Gå til innhold
Hundesonen.no

Roer seg aldri ned når vi har besøk

Recommended Posts

Hei

Vi har ei flott flat coated retriever tispe på snart ett år som sliter veldig med å roe seg ned når det er folk på besøk. Hun har alltid vært overivrig ovenfor mennesker, da vesentlig mer enn hun er mot andre hunder. Dette er nytt for oss, da vi har hatt andre hunder tidligere. Dette har tidvis vært et problem på tur, men det begynner heldigvis å bli bedre på den fronten. Vi har brukt mye tid på lydighet, og hun er ellers veldig flink til det aller meste. 

Når det kommer folk på besøk, blir hun ekstremt ivrig. Hun hilser på besøket flere ganger, hvor hun slikker, hopper og legger seg delvis oppå besøkets fang. Dette driver hun med helt til besøket går. Tar vi henne bort, syter hun helt til hun kommer bort til besøket igjen. Ergo, hun klarer aldri å roe seg ned. Det lengste hun har holdt på slik var i over 4 timer, hvor kjæresten hadde flere venner på besøk. 

Vi har prøvd å sette et bånd i stuen sammen med alle andre hvor jeg klipser henne fast.  Planen er å la henne hilse når det skjer under rolige og mer balanserte omstendigheter. Her nekter hun også å roe seg ned, og det blir en eneste lang sytekonsert helt til besøket drar. Vi har også prøvd at en av oss tar henne med i et annet rom, men da syter hun vel så mye, siden hun ikke får være sammen med besøket. Vi har gått tom for ideer, og hadde gjerne satt pris på eventuelle forslag til fremgangsmåter for å bukt med problemet. Slik som ting er nå, har vi unngått å ha besøk, noe som heller ikke er bra hverken for oss eller hunden.

Takk på forhånd. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Prøv med noen planlagte besøk på helg hvor dere kan gå langt med hunden først?  Forhåpentligvis så vil hun jo da raskere kapitulere å legge seg til å sove (i bånd da fortrinnsvis, evt på et annet rom/i bur), men kontrollert,  ikke la henne holde på selv.  Det er en måte,  det må nok gjentas,  men det er en viss læring her som også etterhvert vil virke inn også når hunden ikke har vært på tur først.  

Eksempelet med tur først er forsåvidt greit å gjennomføre uansett hva dere gjør av tiltak etterpå. Sannsynligheten er stor for at hun er lettere å jobbe med,  roer seg raskere osv da.  

Har dere prøvd å ta det som en treningsøkt? Frem med godbiter og krev fokus/kontakt. 

Hun responderer ikke på "nei" e.l.?

Å sette hunden på et eget rom er jo også en mulighet,  selv om hun syter.  Om hun roer seg etterhvert så vil det nok bli bedre og bedre for hver gang.  Dette er kanskje den med minst læring ifht å forholde seg til besøket,  men det løser jo situasjonen der og da og det er jo et steg i rett retning om hun kan roe seg i det hele tatt,  om enn på et annet rom.  Om alternativet er å ikke ha besøk liksom.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vi har prøvd masse med godbiter ja. Det har fungert utmerket på tur, men dårligere hjemme av en eller annen grunn. Hun fokuserer der og da, men går rett tilbake til samme oppførsel rett etterpå. Ute går jo distraksjonen "forbi", så fokuset rettes mot noe annet når avstanden ble stor nok. 

Får litt vondt av at hun skal stå inne på et rom alene å syte, men kanskje det kan være en løsning på problemet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Har dere trent på å få henne til å roe seg, eller bare satt henne i bånd? For at dette skal funke gjennom et helt besøk så må dere jo starte "fra scratch" og få henne til å legge seg, og belønne det jeg jevne mellomrom. Selv om det er kjipt så krever det at en av dere i hovedsak jobber med hunden et par ganger når dere har besøk, med å legge henne ned og belønne ro. Noe godt å tygge på kan også hjelpe, men dette er som sagt noe som må læres inn og trenes på å slappe av over tid.

 

Jeg ville gjort følgende:

Gå en god tur og jobb litt med søk/triks/aktivisering, så  hunden er god og sliten når besøket kommer.

Ingen hilsing når de kommer. En av dere tar med hunden til plassen sin, der det ligger noe godt å tygge på, og sitter ved siden av plassen med hunden i bånd.

Kommandere hunden til å legge seg (læres inn på forhånd om hun ikke kan det), og belønn at hun legger seg, og alle regn til ro og fokus bort fra de besøkende. Om hun reiser seg, så kommandere på nytt og vent til hun ligger godt før belønning. Prøv å belønn ro FØR hun reiser seg igjen. Dette bør gjøres gjennom et par besøk, bør dere kanskje kan binde hunden og belønne litt sjeldnere.

