Flyttet ut med hund

5 innlegg i emnet

hei, 

jeg er veldig glad i hunden min og anser meg selv for å være hovedeier. Jeg har studert et halvt år og da har foreldrene mine hatt hunden, men nå har jeg tatt henne med meg til hybel. Problemet er at det virker ikke som hun trives. Hun piper ofte og det går meg på nervene når jeg skal jobbe. Noen ganger så rir hun sengen sin, som jeg vet er et tegn på stress. Jeg prøver å gi henne oppmerksomhet men det virker ikke som det fungerer når hun først er slik. Noen ganger kan jeg heller ikke gi henne oppmerksomhet fordi jeg har en del å gjøre. Jeg prøver å være med henne så mye som mulig, men føler meg fort litt isolert siden jeg ikke kan ta henne med de fleste plasser. Jeg vet at hun ikke får så mye aktivitet hos foreldrene mine, så jeg tror det er den nye situasjonen som hun ikke liker. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet jo at enselige folk har hund. Og jeg er mye hjemme i forhold til andre. Så det må jo funke på et sett? Hun har vært her i 10 dager nå. 

Takknemmlig for alle svar. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er jo, som du er inne på, åpenbart at hunden ikke har det topp nå. Sikkert mange som kan si mer om dette enn meg. Men jeg kan i alle fall bekrefte at det til tider kan sette noen begrensinger for utfoldelse ellers i livet, det å leve alene med hund altså. Det må man ta med på kjøpet om man har hund.

Du sier ingenting om hvor mye tid du bruker på hunden eller hvor lenge den er alene. Det kan kanskje hjelpe for å kunne gi noen flere råd.

Noen tanker basert på der du skriver: Hunden flyttet på hybel til deg. Hvordan planla du den overgangen? Kan du ha hatt det for travelt? Altså at du begynte å forlate hunden for lenge, for tidlig? I sa fall ville jeg gått tilbake til start. Vært hjemme med hunden en uke eller tre og så langsomt tilvenne den at du er borte og at du kommer hjem igjen. Hvis du samtidig blir frustrert (går deg på nervene) når hunden ønsker kontakt, så er ikke det noe godt utgangspunkt for å gi hunden den oppmerksomheten den trenger. Det blir ikke kvalitetstid av sånt. Hunden senser kanskje at du er frustrert? Så ikke bare er den på en helt ny plass, uten de som har tatt vare på den lenge og hvor eier plutselig har begynt å forsvinne i tide og utide og eieren er ikke like entusiastisk som før heller? Hadde jeg vært hund så tror jeg jeg ville blitt stresset i alle fall :)

 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hund og student og kanskje jobb. JA da må du sette av tid på dagen hvor du og hunden gjør noe sammen. GÅ tur og litt hjernegym kan hjelpe godt på. ellers er det som over det kan hende hunden din trenger å tren på at dere skal være der og det er boligen deres nå og at du kommer tilbake. Det kan være at den blir rastløs av nye omgivelser. Ja og sikkert en hel del mer. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvor gammel er hunden? "Savnet" hunden deg når du var borte fra den i starten, før du tok den med deg? Det kan bare være at hun trenger tid til å finne seg til rette på nytt sted. Det hjelper nok om du har muligheten til å være hjemme med hunden en stund så den blir vant med sitt nye hjem. Det er tross alt en ganske stor omveltning. Kanskje i tillegg til at du var borte fra hunden i et halvt år før du tok den med deg. Det kan tenke seg at den knyttet seg sterkere til foreldrene dine i den perioden.

Selv tok jeg med meg hund når jeg flytta hjemme i fra, og det var veldig tydelig at det var det riktige å gjøre, for hun fikk akutt seperasjonsangst når jeg begynte å pakke tingene mine en stund før jeg skulle flytte :P Hun var definitivt mest knyttet til meg, og det var ikke så viktig hvor hun bodde, så lenge hun var sammen med meg. Jeg var også hjemme med henne et par uker før jeg begynte å venne henne til å være alene igjen før jeg begynte å studere.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen :) Til dere to første vil jeg si at jeg har vært hjemme nesten hele tiden med hunden(5 år), med unntak av handling av mat og to dager der jeg måtte på forelesning og var borte cirka 3 timer. Vi går også lange turer i skogen hver dag. Dessverre har jeg ikke luksusen av å kunne ta meg fri flere uker, jeg er i en ganske presset økonomisk situasjon, noe som gjør det lettere for meg å bli frustrert. Jeg er nødt til å lese og jobbe hardt, og det er vanskelig...Psykologisk også.

Men dere har nok rett i at hun ikke har tilvendt seg situasjonen enda. Jeg får bare ta hensyn til det, kan jo ikke tvinge henne til å tilpasse seg. Ser jo også nå at hvorfor hun ikke ville bli kost med når hun ser jeg er frustrert. Det er bare vanskelig når man er emosjonell. I dag har vært en god dag, hvor det virker som hun har kost seg, men hun begynte å pipe bare når jeg skulle lage meg frokost -uten henne:o Får bare prøve å gi henne ekstra oppmerksomhet og se om det bedrer seg. 

