Gå til innhold
Hundesonen.no

Flyttet ut med hund

Recommended Posts

hei, 

jeg er veldig glad i hunden min og anser meg selv for å være hovedeier. Jeg har studert et halvt år og da har foreldrene mine hatt hunden, men nå har jeg tatt henne med meg til hybel. Problemet er at det virker ikke som hun trives. Hun piper ofte og det går meg på nervene når jeg skal jobbe. Noen ganger så rir hun sengen sin, som jeg vet er et tegn på stress. Jeg prøver å gi henne oppmerksomhet men det virker ikke som det fungerer når hun først er slik. Noen ganger kan jeg heller ikke gi henne oppmerksomhet fordi jeg har en del å gjøre. Jeg prøver å være med henne så mye som mulig, men føler meg fort litt isolert siden jeg ikke kan ta henne med de fleste plasser. Jeg vet at hun ikke får så mye aktivitet hos foreldrene mine, så jeg tror det er den nye situasjonen som hun ikke liker. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet jo at enselige folk har hund. Og jeg er mye hjemme i forhold til andre. Så det må jo funke på et sett? Hun har vært her i 10 dager nå. 

Takknemmlig for alle svar. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er jo, som du er inne på, åpenbart at hunden ikke har det topp nå. Sikkert mange som kan si mer om dette enn meg. Men jeg kan i alle fall bekrefte at det til tider kan sette noen begrensinger for utfoldelse ellers i livet, det å leve alene med hund altså. Det må man ta med på kjøpet om man har hund.

Du sier ingenting om hvor mye tid du bruker på hunden eller hvor lenge den er alene. Det kan kanskje hjelpe for å kunne gi noen flere råd.

Noen tanker basert på der du skriver: Hunden flyttet på hybel til deg. Hvordan planla du den overgangen? Kan du ha hatt det for travelt? Altså at du begynte å forlate hunden for lenge, for tidlig? I sa fall ville jeg gått tilbake til start. Vært hjemme med hunden en uke eller tre og så langsomt tilvenne den at du er borte og at du kommer hjem igjen. Hvis du samtidig blir frustrert (går deg på nervene) når hunden ønsker kontakt, så er ikke det noe godt utgangspunkt for å gi hunden den oppmerksomheten den trenger. Det blir ikke kvalitetstid av sånt. Hunden senser kanskje at du er frustrert? Så ikke bare er den på en helt ny plass, uten de som har tatt vare på den lenge og hvor eier plutselig har begynt å forsvinne i tide og utide og eieren er ikke like entusiastisk som før heller? Hadde jeg vært hund så tror jeg jeg ville blitt stresset i alle fall :)

 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest lijenta

Hund og student og kanskje jobb. JA da må du sette av tid på dagen hvor du og hunden gjør noe sammen. GÅ tur og litt hjernegym kan hjelpe godt på. ellers er det som over det kan hende hunden din trenger å tren på at dere skal være der og det er boligen deres nå og at du kommer tilbake. Det kan være at den blir rastløs av nye omgivelser. Ja og sikkert en hel del mer. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvor gammel er hunden? "Savnet" hunden deg når du var borte fra den i starten, før du tok den med deg? Det kan bare være at hun trenger tid til å finne seg til rette på nytt sted. Det hjelper nok om du har muligheten til å være hjemme med hunden en stund så den blir vant med sitt nye hjem. Det er tross alt en ganske stor omveltning. Kanskje i tillegg til at du var borte fra hunden i et halvt år før du tok den med deg. Det kan tenke seg at den knyttet seg sterkere til foreldrene dine i den perioden.

Selv tok jeg med meg hund når jeg flytta hjemme i fra, og det var veldig tydelig at det var det riktige å gjøre, for hun fikk akutt seperasjonsangst når jeg begynte å pakke tingene mine en stund før jeg skulle flytte :P Hun var definitivt mest knyttet til meg, og det var ikke så viktig hvor hun bodde, så lenge hun var sammen med meg. Jeg var også hjemme med henne et par uker før jeg begynte å venne henne til å være alene igjen før jeg begynte å studere.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen :) Til dere to første vil jeg si at jeg har vært hjemme nesten hele tiden med hunden(5 år), med unntak av handling av mat og to dager der jeg måtte på forelesning og var borte cirka 3 timer. Vi går også lange turer i skogen hver dag. Dessverre har jeg ikke luksusen av å kunne ta meg fri flere uker, jeg er i en ganske presset økonomisk situasjon, noe som gjør det lettere for meg å bli frustrert. Jeg er nødt til å lese og jobbe hardt, og det er vanskelig...Psykologisk også.

