Gå til innhold
Hundesonen.no

Valp og møte med stor hund, når valpeeier er redd

Recommended Posts

På 18.12.2017 at 9:44 AM, roll skrev:

Hva slags signal sender du til valpen din da? Må bare le av visse folk med fordommer mot store hunder. Møtte faktisk ei som sa "nei, han der spiser slike som deg som lunsj" da hun gikk forbi oss, og de små chihuahuaene hennes dro mer i båndet enn hva min gjorde. Min brydde seg faktisk ikke, så  jeg sa at han spiste okse til lunsj.

Du sender ikke noen andre signaler til valpen enn at den er trygg. Hunder blir ikke usikre av å løftes opp.

Det handler ikke om fordommer mot store raser, i den retning at man er redd for store hunder, men det handler om at selv under lek kan en stor hund skade en liten hund. Hunder må ikke være aggressive for å skade. 

Da jeg gikk tur med min yngste som valp, hun var vel en 3-4 måneder og var løs på tur. Så møter vi en ung St. Bernard som min lille ekstremt trygge idiot av en valp inviterer med på lek. Hvorpå St. B'en svarer og vil være med. Det ender med at min lille på 3-4 kg. syntes det ble litt ekkelt og løp av sted, med den svære hunden på 60 kg. etter seg, som også ville leke. Da hadde jeg hjertet i halsen. Labben til hunden var større enn hodet til valpen min. Et klask med den labben og min valp kunne blitt hjerneskadet. Eier gjorde ingen mine til å få kontroll over hunden sin og jeg greide å nappe opp valpen min før den rakk å begynne å leke. 

Det handler også om at folk med store hunder ikke er noe flinke til å ta hensyn til mindre hunder alltid. En stor hvit gjeter på en 30-40 kg bet etter nakken på min eldste hund for å få henne med på å leke. Ikke så kjekt for min hund som er 12 kg og hadde hele nakken sin i kjeften på den store hunden. "Han er bare snill" var svaret, når jeg prøvde å få den vekk fra min hund. Mine tåler litt som voksne, men begge to har flere ganger fått en smell så de har pepet, fordi store hunder har løpt de ned. Nå har de lært seg å styre unna i stor grad selv, fordi store hunder representerer noe vondt og ekkelt ofte.

Det er ikke noe vanskelig å sitte på sin høye hest og kritisere folk med små hunder for å være overbeskyttende når man har stor hund selv. Jeg har selv snakket nedlatende om folk som har løftet opp hundene sine da jeg selv hadde stor hund, som i de aller fleste tilfeller fikk være i fred fra andre hunder. 

  • Like 9

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Skjønner deg godt jeg. Er du utrygg så går du heller en omvei eller snur, enn å måtte gå forbi. Hunden kjenner energien din at du er anspent og nervøs, og det er en uheldig kombinasjon.  Så får du heller sosialisere valpen i kontrollerte former med store hunder, for eksempel. hundetreff eller kurs( i bånd!).  Husk å ikke la valpen hilse på alle, for noen har ikke kontroll på sine hunder og tror de er snille, men så plutselig kommer det et utfall og slikt kan være ødeleggende for en liten valp.  Ha faste turvenner som du kan bli godt kjent med, og så holder du avstand fra fremmede.

Nå har jeg store hunder selv, men vet at jeg hadde blitt ekstra nervøs av å ha en liten hund. Og jeg hadde glatt løftet min opp hvis det hadde kommet en løshund løpende, enn å risikere et uhell.  Jeg tror ikke at en liten hund blir usikker av å bli løftet, så lenge du selv har en rolig og selvsikker energi.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). Hvis du i tillegg selv er redd for den store hunden merker hunden din det mye bedre om du løfter den opp. Og du fratar din all mulighet til å komme unna eller forsvare seg selv (nei, den skal i utgangspunktet ikke behøve det, men det er ikke så lett å forklare dem det).

Man må selvfølgelig alltid se an de involverte hundene og situasjonen, det finnes ingen fasit. Og hvis det å løfte opp den lille er den eneste måten å unngå at den blir angrepet av den store, så er det selvfølgelig løsningen. Selv ville jeg nok heller prøvd å enten få tak i eller jaget bort den store, og har gjort det et par ganger.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne
1 hour ago, simira said:

Jeg har både stor og liten hund, og tror aldri jeg har løftet opp minsten i møte med andre. Jeg har sett flere slike situasjoner, og etter min mening trigger det mye mer å løfte opp hunden enn å stille seg foran/over den lille og jage bort den store, hvis den store allerede er ute etter den lille (enten det er for å hilse, leke eller angripe). 

