Jump to content
Hundesonen.no

Forsvarlig eller farlig? Valp og voksen hund

Recommended Posts

Hei, eller: hjelp?

Jeg har en tispe på 7 år og en valp på 3 måneder som ikke går overens, og jeg tror problemet er at tispen faktisk er aggressiv.

Backstory:

Skaffet en valp i håp om at det skulle gjøre tispen min glad, da hun alltid har vært glad i andre hunder. Vi har også nylig bodd et halvt års tid hos min mor grunnet endret livssituasjon. Moren min har en hannhund som tispen min har gått veldig fint sammen med, og jeg syntes tispen virket deprimert når vi flyttet for oss selv igjen. Jeg har alltid ønsket meg to hunder, og tenkte at nå passet det fint å skaffe seg en hund nr 2. Tispen har virket så omsorgsfull med små dyr, har tilogmed behandlet lekene sine som valper iblant, og vært nysgjerrig og glad i møte med fremmede valper.
Valget falt derfor på en hannvalp av omtrent samme størrelse og ganske lik personlighet utifra rasestandard.

Første møtet når jeg hentet valpen hjem, var å la de møttes på et nøytralt sted. Moren min passet tispen min mens jeg reiste med tog for å hente valp da jeg ikke har bil. Skulle få skyss fra stasjonen og hjem så vi lot hundene møtes på togstasjonen og gå litt rundt sammen. Tispen elsket valpen og alt gikk helt supert!
Men hjemme ble ting fort værre.
Tispen hadde fått løpetid uken før. Oppdretter mente dette ikke ville være noe problem, men det ble et enormt problem.
Valpen brydde seg ikke om løpetiden først, men tispen var veldig opptatt av å dytte rompa si i fjeset hans og jaget han rundt for å liksom tvinge han til å snuse på seg. Så det ble mye styr med å holde henne unna for å skåne valpen samtidig som jeg ikke ville at tispen skulle føle seg utelatt eller mindre elsket.

Jeg er enslig, og det å holde styr på disse to alene med en hyper-kåt tispe og en stresset valp ble for mye. Jeg var redd for all skaden stresset ville gjøre mot valpen, og fikk noen til å passe tispen til løpetiden hennes var over i håp om at det skulle hjelpe de å få en ny, bedre start. Brukte tiden flittig til å bli kjent med valpen, som er helt vidunderlig snill og rolig når det er bare han.

Men ting ble værre etter løpetiden. Nå var hun bare sur og gretten hele tiden.
Valpen fikk ikke lov til noen ting av henne, og fikk kjeft for alt som ikke var å ligge helt i ro. Og når hun kjeftet på han, så ble han satt ut og stresset, og mer gira. De egget hverandre opp, og å bryte opp mellom dem var ikke bare bare. Tispen min bet meg mange ganger, noe jeg ikke hadde trodd hun ville gjort.
Det ble et uendelig kaos og i fortvilelsens stund kjeftet og brølte jeg til begge to. Igjen. Og tispen ble sendt bort til noen andre i noen dager. Igjen.

Jeg var både skamfull og fortvilet, trist og redd. Jeg visste at min respons nok hadde gjort ting værre. Jeg brukte dagene på å få et bedre forhold mellom meg og valpen, at han ikke skulle vært redd for meg, og å hjelpe han å dempe stresset fra de siste dagene. Han var veldig, veldig sliten stakkars.
Jeg Googlet og leste meg opp om alt mulig rart, og etter jeg fikk tispen tilbake prøvde jeg ut alle slags løsninger som skulle hjelpe de å på en rolig, trygg og fredelig måte komme bedre overens. Og i noen dager var ting kjempefint, men så klikket tispen igjen.

Ting jeg har innsett ang tispen: Hun er mat-aggressiv og vokter alt hun ser på som sitt. Alt spiselig - tilogmed det som ikke er hennes, alle senger og bur - selv de som ikke er hennes, alt av leker, ting som faller på gulvet og helt tilfeldige ting hun bestemmer seg for at er sitt. Og meg.
 

