikke. Så han tok alle fremmede ut under ett. Han var veldig opptatt av å gjøre sitt beste for oss, og gikk pent og pyntelig ved siden av, og så ut som et prakteksemplar. Veldig lydig altså. Det var greit for han om vi stoppet og snakket med folk, men ingen kunne komme for nært, da reagerte han.

    Labradoren bærer på ting, elsker vann, og er leken. Han er omgjengelig, veldig førerorientert, og veldig lett å motivere med både godbit og leke. Han har jaktlyst i og med at han elsker å løpe etter baller og leker, men han er ikke så interessert i å løpe etter katter, fugler, sau osv, så jaktinstinktet/driften hans er nok annerledes enn hos Canen der. (Canen er historisk brukt i storviltjakt, der de både jaktet og la byttet ned. Så der var det jakt i alle stadier. Både spore, jakte og drepe/legge ned). Dessuten får jeg mye gratis, ettersom han også er en apporterende hund, så han kommer tilbake med lekene/ballen, og gir dem fra seg uten kamp. Det gjør at det er lett å belønne han med å kaste ut ting, der det omtrent er umulig å belønne Cane Corsoen med det, ettersom det fører til en langvarig kamp om at hun skal gi fra seg ballen/leken og fortsette treningen. Han vil alltid være nær meg, og er alltid oppmerksom på meg. Om Canen stikker av en liten tur, så gjør ikke han det.

    Jeg opplever at Labradoren har drifter som er enklere å ha i hverdagen enn Canens drifter er. Canen har mer temperament, er lettere å trigge på aggresjon, er alltid på vakt osv. Hun kommer veldig fort i vakt/vokt, noe som fører til at en alltid selv må være i forkant. Alltid ha overblikk over omgivelsene, alltid reagere i tide på det som kan trigge osv. Jeg vet ikke om du har erfaring med slike drifter, Nesevis. Jeg tror ikke det, utfra de rasene du har hatt.

    Labradoren er ikke den som forsvarer meg om noen er truende, som Canen vil gjøre. Han vil heller søke til meg for beskyttelse, der Canen er den som beskytter meg istedet. Det vet jeg at hun gjør, for det har jeg erfart. Labradoren er alltid nær meg, han VIL samarbeide, han er lettere å spille på lag med i f.eks LP, fordi han har drifter som er lettere kompatible med det en Canen har.

    Forskjellen mellom dem er sånn:

    Canen er obs på alt, og dermed mindre førerorientert

    Labben er så førerorientert at han setter det høyest, samme hva av forstyrrelser.

    Canen jakter katter og alt annet, og girer seg opp på det, og kan være vanskelig å kontrollere om jeg ikke er i forkant.

    Labben registrerer en katt og vil bort og hilse på den, men lar være om jeg ikke vil.

    Canen vokter, og vil forsvare meg. Når vi går tur i mørket, og møter noen, vil hun knurre og være i forsvarsmodus. Der er det bare lydiighetstrening som gjør at hun passerer uten utagering, for utagering vil være naturlig for henne i den situasjonen.

    Labben merker at noe skjer, og vil at jeg skal ta ledelsen i dette. Deretter holder han seg til meg, og passerer uten noe oppstyr. Om vi møter noen i mørket, så går han inntil meg, og passerer, med lite trening på oppførsel.

    Canen er enkel å trene med rett motivasjon, og vil gi alt da. Men det krever endel mer innsats enn med Labradoren ettersom hun er mer obs på omgivelsene.

    Labben er enda enklere å trene, fordi han ikke må holde øye med alt annet, men er helt konsentrert om eier. Han elsker å trene, og er veldig fokusert på hva jeg vil.

    Slike forskjeller i drifter innvirker på hvordan de er å ha i hverdagen, det er betydelig forskjell på hvor enkle/ikke enkle de er å leve med pga av drifter, og jeg kan godt anbefale/ikke anbefale hunder sånn på bakgrunn av det.

    Jeg anbefaler aldri Cane Corso til noen jeg ikke kjenner, ettersom jeg vet hva de kan bety av begrensninger og forholdsregler i hverdagen. Cane Corso er en brukshund, men den blir lite brukt her i Norge. Jeg tror ikke den har "motoren" som trengs til å være utholdende i situasjoner der det trengs, og jeg tror den mangler litt på allsidighet og førerfokus. Den egner seg kanskje best som vakthund sånn sett. Og det er det ikke så mye bruk for i Norge, så de som er på utkikk etter brukshunder velger gjerne hunder med mer "motor" g flere egenskaper enn f.eks Canen og lignende raser har.