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
Just now, 2ne said:

Okay. Du tror ikke det er lettere å holde en større hund unna din hund om din hund ikke er på bakkenivå lenger? 

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne
Just now, simira said:

Nei, hunder stor nok til å være en fare for små hunder rekker fint opp, før de trenger å hoppe for å nå opp også. Observert, ikke antatt.

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Just now, 2ne said:

Ja, men om den lille hunden sitter på armen, får ikke den gått unna beina som beskytter den, og om den store hunden hopper opp for å ta den lille, kan man 1- snu seg unna, 2- dytte bort hunden eller 3- sparke til den om de to første ikke funker. Blir den lille hunden på bakken, kan den lille hunden prøve å flykte fra situasjonen, og du må bøye deg ned for å beskytte den om den store hunden ikke lar seg skremme. 

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne
Just now, simira said:

Som sagt, det vil selvfølgelig være situasjonsbetinget og ikke er noen fasit, men jeg har sett miniatyrhundeiere med begge hendene på en livredd hund og hoppende stor hund rundt. Med to opptatte hender rundt en sprellende hund har du ikke like god bevegelighet og en hund beveger seg antageligvis kjappere enn du greier å snu deg. Ihvertfall gjelder det de jeg har sett.

Jeg holder min miniatyr helt greit med en arm. Da har jeg en hånd og to bein ledig. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest Stella

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ellers kan man alltids skaffe seg en stor hund som beskyttelse. :D Nå slipper jeg bare ridgebacken når det kommer løse hunder, han sørger for at ingen kommer innenfor 10 meter av Odin. :D

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
20 timer siden, Toril skrev:

Jeg med mine store hunder snur selv jeg,jeg kan jo ikke løfte dem opp naturlig nok :P.Møter jeg andre hunder så går jeg en annen vei eller står rolig så den andre kan passere. Noen hilsing er uansett ikke greit,små eller store.

Det gjør jeg også. Er nok den som virker redd der jeg går, med de største hundene. :P  Men jeg orker som oftes ikke så mye styr med bjeffing og utagering som mine gjør, så da snur jeg glatt hvis noen kommer gående i mot ,eller går en omvei.  Hadde en mareritt tur da to løse hunder kom imot meg, en BC og en Yorkshire terrier.  BCen holdt avstand til mine, men den lille skulle absolutt komme nærmest mulig og ville bak for å lukte. Jeg strevde noe helt enormt med å holde mine to hunder unna og den lille fulgte oss tett hele veien hjem, mens jeg slet og dro hundene mine alt jeg klarte. Jeg var helt utslitt etterpå, armene min helt gåen, og jeg forbanna i tillegg. Det må være den minst intelligente lille hunden jeg har vært borti. Tenkt å skal bort til to store hunder som står der å storbjeffer og sier helt tydelig: VI er ikke sosiale! !  Er glad jeg klarte å holde dem.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
On 20.12.2017 at 3:30 PM, Stella said:

Jeg har en gang løftet min dvergpuddel opp i armene, og det var en avgjørelse jeg ikke har noen problemer med å mene var rett. Hun er ganske usikker i møte med andre hunder, og trenger ikke flere dårlige møter, og den hunden kom i vill fart med lyd og kroppspråk som ikke sa at den hadde særlig vennlige intensjoner. Så jeg sugde tak i min lille og holdt henne høyt, og fikk avverget den andre heldigvis. Jeg hadde lett gjort det igjen ved samme situasjon. Jeg har ikke råd til å bruke "det går jo stort sett bra, de fleste hunder er ikke direkte farlige" som begrunnelse for å gamble med min lille. Den lille sjansen for at det ikke går bra er nok til at jeg ikke tar den. Og hunden søker til meg for at jeg skal hjelpe henne, hun stoler på at jeg passer på henne (nettopp fordi jeg har hjulpet henne ut av kjipe møter med større hunder som ikke kan hilse/leke pent) og jeg har ikke tenkt å skuffe henne. Det at hun søker til meg når hun trenger hjelp er helt suverent, det er kjempepraktisk.
Jeg løftet henne også opp da jeg til slutt fikk henne løs fra staffen som satt fast i henne for litt siden, da staffen gjøv løs på henne for 2. gang på noen sekunder mens hun fremdeles var på bakken. Den hadde bare fortsatt om jeg ikke fikk min hund opp fra bakken. Hadde ikke vært særlig effektivt å prøve å sperre med beina der... Så, opp fra bakken, og så kan den andre hunden bare prøve seg. Jeg hadde gått langt for å beskytte min lille.
De store hundene trenger jo ikke ha vonde hensikter engang, men skade en liten hund klarer de likevel. Min har hatt ribbeinsbrudd etter litt voldsom lek med en stor hund, hun ble rett og slett løpt ned, og tålte ikke det. Jeg synes det er litt rart at man må forsvare å ville beskytte sin lille hund mot helt reelle farer. Jeg er overhodet ikke overbeskyttende, og min lille hund har fått "stor hund oppdragelse" i bøtter og spann. Men på noen områder ER de faktisk mindre solide, og det må man kunne ta hensyn til uten å beskyldes for å være overbeskyttende.
 