Til en valp som tygger på A L T så var en løsning å ha leker og tyggeting tilgjengelig overalt. På grunn av tispen er det ingen leker eller tyggeting på gulvet. Jeg disponerer disse. Skal de ha spiselige tyggeting så får de samme type godsak, samtidig (men tispen først pga rang) og på fysisk avstand men nærme nok til at tispen ser/lukter at det ikke gjøres forskjell på dem. Valpen sitter pent å venter og er kjempeflink! Men han er blitt redd for å få frastjelt mat og godbiter, og skynter seg veldig med å spise opp.

De har hatt en voldsom slosskamp om matskåler. Etter det så får de mat ikke bare på hver sin side av rommet, men med et gjerde i mellom dem.

 

Tispen har også begynt å få dårligere syn, fant vi ut etter et nylig dyrlegebesøk.
Jeg har tenkt det er derfor hun glefser etter valpen når han kommer borti fjeset hennes og har latt henne si ifra på sin måte. Jeg tenker at om valpen er frekk så er det innafor at hun korrigerer han. Men hun ikke bare knurrer og glefser, for valpen bryr seg ikke om det, hun gir to skarpe bjeff på fullt volum og glefser etter ham, som gjør han stresset/gira og han har nå begynt å oppføre seg likt tilbake. Når hun bjeffer og glefser etter han så bjeffer han mot henne.
Jeg øver med han på å la tispen være i fred, men han blir ivrig og biter meg. Jeg takler bitingen hans, problemet er at når tispen hører meg si "nei" til han og han ikke slutter, så kommer hun løpende og angriper han. Når jeg skal separere de da så biter hun meg, så jeg blir sittende å prøve å holde to hunder unna hverandre som begge biter meg og prøver å fly på hverandre.

Det er så vondt for valpen at det er sånn, tenker jeg.
Han er en skikkelig god kosegutt, og går så fint sammen med andre hunder, og han er en herlig hund med så enormt flott potensiale. Jeg er redd jeg ødelegger det potensiale ved alt han utsettes for her hos oss på grunn av tispen. Jeg vil ikke at han skal få problemer senere i livet ved å ha vokst opp i konstant frykt og stress av en tispe som bare er sur på han.
Han er så opptatt av og glad i henne egentlig. Når hun sover, så vil han så gjerne sove hos henne. Kryper seg sakte bort til henne, ingen biting, bare søt og god og vil ligge inntil henne, men hun legger seg unna - i beste fall. I det siste har hun blitt sint og kjefter på han om han rører henne, selv om det er med vennlige slikk.

Jeg er redd jeg må omplassere en av dem.
Jeg har tenkt at valpen nok er den som må dra siden han er ung og har hele livet foran seg og kan få en ny start hos noen som ikke har en sur gammel tispe som hater han. Problemet er at jeg er så utrolig glad i han at jeg gråter bare ved tanken.
Jeg føler jeg moralsk sett ikke kan gi ifra meg tispen fordi jeg har hatt henne lengst og fordi hun er veldig knyttet til meg. Hun var det kjæreste jeg hadde i hele verden og har betydd enormt mye for meg. Jeg føler det slik om henne fortsatt, men jeg vet at aggresjonsproblemene hennes ikke blir bedre av seg selv, og jeg vet at jeg ikke har kunnskap eller erfaring nok til å rehabilitere aggressive hunder. Jeg visste ikke hvor ille problemet hennes var fordi vi stort sett har bodd enten alene eller med hun som eneste kjæledyr (utenom smådyr i bur eller katter som har latt henne være i fred).
Hun har alltid glefset etter andre dyr som nærmet seg maten hennes, men siden de da lot henne være så har jeg liksom ikke tenkt på det som et problem. Men moren min merket større problemer når yngste barnebarnet hennes på to år nesten ble bitt av henne. Hun hoppet på han og glefset da han nærmet seg matbordet hun satt ved.
Det er slike ting pluss det med valpen nå som gjør at jeg innser at problemene hennes er problemer jeg ikke kan fikse. Jeg kan unngå de ved å ha henne som eneste hund og ikke la henne møte små barn eller ha andre dyr i nærheten når det er mat tilstede.
Jeg synes også synd på henne fordi hun har nylig fått de problemene med øynene hvor hun gradvis mister synet, og jeg kan tenke meg det må være skremmende. Hun fikk ett nytt flokkmedlem hun aldri bad om og ikke kan fordra, og det er hjerteskjærende å tenke på hvordan hun ville følt seg om jeg gav henne fra meg. Jeg er veldig glad i henne og vil ikke hun skal tro at jeg ikke er det.
Og selv om jeg er veldig glad i valpen og så vet jeg ikke hvordan det vil føles å beholde den "nye" ved å kvitte seg med den "gamle", det er jo ikke slik ment men jeg tror jeg vil kjefte på meg selv for å ha gjort det uansett. Så tanken har slått meg at kanskje jeg ikke kan ha noen av dem.
Enten bare henne.
Eller bare han.
Eller gi meg med hundehold. Jeg tror ikke jeg har hjerte til å skaffe meg noen hund hvis jeg ikke kan ha noen av disse to...
Det er så trist at det ikke fungerer. Jeg håper og prøver og leser og tenker og har gjort alt jeg kan for å prøve å hjelpe de å gå godt sammen. I blandt er det håp hvor hun tolererer nærværet hans, men så kan det snu om så brått og da bryter ******* løs og hver gang er jeg redd for at det mentalt skader valpen å bo hos oss.
Folk sier "gi det litt tid" men jeg tror dette er mer enn at de bare ikke liker hverandre, jeg tror hovedproblemet er tispens aggresjonsproblemer med vokting av "sine" ting. Og jeg ser hvordan det stresser valpen at han får kjeft av henne for nesten alt han gjør. Jeg gjør så godt jeg kan for å skape god stemning mellom dem, hjelpe de å bli kjent på en god måte, f.eks små gåturer sammen, slappe av i sofaen med en hund i hver armkrok, rose de rolig og kjærlig for ting de gjør bra og for alle små ting mellom dem som er ønskelig atferd for å oppfordre de til og lære de å være greie med hverandre.
Jeg har tenkt i de gode stundene at, med mye jobb kan dette gå bra, og hvis det er håp for at det kan gå bra, så er jeg villig til å jobbe.

