Gå til innhold
Hundesonen.no

Mitt livs vanskeligste valg

Recommended Posts

Hei!

Skrev dette innlegget ang Emblas usikkerhet ovenfor fremmede for litt over et år siden. Hun fyller snart 2 år og vi sliter fortsatt med akkurat det samme. I tillegg til kraftig utagering mot passerende hunder. 

I går var vi på privatundervisning hos en instruktør med god erfaring med problematferd/aggresjon. Vi gikk igjennom en mentaltest med svært dårlige resultater. Instruktøren fortalte oss at hun har en dårlig nervekonstitusjon. Det er arvelig betinget og derfor ikke noe som kan trenes bort. Han var veldig ærlig (og det er flott) og vi mistet dermed det meste vi hadde av håp. 

Hun var svært urolig under hele opplegget på tre timer. I møtet med instruktøren og figurant var hun pågående og gneldrete og reiste bust. Roet seg noe etterhvert, mnd begynte på’n igjen når instruktøren gikk og kom tilbake rett mot henne. Han gikk da veldig fremoverlent og med hette over hodet, men han mente at hun burde akseptert han allikevel.

Hun har aldri bitt noen, men gjør utfall i form av intens bjeffing/knurring, bust, hopping imot, når folk kommer for nær eller tar kontakt med henne. Det skjer også «helt plutselig» uten forvarsel. 

Vi er svært lei oss og rådville akkurat nå. Noen råd eller tips? Vi tenker på avliving men det er så klart ikke et enkelt valg :icon_cry:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Den dårlige mentalkteten får man ikke bort,  men sånne kjipe hunder har jo stort sett dårlig mentalitet alle sammen(trygge stødige hunder blir ikke sånn) og de fleste kan man jo påvirke i ganske stor grad. 😊 men det spørs hva du/dere ser for dere? Hva kan dere godta/leve med? Og hva må til for at denne hunden kan fungere hos dere? For som sagt så får man ikke bort den dårlige mentaliteten,  så en slik hund vil mest sannsynlig alltid kreve en stor porsjon tilpasning. I beste fall er det slitsomt, i verste fall så kreves tilpasninger dere kanskje ikke har mulighet til å gjøre nå. 

Trening,  lydighet og kontroll vil kunne fjerne det meste av plagsomme symptomer. Dvs,  utagering kan man få vekk(ihvertfall i normale situasjoner som passeringer osv), at hun løper å bjeffer på folk kan man fjerne med en god innkalling osv, men all trening i verden vil nok ikke gjøre henne til en trygg hund som hvem som helst kan løoe bort til,  håndtere,  passe på etc.  Og det kommer til å kreve mye innsats og komme i mål med trening også, men mulig er det. 

Nå tenker jeg at det jo er en fordel tross alt at hun ikke biter,  og at hun stikker avgårde når folk prøver å ta kontakt (heller det enn motsatt),  samtidig så er hun ikke nødvendigvis helt ferdig utviklet mtp tyngde og aggresjon så vær litt obs på at det kan endre seg enda, at hun faktisk kan begynne å reagere mer truende på usikkerheten sin. 

Edit: vet ikke om jeg helt får tak på hba du spør om,  men send meg en pm om du vil så kan jeg dele erfaring og tanker fra mitt hundehold og div problemhunder av lignende sort. 

Endret av Malamuten
  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 minutter siden, Malamuten skrev:

Den dårlige mentalkteten får man ikke bort,  men sånne kjipe hunder har jo stort sett dårlig mentalitet alle sammen(trygge stødige hunder blir ikke sånn) og de fleste kan man jo påvirke i ganske stor grad. 😊 men det spørs hva du/dere ser for dere? Hva kan dere godta/leve med? Og hva må til for at denne hunden kan fungere hos dere? For som sagt så får man ikke bort den dårlige mentaliteten,  så en slik hund vil mest sannsynlig alltid kreve en stor porsjon tilpasning. I beste fall er det slitsomt, i verste fall så kreves tilpasninger dere kanskje ikke har mulighet til å gjøre nå. 

Trening,  lydighet og kontroll vil kunne fjerne det meste av plagsomme symptomer. Dvs,  utagering kan man få vekk(ihvertfall i normale situasjoner som passeringer osv), at hun løper å bjeffer på folk kan man fjerne med en god innkalling osv, men all trening i verden vil nok ikke gjøre henne til en trygg hund som hvem som helst kan løoe bort til,  håndtere,  passe på etc.  Og det kommer til å kreve mye innsats og komme i mål med trening også, men mulig er det. 

