Jump to content
Hundesonen.no

Vi trenger råd! Avlivning av hund.

Recommended Posts

Jeg har aldri vært så usikker i mitt liv. 

Omplasseringahubden  vår på 8århar vært igjennom mye de 3 årene han har vært hos oss. Betennelse i bulspytt kjertel, uheldig kennelopphold som endte med 3 mnd sår behandling og vurdering av amputasjon. Diverse operasjoner for å ta ut det som viste seg å være godartet svulst. 

Nå fikk vi svar fra legen. Irritable bowl syndrome med kronisk betennelse i tynntarmen. Han har kronisk diaré og oppkast.

Legen sier de kan behandle symptomene. Dvs oppkast og diaré, samt behandle betennelsen med antibiotika i ca 30dager. . Han må gå på daglig behandling resten av livet i form av syreregulerende til mage, bakterietildkudd til tarm, B12 sprøyter da tarmene ikke er i stand til å ta dette opp. Hunden vil få tilbakefall med opplast, diaré og smerter i buken. For dette får vi smertestillende og kvalmedempende  

Attpåtil har han kraftig seperasjonsangst og er svært lettskremt. Kan finne på å glefse mot tilfeldige sykkellaget, barnevogner eller rullestoler. Han hoppet opp og glefset etter bestefar da han kom inn i huset uten å ringe på. Han hyler på natten for hver eneste lyd. 

Grunnet nåværende sykdom må han på hydralisert fôr og dette blir en streng diet. Det finnes godbiter med disse kan gis Max 7stk per. 24-timer. Så avsløring av aggressive tendenser og seperasjonsangst er svært vanskelig. Han er matstyrt og motiveres ikke av ros eller leker. 

Vi vurderer avlivning. Dyrelegen vil behandle. Der vi fikk hunden omplassert fra mener at hunden har fått nok og støtter ikke ny omplassering. 

Vi føler oss som de verste eierne som vurderer avlivning av vår beste venn. Han kan få et liv  med begrensninger. Angsten vi neppe bli bedre og vi er usikre på om aggresjonen vil utvikle seg. Vi ønsker ikke å holde en hund i live lengst mulig, og vente til han blir skikkelig syk før han får dø. 

Trenger bare å høre hva andre ville gjort, evt lignende erfaringer. 

 

Hilsen oss

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er utrolig vanskelig å svare på egentlig. Hadde hunden "bare" hatt irritable bowl syndrome, så ja, da synes jeg kanskje det hadde vært litt drastisk å avlive, kanskje. Så lenge hunden kan ha det greit. Men med alt det andre den sliter med i tillegg, så synes jeg ikke det er rart dere vurderer det. Om hunden ikke kan få godbiter, vil det være mye vanskeligere å jobbe med problemene i tillegg. For å si det sånn, hadde noe jeg kjenner fortalt det du forteller og sagt de ville avlive, så hadde jeg støttet de i den. Jeg hadde ikke tenkt det var slemme eiere som "ikke gadd mer". Det er vel det beste svaret jeg kan gi. Til syvende og sist er det deres valg. Dere må vurdere hundens livskvalitet. Ingen andre kan det, dere kjenner hunden best. Lykke til!

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Dette er jo alltid en utrolig vanskelig avgjørelse, man vil jo gjøre det som er best for hunden, men hvordan kan man vite hva det er? Jeg tror dere må se an hunden, har han det bra sånn som det er nå? Det høres ut som han er skikkelig redd, og det vil jo være vanskelig å hjelpe han uten godbiter, men det kan jo hende dere kan bruke tørrfôret til trening. Det er jo mat han uansett må få i seg i løpet av en dag. Uansett hvordan man ser på det er det å ha en redd hund vanskelig, og ikke gøy for noen. Jeg håper dere finner en løsning som funker for dere og hunden. Lykke til! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Det er vanskelig å si ja eller nei uten å kjenne hunden og deres liv. Selv om det absolutt høres ut som avliving kan være en reell vurdering.