Men er det forsvarlig å la valpen ha det sånn?
Kan dette gå bra eller bør de separeres? Og hvis de bør separeres, hvem bør jeg beholde?
Hvis det kan løses, hvordan?

Hva bør jeg gjøre?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Om du velger å beholde 1 hund, bør det jo bli den eldre tispen, kan ikke skjønne at et par måneders bekjentskap skal overgå 7 år med tanke på hvem man er mest knyttet til?

Har det ikke vært et problem for deg tidligere, hvordan din tispe er alene sammen med deg, så blir det heller ikke et problem når dere igjen blir alene.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er alltid vanskelig når hundene ikke går overens, og det er ikke sikkert det løser seg. Jeg ville nok prøvd en stund til, blant annet ved å «dele opp» huset/de rommene dere bruker mest. Da kan de se hverandre, men ikke komme bort til hverandre, og da blir de kanskje vant til at sånn er det. Mange hunder synes valper er litt ekle, og da blir det kanskje bedre når han blir eldre. Når det kommer til ressursforsvar, er den beste løsningen å aldri la noen av de stjele fra den andre, igjen gi de mat adskilt av noe, gjerne langt fra hverandre i tillegg. Man kan øve litt på det i forhold til seg selv, kos med begge, og hvis den ene ypper, be den gå og legge seg (avhengig av en god «legg deg-kommando»). Inviter den tilbake når den er rolig, og vær rolig selv hele tiden. Etter hvert kan du prøve med tørrfôret deres også, men det må tas rolig med tanke på at hun allerede forsvarer maten sin. 

Etter at valpen kom, har hun fått mindre aktivitet/alenetid med deg? Mange hunder blir litt «glemt» eller bortprioritert når det kommer ny valp i hus. Det merker de selvsagt, og den nye situasjonen er vanskelig for dem å forstå. Det er viktig å fortsatt ha gode stunder, uten irriterende «lillebror». Gå turer alene, tren triks eller søk, alt det hun er vant med fra før, eller begynn med noe nytt! Mental aktivisering, så vel som fysisk, er viktig for at hun skal ha det bra i hverdagen. Med tanke på synet er det viktig å skjerme henne, ettersom hun nok blir skremt lettere enn før. Hun er i sin fulle rett til å ikke ville ha valpen bort til seg, og det må valpen lære seg. Hjelp henne ved å hindre ham fra det. Rett etter løpetiden blir mange tisper litt deprimert/gretten, i alle fall hvis de sliter med innbilt svangerskap. Hvis hun før har behandlet lekene sine som valper, er det sannsynlig. Da må du passe ekstra på, ta fra henne «valpene», gi henne ekstra mosjon/inntrykk og gjerne litt mindre mat. I en sånn situasjon kan hun tro at hun må forsvare «valpene» sine fra den nye hunden. Selv om hun ikke har innbilt svangerskap, kan tiden rett etter løpetiden være ekstra vanskelig. 

