Gå til innhold
Hundesonen.no

Kona vil ha hund, jeg vil helst ikke


Anonymous
 Share

Recommended Posts

Hei!

Kona og dattera vil ha hund, men jeg ønsker ikke det. Kona er vokst opp med hund og har mange gode minner fra det. Jeg har også hatt litt erfaring med hund via venner og familie og det har bekreftet min følelse av at jeg klart foretrekker å ikke ha det (selv om hundene har vært veloppdragne). Jeg har ikke noe spesielt imot hunder og forstår at mange er glad i dem, men ønsker bare ikke å ha en i hus selv, med alt det innebærer. Jeg har tidligere sagt at jeg kan gå med på at de anskaffer hund dersom jeg ikke får noe ansvar for den (det har jeg hverken helse, overskudd eller lyst til), fordi jeg forstår at dette betyr mye for dem. Men jeg har også tydelig sagt at jeg foretrekker å ikke ha hund, og er betenkt over hva det vil innebære i praksis. Jeg er for tiden syk og meget redusert og hjemmeværende.

Vi bor i enebolig, kona jobber fullt og er aktiv og trener, og jentungen som nærmer seg tenåra har fritidsaktiviteter flere dager i uka.

Ønsker råd mtp det jeg har beskrevet, samtaleemner og hva som bør avklares før evt. anskaffelse, hvilke raser som kan anbefales ("mellomstor" og rolig familiehund som ikke krever allverden og ikke røyter), om vi i det hele tatt burde anskaffe hund etc. Prøver bare å være ansvarlig og "føre var", men samtidig ta ønskene til jentene mine på alvor. : )

Hilsen mann i 30-åra

Endret av Anonymous
More info
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, det er så vanskelig å gi råd til familier som man aner ingenting om. Så dette blir ren synsing og magefølelse.

I utgangspunktet er jeg litt betenkt når en familie hvor ikke alle støtter det å få hund, tenker på å anskaffe en. En ting er å være nøytral eller litt lunken, men du virker vel mer enn skeptisk om jeg tolker deg rett. 

Det jeg er mest betenkt over er denne ansvarsdelingen. En hund griper virkelig dypt inn i en families hverdag og at en i husholdningen nærmest ikke skal forholde seg til hunden på noe vis ("ikke får noe ansvar") virker nærmest umulig. Og urettferdig overfor hunden. Hvis du er hjemme for tiden, hva slags forhold skal du ha til hunden da, feks? Overse den? Ikke en tur på plena for å tisse? Gi den vann? Hadde du hatt innstillingen at hovedansvaret lå hos de andre og at du gjerne hjelper til når helse og tid tillater det, så er det jo vesentlig mer å gå på. Men da er det viktig at de andre i familien forstår dine begrensninger. Og viktigst av alt så må ikke hunden bli et tema man bruker for å markere seg grunnet annen irritasjon. Type "Joda, akkurat nå er jeg både sprek nok og har tid nok til å gi hunden mat, men jeg er generelt irritert på deg så da hevder jeg min rett om at jeg ikke skulle ha noe ansvar for bikkja!" 

Når det er sagt så har jeg sett en del folk som aldri skulle ha dyr i hus, ga etter for partnerens ønske, for så å bli helfrest. Selv om det ofte sitter langt inne å innrømme det. En ting er å treffe andres hunder, en helt annen ting er å få en liten krabat i hus som trenger deg, som du virkelig lærer å kjenne, som viser deg hengivenhet... Nå aner jeg ikke hva slags helseplager du har, men for mange med helseplager vil nok en hund i huset være både en støtte og en mulighet til å få tankene ut av eget hode fra tid til annen. Det fordrer selvsagt at ikke oppgaven er større enn man makter med redusert helse.

For å bli veldig spesifikk så tror jeg spesielt det blir viktig at dere har tenkt i gjennom de første ukene/månedene med valpen (om dere går for valp). Hvis du er hjemme, men med sterkt redusert kapasitet, så er ikke det noen god løsning den første tiden. Det må være noen andre der også. For en valp krever enormt med oppmerksomhet. Gjerne ut hver time i begynnelsen, men det avtar relativt raskt. En plan må dere uansett ha. 

