Gå til innhold
Hundesonen.no

Stress hos gjeterhunder?

Recommended Posts

Kom over et innlegg på en sheltiegruppe der ei spurte om det stemte at rasen kunne være plaget med stress etter noen hadde nevnt det da hun sa at hun var interessert i rasen. Alle svarer at "nei, de stresser absolutt ikke og de er supre hunder på alle måter jeg har x antall av dem nå og elsker rasen".

Da lurer jeg på, hva legger dere i begrepet "stress" hos en hund?

Jeg bor jo sammen med en sheltie nå og jeg vil absolutt si han stresser mye i forhold til whippeten min. Men det forventer jeg også i en gjeterrase, det er jo nettopp stress som gjør de så lettlærte og arbeidsvillige trodde jeg? Stress kan i mitt hode være både positivt og negativt, men jeg vil absolutt si at shetland sheepdog og andre gjeterraser har en god dose av det? Han vi har i hus er superherlig og jobber jo gjerne gratis fordi han digger det, men det betyr også at han kaver en del og det skal virkelig ingen ting til før han girer seg opp. Oppfatter han som litt "nevrotisk" (ikke problematisk på noen måte, men en sånn type væremåte) og nettopp stressa på det at han skal gjøre oppgaver og få til alt riktig hele tida, men det er jo nettopp det man gjerne ønsker seg i en sånn rase. Personlig ville jeg definitivt sagt sheltie og gjeterrasene generelt er stressa, men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Hva mener dere?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Lerkefuglen skrev:

Kom over et innlegg på en sheltiegruppe der ei spurte om det stemte at rasen kunne være plaget med stress etter noen hadde nevnt det da hun sa at hun var interessert i rasen. Alle svarer at "nei, de stresser absolutt ikke og de er supre hunder på alle måter jeg har x antall av dem nå og elsker rasen".

Da lurer jeg på, hva legger dere i begrepet "stress" hos en hund?

Jeg bor jo sammen med en sheltie nå og jeg vil absolutt si han stresser mye i forhold til whippeten min. Men det forventer jeg også i en gjeterrase, det er jo nettopp stress som gjør de så lettlærte og arbeidsvillige trodde jeg? Stress kan i mitt hode være både positivt og negativt, men jeg vil absolutt si at shetland sheepdog og andre gjeterraser har en god dose av det? Han vi har i hus er superherlig og jobber jo gjerne gratis fordi han digger det, men det betyr også at han kaver en del og det skal virkelig ingen ting til før han girer seg opp. Oppfatter han som litt "nevrotisk" (ikke problematisk på noen måte, men en sånn type væremåte) og nettopp stressa på det at han skal gjøre oppgaver og få til alt riktig hele tida, men det er jo nettopp det man gjerne ønsker seg i en sånn rase. Personlig ville jeg definitivt sagt sheltie og gjeterrasene generelt er stressa, men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Hva mener dere?

Dette er litt interessant ikke minst fordi du har whippet.. Jeg registrerer at endel whippeteiere ønsker mer 'arbeidsglede/iver' rasen.. Hvilket jeg er svært uenig i. Nettopp av den grunn at denslags får man som regel ikke 'gratis' . Det følger med ting på kjøpet som for meg er fullstendig feil i whippet.  Rasen ( som jeg kjenner den) skal være laidback og rolig innendørs, forutsatt at hunden får springe av seg ute selvfølgelig. Det skal ikke være en rase som er ivrig på å please eieren/'jobbe for eieren' som jo gjeterhundene jo gjerne er. Dessverre har det skjedd en endring i så måte i rasen og med fortsatt økende popularitet ,må man nok ikke forvente noen 'forbedring' heller...:hmm:

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest
20 minutes ago, Lerkefuglen said:

Kom over et innlegg på en sheltiegruppe der ei spurte om det stemte at rasen kunne være plaget med stress etter noen hadde nevnt det da hun sa at hun var interessert i rasen. Alle svarer at "nei, de stresser absolutt ikke og de er supre hunder på alle måter jeg har x antall av dem nå og elsker rasen".