Har hunden det bra i hverdagen? Viser han livsglede?

Et forslag som har vært gitt flere ganger tidligere her inne: Skriv en liten logg for hver dag, om hvordan hunden har det, hva som er bra og hva som er dårlig. Hvis dere etter litt tid ser tilbake og at hunden ikke har noe livsglede, og flertallet av dagene er stress og ubehag med sykdom, behandling og andre problemer, så er det lettere å ta avgjørelsen.

Ellers ville jeg undersøkt nærmere om det virkelig ikke er noe annet den kan få som godbiter? En del av maten eventuelt?

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Hvordan går det ut over hundens livskvalitet? Fortsetter den som vanlig, eller blir den veldig begrenset i hva den kan gjøre? 

For min del hadde jeg nok avlivet. Det blir så mye som bare kan holdes i sjakk uten å kunne bli bra igjen, i tillegg til atferdsproblemene.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Uten å gå inn på dette tilfellet, for jeg kan virkelig ikke si hva dere bør gjøre (det er mange faktorer som bør få spille inn), så kan jeg si litt om hva jeg tenker på generell basis, når det kommer til kronisk syke hunder, som kanskje også har mental ballast (enten blitt frynsete i atferd pga smerter, eller bare født med et litt dårligere utgangspunkt).

Jeg har hatt syke hunder, en det ikke var noe å gjøre noe med, en man kunne operere (som med stor sannsynlighet ikke hadde overlevd operasjonen), og en som var syk over lengre tid, og som hadde flere operasjoner og behandlinger. 
Disse tre lever ikke i dag. 

Veldig ofte kan man dra ut livene deres veldig langt. Rett og slett fordi veterinærer kan prøve så utrolig mye (med bl.a. forsikringer og videreutdannet personell/spesialister, muliggjøres dette), og fordi så mange har gode forsikringer.
Det man underveis er nødt til å ta stilling til er om man ønsker å prøve ut ALT før man eventuelt gir seg, eller om man skal vurdere det ut fra hvordan hunden har det (så langt man klarer å vurdere dette). 
Jeg synes vi (hundeeiere) har en tendens til å dra strikken i lengste laget til tider, men det er min personlige mening. Hver og en må ta stilling til dette selv, og agere deretter. 

Er det gode prognoser? Er det mulig for hunden å leve et så normalt liv som mulig?
Hvor mye smerter skal hunden måtte tåle å gå med? Hvor mye tilrettelegging og omveltning skal eier måtte belage seg på?
Skal man ta hensyn til økonomi i dette? 
Dette og mere til bør man ta stilling til. Og det er ingen fasit her. 

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Forstår godt at dette er et utrolig vanskelig valg. Det er alltid vanskelig å stå i den situasjonen, fordi man har en hund som man er enormt knyttet til, og så må man avgjøre om den skal leve eller dø. I tillegg er det vanskelig når veterinær anbefaler behandling, da føler man seg enda mer som en bøddel selv. 

Jeg kan ikke si at dere skal gjøre det ene eller det andre, fordi jeg har ikke sett hunden og vet ikke hvordan dagene er og om han har en veldig redusert livskvalitet eller ikke. 

Jeg har avlivet en hund en gang som hadde noen av de atferdsproblemene du beskriver, og som ellers var frisk. Hun var skikkelig engstelig, og til tross for mye jobbing med bygging av selvtillit og trygghet så ble det verre og verre. Hun var omplasseringshund. Hun var livredd lyder og vær. Hvis det blåste ute kunne hun ligge i flere timer og skjelve. Tilslutt begynte hun å angripe både andre hunder og mennesker. Da valgte jeg å la henne slippe, fordi i mine øyne var hun syk og hun hadde en dårlig livskvalitet. 

