Gå til innhold
Hundesonen.no

Vi trenger råd! Avlivning av hund.


Recommended Posts

Jeg har aldri vært så usikker i mitt liv. 

Omplasseringahubden  vår på 8århar vært igjennom mye de 3 årene han har vært hos oss. Betennelse i bulspytt kjertel, uheldig kennelopphold som endte med 3 mnd sår behandling og vurdering av amputasjon. Diverse operasjoner for å ta ut det som viste seg å være godartet svulst. 

Nå fikk vi svar fra legen. Irritable bowl syndrome med kronisk betennelse i tynntarmen. Han har kronisk diaré og oppkast.

Legen sier de kan behandle symptomene. Dvs oppkast og diaré, samt behandle betennelsen med antibiotika i ca 30dager. . Han må gå på daglig behandling resten av livet i form av syreregulerende til mage, bakterietildkudd til tarm, B12 sprøyter da tarmene ikke er i stand til å ta dette opp. Hunden vil få tilbakefall med opplast, diaré og smerter i buken. For dette får vi smertestillende og kvalmedempende  

Attpåtil har han kraftig seperasjonsangst og er svært lettskremt. Kan finne på å glefse mot tilfeldige sykkellaget, barnevogner eller rullestoler. Han hoppet opp og glefset etter bestefar da han kom inn i huset uten å ringe på. Han hyler på natten for hver eneste lyd. 

Grunnet nåværende sykdom må han på hydralisert fôr og dette blir en streng diet. Det finnes godbiter med disse kan gis Max 7stk per. 24-timer. Så avsløring av aggressive tendenser og seperasjonsangst er svært vanskelig. Han er matstyrt og motiveres ikke av ros eller leker. 

Vi vurderer avlivning. Dyrelegen vil behandle. Der vi fikk hunden omplassert fra mener at hunden har fått nok og støtter ikke ny omplassering. 

Vi føler oss som de verste eierne som vurderer avlivning av vår beste venn. Han kan få et liv  med begrensninger. Angsten vi neppe bli bedre og vi er usikre på om aggresjonen vil utvikle seg. Vi ønsker ikke å holde en hund i live lengst mulig, og vente til han blir skikkelig syk før han får dø. 

Trenger bare å høre hva andre ville gjort, evt lignende erfaringer. 

 

Hilsen oss

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er utrolig vanskelig å svare på egentlig. Hadde hunden "bare" hatt irritable bowl syndrome, så ja, da synes jeg kanskje det hadde vært litt drastisk å avlive, kanskje. Så lenge hunden kan ha det greit. Men med alt det andre den sliter med i tillegg, så synes jeg ikke det er rart dere vurderer det. Om hunden ikke kan få godbiter, vil det være mye vanskeligere å jobbe med problemene i tillegg. For å si det sånn, hadde noe jeg kjenner fortalt det du forteller og sagt de ville avlive, så hadde jeg støttet de i den. Jeg hadde ikke tenkt det var slemme eiere som "ikke gadd mer". Det er vel det beste svaret jeg kan gi. Til syvende og sist er det deres valg. Dere må vurdere hundens livskvalitet. Ingen andre kan det, dere kjenner hunden best. Lykke til!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jo alltid en utrolig vanskelig avgjørelse, man vil jo gjøre det som er best for hunden, men hvordan kan man vite hva det er? Jeg tror dere må se an hunden, har han det bra sånn som det er nå? Det høres ut som han er skikkelig redd, og det vil jo være vanskelig å hjelpe han uten godbiter, men det kan jo hende dere kan bruke tørrfôret til trening. Det er jo mat han uansett må få i seg i løpet av en dag. Uansett hvordan man ser på det er det å ha en redd hund vanskelig, og ikke gøy for noen. Jeg håper dere finner en løsning som funker for dere og hunden. Lykke til! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å si ja eller nei uten å kjenne hunden og deres liv. Selv om det absolutt høres ut som avliving kan være en reell vurdering.

Har hunden det bra i hverdagen? Viser han livsglede?

Et forslag som har vært gitt flere ganger tidligere her inne: Skriv en liten logg for hver dag, om hvordan hunden har det, hva som er bra og hva som er dårlig. Hvis dere etter litt tid ser tilbake og at hunden ikke har noe livsglede, og flertallet av dagene er stress og ubehag med sykdom, behandling og andre problemer, så er det lettere å ta avgjørelsen.

Ellers ville jeg undersøkt nærmere om det virkelig ikke er noe annet den kan få som godbiter? En del av maten eventuelt?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan går det ut over hundens livskvalitet? Fortsetter den som vanlig, eller blir den veldig begrenset i hva den kan gjøre? 

For min del hadde jeg nok avlivet. Det blir så mye som bare kan holdes i sjakk uten å kunne bli bra igjen, i tillegg til atferdsproblemene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten å gå inn på dette tilfellet, for jeg kan virkelig ikke si hva dere bør gjøre (det er mange faktorer som bør få spille inn), så kan jeg si litt om hva jeg tenker på generell basis, når det kommer til kronisk syke hunder, som kanskje også har mental ballast (enten blitt frynsete i atferd pga smerter, eller bare født med et litt dårligere utgangspunkt).