Når det kommer til omplassering - for meg ville det ikke vært tvil, den eldste hunden har «førstepri». Det er hennes hjem, og hun er mitt ansvar. Dessuten er jeg nok mer knyttet til henne enn til en valp jeg bare har hatt en stund. Det er jo selvfølgelig opp til deg, det er bare mine tanker. Det er en vanskelig situasjon, det er sikkert. Hvis du kjøpte valpen fra en oppdretter vil nok han/hun ta valpen tilbake og finne et nytt hjem til den. Håper du finner en løsning som fungerer for dere! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Vanskelig situasjon! Skjønner godt du er fustrert og lei deg.  Noen ganger må hunder tilvennes hverandre og det kan ta litt tid, men som du sier så kjenner du jo på det at dette er mer enn tilvenningsproblemer, så da blir det litt mer komplisert.  Tisper kan være veldig hormonelle og sure i forbindelse med løpetid og innbildt svangerskap, men den oppførselen du beskriver er nok mer enn hormonellt.  Noen hunder går bare ikke overens med hverandre. Enten at den ene ikke vil være sosial eller tolererer den andre, eller at begge vil være sjef.  I dette tilfellet er eneste mulighet å omplassere, hvis man ikke vil vie hundelivet sitt til å holde de adskilt og stresse med å passe på.  Det er ikke slik et hundehold skal være.

Du må tenkte på at disse hundene ikke har noen glede av hverandre. Den eldste vil ikke tolerere valpen, og valpen vil bli preget av å ha en avvisende hund i flokken som skal "ta" den ved hver anledning.  Det er ikke bra.

Hvis jeg har sett at dette er noe som ikke vil gå seg til, så ville jeg gitt valpen tilbake til oppdretter. Som du beskrev så er jo den eldste hunden fin og grei ellers, når den er alene.  At den virker deprimert, kan være hormoner eller at sinnstemningen var laber etter at det ble endring i hverdagen. Men tror nok det beste er å ha den alene. Og så har den jo venner som den kan omgås iblant, slik som moren din sin hund.   Også at synet svekkes gjøres at du må ta mer hensyn og legge tilrette for hunden.

Det er trist å gi tilbake en søt og fin valp. Men det er best å vente til eldste har gått bort med å få seg ny. Ja og kanskje to valper med en gang? :)

Lykke til!

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg ville nok omplassert valpen da jeg personlig ikke hadde orket å ha et slikt hundehold hvor det konstant må passes på og deles opp, men det er jo opp til hver enkelt. Om du skal ha begge må du nok belage deg på å skjerme de fra hverandre en god stund og selv da er det ingen garanti for at de blir gode venner. Ha de fraskilt inne, eller under full kontroll hvor de ikke får mulighet til å gå bort til hverandre og gjør det samme på tur, bare se ikke røre. 

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du velger :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Det høres ut som en frustrerende situasjon :/ 

Jeg har også å en 7 år gammel tispe og fikk en hannhundvalp i sommer. I starten hadde hun verdens største intimsone og hun liker fortsatt ikke at han er helt oppå henne. Når hun sier i fra så må hun være skikkelig streng, og jeg må ofte bryte inn fordi valpen synes det er så gøy å få oppmerksomhet fra tispa og bjeffer gjerne tilbake.

Min har også mataggresjon og visse leker vil hun ikke dele. Jeg ser du har samme løsning som oss, med gjerde som deler opp rommet. Vi har en grind som deler opp stua/kjøkkenet vårt og jeg bytter på å ha dem på den siden jeg er. Det har heldigvis løsna skikkelig og nå kan jeg fint ha de sammen uten at valpen plager tispen så veldig og de har faktisk begynt å leke litt på tur i det siste. 