Da lurer jeg på, hva legger dere i begrepet "stress" hos en hund?

Jeg bor jo sammen med en sheltie nå og jeg vil absolutt si han stresser mye i forhold til whippeten min. Men det forventer jeg også i en gjeterrase, det er jo nettopp stress som gjør de så lettlærte og arbeidsvillige trodde jeg? Stress kan i mitt hode være både positivt og negativt, men jeg vil absolutt si at shetland sheepdog og andre gjeterraser har en god dose av det? Han vi har i hus er superherlig og jobber jo gjerne gratis fordi han digger det, men det betyr også at han kaver en del og det skal virkelig ingen ting til før han girer seg opp. Oppfatter han som litt "nevrotisk" (ikke problematisk på noen måte, men en sånn type væremåte) og nettopp stressa på det at han skal gjøre oppgaver og få til alt riktig hele tida, men det er jo nettopp det man gjerne ønsker seg i en sånn rase. Personlig ville jeg definitivt sagt sheltie og gjeterrasene generelt er stressa, men ikke nødvendigvis på en dårlig måte. Hva mener dere?

Min opplevelse med collie, som jeg har hatt, er at en del blander sammen "drift" og "stress". Dvs de tror de avler på driftige hunder når de egentlig avler på stressa hunder. 
Slik som stress vanligvis defineres av "folk flest" så syns jeg at høyt stress er negativt hos hunder. Jeg mener at en hund som er godt sammenskrudd i hodet, med gode gener, som er miljøsterk og robust, kan ligge høyt i drift, høyt i energi, og likevel ikke være stressa. Jeg har en slik gjeter nå - hun er veldig energisk og driftig, elsker å jobbe/trene og løse oppgaver men det finnes ikke stress i henne. Hun jobber intenst uten at det koker over i hodet hennes, og kan holde koken lenge. EN stressa hund blir fort sliten, og vil da eskalere ytterligere i stress. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

i mitt hode er stress negativt,  har ikke noe med driv, arbeidskapasitet eller energinivå å gjøre,  men stress. Det er feks stor forskjell på væremåte til malamutene jeg hadde og mallen /hollenderne jeg har hatt.  Inne feks så er de alle rolige,  men malamutene sov tungt,  og der lå de.  Man trampet over dem uten at de leet på et øre.  Hollenderne og mallen fotfølger meg overalt, om de får lov, selv når de er skikkelig slitne. Men de stresser ikke. Er de trøtte og slitne så kommer de tuslende etter og flater ut igjen på gulvet når vi har kommet inn i det andre rommet uten noe mer om og men. De skrur seg fort på,  og de kan for all del stresse og i noen situasjoner,  men stort sett er det kontrollert og greit selv om de er intense.  Med unntak selvsagt.  Noen avler på stress og tror det er driv, og ender med hunder som ikke har bakkekontakt hverken på trening eller hjemme i flere år før man får litt kontroll på kaoset. 

  • Like 6

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
On 11.3.2018 at 12:26 AM, Lerkefuglen said:

Da lurer jeg på, hva legger dere i begrepet "stress" hos en hund?

Vel, først vil jeg si hva jeg tenker det ikke nødvendigvis er: Iver, arbeidslyst, virrete, full fart, hoppende (hilsing), dra i båndet, nysgjerrighet, masse energi (legger seg ikke ned sånn uten videre på tur, feks) ... Har et inntrykk av mange som uttaler seg om enkelte raser tolker slikt som stress, mens det vel heller er slik at det er han/hun som blir stressa av slike hunder :D

Jeg skal utbodere litt hva jeg mener, for det ble nok litt enkelt. Stress er ikke nødvendigvis noe negativt. Man snakke om positivt og negativt stress. Positivt stress er noe som styrker, negativt er noe som skader. Enten vi snakker om påvirkning på muskler og ledd, eller som her, psykisk påvirkning. En hund kan bli veldig «høy» på noe den liker å gjøre, og det er en slags stressreaksjon. Det er imidlertid positivt stress så lenge hunden er skrudd slik sammen at den klarer å koble av når det er nok eller når påvirkningen er over (om det er lek, trening, tur eller hva det måtte være). Og da minst like viktig at eieren ser at nok er nok og legger til rette for at hunden får koblet av. Hvis du har trent to timer agility en ettermiddag, og hunden peser resten av kvelden og ikke finner ro - da er der for mye. Gjenta dagen etterpå, og så enda en dag så går det som kunne vært en positiv greie over i noe negativt. Negativt stress. Hunden går konstant med stresshormoner i kroppen og det er skadelig både for kropp og psyke.

