Gå til innhold
Hundesonen.no

Drektighet og røntgen

Recommended Posts

Det er jo blitt så populært å ta røntgen av tispa, for å se antall valper (jeg har aldri gjort det, ser ingen grunn til det) Når man ser til mennesker, så frarådes jo røntgen på det sterkeste under graviditet. Hvorfor er det helt greit å utsette valper for stråling? Har pratet med helsepersonell som stiller akkurat dette spørsmålet. 

Hos mennesker forbindes strålingen med ulike helserisikoer. Er det helt utenkelig at det gjelder hos hund også? Jeg finner i farta ikke noe stoff om dette, så regner med at det kanskje ikke er gjort noen undersøkelser på hund.

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

Greit nok at det er størst risiko tidlig i svangerskapet. Men hunder går jo bare 9 uker, så mye utvikling skjer de siste ukene også.

  • Like 1
  • Thanks 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Presis det samme har jeg også tenkt på og spurt om også, tidligere. Rent bortsett fra helsrisikoen, så skjønner jeg helt ærlig ikke poenget?

Du får kanskje vite at tispa bærer 5 hvalper. Jaha og hva så? Hvalpene kan dø i livmora, under fødsel og etter fødsel, så hva gjør man egentlig med kunnskapen om hvor mange hvalper det er i livmora på et gitt tidspunkt? 

Endret av QUEST
  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, CrazyTerrierLady skrev:

Jeg har inntrykk av at noen tenker på komplikasjoner. Å vite hvor mange som skal ut kan være greit i det henseende. Andre gjør det kanskje fordi det er mange andre som gjør det og fordi de er nysgjerrige.

Samme artikkel sier at ingen røntgenundersøkelser normalt overskrider det man anser som maks-grensen og at faren er størst tidlig i svangerskapet. Hunder og mennesker er forskjellige, så valper kan være mer sårbare selv så langt ut i svangerskapet. Hvilke negative effekter og i hvilken grad strålingen kan påvirke valpene har jo noe å si for om det er verdt å ta den risikoen eller ei.

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

De eneste gangene jeg har røntget, har vært under selve fødselen pga komplikasjoner, eller s har tanken aldri streifet meg. En del av spenningen ved en valping er jo å se hvor mange som kommer, og man merker jo om tispen er tom eller ei. Og å utsette valpene for stråling mens de ennå har et par uke å utvikle seg på, ville jeg ikke gjort uten at jeg var pokka nødt.

  • Like 1
  • Thanks 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
39 minutes ago, Pringlen said:

Ja, man tenker på risiko. Jeg har aldri opplevd å ikke merke om det er tomt eller ei, men det kan jo hende at det forekommer.

Nei, det er akurat det: vet man noe som helst om stråling kan påvirke valpene eller ei? 

Jeg har aldri vært med på fødsel så hva man merker og ikke aner jeg ikke. :P Har bare fått det fortalt og det virket for så vidt fornuftig om noe først skulle gå galt. 

Røntgenstråling innebærer risiko. Etter litt kjapp lesing virker det som at faren for fosterskader ved stråling er størst i periodene der organer og sentralnervesystemet dannes, mens risikoen for å utvikle kreft senere i livet er ukjent. Det er fastsatte doser stråling som er forbundet med misdannelser, mens man ikke vet hvor høy eller lav dose som kan forårsake kreft. De fleste undersøkelsene, avhengig av utstyr og andre faktorer, er som sagt langt under det man regner som skadelig for menneskefostre. Forekomsten av misdannelser og kreft hos eksponerte fostre innenfor grenseverdiene vs. fostre som ikke har blitt eksponerte,  er også nesten forsvinnende lav.
Bekken- og abdomenundersøkelse er det som gir høyest eksponering, opp mot i underkant av grenseverdien for det som kan være skadelig. Spørsmålet er da om hunder er mer sårbare for strålingen, er de det kan det være potensielt mer uheldig enn det mange tror å ta røntgenbilder av tispene sine. Er de ikke, er det svært lav risiko forbundet med det.

Vi har noen medlemmer her som sikkert sitter på mer og mer oppdatert kunnskap om røntgenstråling generelt enn det jeg har med min bakgrunn. :)

Edit; Det jeg skriver er basert på undersøkelser av mennesker, ikke andre dyr.

Endret av CrazyTerrierLady
  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når man tar røntgen for å se på antall valper, så er valpenes utvikling så å si ferdig, de skal bare vokse i størrelse, og risikoen for ev. fosterskade er svært lav. Stråledosen på hver valp vil være langt lavere enn terskelverdien man normalt sett antar at kan medføre skade på et slikt tidspunkt. Å ta røntgen tidlig i drektigheten (av en annen årsak) vil jeg derimot ikke anbefale, men mindre det er høyest nødvendig.