    Jeg kan derimot anbefale Labradoren til langt flere. Den er lettmotivert, allsidig, har både fart og styrke, og er utholdende. Og den er omjengelig overfor de fleste. Samt at den ikke har så mye bytte-og kampmodus. Den ser først det gode med folk, og den er omgjengelig også. Så den er en hund som egner seg for mange. Den trenger mye trening, både tur og mental trening, men den har ikke så mange issues en må ta hensyn til.

    Jeg har også erfaring med schæfer. (Hei til Cathrine og Leila der :). Med hilsen fra Hege og Falco). Jeg hadde en god hund der, på 90-tallet, men han ble dessverre syk, og etter det ble det mange år til jeg hadde hund igjen. Han var en hund som egnet seg for omtrent alt, og da han ble syk, så var sorgen for stor for å få flere på en stund.

    Det jeg ser nå er veldig variabelt når det gjelder den rasen. Jeg ser mange gode hunder, men også mange dårlige. F.eks datteren min kjøpte en ung schæfer fra en oppdretter med godt rykte, som ble solgt pga hengeøre (fra utstillingslinjer). Hunden er intetsigende, lite interessert i trening, vanskelig å motivere og hun er generelt ganske treg. Veldig annerledes enn jeg opplevde mine schæfere på 90-tallet. Jeg har prøvd å trene med henne, og hun er rett og slett lite motivert for alt, og rett og slett kjedelig for meg som er vant til hunder som responderer. Jeg har tross alt en Cane Corso, og den rasen er ikke kjent som en veldig førerorientert hund, men hun er faktisk lettere å trene enn den schæferen. Labradoren min har mye mer i seg, er mye mer lett-trent, og jeg vil komme mye lengre med han enn med en schæfer av utstillingslinjer. Jeg opplever at Labradoren, som er en rase som mange tror er trege, er mye lettere å trene og mye kjappere i reaksjonen enn en schæfer. Så særlig til deg, Tabris, se også til andre raser enn schæfer.

    Egenskaper er klart definerte karaktertrekk eller personlighetstrekk. "Drift" er ikke klart definert som en egen egenskap. Hva du legger i det, er opp til deg og dine ideer rundt det. Hvilket ikke er så interessant for andre som ikke aner HVA du legger i det, når man diskuterer. Fargen RØD er en egenskap knyttet til lys og definerte bølgelengder. Så selv om man er fargeblind kan man forstå fargen rød basert på de fysisk definerte egenskapene ved den. Det kan man ikke med begrepet "drift". Der er ingen klar definisjon.

    Ordet "dum" er heller ikke klart definert. Så når du beskiver hunder som "dum, dummere", har jeg ingen mulighet til å vite hva du legger i det, annet enn noe negativt. Språk er viktig når man diskuterer; at man har en felles forståelse av begrepsbruken.

    Mine korthårscollier var ikke "dumme". De hadde lite initiativ, de var lite energiske, de var vanskelige å motivere med annet enn godbiter under trening. Og de hadde lite lekelyst. Men den ene (første) hadde uttalt og sterk jaktlyst - og ble i så måte trigget av rådyr og katter mm. Å beskrive henne med kun begrepet "drift" hadde ikke gitt noe klart bilde av henne, og heller ikke ydet henne en rettferdig og korrekt beskrivelse som alle kunne forstå.

    Og jeg syns generelt lite om den språkbruken du har når du beskriver hunder. Den er lite presis og veldig emosjonell.

    Redigert, gjentok meg selv i det jeg svarte i forrige innlegg

    Er det noen som har sagt noe annet?

    Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene her. Jeg mener at Labradoren er høydriftig, men at den har en annen målestokk enn malle og lignende raser. Labradoren er jo ikke skarp, og har ikke samme modus i en kamp/bytte-situasjon som en malle.

    Jeg vil vel heller si at de er høydriftige på hver sine områder. Det ser jeg absolutt med mine to, der den ene er høydriftig på det ene området, og den andre på et annet område.

    Jeg lurer bare på hvorfor en Labrador alltid skal bli bedømt som en middels driftig hund, samme hva den presterer? En Labrador er faktisk en høydriftig hund, selv om den ikke er høydriftig på det samme som en malle.

    Hvorfor er det bedre å være mer høydriftig eller å være en annen rase, selv om de presterer like bra (en labrador kan absolutt gjøre det like bra som en bc)? Jeg har sett og erfart mange populære raser som både bc, flat, toller og kelpie, som har mye større utfordringer enn min labbe (og flere) har når det gjelder evnen til å lære, kjapphet og det å nå langt innen lydighet Jeg har ikke selv utmerket meg med min, men det har mest å gjøre med at jeg selv ikke har hatt tid enn at han ikke har vært bra nok.

    Når jeg sammenligner datterens schæfer og min labrador, så ser jeg helt klart at han har mye mer potensiale enn henne. Han er kjappere og er mye mer intens. Jeg har prøvd å trene henne i flere omganger over tid, men hun er vanskelig å motivere. Ja, hun går pent i bånd, og fri ved fot, men hun lærer ikke lett nye ting.

