Gå til innhold
Hundesonen.no

Mishandlet hund med traumer

Recommended Posts

Hei!

 Jeg trenger litt råd angående hunden min. I februar i fjor begynte jeg å fostre en tispe fra en redningsorganisasjon i ungarn ( jeg studerer og bor der) og etter noen måneder adopterte jeg henne, fordi jeg ikke klarte å gi henne fra meg. Hun har mye traumer, vet ingenting om fortiden hennes annet at hun mest sannsynlig har vert lenket fast eller hatt begrenset bevegelighet lenge. Hun ble funnet blødende på en motorvei, klørne hennes vokste nesten inn i potene hennes, så hun ble nok bare dumpet der. Noe jeg er nesten bombesikker på, er at hun har opplevd ganske stygg mishandling. Hun har nok blitt banket opp og gud vet hva annet. Når hun kom til meg gjemte hun seg i ett hjørne og kuet seg ved hver bevegelse og var livredd berøring.

Hun har kommet en veldig lang vei, kan nesten ikke tro at det er samme hunden som kom til meg. Hun er for det meste veldig glad og selvsikker, noe som gjør at jeg av og til glemmer hvor gale hun en gang var. I det daglige livet merker jeg ikke lenger mye til at hun har hatt en tøff fortid utenom små ting, men så får vi en opplevelse slik som ikveld eller lignende episoder: Jeg var ute å luftet henne i hagen og sto barfot på terassen, snudde og gikk inn igjen for å ta på sko siden det var iskaldt. Var i litt irritabelt humør, ikke sur på hunden på noen måte, men hun plukker opp sånt kjempefort. Når jeg da snur meg og smeller døra igjen stikker hunden hodet inn, og jeg tar brått tak i halsbåndet for å stoppe henne slik at hun ikke får seg en smell, klarte å redde henne fra døra, men hun legger seg ned med ett hyl, og begynner å krype panisk rundt. Var mitt irritable hunør og brå bevegelse son trigget det. Hun tror rett og slett at jeg skal skikkelig ta henne. Man ser på hele hunden at hun venter på pryl. Når sånt skjer vil jeg så gjerne trøste henne, vil vise at jeg absolutt ikke vil henne vondt. Hun kryper bort til meg gjentatte ganger å legger seg på rygg hver gang. Noen ganger rygger jeg sakte unna fordi jeg ikke ønsker at hun skal lære seg at hun må gi seg over. Og prøver å roe henne forsiktig.

Spørsmålet mitt er hvordan skal oppføre meg når hun har slike episoder? Skal jeg ignorere? Trøste? Vil hjelpe henne, men er redd for at jeg av og til kan forsterke redselen hennes. Blir så lei meg når jeg ser henne slik og lurer på hva hun har opplevd. Når hun roer seg roper jeg henne til meg og koser forsiktig og godsnakker, dette først når panikken er over. Noen som har erfaring med traumatiserte hunder som har råd til hvordan jeg kan håndtere slike episoder? 

Ps. Slike episoder skjer sjeldent nå, så sjeldent at jeg nesten blir overraska når det først skjer og vi unngår det så godt vi kan. Men knuser hjertet å se henne slik når det skjer. Ble ett veldig langt innlegg, men blir veldig glad for noen råd og/eller erfaringer!😊

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

At hun søker mot deg når hun er redd tenker jeg er et tegn på at du er en trygghet for henne, og hadde det vært meg så ville jeg trøstet. Det viktige er jo å skape positive følelser hos hunden i sånne situasjoner, og det gjør du i hvert fall ikke ved å fjerne den eneste tryggheten hunden har gjennom å trekke deg unna. Du forsterker ikke redsel ved å trøste, det er en merkelig gammel misforståelse uten forankring i etologi.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Når hun "ber for sine syke mor" på den måten (hjerteskjærende da.. stakkars lille), så tror jeg det viktigste er å formidle at det kommer ingen pryl, absolutt ikke. Aksepter den totale underkastelsen (det vil gi hunden trygghet også, forsikre den om at den har en metode for å unngå pryl som virker! Er en slags trygghet i det) ved å snakke vennlig og mildt til henne, la henne slikke hånden din (hadde ikke klappet henne for det vil vel antagelig skremme henne i siutasjonen) hvis hun vil det - og kan hun noen kommandoer, sitt eller på plass eller noe sånt? Få henne så fort som mulig over i "kommando modus" , gi henne en enkel kommando som hun kan godt, så hun kommer fortest mulig ut av den der angst-situasjonen. Og ikke lag for mye vesen av det simpelthen, alt for å dempe det der. 

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

I dette tilfellet ville jeg straks være supermild, og trøste og være kjælen. Jeg pleier noen få ganger å påføre hundene mine smerte ved uhell (tråkke på dem, klemme halen i ei dør, slike type ting) og da jeg jeg helt Åhhhhh neii uffedaaaa og koser og klemmer, og det virker som at hundene forstår at det var et uhell. (de logrer og kommer kjapt over det)

Ellers er jeg ikke fan av å trøste så mye, for jeg personlig mener at det kan forsterke negative situasjoner. Jeg har for eksempel en hund som blir enda "dårlige/ verre/ tristere/engstelig" av trøst, så han må man ikke trøste for mye i visse situasjoner. Da må man framstå som en trygg og rolig leder. Gi vennlig kos og si Det går bra, så går vi videre.  Alt er veldig situasjonsbetinget egentlig.