Det siste poenget tror jeg relativt ofte (hvor ofte vet jeg ikke, eller hva som er vanligst av for mye eller for lite stimuli) er vel så stort problem for hunder med mye motor, enn det at de får for lite aktivitet. Det at eierne ikke setter begrensninger. Enten fordi de er totalt uvitende, fordi de er feilinformerte (hunden er rastløs, du har en høyenergihund ... pøs på med mer aktivitet) eller fordi egne ambisjoner setter skylappene på for hundens behov (mange hunder med mye motor sier ikke stopp selv, de jobber til de stuper, men signalene er der).

Positivt stress kan også være opplevelser som er negative i utgangspunktet. Er hunden skeptisk til noe feks, så vil det å utsette den for slikt gjennom forsiktig tilvenning gjøre hunden sterkere. Går man for raskt fram vil det bli negativt stress, en nedbryting og i beste fall må man kanskje gå tilbake til start. Alene-hjemmetrening er et eksempel på noe slik. Holder man seg innenfor rammene av hundens tåleevne (positivt stress) så trener man opp hunden til å tåle mer av det samme. Overdriver man (for lenge, for raskt) så skaper man negativt stress og man kan i verste fall skape en seperasjonsangst som man aldri får bukt med.

Poenget mitt er at hvis en høyenergihund er ... ja ... høyenergisk ... så er den det fordi den er en høyenergihund. Ikke fordi den er stressa. Om hunden ikke er skrudd riktig sammen (uten avknapp) eller om eier ikke setter begrensninger, så kan det føre til at det går over i negativt stress, en skadelig stressrespons, og det er først da jeg vil kalle en hund for stressa. Så kan selvsagt slikt negativt stress føre til adferd som minner om det en høyenergihund gjør, men det er en forskjell: Den er kanskje mer rastløs enn full av energi, mer på vakt enn nysgjerrig - det kan se likt ut, men det er forskjellige ting. Så det gjelder å holde tunga rett i munnen.

 

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
På ‎11‎.‎03‎.‎2018 at 1:09 AM, enna skrev:

Min opplevelse med collie, som jeg har hatt, er at en del blander sammen "drift" og "stress". Dvs de tror de avler på driftige hunder når de egentlig avler på stressa hunder. 
Slik som stress vanligvis defineres av "folk flest" så syns jeg at høyt stress er negativt hos hunder. Jeg mener at en hund som er godt sammenskrudd i hodet, med gode gener, som er miljøsterk og robust, kan ligge høyt i drift, høyt i energi, og likevel ikke være stressa. Jeg har en slik gjeter nå - hun er veldig energisk og driftig, elsker å jobbe/trene og løse oppgaver men det finnes ikke stress i henne. Hun jobber intenst uten at det koker over i hodet hennes, og kan holde koken lenge. EN stressa hund blir fort sliten, og vil da eskalere ytterligere i stress. 

Dette.

Jeg har en som jeg vil kalle lettstressa. Han koker fryktelig lett over, ikke bare under arbeid, men også hverdagslige ting. Og samme hører jeg "Jeg synes bare det er gøy med hund som det er ekstra driv i", og det er jeg enig i, men driv er ikke det samme som stress, noe noen oppdrettere tydeligvis ikke ser.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Helsedirektoratet beskriver stress på følgende måte:
«Stress kan defineres som en tilstand av økt psykologisk, fysiologisk og atferdsmessig beredskap. En stressreaksjon er en normal reaksjon og betraktes ikke som farlig, men snarere nødvendig. Fysisk aktivitet aktiverer stressfysiologiske systemer på liknende måte som psykologisk stresseksponering.»