Om hunden savnet meg er jeg litt usikker på. Tror hun er like cirka knyttet til foreldrene mine som meg. Men det har ofte vært sånn at når vi tar henne med på ferie, en hytte for eksempel, så blir hun stresset. Og så liker hun best å ha flere personer rundt seg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    •  Det er noe i uttrykket: på seg selv kjenner man andre   Jeg visste vel at du hadde full kontroll   Pffft... Bare innrøm det: du ønsker deg innerst inne ei skikkelig sånn Diesel Dolly-puddelfnutt, du      Det ante meg at også du hadde god kontroll på det der  
    • Usj nå er jeg stresset her.. har tatt meg fri i dag for jeg skal til ny runde jobb-intervju i byen i dag. Men så ville ikke Strider spise frokosten sin - det er noe galt med han  Jeg blir dødsbekymret når de ikke vil ha mat på den måten, han spyr ikke, virker ikke kvalm, som vanlig ute men vil altså ikke spise. Og jeg har ikke det minste lyst å dra fra han, men kan ikke avlyse intervjue heller synes jeg.. med mindre han blir akutt syk slik at han må til dyrlege med en gang. Jaja, skal ikke dra på noen timer enda.
    • Men som de er veldig anti ulv, så betyr det ikke at de ikke er voksne folk som kan å oppføre seg og gjøre en jobb skikkelig...? Ang at ting skal skytes så raskt som mulig er vel ikke bare opp til jegerne? Men jeg vet det at hvis intensjonen er å skyte ut en flokk, så bør dyrene bli skutt så raskt som mulig for at ikke flokken skal bli skremt og spredd for alle vinder..  om selve avgjørelsene rundt jakta er riktig, skal jef ikke verken si det ene eller det andre på.. for det er neppe en fasitsvar på dette. Dere som er imot har heller ingen god forslag på alternativer. 
    • Jeg tror det kommer an på hva man vil selv, og hva slags barn man har. Med førstemann for meg kunne jeg egentlig drive med akkurat det jeg ønsket (det var jo også enklere fordi det ikke var et annet barn å ta hensyn til), hun gjorde alt på rutine, og likte godt bæresele og vogn. Og jeg hadde fortsatt de samme ambisjonene som før med hundeholdet. (må legge til at hos oss er hunden min hobby. Mannen bidrar, men bare på nødvendige ting, jeg har ansvaret). Allerede før barn nr 2 kom var jeg ganske utslitt av å skulle klare "alt", så jeg la om helt, både på hva jeg prioriterte å være med på når det gjelder hund og ambisjonsnivået for hundeholdet. Når jeg nå har barn (to nå), så syns jeg det er veldig fint å bare ha familiehund. Det å være aktiv i klubbarbeid og avlsråd og hundetrening var en fase av livet, som jeg gjerne kan komme tilbake til (og fortsatt delvis holder kontakten med), men nå er det bare fokus på at alle skal være familie, at hunden kan være mine små drypp av helt fritid uten at det betyr masse reising og ambisjoner, og at det skal være lite krav til meg selv, bare kos og hobby på det nivået jeg til enhver tid ønsker å ha det. Og det syns jeg er veldig fint akkurat nå, og er veldig glad for at barna mine får vokse opp med hund. Med barn nr 2, som var et sånt barn som ammet konstant og var som limt til mammaen sin, og som ikke likte bæresele, så ville jeg nok ikke klart å holde på med alt jeg gjorde med førstemann uansett, og hadde jeg ikke roet ned før, så hadde jeg nok blitt tvunget til det da. Da var det veldig fint å ha en hund som tålte både rolige dager og aktive dager. Jeg kommer fra en hundefamilie, men har giftet meg med en som ikke er fullt så oppslukt av hund, og da må man regne med at livet også kan inneholde noe annet. Jeg syns det er veldig fint at det er litt balansert:)
    • Ikke så mye erfaring ennå, men jeg har også sett veldig opp til blant annet @Perfect Image på det der. Husker ei utstilling hvor S løp rundt, mens J lå i vogna. Og mor selv? Nei, hun var roligere enn roligst selv med en haug med hunder som skulle inn i ringen.  Tror dog det går på interesse, hvilke utfordringer du har i både hundeholdet og ikke minst først tiden med barn (kolikk kan jo komplisere ved at det er liten mulighet til å legge fra seg lille), men mest på egen vilje. Mange her inne har opparbeidet seg gode vaner med trening av hund før barna kom, og da er det egentlig "bare" snakk om å adaptere de til å passe inn i den nye hverdagen. Barnet blir en del av hundelivet. 
  • Nylig opprettede emner