Nå tenker jeg at det jo er en fordel tross alt at hun ikke biter,  og at hun stikker avgårde når folk prøver å ta kontakt (heller det enn motsatt),  samtidig så er hun ikke nødvendigvis helt ferdig utviklet mtp tyngde og aggresjon så vær litt obs på at det kan endre seg enda, at hun faktisk kan begynne å reagere mer truende på usikkerheten sin. 

Edit: vet ikke om jeg helt får tak på hba du spør om,  men send meg en pm om du vil så kan jeg dele erfaring og tanker fra mitt hundehold og div problemhunder av lignende sort. 

Takk for svar! Instruktøren sa også det, at hun mener nødvendigvis ikke så mye med aggresjonen nå, men det vil hun sannsynligvis med tiden utvikle mer tyngde og skarphet.

Der vi egentlig lurer på er hvor langt vi skal la det gå. En ting er at hun kan trenes til å ikke utagere, men hvor godt liv får hun hvis hun alltid er usikker og nervøs? Vi blir også nervøse ved møte med nye mennesker nå, noe hun garantert merker. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
18 minutes ago, Helene91 said:

Takk for svar! Instruktøren sa også det, at hun mener nødvendigvis ikke så mye med aggresjonen nå, men det vil hun sannsynligvis med tiden utvikle mer tyngde og skarphet.

Der vi egentlig lurer på er hvor langt vi skal la det gå. En ting er at hun kan trenes til å ikke utagere, men hvor godt liv får hun hvis hun alltid er usikker og nervøs? Vi blir også nervøse ved møte med nye mennesker nå, noe hun garantert merker. 

nå har jo ikke jeg sett deres tilfelle så det skal jeg vøre litt forsiktig med å ha for sterke meninger om,  men min erfaring er at det blir bedre (for hunden) fordi hunden blir trygg i situasjonen. Den får positive assosiasjoner og samtidig lærer å stole på at du har kontroll og at dere får gå i fred.   Så så lenge ting er på en viss avstand osv så er drt faktisk greit. Men sånn besøk,  folk som vil klappe osv kommer ikke til å bli bra. 

Dessuten er min erfaring at det ofte blir mye stress,  altså generelt,  ikke bare usikkerheten i seg selv.  Om man også jobber med dette stresset i alle situasjoner så får man plutselig en stor forandring i både hund og reaksjoner 😊

Endret av Malamuten

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, Helene91 skrev:

Takk for svar! Instruktøren sa også det, at hun mener nødvendigvis ikke så mye med aggresjonen nå, men det vil hun sannsynligvis med tiden utvikle mer tyngde og skarphet.

Der vi egentlig lurer på er hvor langt vi skal la det gå. En ting er at hun kan trenes til å ikke utagere, men hvor godt liv får hun hvis hun alltid er usikker og nervøs? Vi blir også nervøse ved møte med nye mennesker nå, noe hun garantert merker. 

Tenk i hvert fall nøye gjennom om dere er villige til å legge inn den tid og trening det vil kreve å få dette under noenlunde kontroll, for helt bra blir det aldri og det må alltid tilrettelegges på flere plan med slike hunder. Det er ikke for alle å ha den typen hundehold, for det krever mye motivasjon, interesse og kontinuerlig trening. Det vil heller aldri være mulig for dere å stole 100% på henne og dette vil så klart prege hundeholdet.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Hadde en med lik mentalitet. Vi tok henne, det var grusomt, men vi angrer ikke. 10 år siden nå, og jeg er overbevisst om at hunder som har det slik ikke har et godt liv med seg selv. 

  • Sad 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nå må jeg dessverre si at det er langt i fra første gang jeg hører om slike problemer med en hvit gjeterhund. Nå vet jeg ikke hva som ble gjort og sagt, men som instruktøren sa så er dette medfødt, og selv om man kan trene så vil den dårlige nervekonstitusjonen ikke forsvinne.  F.eks. om hunden har dårlig avreaksjonsevne, eller om den ikke avreagerer, så kan man trene og trene, men hunden vil gjerne fremdeles ha sterke minnesbilder og være overbevist om at en situasjon fremdeles er skummel fordi den en eller annen gang for lenge siden ble skremt, selv om det ikke har skjedd noe skummelt de siste tyve gangene den var i en lignende situasjon. En trygg hund med god avreagering, vil gjerne også bli skremt, men så finne ut at det ikke var noe å bry seg om likevel, og så bli ferdig med situasjonen. 