Der en hund er så redd som din, med slike  traumer er det lurt at du går for den kjærlige retningen. Hunden må vite at du ikke vil den noe vondt og at den kan stole 100% på deg. Så etter hvert kan du da vise mer trygghet og hjelpe hunden i andre situasjoner det kan oppstå utfordringer.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Du kan ikke forsterke redsel i en hund ved tørste den. Det er ikke sånn følelser fungerer. Følelser som redsel, glede el.l. er ikke noe man kan styre. Skulle du forsterket frykten hennes, så måtte du ha kjeftet på henne og gjort henne mer redd. Ved å tørste og "ta i mot" underkastelsen hennes, så viser du at du ikke er farlig og at du er trygg. Det er en konfliktløsende respons fra din hund som du absolutt bør annerkjenne. La henne få komme bort til deg selv, ikke tving deg på henne, i tilfelle hun ble så redd at hun er redd du skal ta henne om du klapper henne. 

Jeg ville snakket rolig og mildt til henne, og tilbydd henne å komme bort for kos. Ha gjerne godbiter på deg slik at du kan strø rundt på bakken om du skulle være uheldig å gjøre noe sånt igjen, eller andre ting som skremmer henne.

Hvis jeg tråkker på mine eller med et uhell gjør noe vondt med dem slik at de piper/demper meg etc. blir jeg straks blid i stemmen og belønner de, for å prøve å veie opp litt for det ubehaget de følte og kanskje også på sikt lære de at vondt=noe kjekt skjer. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Takker for svar :) da vet jeg at å trøste er det beste å gjøre neste gang. Er det som føles mest naturlig, forrige kvelden når hun var så skremt la hun seg mellom beina mine og ble liggende på rygg imens jeg godsnakket, idet jeg tok frem godis satt hun seg opp og tok imot, selv om hun var stressa. Blir så trist når jeg ser henne slik, og måtte høre hvordan jeg best kan hjelpe henne når sånt skjer. Håper at det blir lenge til neste gang noe slikt skjer, eller enda bedre at det ikke skjer i det hele tatt ☺

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje.. Selv om jeg ikke helt ser hva testosteron har med dårlig oppførsel ifht folk å gjøre.. Men, det er strengt tatt ikke lov da. Kastrering og andre inngrep er kun lov når det er nødvendig, av medisinske årsaker. Og ved å ta vekk testosteronet vil du og kunne risikere at evt usikkerhet blir større og oppførsel verre. Bruk heller noen kr på en god trener og tren vekk problemet, det er mulig, og hunden blir eldre, og mer moden, den må bare bli ferdig med pubertet og hormoner som styrer(og det skal de i denne alderen, det er en vanskelig tid for flere arter inkl oss mennesker).  
    • Ellers så kan det være at man ikke helt vet hva man skal gjøre? For det første, så er det mange som sitter hjemme eller på nett og banner og sverter, men å snakke med katteeieren, og da på en skikkelig måte, nei, det kan de ikke gjøre. Vanskelig å gjøre noe med det man ikke vet om. 
      I tillegg er det ikke alltid så lett å vite hva man faktisk kan gjøre. Vi prøver vårt beste, utstyrer naboer med vanngevær om nødvendig, har erstattet en oppblåsbart basseng som kanskje(!) ble punktert av en av våre katter, og generelt prøver å gjøre det vi kan. Vi er ikke mer interesserte i at våre katter skal være en plage enn noen er i å bli plagd av dem. Så vi prøver så godt vi kan. Det eneste jeg nekter å fire på er deres rett til å gå ute, det er ikke aktuelt å ofre deres livskvalitet. Og jeg forlanger at folk snakker ordentlig til meg, tar det opp på en saklig måte, så er jeg så samarbeidsvillig at du aner ikke. Starter man derimot med å truet med skyting, så blir jeg mindre trivelig. Altså, ta opp saken før det blir et stort irritasjonsmoment, og temperaturen stiger, så vil antakelig de fleste prøve å hjelpe til. Katteforum og kattegrupper bugner i hvert fall av folk som vil ha råd om hva de kan gjøre for at katta deres skal plage naboen mindre. 
    • Bonita er redd raketter. Så vi tilbringer nyttårsaften langt under dyna og masse tv-titting. Prøvde med tilvenning men hun stresset så under hele prosessen at jeg sluttet. Men hun reagerer på skudd, røykvarslere som piper osv også. Så vi bare kommer oss gjennom når det er som værst på en eller annen måte. 
    • Skal trøkke ned en av borzoiene i en sidevogn om ikke lenge -  kan bli interessant
    • For meg er det ganske ubegripelig at mer eller mindre fanatiske katteeiere ikke har et bedre svar på naboproblematikken enn å trekke på skulderene «sånn er det bare». Nei, beklager, som nabo godtar jeg ikke at jeg må passe på all mine eiendeler hele tiden for at ikke katter skal ødelegge dem, at jeg ikke kan lufte på dagtid (vi snakker nemlig om hus her, ikke bare om garasjer og uthus) og at barna ikke kan sove i vogn på terrassen. Inngjerdet tomt med hund som er særdeles lite glad i katter er en god løsning for noen, mens andre tar seg av katteproblematikken på andre mindre greie måter. Dette gjør man ikke fordi man er dyrehater, men fordi det er et reelt problem og fordi mange katteeiere er i en helt egen liga av fornektelse.
  • Nylig opprettede emner

×