Disse linkene gjelder mennesker, men er nok også høyst relevante for dyr også:

https://nhi.no/familie/graviditet/svangerskap-og-fodsel/sykdommer/undersokelser/rontgenstraling-under-graviditet/

https://www.nrpa.no/dav/8d99724e84.pdf

Den eneste grunnen til at jeg ev. ville ha droppet røntgen av drektig tispe, er om tispa blir veldig stresset av å være hos veterinæren eller om det for tiden er stort smittepress (kennelhoste, nesemidd, mage-tarm-sjauer ol.). DET er en langt større risiko for ei drektig tispe en å ta et par røntgenbilder.

Det er ingen nødvendighet å ta røntgenbilde, men om man f. eks mistenker at tispa kan ha bare én eller to valper, kan det være greit å få avkreftet/bekreftet dette, i tilfelle det blir nødvendig med veterinærbistand.

  • Like 3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Altså, tror du en hund som henger i buksebeinet ikke aktivt eller med intensjon biter i mennesker? Det er jo det den gjør.. Og henger den fast så snakker man faktisk ikke om et usikkert glefs for å skape avstand heller, men ganske mye mer alvorlig enn det. Eller tror du en 8 år gammel hund i en slik setting hvor den åpenbart var berørt tenkte at den bare skulle leke litt med buksebeinet på denne mannen og veldig forsiktig og med intensjon kun gikk etter buksa? Nei, vet du hva, at en hund på hva da, 40-50kg hopper på en barnevogn som kanskje har en relativt nyfødt og sårbar baby i seg, det er farlig. Og det er vell nesten mer flaks om vogna ikke velter enn uflaks om den gjør det. Spesielt om det kommer overraskende på og den som triller ikke er forberedt på det. Hund er noe man har på eget ansvar og noe som ikke er nødvendig å ha. Og at man ikke skal være nødt til å finne seg i hva som helst fra andre folk sine hunder som er ute av kontroll har jeg ingen problem med å synes at er greit, selv ikke når det ikke handler om alvorlige bitt eller slike ting.. Strengt tatt er det ikke så forferdelig vanskelig å få til heller, men det krever at man er sitt ansvar bevist og er nøye og har gode rutiner på sikring osv. MEN, som sagt så synes jeg ikke en uheldig episode med en glad hund skal være avlivingsgrunnlag, spesielt ikke om det faktisk gikk bra. Men så er vell heller ikke det tilfellet, så jeg skjønner ikke hvorfor man drar diskusjonen dit eller tenker at det er et problem? Finnes det en eneste sak i hele Norge hvor noen hund er dømt til avliving pga å ha hoppet på noen i glede(eller på en barnevogn for den del, eller noe lignende) en gang? Det har ikke jeg hørt om iallefall. Og det er klart utfallet er minst like viktig som intensjonen. Om folk kan bli skadet og/eller skremt så spiller det faktisk liten rolle om hunden mente det slik altså.. For de involverte. Også er er det jo noe med de sakene der det har vært gjentagelse iallefall, da har man jo åpenbart en eier som ikke kan ta godt nok ansvar for hunden og forhindre at slikt skjer og da skjønner jeg at det kommer konsekvenser. Det er ikke retten sin feil, det er faktisk eierne sin feil. Synd at det går utover hunden, men sånn er det. I hvilke andre saker er ekspertuttalelser osv mer viktig enn faktisk hendelsesforløp i den faktiske saken ifht dom osv? Omplassering kan jo selvsagt være et alternativ at man er mer åpen for(om det nå er vanskelig å få til i dagens praksis), men hvem tror du er egnet til å ta over slike hunder? Og av de som er egnet, hvem tror du har lyst? Og hvem skal ta ansvaret med å omplassere og sile ut alle interesserte og finne den rette? Hvem skal ta ansvaret om hunden da havner hos noen som ikke greier å håndtere den og uhell skjer igjen? Det er ikke enkelt å omplassere slike, ihvertfall ikke til en egnet eier. Og det er ikke lett å sile ut de få som kanskje både kan og vil. Det er så mange som er flinke til å snakke for seg og som kan fremstå som flinke og erfarne og dugelige som på ingen måte er egnet til å ha det ansvaret i praksis. Det kan til og med være folk som er erfarne med hund og som kanskje har både referanser og litt av hvert, men jaggu er ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn. Eller ihvertfall ikke noe bevis på at de kan håndtere utfordrende hunder. Jeg har som sagt hatt et par stk og selv om jeg kjenner mange erfarne hundefolk så er det ikke mange jeg hadde etterlatt de hos. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt virkelig overrasket over folk som jeg tenker kan hund, kan ta beskjeder, burde greie dette osv hvor ting bare går skeis etter sekunder eller minutter fordi de ikke engang kan ta enkle beskjeder eller ta meg seriøst når jeg sier hvordan hunden er. Og ikke bare fordi de ikke er redd og velger å ignorere det jeg sier, det er nå isåfall deres eget problem i første omgang, men når de da får en reaksjon som de både burde skjønt selv og i tillegg allerede er advart om, så blir det jo helt sjokkskadet og skjønner ingenting. Jeg personlig har ikke noe problem med at folk har hverken viltre hunder, svære hunder, sinte hunder eller noe som helst så lenge de evner å ta være på det. Dog vet jeg hvor stort ansvar det kan være og jeg vet hvor mange som ikke er det ansvaret bevist eller forberedt på eller evner å håndtere det i praksis. Også blant erfarne hundefolk. Så da lurer jeg veldig på hvordan man skal kunne løse slike saker på en god måte uten å avlive? Det er kanskje en ting i lovteksten jeg reagerer på, og det er den biten der det står at man i verste fall kan få bikkja avlive for å utagere, selv om hunden er godt sikret og aldri får til å komme bort til hverken hunder eller folk og det er så hensynsfullt som mulig(typ at hunden er hanket inn i kort line ved fører og ikke henger ytterst i 3 meter line og løper frem og tilbake og glefser rett rundt bena på folk liksom, og at man gir plass i den grad det er mulig osv). Både fordi hunden blir passet på, fordi utagering er veldig vanlig så det kan jo fort bety problemer for mange, om det skulle begynne å bli slått ned på, og fordi det på ingen måte sier noe som helst om hva hunden hadde gjort om den kom seg løs eller hvorfor den utagerer(stress/glede/usikkerhet/forventning). Jeg kan selvsagt forstå at det kan oppleves ubehagelig for folk, og det kan jeg til en viss grad være enig i at det er kanskje ikke noe man skal godta på bekostning av andre mennesker, dog kan jo dette være hunder som ikke en gang hadde gått i nærheten av folk om de hadde kommet seg løs og slik sett aldri vært noen fare for å hverken skremme eller skade noen (ved uhell eller i glede eller sinne eller noe som helst). Men samtidig så ser jeg faktisk ikke for meg at det er en reell bekymring at en hund blir avlivet for å ha utagert på noen i bånd èn gang der fører av hunden hadde god fysisk kontroll og var så hensynsfull som mulig i situasjonen. Og jeg må jo bare si at jeg selv har flere ganger kjent på følelsen når folk kommer med svære brølende bikkjer og åpenbart ikke har stålkontroll(fysisk). Og det er ubehagelig. Veldig. Nå har jeg vell mer enn en gang opplevd at folk ikke greier å holde bikkja også, da blir det fort enda mer ubehagelig.. Jeg kjenner at jeg egentlig synes det er helt greit om det blir noen ferre slike igrunn.
    • Det står i dommen at omplassering ble drøftet . Jeg har ærligtalt ikke lest så mange dommer  så jeg har ingen formening om hvor mye man klarer å ta stilling til utifra det som står og uten å vite noe om hendelsesforløpet og de innvolverte..
    • Når jeg var sikker på at min ikke måtte ut så tidlig lenger, så begynte jeg bevisst å stå opp bare når hun var rolig og lå og sov/slappet av. Det skjedde ingenting annet enn at jeg snudde meg og sov videre hvis hun bjeffet eller gjorde andre sprell. Da gikk det ganske fort så skjønte hun at det lønte seg å sove til jeg bestemte at vi skulle stå opp.
    • Jeg bruker ikke truse på min, og jeg kan telle på en hånd de bloddråpene jeg finner etter henne når hun har løpetid. Hun er veldig ivrig på å holde både seg selv om omgivelsene rene, så akkurat det med blod har vært null problem, selv med stoffsofa. Merker ikke så mye på atferd heller, annet enn at hun markerer hver femte meter ute. Men det gjør jo hannhunder hele tiden 
    • Ja, det ble vel forsåvidt nevnt at det ble drøftet i tidligere rettsinstanser. I Høyesterettsdommen sies det vel bare summarisk at hunden er så farlig at det ikke er et alternativ. Så det er jo der skoen trykker uansett ... om hunden er farlig eller ikke. Og det er der jeg ikke klarer å kjøpe rettsvesenets begrunnelse sånn uten videre.  Jeg husker jeg leste litt blogger og diskusjonsforum og slikt i den saken for en tid tilbake. Det var helt klart noen røde flagg som dukket opp angående personen, hans hundehold osv. Så jeg aner ikke om Bob er farlig eller ikke. Problemet mitt er at når jeg leser høyesterettsdommen, isolert sett, så klarer jeg ikke å lese at Bob er farlig. Jeg leser bare at noen politimenn mente det var snakk om «angrep» uten noen som helst begrunnelse (kroppsspråk, lyder, flekking av tenner?) og at en skramme ble sett på som vesentlig skade. Og at alle andre eksperter nærmest summarisk blir avvist. Det skremmer meg at det blir tatt så lett på siden dommen blir stående til etterfølgelse. Så kanskje ble Bob «rettferdig» dømt, sånn litt på slump, men dommen åpner for at mange andre hunder kan bli urettferdig dømt.
  • Nylig opprettede emner

×