Jeg ville kuttet all hilsing på besøkende uansett ganske lenge, for å kutte den skyhøye forventningen. Litt usikker på om det hjelper, siden det er en retriever vi snakker om, men verdt forsøket.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det over funket/funker på min søsters flat. Han var ekstrem, men har blitt ganske fin nå. De har jobbet veldig mye, det skal sies, men det har lønnet seg. Hun benyttet grind i starten (bånd kan også funke), for at det skulle være hyggelig for gjester og enklere for hunden. Han fikk lov til å tusle rundt, men ikke være intens, da måtte han legge seg. Etterhvert fikk han tusle rundt med åpen grind og få et og annen klapp av gjester, men må legge seg på plassen sin dersom han blir intens. Han chiller stort sett nå av seg selv :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Møtte stort sett folk ute da jeg hadde to som tok fullstendig av ved besøk. Fikk hilse kjapt og tisse ute, da var de ikke mer enn normalt opptatt av besøk som ble med inn. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for svar. Skal prøve fremgangsmåten du foreslår simira! Godt å høre at andre har opplevd det samme og har fått ordnet opp i det. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Spør en venn om de kan komme på besøk spesifikt for å hjelpe dere å trene hunden. Det er lettere når dere starter med 1 person, og det er lettere å trene hunden når dere "setter opp" en situasjon og fokuserer på trening enn når dere er opptatt med å være verter med ekte besøk. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette er jo forsåvidt ikke noe jeg kommer til å få svar på, men synes det er greit å spesifisere:

      Jeg, og de andre som har vært kritiske til salget av menneskliggjøring av hunder gjennom virale bilder på facebook, instagram og andre sosiale medier, har aldri sagt at vi sitter på det ultimate svar på hva et godt hundehold er. Det vi har gjort er å ta et standpunkt mot, og kritisert, en unødvendig og etter vår mening potensielt farlig trend. Det skaper ingen nytte å kle opp en hund som ei gammel bestemor, og det er tydelig at folk gjør det for å få oppmerksomhet i sosiale medier. Som interaksjon mellom menneske og hund er det verdiløst og potensielt farlig. Det må være lov å diskutere kritisk rundt et fenomen man er skeptisk til, med konkrete eksempler, begrunnelser og årsaker for sitt syn, uten at man blir anklaget for å være ovenifra og ned  
    • Jeg lo godt av beskrivelsen din om full fart og ingen fører.  Det passer på veldig mange raser... 

      Nå er det lengesiden jeg har hatt med labradorer å gjøre, men jeg har gjennomgående møtt trivelige labradorer. Hanhundene har nok kanskje vært litt "mye" hanhund i perioder. Men stort sett har de vært trivelige og greie å ha med å gjøre. Kan selvsagt hende at dette har endret seg siden jeg hadde med labbiser å gjøre, men jeg har heldigvis ikke helt det samme intrykket.  