Mat får de kun på hver sin side av grinden, og samme med tyggebein. De har også egne matskåler, som blir tatt vekk etter mat og andre skåler til vann. Jeg var heller ikke helt klar over hvor "ille" min tispe var, men den løsningen vi har nå har gjort det veldig greit.  I blant tok også tispen min valpen tilsynelatende uten grunn, men det fant jeg fort ut at var pga. det var noe i nærheten hun passet på. Alt fra skuffen der jeg oppevarer tyggebein til en sekk med en matpakke ut. Nå har hun forstått at får han mat, så får hun mat på andre siden av grinden. Likevel så har hun aldri gått for å bite han, det verste hun har gjort er å legge han i bakken og knurre/glefse, dette har heldigvis skjedd få ganger, og hun har ikke noe problem med at jeg bryter inn. Det er jo litt verre om tispa biter både deg og valpen :hmm: Jeg sier ikke at min situasjon er like ille som din altså, men ville bare forklare hvordan jeg har har løst en litt lingende situasjon. 

Her har det fungert fint, men det virker jo litt verre hos deg, og er usikker på hva jeg ville gjort i situasjonen. Jeg ville ikke gitt fra meg tispa, men skjønner hvor ****** det hadde vært å gi fra seg valpen og :hmm: Jeg ser du skriver du ikke vil at valpen skal vokse opp i stress og frykt, og hvis valpen konstant er stressa og redd ville jeg nok latt han få et nytt hjem. Likevel synes jeg det er helt greit at en valp lærer at alle hunder ikke er så gira på å ha en annen hund oppå seg. Så det er jo en vurderingssak, men om du tror han blir veldig påvirket mentalt av situasjonen, så har han det nok bedre et annet sted :/ 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er mulig å løse på en måte som er ok for hundene, spørsmålet er hvilket hundehold du ønsker deg? 

Skal du ha begge ville jeg vært nøye på å enten skille de eller være hard på hvilke regler som gjelder inne. Ved skilling så bør de helst være i samme rom slik at de kan se og høre hverandre og slik at alle er "sammen", selv om det finnes avgrensninger. Dette skaper ro og trygghet for alle. Bytt på hvem som ligger på den siden av stengselet du er på og ikke. Gå tur sammen om det fungerer, det er fint for å styrke flokkfølelse og relasjon. Jobb med lydighet og kontroll på begge og du bør være den som i størst grad setter spilleregler. Ikke tenk at tispa skal si fra selv når ting blir plagsomt og ikke la tispa være en idiot til valpen. Skal du ha dem sammen inne så sørg for at du har kontroll. Da kan de være rolige og ligge pent. Det skal være lov for alle å røre på seg (skifte liggeplass, gå å drikke eller hilse på deg), evt leker eller tyggeting tilhører den som har dem, den andre kan holde seg unna. Fortsett å begrens resurser som ligger rundt om, fortsett å gi de mat med stengsel imellom. Slutt å tenk at tispa skal ha noen fordel når det deles ut godis osv. Du bestemmer det, ikke hun. Det er ingen rang utover deg øverst og de to hundene som er likt under det. (jada, ingen rang mellom hunder og mennesker, men poenget står. du bestemmer, de skal oppføre seg og ingen av de to er over den andre). Bånd på inne kan hjelpe deg og ha kontroll eller ihvertfall lettere få kontroll om noe oppstår(sånn til du evt skal begynne å ha de løst inne sammen), men en god stund fremover ville jeg brukt mye stengsel slik at ingen kjipe hendelser får oppstå og begge hundene kan føle seg trygge og avslappet og bli så komfortable som mulig i hverandres selskap.. 

Så lenge du tar styring og gjør nødvendige tiltak så går det nok helt fint for valpen å bo med dere å vokse opp her, men det bør ikke fortsette slik det har vært frem til nå, nei. Ikke bare pga stress hos valpen heller, men for din egen del også så vil du ikke ha for mange negative greier som påvirker valpen. Da blir det fort bare at den tillegger seg kjipe sånne greier selv. Kanskje utvikler den ressursforsvar om den blir flydd på pga det. Nå når han er liten kan det jo vises mest i at han holder seg unna, men når han blir voksen kan den usikkerheten fort bli mer om å forsvare istedet. Eller for mye dårlig behandling og evt slossing med tispa de kan jo bli en generell usikkerhet og/eller bare lære seg dårlig oppførsel ovenfor andre hunder. osv.  Og iom at det har vært såpass mye greier allerede ville jeg lagt litt ekstra tid i å ta med valpen rundt alene innimellom. Og la den møte andre, trygge og greie voksne hunder med godt språk(og da selvsagt uten tispa di i nærheten). 