I vinter måtte jeg avlive tolleren min, som virkelig betydde så enormt mye for meg. Han hadde hatt kreft en stund, og vi hadde operert, men han hadde mange rare symptomer og vi var egentlig ikke 100% sikker på hva det var, men det var blant annet kreft og en hjertefeil. Jeg la igjen endel titusenlapper hos veterinæren og tok mange undersøkelser. Veterinæren foreslo cellegift, men det var mer for å si at det var et alternativ. Almenntilstanden hans ble veldig redusert, og selv om han var aktiv og glad på de korte turene han klarte så var han veldig slapp og sliten resten av døgnet. Jeg kunne sikkert tynt det lenger med han. Gitt smertestillende og kortison og holdt på. Han var bare 7,5 år og jeg bestemte meg for at en aktiv og vital tollergutt som alltid har vært med på alt som er gøy skal få slippe å ligge der og bli redusert til en skygge av seg selv. 

Det jeg mener å si er at veterinæren foreslår behandling, de formidler mulighetene som finnes, og de ønsker å behandle i de fleste tilfeller. Det er jobben deres å hjelpe dyr, og jeg tror mange veldig gjerne vil prøve mye før de anbefaler avlivning. Til syvende og sist er det likevel dere som kjenner hunden og ser hvordan dagene faktisk er for han. Veterinæren ser kanskje ikke hvor engstelig han er. Det er et godt tips å skrive en logg over dagene over en periode. Jeg synes det at han er så engstelig er like alvorlig som sykdommen hans som kan holdes i sjakk. Det er vondt å gå rundt med angst for alt og ingenting. Lykke til :flowers:

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

det er jo bare dere som ser og kjenner hunden,  men det høres jo ut som avliving er et alternativ som burde vurderes rett og slett for hundens vellferd.  Jeg personlig synes ikke livsglede i seg er nok nødvendigvis,  det er utrolig mye hunder finner seg i og fortsatt beholder livsgnisten,  men det er ikke alt de skal behøve og leve med synes jeg. 

De usikkerhetsgreiene virker jo ille nok i seg selv til å kanskje bare det ihvertfall gjøre en grundig virdering på livskvalitet og i hvilken grad hunden plages av det.  I tilegg begynner den å dra litt på åra,  har vært igjennom en del før og dere vurderer omplassering pga adferd?  Eller missforstår jeg? Jeg hadde iallefall ikke omplassert en gang til,  da hadde jeg heller avlivd. Garantert. 

Ifht den nåværende greia så er det jo mulig å teste å se an uten at det i seg selv fører så mye negativt med seg for hunden. Om det viser seg at symptomene blir bra lindret og tilbakefall er sjeldne så er det klart at da utgjør det kanskje ikke så mye til eller fra på hundens liv.  Noen endringer fra dere og økte utgifter da selvsagt. 

Ellers så er det faktisk lov som eier å si stopp også,  enten det blir for mye og fo dyrt eller for slitsomt i hverdagen,  være seg pga sykdom eller mentalitet.  Dere er ikke dårligere mennesker av den grunn.  Når man i det hele tatt vurderer å avlive noen man er så glad i så er det som regel en god grunn der, selv om samvittighet kan prøve å overbevise oss selv om noe annet.  

Har selv avlivet 2 hunder og selv om jeg på ingen måte hadde noe annet valg og det ikke er min feil at situasjonen var slik den var så kommer jeg nok alltid til å ha dårlig samvittighet for det. Ovenfor hundene altså. Det er jo egentlig et umulig valg å ta ovenfor noen annens liv,  når det ikke er snakk om "nødslakt". Og atpåtil noen man er så glad i og som man vet er glad i seg og setter sin lit til oss. Men man må bare prøve å se litt pragmatisk på det, og i avgjørelsen så må noen ganger også vår livskvalitet og evt hensyn til samfunnet forøvrig også med i ligningen,  også får man ta en avgjørelse og deale med følelsene etterpå. Heldigvis blir det lettere å leve med etter hvert. 