 

Du må rett og slett finne ut om dette er noe du kan og orker å leve med, og jeg synes faktisk at det er helt lov å svare nei på det spørsmålet... 

  • Like 12

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er fryktelig vondt å ha en hund som er så redd. Jeg har selv avlivd en hund som hadde liknende problematikk. Jeg måtte passe henne som en hauk hele tiden for hun var så redd og gikk til angrep. Det var en liten hund, men hun beit hardt likevel. Grunnen til at jeg tilslutt valgte å avlive henne var fordi jeg innså hvor slitsomt hun hadde det. Det ene aspektet er hva dere har mulighet, kunnskap og tålmodighet til å tilrettelegge og trene for at ting skal bli bedre, i tillegg må hun passes på så hun aldri kommer i en situasjon der hun kan angripe noen i redsel. Det er omtrent umulig om man bor et sted hvor det ferdes andre mennesker. Det andre er hvordan veien blir for hunden. Det er opp til hver enkelt, men jeg synes det var fint det Eva Bodfält skriver i boken kontaktkontraktet om hvor stort ansvar det er å ha en sånn hund og hvor mye det bekymrer og tynger. Jeg er for å prøve sitt beste for hunden sin, men hundeholdet skal ikke bare være til belastning og bekymring, og når hunden mest sannsynlig har en slitsom hverdag med mange redsler så er det kanskje best å la henne slippe for begge parter. 

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
47 minutter siden, Lothepus skrev:

Har du snakket med oppdretter om hunden og problemene? Kanskje oppdretter kan hjelpe? 

Det har jeg. De er klar over at det er flere avkom etter moren som sliter/har slitt med liknende atferd. Det er selvfølgelig lite de kan bidra med bortsett fra å komme med råd. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, Midas skrev:

Det er fryktelig vondt å ha en hund som er så redd. Jeg har selv avlivd en hund som hadde liknende problematikk. Jeg måtte passe henne som en hauk hele tiden for hun var så redd og gikk til angrep. Det var en liten hund, men hun beit hardt likevel. Grunnen til at jeg tilslutt valgte å avlive henne var fordi jeg innså hvor slitsomt hun hadde det. Det ene aspektet er hva dere har mulighet, kunnskap og tålmodighet til å tilrettelegge og trene for at ting skal bli bedre, i tillegg må hun passes på så hun aldri kommer i en situasjon der hun kan angripe noen i redsel. Det er omtrent umulig om man bor et sted hvor det ferdes andre mennesker. Det andre er hvordan veien blir for hunden. Det er opp til hver enkelt, men jeg synes det var fint det Eva Bodfält skriver i boken kontaktkontraktet om hvor stort ansvar det er å ha en sånn hund og hvor mye det bekymrer og tynger. Jeg er for å prøve sitt beste for hunden sin, men hundeholdet skal ikke bare være til belastning og bekymring, og når hunden mest sannsynlig har en slitsom hverdag med mange redsler så er det kanskje best å la henne slippe for begge parter. 

Dette var vondt å lese, men du har så rett 😢

Endret av Helene91

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Uff, så forferdelig!

Vi hadde to Tollere da jeg var yngre, begge fikk vi gjennom omplassering direkte fra oppdretter, mor og datter. Mor var tydelig ustabil, men mulig å jobbe med. Datter var et mareritt, spesielt med barn som jeg da selv var, og så godt kjent som vi fikk blitt med moren ble det tydelig for oss at dette var en valp (av mange) som aldri burde vært avlet frem. Vi hadde henne fra hun var 7 måneder, og hele familien dedikerte ekstremt mye tid, krefter og tårer på å til slutt kunne gi henne et godt liv. Hun bodde hos oss i 6 år før vi til slutt lot henne slippe - hun var da blitt ekstremt mye bedre, men helt bra ble det aldri, og som Tonje skriver ble det aldri mulig å stole 100% på henne, enda så godt man kjenner hunden etter så lang tid. Mor levde lykkelig til hun var gammel og grå, men ble heller aldri en stabil hund.