Men dere har nok rett i at hun ikke har tilvendt seg situasjonen enda. Jeg får bare ta hensyn til det, kan jo ikke tvinge henne til å tilpasse seg. Ser jo også nå at hvorfor hun ikke ville bli kost med når hun ser jeg er frustrert. Det er bare vanskelig når man er emosjonell. I dag har vært en god dag, hvor det virker som hun har kost seg, men hun begynte å pipe bare når jeg skulle lage meg frokost -uten henne:o Får bare prøve å gi henne ekstra oppmerksomhet og se om det bedrer seg. 

Om hunden savnet meg er jeg litt usikker på. Tror hun er like cirka knyttet til foreldrene mine som meg. Men det har ofte vært sånn at når vi tar henne med på ferie, en hytte for eksempel, så blir hun stresset. Og så liker hun best å ha flere personer rundt seg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje.. Selv om jeg ikke helt ser hva testosteron har med dårlig oppførsel ifht folk å gjøre.. Men, det er strengt tatt ikke lov da. Kastrering og andre inngrep er kun lov når det er nødvendig, av medisinske årsaker. Og ved å ta vekk testosteronet vil du og kunne risikere at evt usikkerhet blir større og oppførsel verre. Bruk heller noen kr på en god trener og tren vekk problemet, det er mulig, og hunden blir eldre, og mer moden, den må bare bli ferdig med pubertet og hormoner som styrer(og det skal de i denne alderen, det er en vanskelig tid for flere arter inkl oss mennesker).  
    • Ellers så kan det være at man ikke helt vet hva man skal gjøre? For det første, så er det mange som sitter hjemme eller på nett og banner og sverter, men å snakke med katteeieren, og da på en skikkelig måte, nei, det kan de ikke gjøre. Vanskelig å gjøre noe med det man ikke vet om. 
      I tillegg er det ikke alltid så lett å vite hva man faktisk kan gjøre. Vi prøver vårt beste, utstyrer naboer med vanngevær om nødvendig, har erstattet en oppblåsbart basseng som kanskje(!) ble punktert av en av våre katter, og generelt prøver å gjøre det vi kan. Vi er ikke mer interesserte i at våre katter skal være en plage enn noen er i å bli plagd av dem. Så vi prøver så godt vi kan. Det eneste jeg nekter å fire på er deres rett til å gå ute, det er ikke aktuelt å ofre deres livskvalitet. Og jeg forlanger at folk snakker ordentlig til meg, tar det opp på en saklig måte, så er jeg så samarbeidsvillig at du aner ikke. Starter man derimot med å truet med skyting, så blir jeg mindre trivelig. Altså, ta opp saken før det blir et stort irritasjonsmoment, og temperaturen stiger, så vil antakelig de fleste prøve å hjelpe til. Katteforum og kattegrupper bugner i hvert fall av folk som vil ha råd om hva de kan gjøre for at katta deres skal plage naboen mindre. 
    • Bonita er redd raketter. Så vi tilbringer nyttårsaften langt under dyna og masse tv-titting. Prøvde med tilvenning men hun stresset så under hele prosessen at jeg sluttet. Men hun reagerer på skudd, røykvarslere som piper osv også. Så vi bare kommer oss gjennom når det er som værst på en eller annen måte. 
    • Skal trøkke ned en av borzoiene i en sidevogn om ikke lenge -  kan bli interessant
    • For meg er det ganske ubegripelig at mer eller mindre fanatiske katteeiere ikke har et bedre svar på naboproblematikken enn å trekke på skulderene «sånn er det bare». Nei, beklager, som nabo godtar jeg ikke at jeg må passe på all mine eiendeler hele tiden for at ikke katter skal ødelegge dem, at jeg ikke kan lufte på dagtid (vi snakker nemlig om hus her, ikke bare om garasjer og uthus) og at barna ikke kan sove i vogn på terrassen. Inngjerdet tomt med hund som er særdeles lite glad i katter er en god løsning for noen, mens andre tar seg av katteproblematikken på andre mindre greie måter. Dette gjør man ikke fordi man er dyrehater, men fordi det er et reelt problem og fordi mange katteeiere er i en helt egen liga av fornektelse.
  • Nylig opprettede emner

×