Gå til innhold
Hundesonen.no

"Tispen har godt av å ha et kull"


Sona
 Share

Recommended Posts

Virker som folk rundt omkring har en oppfatning om at tispen har fysisk og psykisk "godt av" å formere seg. Er vel mange seiglivede myter rundt dette, er det noen som kan fortelle hvorfor de ikke stemmer? :) Vet at tispen ikke "lengter etter å bli mor" og at det å få et kull overhodet ikke vil hjelpe mot innbilt svangerskap dersom tispen er plaget av dette. Kom over en påstand om at tisper som er avlet på sjeldnere får livmorbetennelse eller jursvulster, at å få et kull gir lavere risiko for og forebygger disse tilstandene. Slik at hensyn til tispens beste er et argument for å avle på henne (gitt at det ikke er store argumenter mot å avle på nettopp henne). Er det noe i dette? Jeg klarer ikke finne noen studier på det. Men å gå drektig og få valper er jo ikke risikofritt heller.

 

(Temaet har sikkert vært oppe her før, jeg er bare dårlig til å søke så har ikke funnet noen gamle tråder om dette:lol: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant nylig et gammelt hefte fra NKK om avl, hvor de tar for seg noen myter, blant annet denne. De argumenterer med at i en vill flokk er det bare alfatispen som vil få valper, de andre er klare til å ta seg av valpene om noe skulle skje med tispa. Nå er det vel en del nyere forskning på dette, så jeg er ikke sikker på om det fortsatt gjelder.

Dette med at tisper som sliter med innbilt blir bedre etter kull blir også avvist og påpekt at det kan bli verre.

Men spent på å høre mer hva folk kan si om dette. Har et potensielt planlagt kull i familien som jeg ikke er så begeistret for...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Krutsi said:

Og så har man godt drevne oppdrettere og utdannet ekstriørdommere som anbefaler at noen hunder må ha et kull før de har utviklet seg godt nok.. 

jeg lurer dog på hva som hadde skjedd med hunden hvis den fikk bli feks 4-5 år før et kull.. 

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

På mennesker finnes det vel forskning som tyder på at å gjennomgå svangerskap tidlig kan minske risikoen for brystkreft, men at dersom svulster allerede eksisterer vil svangerskap kunne virke vekstfremmende. Så vil man overføre dette til hund (det bør man vel egentlig ikke?) er det kanskje gunstigere for jursvulstforebygging å ha kull i ung alder enn å vente til tispen er godt voksen og kan ha begynnende jurkreft (vet ikke hvor tidlig dette pleier å oppstå?). Av sånn ca. alle andre grunner jeg kan tenke meg er det vel lurere å vente til hunden er godt voksen og ferdig i kropp og sjel? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Krutsi skrev:

Og så har man godt drevne oppdrettere og utdannet ekstriørdommere som anbefaler at noen hunder må ha et kull før de har utviklet seg godt nok.. 

Også glemmer de at det finnes hannhunder... skulle de også hatt et kull for å bli "ferdig" i kroppen liksom? :lol: 

6 minutter siden, Krutsi skrev:

jeg lurer dog på hva som hadde skjedd med hunden hvis den fikk bli feks 4-5 år før et kull.. 

Alle mine tisper har blitt velutviklet og fine hunder i ung alder helt uten at de har hatt kull... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just now, Sona said:

På mennesker finnes det vel forskning som tyder på at å gjennomgå svangerskap tidlig kan minske risikoen for brystkreft, men at dersom svulster allerede eksisterer vil svangerskap kunne virke vekstfremmende. Så vil man overføre dette til hund (det bør man vel egentlig ikke?) er det kanskje gunstigere for jursvulstforebygging å ha kull i ung alder enn å vente til tispen er godt voksen og kan ha begynnende jurkreft (vet ikke hvor tidlig dette pleier å oppstå?). Av sånn ca. alle andre grunner jeg kan tenke meg er det vel lurere å vente til hunden er godt voksen og ferdig i kropp og sjel? :icon_confused:

 

HVIS man nå skulle kunne overføre dette, så må man jo uansett skille mellom å få barn som ung, eller som unge/tenåring...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, simira skrev:

Godt nok? Til hva? Å bli en ferdig hund? For det å avle på uferdige hunder gir mening?