Du kan jo evt snakke med dyrlegen om galastop til tispa om hun er veldig påvirket av innbilt svangerskap.

Om du vurderer omplassering så er det jo ikke noe rett og galt egentlig. Det er jo helt opp til deg hva du føler er best eller rett og hva du er komfortabel med. Siden du spør så kommer jeg med min personlige tanke rundt tema, men ingen dømming altså, liv endrer seg, jeg vet det kan være kjipt å leve med skrullete hunder osv og det er lov å ikke ønske det også. Personlig synes jeg det er litt hjerterått å omplassere gammelhunden fordi man fikk valp og de to ikke fungerte, på generelt grunnlag. Men får man et godt og egnet hjem til gammelhunden så lider jo antagelig ikke den noen nød uansett. I dette tilfellet dog, med en del ressursforsvar, og begynner å få noen helseutfordringer, samt noen mulige adferdsendringer som har kommet frem ifbm valpen. Sistnevnte kan jo være bare fordi det er en plagsom valp som ikke er likt noen hund hun har møtt før, selvsagt, eller det kan være at tispa virker verre fordi noe annet påvirker henne, kan feks være synet eller det kan være andre ting. Så ville jeg personlig ikke vurdert omplassering, med mindre det er til noen hun kjenner godt fra før, og de kjenner henne og de i tillegg har et liv som passer henne godt. Det er litt for mye potensielle problemer til at jeg synes man skal gi det ansvaret videre til andre, og mtp alder og at tispa begynner å få noen helseutfordringer som nok i seg selv kan være vanskelig å håndtere ville jeg ikke omplassert henne til noen fremmede. Da hadde jeg nok heller tenkt i retning avliving om det hadde vært min hund og jeg ikke kunne ha henne lengre. 

På den positive siden, selv om det er en hund med noen utfordringer, du har hatt henne i alle disse årene frem til nå og jeg opplever iallefall ikke i det du har skrevet i denne tråden så langt at det har vært et problem for deg? Isåfall, så vil jo antagelig ikke noen år til være et stort problem heller? Dere er alene så hjemme vil det jo antagelig funke veldig fint, du kjenner hunden og du vet om utfordringene så da er det bare å skjerme godt, være kritisk til hva du tar henne med på og rundt hvem(barn feks). I og med at hun er 7 år så lever hun jo antagelig ikke så fryktelig mange år til(selv om man må belage seg på noen år enda da selvsagt, men hun er ingen valp som har hele livet foran seg liksom), du har sikkert både venner og familie som kjenner hunden og det høres jo ut som du har folk som kan passe hunden ved behov osv. Det er kanskje ikke den tanken som frister mest når man kanskje gjerne vil ha to hunder, men ifht alternativet som kanskje er avliving eller om så å måtte omplassere hunden man har hatt så lenge, så er det kanskje ikke så ille tross alt. Forutsatt at det ikke har vært spesielt problematisk for deg frem til nå. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Først, hvilke raser snakker vi om her? Og i hva slags situasjoner beit tispa deg?

Har valpen bare vært hos deg i en mnd så er det jo utrolig hva som kan gå seg til. Men her er det du som må ha kontrollen og du må bruke fysiske stengsler som du også skriver du gjør så ingen blir skadet. Jeg har tre hunder, den eldste hatet begge de to yngste når de kom. Ikke på samme måte som din, men det gikk mange måneder før han "aksepterte" de, og sluttet å synes de var ekle. Eller den yngste min er over ett år og den eldste er fortsatt ikke overbegeistret 😂 Men han har innsett at han er kommet for å bli. 

Jeg tror jeg ville ha trent og aktivisert  tispa mye en periode = mindre energi inne. Skjerm henne fra valpen og ikke la henne måtte ordne opp selv. Vil valpen bortpå henne så hent han fysisk vekk. Rose når hun oppfører seg fint rundt ham. Aldri få sjansen til å slåss om mat og godis.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



×