  17. Når en deler endel av sitt liv over tid, så vil folk som er der over tid få et visst innblikk i hvordan livet ditt er. De vet hvor mange barn du har, hva du jobber med, hvor du bor sånn ca, og hvor mange/hva slags hunder du har og har hatt. Og hvilke etiske perspektiver man har. En er ikke mye anonym da.

    Facebook er bare endel av det. Vil tro at det å dele ting på diverse forum over tid er vel så utleverende som det Facebook er.

    Man får jo et inntrykk av en person utfra hva denne deler av informasjon. Det skal en ikke misbruke, men en sitter jo gjerne igjen med en egen oppfatning. Det er ikke sikkert denne stemmer, men den er basert på hva den andre har lagt ut av informasjon over tid.

    • Like 3
  18. Angående kuperte haler så er jeg ingen forkjemper, men jeg har sett flere tradisjonelle kuperingsraser (uten kuperte haler) med stygge sår på halene. Ofte går det nekroser i sårene og da er kupering eneste utvei. Av alle de hundene med slike skader er det bare én av dem som ikke har vært opprinnelig kuperingsrase.

    Jeg ser ikke hvorfor halene på noen raser skal være mer utsatt for skade enn halene på andre raser.

    Jeg har en rase som blir kupert på hale og ører i "hjemlandet" og også ellers i Europa. Mine hunder. og de mange jeg kjenner til i rasen, har aldri hatt noen skader på halene, og jeg ser ikke hvorfor de skulle hatt det heller. De lever et vanlig liv, med litt tøff lek med andre hunder, men de er da ikke mer utsatt med halene sine enn andre?

  19. Kelpie er en skikkelig arbeidshund, som egner seg godt til både lydighet og agility. Flotte hunder! Men de trenger altså MYE aktivitet hver eneste dag. De er førerorienterte, og lettlærte. Det eneste minuset jeg har sett hos venninna mi sin, er at den lett flytter på føttene, lett skifter stilling osv. Sånn sett er den ikke alltid enkel å få til å holde posisjon, noe som er ønskelig i lydighet. Hun har strevd mye med akkurat det. Samt at den lett blir for "høy" på stress i lydighet. Hun har jobbet mye med å finne løsninger som bringer fram rett modus i trening og konkurranse, og når det klaffer, er hunden super!

    Retrieverne er også veldig gode arbeidshunder. Både Labrador, Flat og Toller, samt Jaktgolden er raser du bør se på i tillegg til Kelpie. Jeg har Labrador selv, og han elsker alt som heter aktivitet, enten det er lydighet, tur eller søksøvelser. Veldig enkel og grei å trene med, lærer fort, er førerorientert, LIKER å trene, og er stødig i momentene. Jeg opplever at jeg ikke må jobbe mye med han for å få han som jeg vil. Han er ivrig og kjapp, ikke noe treghet der, bare for å få fram at Labrador ikke er noen lat og rolig hund. Jeg har også venner som har de andre rasene jeg nevnte, og alle disse er gode arbeidshunder som hevder seg i toppen i lydighetsringen.

  20. Mannen min er aktiv konkurranseskytter, og da tiden kom for å avlive hunden vår, ville han gjøre det selv. Jeg var imot det, og prøvde å hindre at han gjorde det, for jeg visste han kom til å slite med det. Mn han var fast bestemt på å gjøre det sånn. Hunden hadde skrekk for veterinærer, og ville blitt stresset om vi tok han med dit, så det ville ikke vært en god situasjon for hunden, selv om vi ble spart for å avlive selv. Mannen valgte å dra opp i skogen, gi hunden kjøttdeig, og skyte han der.

    Det gikk fort og raskt, og hunden ante ikke hva som kom. Han døde lykkelig mens han spiste kjøttdeig, for å si det sånn. Men mannen min slet med det et år etterpå, med nakkesmerter og tanker. Selv to år etter er det vondt å snakke om både hunden generelt og det som skjedde da. Den opplevelsen unner jeg ingen! Jeg har aldri sett mannen så "liten", nedslått og trist som da han kom hjem den gangen. Men han ville spare hunden for en siste dårlig opplevelse, og han ville spare meg for å dra til veterinæren også, og heller ta på seg den byrden selv. Hunden var hans "baby", og han sa at det føltes som å ta livet av barnet sitt eller en nær slektning.

    Han er en mann som bærer ut humler, edderkopper og sånt heller enn å slå dem ihjel. Og han går ikke på jakt, fordi han ikke liker å ta livet av dyr. Likevel skjøt han hunden sin. Han elsket den hunden, og han gjorde det for å spare han for en siste dårlig opplevelse, selv om han visste at han ville slite med det lenge etter.