Utstilling ;) for at kroppen skal bli ferdig nok.. 

Akkurat nå, Siri skrev:

Også glemmer de at det finnes hannhunder... skulle de også hatt et kull for å bli "ferdig" i kroppen liksom? :lol: 

Alle mine tisper har blitt velutviklet og fine hunder i ung alder helt uten at de har hatt kull... 

Ja, og så har man noen linjer som er litt treigere enn andre.. og det er greit nok det, men ikke si at kull løser biten.. 

men nå har jeg allerede en formening om kunnskapen innenfor denne rasen, så bør kanskje ikke si så mye ??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sist jeg leste om dette, så har en forskning på at kastrering av tispe reduserer sjansen for å utvikle jursvulst - og livmorbetennelse, naturlig nok - men statistikken viste også at kastrerte tisper hyppigere fikk noen andre kreftformer enn intakte tisper, uten at jeg husker typen nå. På samme måte som at en ikke kastrerer friske tisper bare fordi det kanskje reduserer sjansen for sykdom om noen år, så har en heller ikke kull på ei tispe fordi det kanskje reduserer sjansen for sykdom om noen år. Om ei tispe skal brukes i avl, så er omtrent alle andre faktorer viktigere enn det.

Jeg har hørt at en fødsel kan være med på å redusere sjansen for livmorbetennelse, fordi fødselsprosessen sørger for en utskylling og tømming av livmor, en slags renselse om du vil. Men det er også en risiko for å utvikle livmorbetennelse i forbindelse med paring, etter bakterieutveksling med hannhund og slikt. Det er jo også begrenset hvor lang effekt en fødsel kan ha, om en skal tenke på det på den måten - om ei tispe har et kull som treåring, så tviler jeg på at den fødselen er nok til å rense livmora for resten av hennes liv. Da virker det mer logisk at om ei tispe får livmorbetennelse som kan stoppes med medisiner, så vil en paring på neste løpetid bidra til å motvirke at livmorbetennelsen kommer tilbake på tredje løpetid i dette eksempelet. Men igjen - en parer ikke en hund med utgangspunktet at hun kanskje kan få livmorbetennelse, hvis kull ellers ikke hadde blitt vurdert.

Til nå har vi hatt 14 tisper, hvorav en ble operert for livmorbetennelse etter at flere antibiotikakurer ikke tok det, og en annen tispe fikk livmorbetennelse som åtteåring og døde noen måneder senere av lungekreft - så jeg vet ikke om redusert immunforsvar gjorde at hun fikk livmorbetennelse. Det var den jeg oppdaget først, og deretter på røntgen så vi svulst i lungen, dermed ble det åpenbart ikke operasjon, men livmorbetennelsen forsvant med en antibiotikakur. Så bank i bordet, men 12 av 14 tisper i vårt eie (hvorav tre lever i dag) har aldri hatt livmorbetennelse. De som har hatt kull har hatt det fordi de var bra raserepresentanter og hadde noe vi ønsket å føre videre. 

I forhold til diskusjonen om at tispa utvikler seg av det, så er det klart at om jeg stiller aktivt min unge tispe fram til hun er 2.5 år, deretter er borte fra ringen med henne i et år fordi hun er drektig, har valper, er naken og trenger tid på å få tilbake pels og kondisjon, og deretter stiller henne 3.5 år gammel så vil mange kunne se at hun har utviklet seg, det skjer fremdeles mye i den alderen - i hvert fall på store raser, som ikke er ferdig før de er 4 år. Det betyr ikke at det er valpekullet som bidro til det. Jeg har selv sett det på egen tispe - hun stilte på en utstilling, hadde et års pause for valper, og var på nøyaktig samme utstilling et år etterpå. Da jeg skulle ta på henne utstillingshalsbåndet så gikk det ikke over skallen, og jeg måtte hive meg rundt og kjøpe nytt før hun skulle i ringen. Ikke pokker om jeg tror at et valpekull har gjort henne bredere i skallen :D Valpene endrer ikke på tispas fysikk, om en ser bort fra at noen tisper kommer tilbake etter et kull med svakere overlinje og hengende overlinje. Jeg har opplevd at en tispe fikk bedre pels etter et valpekull, men jeg vil ikke si at det er på grunn av valpekullet, det kan være andre årsaker og et tilfeldig sammenfall.