Er helt enig med deg i hvordan du gjør det, selv om jeg har to store hunder selv. Og jeg har aldri hatt små.

Den ene av mine hunder går veldig fint sammen med små hunder, uansett hva som skjer, men den andre tar ikke hensyn til størrelse, kun til "hundespråk". Og da er det en for stor risiko å slippe henne sammen/komme i nærheten med små, selv om hun mest sannsynlig hadde tatt hensyn til deres språk, og det de sa. Jeg vil bare ikke ta sjansen på det.

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette er jo forsåvidt ikke noe jeg kommer til å få svar på, men synes det er greit å spesifisere:

      Jeg, og de andre som har vært kritiske til salget av menneskliggjøring av hunder gjennom virale bilder på facebook, instagram og andre sosiale medier, har aldri sagt at vi sitter på det ultimate svar på hva et godt hundehold er. Det vi har gjort er å ta et standpunkt mot, og kritisert, en unødvendig og etter vår mening potensielt farlig trend. Det skaper ingen nytte å kle opp en hund som ei gammel bestemor, og det er tydelig at folk gjør det for å få oppmerksomhet i sosiale medier. Som interaksjon mellom menneske og hund er det verdiløst og potensielt farlig. Det må være lov å diskutere kritisk rundt et fenomen man er skeptisk til, med konkrete eksempler, begrunnelser og årsaker for sitt syn, uten at man blir anklaget for å være ovenifra og ned  
    • Jeg lo godt av beskrivelsen din om full fart og ingen fører.  Det passer på veldig mange raser... 

      Nå er det lengesiden jeg har hatt med labradorer å gjøre, men jeg har gjennomgående møtt trivelige labradorer. Hanhundene har nok kanskje vært litt "mye" hanhund i perioder. Men stort sett har de vært trivelige og greie å ha med å gjøre. Kan selvsagt hende at dette har endret seg siden jeg hadde med labbiser å gjøre, men jeg har heldigvis ikke helt det samme intrykket.  