Rase? Det er så mye å velge i. Vær klar over at hunder som ikke røyter har andre ulemper. For det første slipper de hår de også, og ikke minst så kommer det litt skitt og slikt med dem også. Har man hund så blir det mer støvsuging. Men klart, noen raser slipper enormt med hår fra tid til annen og da blir det nok ekstra støvsuging. Ulempen med røytefrie raser er at de oftest trenger vesentlig mer pelsstell enn andre hunder, så det er greit å ta med i betraktningen. Jeg har ikke noe særlig oversikt over de røytefrie rasene, så andre kan sikkert si noe mer om hvilke som kunne egne seg med tanke på størrelse og aktivitetsnivå. Og så blir det jo viktig at dere i lag finner en rase dere liker - det er jo mye personlighet i de forskjellige rasene.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det blir vanskelig å ikke ta noe del i hundeholdet når dere bor under samme tak. Hva om resten av familien skal være borte "hele" dagen og du er hjemme? Det er som skrivd over her nesten umulig å ikke ha noe ansvar for hunden da. Men jeg tenker at i dette tilfelle er det jo kjempeviktig at dere skaffer en rase som gjør ting enkelt og greit for dere, og som ikke blir rot til frustrasjon og irritasjon for deg. En rase som feks krever lite pelsstell, røyter lite, og som ikke krever masse tur og stimuli. Og ikke minst bjeffer lite.

Ting jeg ville diskutert nøye på forhånd; Hvor mye tid har egentlig datra di til hunden hvis hun har flere fritidsaktiviteter i tillegg til skole og venner? Er det realistisk at hun hjelper til med tur i tillegg til det? Er kona klar for å gå tur hver dag? Hvem skal stelle pels, klippe klør, fore osv. Hva skal dere gjøre med hunden om dere skal på ferie? Hva skal dere gjøre i valpetiden om dere får dere valp? Skal man ha valp bør noen være hjemme med den de første månedene, og frem til den blir litt mer voksen må den luftes mye oftere enn en voksen hund. Skal noen gå på kurs med hunden? Hvilke grenser, rutiner og regler skal hunden ha? Og husk at det koster med mat, utstyr, forsikting, osv. 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Bare nei.

Selvfølgelig kan én voksen ha hovedansvaret for en hund, men ikke eneansvar. Den hunden kommer til å endre hele familien, og da er det jo en fordel at den er ønsket av alle.

Prøv å låne en hund, se om du trives bedre med det enn du tror. Les om ulike raser og prøv gjerne å få deg selv til å endre mening, men ikke skaff hund om du egentlig ikke har lyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mellomstor, ikkerøytende og ikke krevende er ikke så lett. Du har puddel, wheaten terrier, schnauzer og muligens et par til (pluss enkelte sære), men alle disse er forholdsvis aktive, og terrier og schnauzer kan være ganske krevende. Puddel er kanskje det nærmeste jeg vil foreslå.

Uansett synes jeg dere bør låne en hund i minst et par uker for å prøve ut hundelivet på forhånd. Flere gode argumenter over her. Det er vanskelig å ikke bli involvert, og ut fra det du beskriver er det du som har mest ledig tid (om ikke kapasitet) i familien?

Når det er sagt er det godt å ha selskap når man er mye hjemme, men det er selvfølgelig en del arbeid også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

All ære til deg for at du faktisk tenker på muligheten for å vurdere å imøtekomme ønskene til kone og datter :)
Jeg tror det kan finne på å bli en fin ting, gitt at dere på forhånd setter rammene for hvordan hundeholdet skal foregå. 
Jeg har to hunder, som er mine ;) 
Det innebærer at de er mitt fulle og hele ansvar, med noen ytterst få unntak (da snakker vi sengeliggende fordi så innmari sjuk at man ikke klarer å slepe beina med seg ut, som et utgangspunkt). 
Skal sies at fra å bare kose med hundene mine, har dette utviklet seg dithen at mannen min også lufter dem og går korte turer. 
Han fungerer også som godismaskin (noe hundene setter voldsomt stor pris på). 
Det skjedde noen endringer i hundeholdet etterhvert også. Har underveis gått fra dvergpinscher til husky :D 
Han takler det bra, det skal han ha. Som kone til en mann som helt fint kunne levd uten hund, kan jeg jo si at jeg verdsetter evnen hans til å la meg få utfolde meg, og drive med aktiviteter som gir meg glede hver bidige dag :) 
Så lenge man klarer å bli enig i hvem som gjør hva, og hvor ansvaret ligger (samt å kanskje være storsinnet nok til å bidra litt iblant, uten at man påtar seg mer enn man orker), så kan man fint ha hund i familier hvor ikke alle er like engasjerte. 
Men det krever noe, av alle sammen, også toleranse og respekt for forskjellige ståsteder. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du har fått mange gode svar. Tror du at du er typen som vil bli glad i hunden om dere får en? Eller vil du bare tolerere den? Dyr har jo en tendens til å krype under huden på en og de blir og skal være familie. Det blir som å adoptere et barn med fire bein og pels ? Men om du ikke ser for deg at du kan bli glad i den, så er det ikke rettferdig for noen, synes jeg. 