 

Stress er altså ikke nødvendigvis noe negativt, tvert om kan det argumenteres for at raser med stor arbeidslyst antagelig har en høyere andel (positivt) stress og at det trolig også er avgjørende for deres arbeidskapasitet.

Hvordan en hund takler stress henger sammen med hundens evne til avreagering og hundens generelle mentalitet. Periodisk høyt stress er ikke noe problem dersom hunden avreagerer kjapt og ikke blir værende i langvarig stress. For høyt periodisk stressnivå er heller ikke bra dersom det blir så høyt at positivt stress bikker over i negativt stress og hunden ikke lenger klarer å være fokusert på arbeidsoppgaven.

Om en hund er lett å gire opp i aktivitet, men faller til ro med en gang aktiviteten opphører, så ville jeg sakt at hunden var lettstresset, med god avreagering. Om hunden derimot ikke faller tilbake i ro etter en periode med høyt stress er det problematisk, da er hunden i konstant høyt stress, som åpenbart ikke er bra. 

Dette ser jeg på lure coursing banen. Myndene er i svært høyt (positivt) stress før de skal løpe, med absolutt fokus på arbeidsoppgaven. Med en gang løpet er ferdig og de er vekke fra banen er de like rolige som før. 

Slik jeg ser det går det på definisjoner og hvordan man velger å definere stress. Jeg tenker ikke på stress som noe utelukkende negativt. Ser likevel at det kan være mer ryddig eller enklere å betegne negativt stress som stress og betegne positivt stress ved andre begreper slik som er gjort i denne tråden. 

Endret av Elisabeth00
  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

I stallen der jeg har hest, leier AG klubben ridehallen innimellom (stall og hall i samme eh hall). En del av gjeterhundene der bjeffer noe inst inni granskauen, både under hvile, og spesielt når de jobber. Jeg personlig kan ikke fatte å begripe hvordan eiere orker å ha det sånn på trening. Og det lyser jo stress av flere av hundene. 
Stress og iver/arbeidsglede er to vidt forskjellige ting i min verden, hvertfall. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg skiller også mellom sunt og usunt stress. Og veldig mye av det jeg f.eks. ser rundt agilitybanen vil jeg kalle usunt stress. Odin har mye usunt stress. Men en hund som er i høygir når den jobber har stress i kroppen (ikke det samme som driv mener jeg) uten at det er usunt, så lenge den klarer å koble ut etterpå, som beskrevet lengre opp her.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest atiram

