Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund til nytte og glede


Shokata
 Share

Recommended Posts

Tolker det som at hunden både er til nytte og til glede. 
Nytte i form av Førerhunder, politihunder, redningshunder, narkotikahunder, servicehunder, besøkshunder osv osv osv - alt hunder kan brukes til. 
Glede biten sier seg i grunnen selv: en hund gir tonnevis med glede for eier :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke så glad i setningen "å ha hund  skal være en glede"  .. Ikke fordi at man ikke skal ha glede av å ha hund men det blir i mitt hode å legge ansvaret på hunden som strengt tatt ikke har bedt om å være der en gang :)  Jeg liker å tenke at man skal gjøre livet best mulig for hunden og det er det gleden består i i tillegg til å berike livet sitt med et dyr. Men at hundene skal ha noe ansvar for å glede oss syns ikke jeg blir riktig,selv om jeg forstår hva som menes også... Hund til glede er når hundene har det  optimalt :)  

  • Like 3
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, yurij skrev:

Jeg er ikke så glad i setningen "å ha hund  skal være en glede"  .. Ikke fordi at man ikke skal ha glede av å ha hund men det blir i mitt hode å legge ansvaret på hunden som strengt tatt ikke har bedt om å være der en gang :)  Jeg liker å tenke at man skal gjøre livet best mulig for hunden og det er det gleden består i i tillegg til å berike livet sitt med et dyr. Men at hundene skal ha noe ansvar for å glede oss syns ikke jeg blir riktig,selv om jeg forstår hva som menes også... Hund til glede er når hundene har det  optimalt :)  

Ser hva du vil frem til, tror jeg. Tenker ikke det er hundens ansvar uansett, den tanken føles fremmed. En hund er ikke ansvarlig for hvordan den er laget feks. Jeg mener det er legitimt å si at det skal være en glede å ha hund. Og i denne gleden legger jeg da mangel på bekymringer på jevn basis bl.a. Går hundeholdet over i kun tilrettelegging og belastning psykisk og økonomisk, vil man ikke ha samme gleden av hund som de som har lite bekymringer. Og dette er jo fremdeles ikke hundens ansvar. Dette er bare en av mange måter å se det på. Tror igrunn ikke det finnes en fasit, all den tid man er forskjellige når det kommer til ønsker og forventninger. Uansett interessant å tenke på ?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker umiddelbart at hunden skal være til glede. Men hva er glede? Jeg kan blir fyllt av lykkefølelse bare av å se hunden sove og bevege seg i drømme. Eller når vi begge slapper av på sofaen og han reiser seg , uten å åpne øynene, og bare slenger seg ned så nærmt meg som han kan komme.  At hunden er til glede handler vel ikke nødvendigvis om hva hunden gjør, men om hva vi blir gledet av, tror jeg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, yurij skrev:

Jeg er ikke så glad i setningen "å ha hund  skal være en glede"  .. Ikke fordi at man ikke skal ha glede av å ha hund men det blir i mitt hode å legge ansvaret på hunden som strengt tatt ikke har bedt om å være der en gang :)  Jeg liker å tenke at man skal gjøre livet best mulig for hunden og det er det gleden består i i tillegg til å berike livet sitt med et dyr. Men at hundene skal ha noe ansvar for å glede oss syns ikke jeg blir riktig,selv om jeg forstår hva som menes også... Hund til glede er når hundene har det  optimalt :)  

Sier meg veldig enig her! Formuleringen kan godt oppfattes som en del har gitt utrykk for her inne, nemlig at hvis hunden ikke er bare 'gøy' å ha i hus, så vekk med den.. For det skal jo være en glede å ha hund..:sleep: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Sier meg veldig enig her! Formuleringen kan godt oppfattes som en del har gitt utrykk for her inne, nemlig at hvis hunden ikke er bare 'gøy' å ha i hus, så vekk med den.. For det skal jo være en glede å ha hund..:sleep: 

Men hvis hunden da ikke er "til glede", men til ulempe der den befinner seg, hvor hyggelig er det da å være hund? 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Emilie skrev:

Men hvis hunden da ikke er "til glede", men til ulempe der den befinner seg, hvor hyggelig er det da å være hund? 

Det er vel mere følelsen av at det ligger et "bare" inni der på noe sett. Hund skal (bare) være til glede. I og med at det er en setning som ofte gjentaes så fort noe blir litt vanskelig ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, yurij skrev:

Det er vel mere følelsen av at det ligger et "bare" inni der på noe sett. Hund skal (bare) være til glede. I og med at det er en setning som ofte gjentaes så fort noe blir litt vanskelig ..

Mulig det. Men jeg må jo si at jeg har hund til stor glede, selv om det også innebærer mye frustrasjon, sorg og ulempe å ha disse dyrene. Likevel, jeg har dem jo i all hovedsak til glede. Jeg ville ikke kalt det noe annet. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, yurij skrev:

Det er vel mere følelsen av at det ligger et "bare" inni der på noe sett. Hund skal (bare) være til glede. I og med at det er en setning som ofte gjentaes så fort noe blir litt vanskelig ..