Vi angrer ikke noen av oss på at vi beholdt dem så lenge. De lærte oss ekstremt mye om hund og hundehold, er grunnen til at hele familien fant hundesonen, og indirekte også kilden til hunder vi har hatt senere. Men om det for datteren hadde vært best å slippe - ja, jeg tror kanskje det, i retropektiv. Vi kom aldri dit vi trodde vi kunne, selv om vi kom langt, og jeg tror aldri hun hadde det helt bra.

Så tenk deg/dere nøye om, og velg det dere tror vil være det beste for hunden er mitt råd. Er det best for henne å slippe, er det nok dessverre også best for dere. Dersom det er valget dere tar, vil jeg at dere skal vite at det er helt lov, og ingen ting å ha dårlig samvittighet for. "Mental sykdom" - hvis man kan kalle det det på en hund - er også sykdom, men en all verdens dyrleger ikke kan kurere. 

Sender masse kjærlighet og støtte!

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

I tillegg til hva hunden føler og oppfatter, hvor hyggelig liv den får etc - så er det et annet aspekt som jeg synes er langt viktigere (og mitt mantra i slike situasjoner): "Det skal være hyggelig å ha hund!", eller som NKK sier: "Hund til nytte og glede", Personlig føler jeg at det å ha en problemhund aldri vil være hyggelig eller til glede for noen, det å være på vakt hele tiden, frykte at det "værste" skal skje, skyldfølelse HVIS det skjer (dvs biter noen), forsøke å ha 100% kontroll (som selvsagt er umulig), gå og uroe seg for hvordan hunden egentlig har det,  etc.. 

Nei, det er langt ifra en hyggelig fremtidsutsikt - det finnes massevis av hunder der ute i verden (både allerede fødte og tiltenkte) som har positive og hyggelige liv foran seg i ens eie. Som man kommer til å få det MORO sammen med, som man kommer til å trives med å ha rundt seg og andre, osv. Hvorfor bruke opp årevis av sitt eget liv med å slite med noe som kan være så kjempetrivelig som å være hundeeier? 

Noen mener at man da kan vurdere omplassering, trening, etc - men så lenge den hunden er i livet kommer man til å kjenne det inni sjela' si at HVIS det skjer noe, så "burde man ha visst…". (tenker da på hunder generelt med adferdsproblemer)

Uansett - tøffe avgjørelser å ta, men når det er et riktig valg vil man selvsagt føle seg trist, men samtidig også veldig lettet etterpå. Og den neste hunden man får vil da være bare ren lykke. :-) 

  • Like 6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Tusen takk for svar alle sammen, det settes stor pris på ❤️

Alt føles bare som et eneste stort følelseskaos akkurat nå. Jeg er redd for å ikke å ha prøvd nok, hun er jo tross alt den mest hengivne og tillitsfulle hunden med de menneskene hun stoler på. Nærmest hyler av glede når hun får møte folk hun er glad i. Hun viser alt så med hele seg - på godt og vondt. Samtidig så er det slitsomt både for henne og for oss og hele tiden være på vakt. Jeg har nesten glemt hvordan det er å ha en hund man der man virkelig kan slappe av når man ferdes blandt andre mennesker og hunder.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Er i samme situasjon nå. Har bare et lite tips ør du bestemmer deg. Les Anders Hallgrens bok "Stress, angst og aggresjon hos hunder". 

https://www.adlibris.com/no/bok/stress-angst-og-aggresjon-hos-hunder-9788244201360

Kanskje du kan få tips der om et par hjelpemidler du kan bruke for å gjøre livet til Embla enklere for henne

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
4 timer siden, Maretingen skrev:

Er i samme situasjon nå. Har bare et lite tips ør du bestemmer deg. Les Anders Hallgrens bok "Stress, angst og aggresjon hos hunder". 

https://www.adlibris.com/no/bok/stress-angst-og-aggresjon-hos-hunder-9788244201360

Kanskje du kan få tips der om et par hjelpemidler du kan bruke for å gjøre livet til Embla enklere for henne

Takk for tips! Trist å høre at du er i samme situasjon 😢

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Huff...ikke noe kjekt. Jeg hadde lignende problemer med min HG tispe. Vi var nære på å ta henne for mange år siden. Vi valgte å beholde henne pga ungene. Vi sluttet å ta henne med på "familieturer" der hun ble veldig stresset, unngikk situasjoner med folk der hun følte seg presset.  Vi sluttet å ha fokus på det hun ikke taklet og prøvde å sette pris på hennes positive sider. 