Jeg har hatt syke hunder, en det ikke var noe å gjøre noe med, en man kunne operere (som med stor sannsynlighet ikke hadde overlevd operasjonen), og en som var syk over lengre tid, og som hadde flere operasjoner og behandlinger. 
Disse tre lever ikke i dag. 

Veldig ofte kan man dra ut livene deres veldig langt. Rett og slett fordi veterinærer kan prøve så utrolig mye (med bl.a. forsikringer og videreutdannet personell/spesialister, muliggjøres dette), og fordi så mange har gode forsikringer.
Det man underveis er nødt til å ta stilling til er om man ønsker å prøve ut ALT før man eventuelt gir seg, eller om man skal vurdere det ut fra hvordan hunden har det (så langt man klarer å vurdere dette). 
Jeg synes vi (hundeeiere) har en tendens til å dra strikken i lengste laget til tider, men det er min personlige mening. Hver og en må ta stilling til dette selv, og agere deretter. 

Er det gode prognoser? Er det mulig for hunden å leve et så normalt liv som mulig?
Hvor mye smerter skal hunden måtte tåle å gå med? Hvor mye tilrettelegging og omveltning skal eier måtte belage seg på?
Skal man ta hensyn til økonomi i dette? 
Dette og mere til bør man ta stilling til. Og det er ingen fasit her. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår godt at dette er et utrolig vanskelig valg. Det er alltid vanskelig å stå i den situasjonen, fordi man har en hund som man er enormt knyttet til, og så må man avgjøre om den skal leve eller dø. I tillegg er det vanskelig når veterinær anbefaler behandling, da føler man seg enda mer som en bøddel selv. 

Jeg kan ikke si at dere skal gjøre det ene eller det andre, fordi jeg har ikke sett hunden og vet ikke hvordan dagene er og om han har en veldig redusert livskvalitet eller ikke. 

Jeg har avlivet en hund en gang som hadde noen av de atferdsproblemene du beskriver, og som ellers var frisk. Hun var skikkelig engstelig, og til tross for mye jobbing med bygging av selvtillit og trygghet så ble det verre og verre. Hun var omplasseringshund. Hun var livredd lyder og vær. Hvis det blåste ute kunne hun ligge i flere timer og skjelve. Tilslutt begynte hun å angripe både andre hunder og mennesker. Da valgte jeg å la henne slippe, fordi i mine øyne var hun syk og hun hadde en dårlig livskvalitet. 

I vinter måtte jeg avlive tolleren min, som virkelig betydde så enormt mye for meg. Han hadde hatt kreft en stund, og vi hadde operert, men han hadde mange rare symptomer og vi var egentlig ikke 100% sikker på hva det var, men det var blant annet kreft og en hjertefeil. Jeg la igjen endel titusenlapper hos veterinæren og tok mange undersøkelser. Veterinæren foreslo cellegift, men det var mer for å si at det var et alternativ. Almenntilstanden hans ble veldig redusert, og selv om han var aktiv og glad på de korte turene han klarte så var han veldig slapp og sliten resten av døgnet. Jeg kunne sikkert tynt det lenger med han. Gitt smertestillende og kortison og holdt på. Han var bare 7,5 år og jeg bestemte meg for at en aktiv og vital tollergutt som alltid har vært med på alt som er gøy skal få slippe å ligge der og bli redusert til en skygge av seg selv. 

Det jeg mener å si er at veterinæren foreslår behandling, de formidler mulighetene som finnes, og de ønsker å behandle i de fleste tilfeller. Det er jobben deres å hjelpe dyr, og jeg tror mange veldig gjerne vil prøve mye før de anbefaler avlivning. Til syvende og sist er det likevel dere som kjenner hunden og ser hvordan dagene faktisk er for han. Veterinæren ser kanskje ikke hvor engstelig han er. Det er et godt tips å skrive en logg over dagene over en periode. Jeg synes det at han er så engstelig er like alvorlig som sykdommen hans som kan holdes i sjakk. Det er vondt å gå rundt med angst for alt og ingenting. Lykke til :flowers:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det er jo bare dere som ser og kjenner hunden,  men det høres jo ut som avliving er et alternativ som burde vurderes rett og slett for hundens vellferd.  Jeg personlig synes ikke livsglede i seg er nok nødvendigvis,  det er utrolig mye hunder finner seg i og fortsatt beholder livsgnisten,  men det er ikke alt de skal behøve og leve med synes jeg. 

De usikkerhetsgreiene virker jo ille nok i seg selv til å kanskje bare det ihvertfall gjøre en grundig virdering på livskvalitet og i hvilken grad hunden plages av det.  I tilegg begynner den å dra litt på åra,  har vært igjennom en del før og dere vurderer omplassering pga adferd?  Eller missforstår jeg? Jeg hadde iallefall ikke omplassert en gang til,  da hadde jeg heller avlivd. Garantert. 