En ting er alt det praktiske med et dyr, hvem som skal gjøre hva, røyting, skitt, kostnader... noe annet er om man kan åpne hjertet sitt for et nytt familiemedlem. Å passe en hund et par uker vil kanskje ikke kunne gi deg svar på det. Det er noen annens hund, kanskje har man ikke kjemi og da blir man ikke glad i dem eller like knyttet til dem. Eller så har du flaks og passer en som du klikker med, som blir en god fotvarmer eller som får deg til å le og da vet du ? Det er vel noe med å kjenne etter om du kan kjenne ømmhet og varme for en hund. Kan du det, tror jeg mye er gjort. Alt det andre er praktiske ting dere kan finne ut av. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en person har ansvaret for hunden fungerer bare når denne personen er hjemme, når den med ansvaret er borte er det den personen som er hjemme som må ta hunden uansett. Hunden vil mase, bjeffe, tygge på ting, gjøre ting som ikke er lov i huset, trenge luftetur og den vil bli syk i perioder, - når kona di ikke er tilstede vil alt dette falle på deg. Som hjemmeværende vil du automatisk få mye av ansvaret for hunden på dagtid, dermed tenker jeg at livssituasjonen dere er i per nå kanskje ikke er forenlig med anskaffelse av en hund.

Jeg kjenner et par mennesker som ikke ville ha hund, men som gikk med på det fordi det var et sterkt ønske fra samboer. De er glad i hunden selvfølgelig, men den er og blir et irritasjonsmoment i hverdagen. Det å måtte fysisk gjøre noe med hunden er en ting, men det følger også med andre ting som at hunden drar inn skitt og røyter, man kan ikke ha mat stående på bord/benker, man er uenige om regler rundt hunden, ferier må legges til når man får hundepass, bil må velges mtp. hund, det kan bli store økonomiske veterinærutgifter med hunden som gjør et inhogg i penger som skulle brukes til annet osv. Det er mange ting ved en hund som påvirker hele familien. Jeg har sett det fungere greit hos folk der de jobber slik at den som ikke ville ha hunden knapt tilbringer tid alene med hunden og den som ville ha hunden har den med på omtrent alt som skjer på fritiden. Men jeg har også sett dette fungere dårlig hos folk der det jobbes turnus og der den som ville ha hunden ikke er like engasjert.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange gode og insiktsfulle svar. Jeg har tidligere tenkt på mye av det som er skrevet, men det har også kommet frem flere for meg nye og gode poeng. Det er ikke tvil om at jeg er betenkt med rette. Vi har en del å prate igjennom over tid før det i det hele tatt blir aktuelt å vurdere anskaffelse av hund. Men tusen takk for alle svar, det var en slik respons jeg håpet på fra noen som har greie på emnet. ?

Endret av Anonymous
Oppdatering
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei! Flott å høre at dere ønsker hund! Om ikke alle er klare for det, så er det kanskje lurt å vente? 
Jeg håper dere finner ut av det! Tenk på alle de gøye stundene med hund! Den blir en del av familien, å gjør familien enda bedre, etter min mening! Jeg er 17år, å min mor sa alltid nei, men nå har jeg en schæfer på 10mnd, og begge foreldrene mine å søstrene mine elsker han? Pluss en god grunn til å måtte gå på tur

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig mange gode svar her. Jeg vil også legge til det som skjedde med oss. Vi er en familie på 4, jeg var 13 år da vi fikk hunde vår. Det var jeg og søster som maste, pappa var negativ. Men han gikk med på det til slutt. Med tiden begynte han på eget initiativ å ta alle morgenturene og kveldsturene. Jeg tror han satte pris på de turene :) Det var ikke fordi vi ikke gadd, men fordi han ville det selv. Så det kan hende at en egen hund vil du bli glad i, det er noe helt annet enn å passe andres. Men som også flere har poengtert, det kan også gå andre veien go bli et irritasjonsmoment i hverdagen. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...