tenker stress kommer av at de ikke blir brukt til den jobben de er avlet frem for å gjøre.
får du f.eks en bc og har den kun i en leilighet med minimalt med lufting, så må du ikke bli overrasket om den stresser. jeg vet om minst en person som doper hunden med beroligende fordi den er i akkurat slik som ovennevnt situasjon.
personen har hatt samme livsstil hele livet, men en bc, det skulle h*n ha.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Altså, tror du en hund som henger i buksebeinet ikke aktivt eller med intensjon biter i mennesker? Det er jo det den gjør.. Og henger den fast så snakker man faktisk ikke om et usikkert glefs for å skape avstand heller, men ganske mye mer alvorlig enn det. Eller tror du en 8 år gammel hund i en slik setting hvor den åpenbart var berørt tenkte at den bare skulle leke litt med buksebeinet på denne mannen og veldig forsiktig og med intensjon kun gikk etter buksa? Nei, vet du hva, at en hund på hva da, 40-50kg hopper på en barnevogn som kanskje har en relativt nyfødt og sårbar baby i seg, det er farlig. Og det er vell nesten mer flaks om vogna ikke velter enn uflaks om den gjør det. Spesielt om det kommer overraskende på og den som triller ikke er forberedt på det. Hund er noe man har på eget ansvar og noe som ikke er nødvendig å ha. Og at man ikke skal være nødt til å finne seg i hva som helst fra andre folk sine hunder som er ute av kontroll har jeg ingen problem med å synes at er greit, selv ikke når det ikke handler om alvorlige bitt eller slike ting.. Strengt tatt er det ikke så forferdelig vanskelig å få til heller, men det krever at man er sitt ansvar bevist og er nøye og har gode rutiner på sikring osv. MEN, som sagt så synes jeg ikke en uheldig episode med en glad hund skal være avlivingsgrunnlag, spesielt ikke om det faktisk gikk bra. Men så er vell heller ikke det tilfellet, så jeg skjønner ikke hvorfor man drar diskusjonen dit eller tenker at det er et problem? Finnes det en eneste sak i hele Norge hvor noen hund er dømt til avliving pga å ha hoppet på noen i glede(eller på en barnevogn for den del, eller noe lignende) en gang? Det har ikke jeg hørt om iallefall. Og det er klart utfallet er minst like viktig som intensjonen. Om folk kan bli skadet og/eller skremt så spiller det faktisk liten rolle om hunden mente det slik altså.. For de involverte. Også er er det jo noe med de sakene der det har vært gjentagelse iallefall, da har man jo åpenbart en eier som ikke kan ta godt nok ansvar for hunden og forhindre at slikt skjer og da skjønner jeg at det kommer konsekvenser. Det er ikke retten sin feil, det er faktisk eierne sin feil. Synd at det går utover hunden, men sånn er det. I hvilke andre saker er ekspertuttalelser osv mer viktig enn faktisk hendelsesforløp i den faktiske saken ifht dom osv? Omplassering kan jo selvsagt være et alternativ at man er mer åpen for(om det nå er vanskelig å få til i dagens praksis), men hvem tror du er egnet til å ta over slike hunder? Og av de som er egnet, hvem tror du har lyst? Og hvem skal ta ansvaret med å omplassere og sile ut alle interesserte og finne den rette? Hvem skal ta ansvaret om hunden da havner hos noen som ikke greier å håndtere den og uhell skjer igjen? Det er ikke enkelt å omplassere slike, ihvertfall ikke til en egnet eier. Og det er ikke lett å sile ut de få som kanskje både kan og vil. Det er så mange som er flinke til å snakke for seg og som kan fremstå som flinke og erfarne og dugelige som på ingen måte er egnet til å ha det ansvaret i praksis. Det kan til og med være folk som er erfarne med hund og som kanskje har både referanser og litt av hvert, men jaggu er ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn. Eller ihvertfall ikke noe bevis på at de kan håndtere utfordrende hunder. Jeg har som sagt hatt et par stk og selv om jeg kjenner mange erfarne hundefolk så er det ikke mange jeg hadde etterlatt de hos. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt virkelig overrasket over folk som jeg tenker kan hund, kan ta beskjeder, burde greie dette osv hvor ting bare går skeis etter sekunder eller minutter fordi de ikke engang kan ta enkle beskjeder eller ta meg seriøst når jeg sier hvordan hunden er. Og ikke bare fordi de ikke er redd og velger å ignorere det jeg sier, det er nå isåfall deres eget problem i første omgang, men når de da får en reaksjon som de både burde skjønt selv og i tillegg allerede er advart om, så blir det jo helt sjokkskadet og skjønner ingenting. Jeg personlig har ikke noe problem med at folk har hverken viltre hunder, svære hunder, sinte hunder eller noe som helst så lenge de evner å ta være på det. Dog vet jeg hvor stort ansvar det kan være og jeg vet hvor mange som ikke er det ansvaret bevist eller forberedt på eller evner å håndtere det i praksis. Også blant erfarne hundefolk. Så da lurer jeg veldig på hvordan man skal kunne løse slike saker på en god måte uten å avlive? Det er kanskje en ting i lovteksten jeg reagerer på, og det er den biten der det står at man i verste fall kan få bikkja avlive for å utagere, selv om hunden er godt sikret og aldri får til å komme bort til hverken hunder eller folk og det er så hensynsfullt som mulig(typ at hunden er hanket inn i kort line ved fører og ikke henger ytterst i 3 meter line og løper frem og tilbake og glefser rett rundt bena på folk liksom, og at man gir plass i den grad det er mulig osv). Både fordi hunden blir passet på, fordi utagering er veldig vanlig så det kan jo fort bety problemer for mange, om det skulle begynne å bli slått ned på, og fordi det på ingen måte sier noe som helst om hva hunden hadde gjort om den kom seg løs eller hvorfor den utagerer(stress/glede/usikkerhet/forventning). Jeg kan selvsagt forstå at det kan oppleves ubehagelig for folk, og det kan jeg til en viss grad være enig i at det er kanskje ikke noe man skal godta på bekostning av andre mennesker, dog kan jo dette være hunder som ikke en gang hadde gått i nærheten av folk om de hadde kommet seg løs og slik sett aldri vært noen fare for å hverken skremme eller skade noen (ved uhell eller i glede eller sinne eller noe som helst). Men samtidig så ser jeg faktisk ikke for meg at det er en reell bekymring at en hund blir avlivet for å ha utagert på noen i bånd èn gang der fører av hunden hadde god fysisk kontroll og var så hensynsfull som mulig i situasjonen. Og jeg må jo bare si at jeg selv har flere ganger kjent på følelsen når folk kommer med svære brølende bikkjer og åpenbart ikke har stålkontroll(fysisk). Og det er ubehagelig. Veldig. Nå har jeg vell mer enn en gang opplevd at folk ikke greier å holde bikkja også, da blir det fort enda mer ubehagelig.. Jeg kjenner at jeg egentlig synes det er helt greit om det blir noen ferre slike igrunn.
    • Det står i dommen at omplassering ble drøftet . Jeg har ærligtalt ikke lest så mange dommer  så jeg har ingen formening om hvor mye man klarer å ta stilling til utifra det som står og uten å vite noe om hendelsesforløpet og de innvolverte..
    • Når jeg var sikker på at min ikke måtte ut så tidlig lenger, så begynte jeg bevisst å stå opp bare når hun var rolig og lå og sov/slappet av. Det skjedde ingenting annet enn at jeg snudde meg og sov videre hvis hun bjeffet eller gjorde andre sprell. Da gikk det ganske fort så skjønte hun at det lønte seg å sove til jeg bestemte at vi skulle stå opp.
    • Jeg bruker ikke truse på min, og jeg kan telle på en hånd de bloddråpene jeg finner etter henne når hun har løpetid. Hun er veldig ivrig på å holde både seg selv om omgivelsene rene, så akkurat det med blod har vært null problem, selv med stoffsofa. Merker ikke så mye på atferd heller, annet enn at hun markerer hver femte meter ute. Men det gjør jo hannhunder hele tiden 
    • Ja, det ble vel forsåvidt nevnt at det ble drøftet i tidligere rettsinstanser. I Høyesterettsdommen sies det vel bare summarisk at hunden er så farlig at det ikke er et alternativ. Så det er jo der skoen trykker uansett ... om hunden er farlig eller ikke. Og det er der jeg ikke klarer å kjøpe rettsvesenets begrunnelse sånn uten videre.  Jeg husker jeg leste litt blogger og diskusjonsforum og slikt i den saken for en tid tilbake. Det var helt klart noen røde flagg som dukket opp angående personen, hans hundehold osv. Så jeg aner ikke om Bob er farlig eller ikke. Problemet mitt er at når jeg leser høyesterettsdommen, isolert sett, så klarer jeg ikke å lese at Bob er farlig. Jeg leser bare at noen politimenn mente det var snakk om «angrep» uten noen som helst begrunnelse (kroppsspråk, lyder, flekking av tenner?) og at en skramme ble sett på som vesentlig skade. Og at alle andre eksperter nærmest summarisk blir avvist. Det skremmer meg at det blir tatt så lett på siden dommen blir stående til etterfølgelse. Så kanskje ble Bob «rettferdig» dømt, sånn litt på slump, men dommen åpner for at mange andre hunder kan bli urettferdig dømt.
  • Nylig opprettede emner

×