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Bonita er blitt 16 år (hadde bursdag i går skjærtorsdag) 😍
    • Jeg har drømt om ridgeback siden jeg var veldig liten, men tenkte lenge at det var uaktuelt. Så dukket det plutselig opp en i familien, og tanken på ridgeback dukket opp igjen for alvor. Ca 2 år senere ble det endelig bestemt at vi skulle ha hund, og da hadde vi i mellomtiden mer eller mindre bevisst redusert utvalget til 3 eller 4 raser. Bestemte oss for å besøke en oppdretter av ridgeback som vi likte godt uten å ha ekskludert andre raser 100%. Oppdretteren hadde et kull født et par dager før vi dro på besøk, men vi var egentlig mest på besøk for å vurdere rasen og oppdretter nærmere, og det føltes ganske fjernt at vi skulle få valp derfra. Men så ble det født 10 valper og 5 av dem hannhunder, vi fikk god kjemi med oppdretter og plutselig sto vi på lista og skulle ha en hannhund. Så vil si kanskje et års tid siden vi hadde begrenset rasevalget veldig, men valpene var født innen valget på rase ble tatt 100%. Angrer ikke et sekund, men er helt sikker på at vi hadde fått det veldig fint med de andre rasene også. 
    • Det er ikke noen regel at yngstemann tar etter de eldre hundene, men det kan absolutt skje. Jeg tror mye handler om hvordan du som eier håndterer det. Jeg kan jo ta yngste her som eksempel. Hun er schäfer, altså vokterrase. I heimen har vi ei gneldrebikkje som bjeffer for alt og ingenting og vi har ei som er fryktbjeffer, både i hagen og på tur. Minstemann har ikke tatt etter noen av de, hverken på tur eller i heimen. Jeg har vært nøye på å belønne henne som valp når gneldrebikja bjeffer hjemme. Det har resultert i at hun ikke hiver seg på når han bjeffer. Det gjør ikke de to andre heller.  Nå har vi hatt en litt spesiell situasjon hjemme, der yngstemann har vært ganske krevende på diverse greier (valp/unghundatferd) og hun er mye større enn de voksne våre. Så hun har for det meste gått tur alene uten de tre andre det første året. Kun nå i senere tid har vi begynt å gå mer med de sammen, og da har yngstemann allerede fått etablert gode turrutiner og mye er allerede jobbet med forebyggende. Så selv om noen av våre utagerer på andre hunder på tur, så gjør ikke schäferen det. Hun er faktisk så flink nå at jeg kan fokusere på den redde vår på tur, og så sitter hun bare å ser på den passerende hunden. Uansett om du har utfordringer eller ikke, så tror jeg det er en fordel å lære valpen å takle verden på egenhånd før du tar den med på masse tur sammen med den voksne. Den generelle mentaliteten til valpen vil nok også ha noe å si på hvor stor tilbøyelighet den har til å bli avhengig av den voksne og også tildels hvor lett den kopierer uheldige uvaner, spesielt de som er basert på frykt/usikkerhet.
    • Ja, det kan det. Men hvis det er vanlig med slike dobbeltroller som her og oppsynet består av ledere i fjellstyrer, grunneiere og den slags så er jeg ikke forundret. Der er det så veldig mye rart at man ikke vil tro det. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt beskyldt for de merkeligste ting inkludert å ha skjult hagle på kroppen med tanke på tjuvjakt. Jeg har også blitt forsøkt lagt i bakken og fysisk holdt tilbake etter påstander om at jeg drev tjuvfiske med garn - noe jeg aldri har gjort eller kommer til å gjøre. Det tror jeg ikke vedkommende kommer til å forsøke å gjøre igjen. Og mye, mye mer. Og gi slike folk formell makt i form av begrenset politimyndighet (som man må ha for å kunne kreve legitimering, utstede bot etc) er galskap.
  • Nylig opprettede emner

×