Men hvor går da grensa for "litt vanskelig" og "fryktelig vanskelig"?
Og hvem av oss avgjør hva som er hva? 
Jeg føler ikke at det ligger et "bare" der.
Jeg tror ingen forventer at alt skal være rosa skyer hele veien (ingen ting i livet er det, med mindre man er medisinert :P ), men der finnes jo en hel masse ting som kan dempe gleder og følelse av tilfredshet (ikke bare ifht hund altså, men på generell basis). 
Jeg synes det er særlig interessant å diskutere dette med bl.a. deg, da jeg vet at vi har litt forskjellige syn og holdninger ifht enkelte ting.
Det er en berikelse for meg, det å få en mulighet til å forstå hvorfor du mener som du gjør :) 
Jeg kan ikke alltid si at jeg skjønner det, men det gir meg jo noe å tenke på. 
Jeg tror erfaringer spiller en rolle, samt miljø og mere til :) 
Og jeg synes alle aspekter som tas opp her er veldig interessante.
For meg ligger det veldig mye i uttrykket "glede med hund", og som nevnt i startinnlegget kan jeg dra denne i veldig mange retninger. 

@QUEST Tror det er et fåtall som sender vekk hunden sin pga bagateller. At noe av det som frustrerer enkelte kan oppfattes som idiotisk for andre er en helt annen sak, men da ligger det mer i mangelen på å forstå at andre ikke har samme tanker og følelser rundt akkurat dette. Hundeeiere er sinnsykt flinke til å dømme hverandre, og man setter seg selv gjerne som en mal på hvordan ting skal være. Dette gjør vi alle i større eller mindre grad. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Shokata skrev:

Men hvor går da grensa for "litt vanskelig" og "fryktelig vanskelig"?
Og hvem av oss avgjør hva som er hva? 
Jeg føler ikke at det ligger et "bare" der.
 

 

Nei, det var bare mine tanker siden det var spørsmålet :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mentalitet og helse er helt avgjørende for om en hund er til glede eller ei. For meg er hundene både familiemedlemmer, en hobby og de utfører en jobb på jakt. De gir meg mye glede, og det er derfor jeg har hund; fordi de er en berikelse, ikke belastning. Når hunden begynner å begrense livet mitt i stor grad er det ingen glede lenger. Jeg har ikke urimelige krav til en hund, med utgangspunkt i tidligere hunder kan jeg visst fint leve med en god del mangler i både lynne, helse og egenskaper.
Det jeg ikke kommer til å finne meg i å leve med igjen, er en hund med dårlig mentalitet. Jeg har brukt 7 år på å trene og å tilrettelegge for en slik hund. Livet er for kort og jeg ønsker å bruke tiden min på mer kontruktive ting.

Å være hundeeier byr på både opp- og nedturer, de fleste har vel et realistisk bilde på det? Jeg tror ikke noen tror at hundehold er plankekjøring. Man må legge ned arbeid i å få hunden slik man vil, akseptere at noen ting aldri vil bli som man vil og takle alle de ulike utfordringer som kommer ens vei. Spørsmålet er hva som er innenfor normalen av utfordringer, og når det begynner å gå på store mangler hos hunden?

Vi har alle ulike forutsetninger for å håndtere ulike problemer. En barnefamilie har andre forutsetninger enn en enslig person, en person med erfaring fra tidligere adferdsproblemer har andre forutsetninger enn en person som aldri har hatt hund eller kun har måtte håndtert normale greier. Det en person kan leve med av diverse greier, er svært vanskelig for en annen.
Uansett, når hundeholdet begynner å bli til mer fortvilelse/belastning enn til glede, da er det på tide å si stopp. Kommer man til det punktet er det bedre for både hund og eier at man skiller lag. Hunden kan få det bedre i en ny familie, eller på de evige jaktmarker hvis den har store helse- eller adferdsproblemer.

Man skal ikke være så selvoppofrende at det å ha en hund blir selvdestruktivt, det må være tillatt å sette egne grenser. Heldigvis har vi kommet så langt i dag at det er blitt et mye større fokus på at mentalitet og adferd er arvelig. Det er ikke så mange år siden den gjengse oppfatningen i diverse hundemiljø var at ”man fikk den hunden man fortjente”.

Jeg omgir meg tydeligvis ikke med slike personer som det indirekte siktes til i et par poster her. De som har hatt store problemer med sine hunder har ikke tatt lett på avgjørelsen om å avlive eller omplassere dem, de brukte mange år på å komme dit. Årsaken var ikke at hundene ikke (bare) var til glede for sine eiere, men at de måtte snu opp ned på livet sitt for å tilrettelegge for en hund som ikke fungerte andre steder enn innenfor husets fire vegger.

  • Like 4
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal mye til for min del før jeg gir opp en hund. De er individer, og alle har sine ting. For meg så er det en sånn glede å se hunden være trygg og glad. Å kunne tilby et godt hundeliv med alt det innebærer. Jeg har ønsker for hundeholdet, sånn i forhold til at jeg har lyst til å ha en hund som synes det er gøy å bli brukt til forskjellige ting, men jeg vil likevel ikke kategorisere det som direkte nytte, eller noe som  være på plass for at hundeholdet skal være til glede. Det skal være store problemer og utfordringer i hverdagen som ikke lar seg kombinere med det livet jeg har for at hunden ikke skal være til glede for meg. Jeg har ikke inntrykk av at jeg har møtt særlig mange som tenker annerledes heller. Tror aldri jeg har møtt noen som avliver eller omplasserer ved første dump i veien, tvert imot har jeg inntrykk av at folk er villig til å gjøre mye for at hunden skal mestre og fungere i hverdagen. Hvis hundeholdet ikke er til glede lenger, og det rett og slett ikke fungerer i det hele tatt, så ville veien likevel vært lang å gå før avlivning eller omplassering. Jeg har hatt en hund som var veldig uforutsigbar, som ble avlivet, og det var ikke fordi jeg ikke hadde glede av henne lenger, men fordi det ble overvekt av dårlige dager for henne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...