    Jeg anbefaler absolutt ikke dette videre. Det hadde så stor innvirkning på mannen min og hans helse, at det ikke er tilrådelig. Han tok på seg byrden med å gjøre det, både for min og hundens del, men jeg skulle ønske at han ikke gjorde det i det hele tatt. Det har vært ufattelig tungt for han. Han har selv sagt at han ikke gjør det flere ganger, og det er jeg enig i.

  21. Jeg har en Cane Corso og en Labrador. Tidligere hadde vi to Cane Corso. Når vi skulle velge rase i tillegg til den Canen vi hadde fra før, gikk vi stort sett kun etter ønskelige egenskaper. Derfor endte vi opp med Labrador, som egentlig aldri hadde vært på lista over aktuelle raser.

    Hund nr 2 skulle være omtrent på samme størrelse som Canen, den skulle være kroppshard og leke på samme måte. Den skulle ikke ha vakt/vokt i seg, heller være mer omgjengelig. Den måtte kunne gå løs og ha liten radius, ettersom Canen også er sånn, og det er veldig greit ettersom vi er mye i skog og mark. Den skulle også være førerorientert og lettlært, samt ha en god, korthåret pels.

    Vi endte opp med full klaff mellom de to, både i samspillet deres, og hvordan de passer inn hos oss. De er både like og ulike i måten å være på, men en ser helt klart hvor ulike raseegenskapene er, og at det var viktig og riktig å velge rase etter egenskaper.

    Canen krever mindre av både tur og mental trening. Mens hun vokter alt hele tiden, og lett reagerer på noe når vi går tur, er Labradoren avslappet, og lar seg ikke gire opp av hennes påfunn. Jeg opplever at jeg bare må holde styr på èn hund ved passeringer eller på tur i skogen, fordi Labradoren bare er opptatt av meg og hva jeg finner på, evt snuse rundt omkring. Jeg er klar over at jeg har vært heldig der, for Labradoren er jo kjent for å være glad i folk og ville hilse. Så jeg kunne godt endt opp med to 40-kilos hunder som trakk mot alle vi møtte. Men hos oss er det faktisk Canen som er gladest i folk/hilse, Labben er mer uinteressert i fremmede.

    Labradoren er leken, søt og barnslig, mens Canen er verdig og rolig. Begge to er veldig enkle og greie i hverdagen, men Canen har mer meninger, mer instinkter (vakt/vokt og jakt) som må tas hensyn til, og hun har temperament som av og til gjør at hun blir sint og reagerer. Hun er ikke en "allemannshund" eller en "førstegangshund" pga det. Hun må "leses" og forutses på slike ting, og det krever litt erfaring. Stort sett er hun omgjengelig overfor alle mennesker, men av og til må jeg ta forholdsregler. Hun er ikke så glad i andre tisper, og kan også være streng med hanner om hun synes de ikke oppfører seg bra nok. Men alt i alt er hun en enkel og grei hund, det er bare i enkelte situasjoner hun krever litt ekstra.

    Hun har veldig stor tålmodighet overfor Labben, og hun er generelt veldig høflig overfor andre hunder som oppfører seg bra. Men hun krever altså samme fine oppførsel tilbake.

    Jeg har falt veldig for Labradoren, han er en herlig type, drømmehunden rett og slett. Han jeg har nå er en "once-in-a-lifetime-hund". Jeg vil gjerne ha flere sånne, så det vil nok alltid være en Labrador i hus her, selv om det også er variasjoner innenfor rasen! Er også glad i Cane Corso, de passer meg også veldig godt. Men det er ikke lett å finne en god hund i den rasen, så jeg er mer usikker på om jeg vil ha flere. Dukker det opp en god kombinasjon, så kan det hende. Ser liksom ikke for meg å være uten en Cane Corso heller.

  22. Helt rett, det skal selvfølgelig være napolitansk.

    Illiya; jeg har jo en mastiff selv, men han er blanding og langt fra ekstrem annet enn at han er en stor hund. Problemet med mastinoene er at de nå har blitt så store at de knapt klarer å løpe/gå langt, og i tillegg sliter de med store hudproblemer pga overdrevne rynker i ansiktet. Øyelokksranden henger så langt ned, det er nesten vondt å se på :no: Dagens oppdrettere grunngjør massive rynker (til den grad at det er skadelig for hunden) at hundene hadde det før også, men de bærer i dag svært få likheter med hundene som voktet italienske slaktere og slott for mange år siden. Det blir litt som med boxeren; man tolker standarden i en ekstrem retning og det får følgelig ekstreme konsekvenser.

    Ok, da skjønner jeg bedre :)

    Italiensk mastiff er jo Cane Corso, og jeg kunne ikke forstår hva som gjorde at de var med på lista. De har jo ikke særlige helseproblemer.

×
×
  • Opprett ny...