I dag er hun snart 9 år og er en klippe her hjemme <3 Det er fortsatt mye vi ikke tar henne med på, men det er helt greit. 

Nå kjenner jeg ikke til deres hund, og godt mulig hun er enda verre enn vår var, men hovedpoenget mitt er at om dere velger å satse på henne, så snu fokuset over på det hunden deres mestrer og la være å sette henne i situasjoner hun ikke takler, da blir du selv stresset og adferden forsterkes.

om det er slik at det bare blir tisseturer en periode, fordi dere ikke orker møte folk, så bare gjør det. Hunden har ikke vondt av det, det er bedre at hunden får roet ned og får mulighet til å bli moden. Hun er bare to år :) Min Hera var vel ikke "voksen" før hun var rundt4 år :D men så at mye roet seg rundt 3 års alderen. 

Det var mitt råd, jeg har nå en Border Collie i tillegg som ikke er helt riktig skrudd sammen til tider, så Hera (HG tispen) er blitt "den enkle" :P 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
48 minutter siden, HeraHiromi skrev:

 

om det er slik at det bare blir tisseturer en periode, fordi dere ikke orker møte folk, så bare gjør det. Hunden har ikke vondt av det, det er bedre at hunden får roet ned og får mulighet til å bli moden. Hun er bare to år :) Min Hera var vel ikke "voksen" før hun var rundt4 år :D men så at mye roet seg rundt 3 års alderen. 

 

Det kommer an på hvor lenge en slik periode varer da. Tenker du ei uke? En måned? Flere måneder? Jeg tenker litt motsatt jeg da, en hund som ikke får stimuli blir ikke noe enklere å jobbe med. Om det å møte folk er et problem så får man heller ta seg en tur langt inni marka og snu når man ser noen. Det kreves tilrettelegging med slike hunder og det er helt greit om man ikke orker å ta den kampen.

  • Like 4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vi valgte å la Embla få slippe i går. :icon_cry: Der var en helt forjævlig avgjørelse å ta, men  vi håper det var til det beste for alle parter. 

  • Sad 9

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Slike hunder har en tendens til å "ta inn for mye" og da øker bare stressnivået og man kommer inn i en dum runddans :) Joda, de tåler fint noen uker med kun tisseturer. Man kan trene mentalt inne og i hagen. søk, lydighet, balansetrening osv. Hovedpoenget her var å få roet ned. Både hund og eiger :) Så er det ut og ta litt om gangen etterhvert. 

Men ja, ut i skogen og trene spor er også gull verdt. Det gjør dem mer samlet oppe i topplokket :D 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Just now, Helene91 said:

Vi valgte å la Embla få slippe i går. :icon_cry: Der var en helt forjævlig avgjørelse å ta, men  vi håper det var til det beste for alle parter. 

Jeg har full forståelse for det, og for dere var det riktig. Det er ikke lett å leve med en slik hund. Håper det går bra med dere <3 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, HeraHiromi skrev:

Jeg har full forståelse for det, og for dere var det riktig. Det er ikke lett å leve med en slik hund. Håper det går bra med dere <3 

Tvilen er der fortsatt 😢 Det er sikkert noe vi kunne ha gjort, men for oss var den avgjørende faktoren at Embla mest sannsynlig ikke hadde det noe bra med seg selv. Når det hele var over sa veterinæren at var dette var det beste vi kunne ha gjort for henne.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 timer siden, Helene91 skrev:

Vi valgte å la Embla få slippe i går. :icon_cry: Der var en helt forjævlig avgjørelse å ta, men  vi håper det var til det beste for alle parter. 

:hug:

Det er ikke et enkelt valg, full forståelse for valget dere gjorde :hug:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

klem til dere :hug: Det kommer vell aldri til å føles bra at det ble som det ble,  men dere kommer nok til å kjenne på at det er godt å ikke ha en slik hverdag med en slik hund, npr ting roer seg litt igjen. Og heldigvis blir det lettere og leve med, med tiden,  uansett. Det var nok antagelig ikke så mye ere kumne gjort i dette tilfellet. Trøst dere med det. ❤

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 timer siden, Helene91 skrev:

Tvilen er der fortsatt 😢 Det er sikkert noe vi kunne ha gjort, men for oss var den avgjørende faktoren at Embla mest sannsynlig ikke hadde det noe bra med seg selv. Når det hele var over sa veterinæren at var dette var det beste vi kunne ha gjort for henne.