Ifht den nåværende greia så er det jo mulig å teste å se an uten at det i seg selv fører så mye negativt med seg for hunden. Om det viser seg at symptomene blir bra lindret og tilbakefall er sjeldne så er det klart at da utgjør det kanskje ikke så mye til eller fra på hundens liv.  Noen endringer fra dere og økte utgifter da selvsagt. 

Ellers så er det faktisk lov som eier å si stopp også,  enten det blir for mye og fo dyrt eller for slitsomt i hverdagen,  være seg pga sykdom eller mentalitet.  Dere er ikke dårligere mennesker av den grunn.  Når man i det hele tatt vurderer å avlive noen man er så glad i så er det som regel en god grunn der, selv om samvittighet kan prøve å overbevise oss selv om noe annet.  

Har selv avlivet 2 hunder og selv om jeg på ingen måte hadde noe annet valg og det ikke er min feil at situasjonen var slik den var så kommer jeg nok alltid til å ha dårlig samvittighet for det. Ovenfor hundene altså. Det er jo egentlig et umulig valg å ta ovenfor noen annens liv,  når det ikke er snakk om "nødslakt". Og atpåtil noen man er så glad i og som man vet er glad i seg og setter sin lit til oss. Men man må bare prøve å se litt pragmatisk på det, og i avgjørelsen så må noen ganger også vår livskvalitet og evt hensyn til samfunnet forøvrig også med i ligningen,  også får man ta en avgjørelse og deale med følelsene etterpå. Heldigvis blir det lettere å leve med etter hvert. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg ble medlem i januar 2006. Ganske lenge siden ja Håper du får en fin påske, og mye god pelsterapi ❤️ 
    • Her synes jeg det er noe som skurrer bittelitt.. Det som virkelig forbauser meg her er at du skriver at hunden er kjent for sin uberegnelige atferd.. Da lurer jeg på hva venninna di gjorde så tett på denne hunden? Hadde jeg visst om en slik hund  i området der jeg bodde hadde jeg gått lange omveier for å verne min egen hund.  Men så sier du og at hunden utagerte helt ut av det blå? Ingen hunder gjør det. Det ligger alltid noe bak og der er det vår jobb å ha såpass oppmerksomhet på hunden vår når vi går tur at vi har størst mulig kontroll på miljøet . Ofte blir hunder bånd reaktive pga de har vært utsatt for utfall fra andre hunder. Noe å tenke på.  Håper det går bra med hunden til venninna di.  Må tillegge at for meg som er atfersterapeut og instruktør så hadde det vært interessant å hørt begge sider av saken .. Og husk en ting - for hver person som anmelder "mindre" episoder dess verre blir det å være hund i dette landet. Naturlig atferd blir allerede sett på som "farlig" .. Ingen glemmer vel Bob og mange andre hvor det i 90% kunne vært en helt annen sak hvis det hadde vært litt mer empati og kunnskap inne i bildet.. Hadde dere tatt forhåndsregler og eier av hunden som utagerte hadde brukt en vest ell. lign som sier hold avstand så hadde dette ikke vært en sak i det hele tatt.. Så om det da stemmer at denne hundeeieren er helt elendig så kan jo dere gå foran med et godt eksempel. 
    • Ta kontakt med avlsrådet i klubben, de har kanskje noe mer info om hvem som planlegger hva. De kan også si noe om hvem som har hunder som kan passe deg.
    • Har briard, hun nærmer seg 9 år nå men er sprek ennå. Kunne tenkt meg en briardvalp mens min nåværende er sprek og rask! Hun har så herlig personlighet at jeg vil hun skal være med å prege valpen. Har forsåvidt sett litt på andre raser også som border collie (har ei på 4,5 år nå) og toller, men synes briarden har så herlig personlighet! Nå ligger det ut lite informasjon om oppdrettere i landet så jeg lurte på om noen visste om noen oppdrettere og evt kunne sende meg en pm om man ikke vil legge ut her? Vet av cathrine i trondheim men de er bortlovet, ble for sen der. 😅 men noen må da vite av noen oppdrettere? Står lite på briard/picard hjemmesiden. Litt dårlig det. 😬
    • Hvis du skal bruke folk som "hjelp", så pass på at de holder avstand og ikke tar kontakt med hunden først. Jeg ville oppholdt meg i områder med en del folk (ikke tette mengder) hvor det er mulig å regulere avstanden, og belønne ro og kontakt. Det valpen først og fremst trenger å erfare er at han ikke trenger å forholde seg til folk om han ikke vil. Hvis du skal trene sammen med folk, still dere på avstand og hold en samtale. Belønn all interesse hunden viser for den andre personen, hos deg selv, slik at han må søke ut igjen mot dem for å få belønning. Om han faktisk viser interesse for å gå bort til dem, la ham gjøre det, og la de kaste godbiter til ham (ikke bøye seg over ham!). Du kan hjelpe ham å hilse på folk du vil han skal møte (besøk, familie, venner osv.) med target-trening evt., så fokuset er på targeten og ikke på dem. Vær tydelig når han ikke trenger å forholde seg til folk og belønn kontakt med deg. Det skal ikke være opp til ham å måtte ta valget.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...