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var vel tidligere en "sannhet" at tisper som har hatt kull har mindre sjangs for å få livmorbetennelse. Så ble vel "sannheten" moderert til at flere kull kunne ha en effekt, men ikke et enkelt. All nyere viten tilsier, såvidt jeg kan lese, at valpekull ikke spiller noen rolle fra eller til, i forhold til risikoen for livmorbetennelse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 timer siden, SFX skrev:

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

Den overbevisningen der eksisterer ennå.. Jeg ser dann og vann at både tisper og hunnkatter som er nervøse/har shady gemytt bør få et kull, for da blir de mye roligere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 hours ago, Sona said:

Virker som folk rundt omkring har en oppfatning om at tispen har fysisk og psykisk "godt av" å formere seg. Er vel mange seiglivede myter rundt dette, er det noen som kan fortelle hvorfor de ikke stemmer? :) Vet at tispen ikke "lengter etter å bli mor" og at det å få et kull overhodet ikke vil hjelpe mot innbilt svangerskap dersom tispen er plaget av dette. Kom over en påstand om at tisper som er avlet på sjeldnere får livmorbetennelse eller jursvulster, at å få et kull gir lavere risiko for og forebygger disse tilstandene. Slik at hensyn til tispens beste er et argument for å avle på henne (gitt at det ikke er store argumenter mot å avle på nettopp henne). Er det noe i dette? Jeg klarer ikke finne noen studier på det. Men å gå drektig og få valper er jo ikke risikofritt heller.

 

(Temaet har sikkert vært oppe her før, jeg er bare dårlig til å søke så har ikke funnet noen gamle tråder om dette:lol: )

de samme burde høre om alle kullene som går rett vest, med syk tispe, døde valper eller ennå værre- død tispe. Eller tisper som aldri kommer i samme kondisjon etter fødselen, som trenger kiropraktorhjelp osv. 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, QUEST skrev:

Den overbevisningen der eksisterer ennå.. Jeg ser dann og vann at både tisper og hunnkatter som er nervøse/har shady gemytt bør få et kull, for da blir de mye roligere..

Tispen min var veldig stressa og nervøs i forbindelse med løpetid/innbilt og jeg pratet endel med andre om at jeg vurderte å kastrere henne. Jeg husker faktisk ikke hvor mange ganger jeg ble spurt om jeg ikke ville prøve å ha et kull på henne for å se om det ville hjelpe. Ja jøss, jeg vil gjerne avle på en tispe som er nervøs og usikker, det er kjempelurt! :thumbs:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 1/24/2018 at 2:43 PM, SFX skrev:

 

Det verste jeg hører er de som tror at et valpekull vil gjøre tispa roligere og tryggere, det synes jeg er forferdelig trist at noen ikke forstår at ei tispe med dårlig gemytt slettes ikke skal i ei valpekasse. 

Jeg vet om noen som trodde dette... de hadde kull på tispa for at hun skulle bli roligere...Valpene hennes er 2 år gamle nå. Alle hennes redsler ble verre og hun ble aggressiv. Det trenger jo ikke nødvendigvis å ha noe å gjøre med at hun hadde kull, men tispa lever i hvertfall ikke lenger. Og man trenger vel ikke å være rakettforsker for å skjønne at det gikk til H.... med nesten alle valpene.:no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...