Skjønner deg veldig godt! Jeg har stått i det samme selv med en av mine hunder. Det er ikke lett å vite når man skal sette strek! Jeg hadde en hund som slet med høyt stress, fordi verden var litt for skummel for henne. Hun var grei nok mot folk, men hun var veldig lydsensitiv og fryktaggressiv mot andre hunder. For min del falt valget på avliving etter at jeg prøvde en uke med null aktivitet på henne. Ingen turer, bare ut å tisse. Etter en uke så roet hun seg, sluttet å bjeffe på alle lyder hun hørte eller trodde hun hørte og ble en annen hund. Etter kun en tur ute etter det, var vi tilbake til "samme gamle". Da så jeg hvor hardt det var for henne å være ute i et helt normalt miljø som hunder bør takle, og da var valget lettere. Selv om det aldri blir et enkelt valg. I tillegg hadde jeg annen hund som fungerte mye bedre og jeg så hvordan en hund egentlig burde være. 

Så jeg er enig med veterinæren din. Det var nok det beste dere kunne gjort for henne. For som en instruktør sa til meg: Det er klart du kan fortsette å trene og tilrettelegge slik du har gjort. Men også det er en stor påkjenning for hunden.

Du kan ikke alltid styre alle faktorer som spiller inn på hundens frykt rundt deg. Det vil skje at folk kommer for brått på, at du ikke får nok avstand i en passering etc. og da settes du tilbake i treningen igjen, fordi hunden nok en gang blir satt i en situasjon den ikke takler. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har et tyggemonster selv. Alder ingen hindring. Enhver leke SKAL forsøksvis tygges i stykker. All annen bruk er visst meningsløst. Stort sett. Nylonbein er kjempepopulært. Et stort varer minst et halvt år. Bruker å bytte det når hun har høvlet det så skarpt at jeg er redd hun skal skade seg. Har en nylonring også. Like populær. Standard svart Kong biter hun i stykker, men det finnes en sort Kong ball med et hull i for godbiter. Den er like fin etter to år - hun får liksom ikke tak til å bite over. Passer akkurat med en Markies i det hullet.
    • Tja, leker som kan stjeles fra valpegrinden er kjekkest. En liten stund. DSGen er vel den som er mest interessert i leker inne. Han makulerer de og kan finne på å spise bitene, når han er i det hjørnet. De får ikke ha drakamp med leker inne. Det hender de får en leke de kan leke med sammen ute når det passer seg. Mine henter ikke noe når de blir glade. Gnaging foregår på tyggebein o.l. som de får av og til. Det kan ikke ligge framme til enhver tid pga. ressursforsvar hos yngste. Kong brukes til å servere mat i, ingen av de synes den er spesielt interessant når den er tom. Missforstå meg rett, mine hunder får leke ganske mye med leker, men de har ikke tilgang på de til enhver tid nei. 
    • Ser ut som det er omtrent dobbelt så mye kropp hos Neytiri i forhold til hos Emmy   Men du har utrolig flotte jenter  
    • Så moro å se Med den musikken og den stemmen din hørtes det ut som tidenes koseligste barnefilm Haha!  Har du noen youtube videoer av denne 360 handlingen til Susan Garrett? Eller har du gått online kurs eller noe for henne?  Jeg har innsett, eller jeg har vel egentlig visst det lenge, at vi mangler utrolig mye basic. Så i vinter skal vi gå back to basic. Jeg tror det kan bli bra!  Vi skal nok jobbe mye slik som dere gjør i videoen over. På forrige agilitytrening trente vi tighte svinger på hopphinder. Jeg er litt usikker på fremgangsmetoden. Jeg begynte med at hun skulle tilby å løpe rundt vingen selv, deretter la jeg på kommandoene etter hva hun gjorde. Gikk hun rundt vingen til høyre la jeg på "høy" som kommando, gikk hun rundt venste vinge la jeg på "left" som kommando. Nå på forrige trening begynte jeg å si "høy" og "left" og belønnet kun når hun gjorde faktisk det jeg sa. Altså tok hun "høy" når jeg sa "left" så fikk hun ikke belønning og måtte prøve på nytt. Er det rett måte å gjøre det på? 
  • Nylig opprettede emner

×