       
    • Ikke fornærmet, det er jo sånn folk kan oppfatte det og det må man jo tåle   For å ta det litt del for del: Kan du spesifisere når(tid) du mener det? Type, mener du at hundene gir deg dette inntrykket hele tiden? Eller spesifikke tidspunkter (f.eks under raptus)? Jeg forstår hvor du vil uten at jeg aksepterer nøyaktig det du skrev (men mer jeg kjenner til problemstillingen så jeg skjønner hva du forsøker å si  ). Jeg oppfatter Labradoren som en rase som må lære å begrense seg, i større grad enn hva andre hunderaser kanskje må. Den må lære å hilse pent, den må lære å beherske seg. Labradoren kan gå veldig høyt i intensitet som kan få andre hunder til å reagere negativt (Luna ble utbjeffa på lydighetskurs en gang, fordi hun ble ekstremt hyper av en tennisball som motivator). Jeg har aldri opplevd Labradoren som å mangle sosial intelligens, det er den alt for intelligent til å få påskrevet. Den er ikke en miniatyrhund uten kart og kompass. Labradoren mangler selvkontroll. Både på spising, og på entusiasme/glede. Og det er da de fort kan oppfattes som sosialt retarderte, selv om de egentlig leser både hunder og mennesker ekstremt godt. Korte små eksempler: Labradoren min er ekstremt god med valper (legger seg ned og leker med de), hun er meget hard mot overkåte hannhunder (setter i dem HØYT men ikke overdrevent aggressivt, bare "ROARRRR" og ferdig. Ikke nødvendigvis bitt, men et glefs og et knurr / bjeff). Hun holder seg unna hunder UTEN sosial intelligens (hun har møtt noen jack russels som var helt klin kokos, da trakk hun seg unna og ønsket kontakt med eier). Labradoren min kan hilse på mennesker på en hyggelig måte fordi hun har lært det. Da får det heller være så at når hun først går "opp" i ekstrem glede, så vipper hun over i raptus og ukontrollert glede. Typisk når jeg kommer hjem, og når pappa kommer på besøk. Da blir hun så stressaglad at hun nesten kollapser på gulvet om vi ikke "tvangsroer" litt innimellom. Det er ikke nødvendigvis sunt, men sånn er det. Altså: jeg skjønner hva du mener, men jeg oppfatter de overhodet ikke som manglende i sosial intelligens. Det er heller at de må lære å kontrollere - "contain the happiness". Ja det er et ganske ekstremt matauk. Det synes jeg blir veldig feil framstilling. Jeg oppfatter Labradoren min som den smarteste hunden jeg har hatt noe med å gjøre, det inkluderer Schäferhunder, Border Collies og andre. MULIG at andre labradorer er kortere, men jeg har aldri hatt en hund som er så smart. Hun forstår håndtegn (f.eks om jeg peker mot et område), hun forstår speil (hun forstår at hun ser seg selv i speilet, og bruker speil som hjelpemiddel), hun er en problemløser av rang, hun har konsentrasjon og tålmodighet mer enn jeg noen sinne har hatt i noen hund, og vet hvordan hun skal manipulere for å få det hun vil. Å kalle en multikunstner på den måten for "kort" eller "tjukk i huet" blir veldig feil for meg. Da tror jeg du har misforstått hva som er Labradorens problem. Labradoren er vel vitenskaplig bevist (kremt, BEKLAGER jeg mener: forskere har skrevet artikler om temaet som altså da er en teori med tung vitenskaplig bevispose på ryggen) at har en genfeil som gjør at de mangler kontroll på matbehovet. Jeg tror at dette genet ofte kan bidra til at Labradorer dertil mangler andre "inhibitorer" som gjør at de ikke klare kontrollere sexbehovet, gledebehovet, hilsebehovet... Altså... mange ting. De mangler kontrollen. Men om man som eier er tålmodig og lærer de gjennom konsekvent hundehold med tydelige rammer at "sånn gjør man det" så tar det ikke mange repetisjone før de forstår det. De er ikke dum, de er bare forferdelig lykkelig   Hvis du vil kan jeg sende deg noen videoer med hunden min som kanskje beskriver det bedre, orker ikke legge det ut offentlig siden min populæritet er noe grumsete  
    • Ja, det var en gang på tur at jeg traff en veldig pågående dame som absolutt skulle ta på han, selv om han rygget unna og viste alle tegn at han ikke ville bli klappet av en overivrig dame, jeg fortalte at han var  reservert og skeptisk og bets å la være, men da bykset hun i han og tok hånden inn på han fra siden , mot magen hans og da glefset han etter henne.  Han er litt uskikker hun, men det har faktisk gått bra at fremmede klapper så lenge de er rolige, han ser de ann virker det som. Han klarer ikke å bi tatt på hos vetrenær , da må han ha munnkurv på.
    • For det første, vær glad for at han knurrer! Det kan høres merkelig ut men det ville vært adskillig verre at han 'hoppet over' knurringen og bet istedet. Jeg ville IKKE straffet hunden på noe vis, det  du risikerer da, er at hunden lar vær å knurre som advarsel og går rett på neste steg , nemlig bitt. Knurring i en slik situasjon betyr rett å slett, 'stopp, la være'. Jeg har selv en tispe i flokken som ikke takler at man kommer med hodet for nært henne. Det er en myk og litt usikker omplasseringshund. Bøyer jeg meg ned over henne og kommer fort nært med hodet , så knurrer hun. Helt uproblematisk, da lar jeg bare være med slikt. Hun har aldri bitt. Jeg respekterer rett og slett at hun ikke er komfortabel med situasjonen.  Det er mulig at din hund er en litt usikker type og at den type 'kos' som dine barn vil gi hunden, får den til å føle seg ukomfortabel/usikker. Nå er jo heldigvis dine barn så pass store, at de rett og slett kan forstå at hunden ikke liker/takler den slags tilnærming. Det hadde vært verre hadde det vært små barn .  Jeg ville dog vært litt obs på hunden i nærheten av mindre barn/folk som ikke tar 'nei for et nei'. Ikke så å forstå at du trenger å bli hysterisk men det beste er nok å ikke presse hunden, eller la den bli utsatt for situasjoner den føler er ubehagelig, uten mulighet for å trekke seg unna. 
  • Nylig opprettede emner

×