       
    • Ikke fornærmet, det er jo sånn folk kan oppfatte det og det må man jo tåle   For å ta det litt del for del: Kan du spesifisere når(tid) du mener det? Type, mener du at hundene gir deg dette inntrykket hele tiden? Eller spesifikke tidspunkter (f.eks under raptus)? Jeg forstår hvor du vil uten at jeg aksepterer nøyaktig det du skrev (men mer jeg kjenner til problemstillingen så jeg skjønner hva du forsøker å si  ). Jeg oppfatter Labradoren som en rase som må lære å begrense seg, i større grad enn hva andre hunderaser kanskje må. Den må lære å hilse pent, den må lære å beherske seg. Labradoren kan gå veldig høyt i intensitet som kan få andre hunder til å reagere negativt (Luna ble utbjeffa på lydighetskurs en gang, fordi hun ble ekstremt hyper av en tennisball som motivator). Jeg har aldri opplevd Labradoren som å mangle sosial intelligens, det er den alt for intelligent til å få påskrevet. Den er ikke en miniatyrhund uten kart og kompass. Labradoren mangler selvkontroll. Både på spising, og på entusiasme/glede. Og det er da de fort kan oppfattes som sosialt retarderte, selv om de egentlig leser både hunder og mennesker ekstremt godt. Korte små eksempler: Labradoren min er ekstremt god med valper (legger seg ned og leker med de), hun er meget hard mot overkåte hannhunder (setter i dem HØYT men ikke overdrevent aggressivt, bare "ROARRRR" og ferdig. Ikke nødvendigvis bitt, men et glefs og et knurr / bjeff). Hun holder seg unna hunder UTEN sosial intelligens (hun har møtt noen jack russels som var helt klin kokos, da trakk hun seg unna og ønsket kontakt med eier). Labradoren min kan hilse på mennesker på en hyggelig måte fordi hun har lært det. Da får det heller være så at når hun først går "opp" i ekstrem glede, så vipper hun over i raptus og ukontrollert glede. Typisk når jeg kommer hjem, og når pappa kommer på besøk. Da blir hun så stressaglad at hun nesten kollapser på gulvet om vi ikke "tvangsroer" litt innimellom. Det er ikke nødvendigvis sunt, men sånn er det. Altså: jeg skjønner hva du mener, men jeg oppfatter de overhodet ikke som manglende i sosial intelligens. Det er heller at de må lære å kontrollere - "contain the happiness". Ja det er et ganske ekstremt matauk. Det synes jeg blir veldig feil framstilling. Jeg oppfatter Labradoren min som den smarteste hunden jeg har hatt noe med å gjøre, det inkluderer Schäferhunder, Border Collies og andre. MULIG at andre labradorer er kortere, men jeg har aldri hatt en hund som er så smart. Hun forstår håndtegn (f.eks om jeg peker mot et område), hun forstår speil (hun forstår at hun ser seg selv i speilet, og bruker speil som hjelpemiddel), hun er en problemløser av rang, hun har konsentrasjon og tålmodighet mer enn jeg noen sinne har hatt i noen hund, og vet hvordan hun skal manipulere for å få det hun vil. Å kalle en multikunstner på den måten for "kort" eller "tjukk i huet" blir veldig feil for meg. Da tror jeg du har misforstått hva som er Labradorens problem. Labradoren er vel vitenskaplig bevist (kremt, BEKLAGER jeg mener: forskere har skrevet artikler om temaet som altså da er en teori med tung vitenskaplig bevispose på ryggen) at har en genfeil som gjør at de mangler kontroll på matbehovet. Jeg tror at dette genet ofte kan bidra til at Labradorer dertil mangler andre "inhibitorer" som gjør at de ikke klare kontrollere sexbehovet, gledebehovet, hilsebehovet... Altså... mange ting. De mangler kontrollen. Men om man som eier er tålmodig og lærer de gjennom konsekvent hundehold med tydelige rammer at "sånn gjør man det" så tar det ikke mange repetisjone før de forstår det. De er ikke dum, de er bare forferdelig lykkelig   Hvis du vil kan jeg sende deg noen videoer med hunden min som kanskje beskriver det bedre, orker ikke legge det ut offentlig siden min populæritet er noe grumsete  
    • Ja, det var en gang på tur at jeg traff en veldig pågående dame som absolutt skulle ta på han, selv om han rygget unna og viste alle tegn at han ikke ville bli klappet av en overivrig dame, jeg fortalte at han var  reservert og skeptisk og bets å la være, men da bykset hun i han og tok hånden inn på han fra siden , mot magen hans og da glefset han etter henne.  Han er litt uskikker hun, men det har faktisk gått bra at fremmede klapper så lenge de er rolige, han ser de ann virker det som. Han klarer ikke å bi tatt på hos vetrenær , da må han ha munnkurv på.
    • For det første, vær glad for at han knurrer! Det kan høres merkelig ut men det ville vært adskillig verre at han 'hoppet over' knurringen og bet istedet. Jeg ville IKKE straffet hunden på noe vis, det  du risikerer da, er at hunden lar vær å knurre som advarsel og går rett på neste steg , nemlig bitt. Knurring i en slik situasjon betyr rett å slett, 'stopp, la være'. Jeg har selv en tispe i flokken som ikke takler at man kommer med hodet for nært henne. Det er en myk og litt usikker omplasseringshund. Bøyer jeg meg ned over henne og kommer fort nært med hodet , så knurrer hun. Helt uproblematisk, da lar jeg bare være med slikt. Hun har aldri bitt. Jeg respekterer rett og slett at hun ikke er komfortabel med situasjonen.  Det er mulig at din hund er en litt usikker type og at den type 'kos' som dine barn vil gi hunden, får den til å føle seg ukomfortabel/usikker. Nå er jo heldigvis dine barn så pass store, at de rett og slett kan forstå at hunden ikke liker/takler den slags tilnærming. Det hadde vært verre hadde det vært små barn .  Jeg ville dog vært litt obs på hunden i nærheten av mindre barn/folk som ikke tar 'nei for et nei'. Ikke så å forstå at du trenger å bli hysterisk men det beste er nok å ikke presse hunden, eller la den bli utsatt for situasjoner den føler er ubehagelig, uten mulighet for å trekke seg unna. 
  • Nylig opprettede emner

×