Gå til innhold
Hundesonen.no

Døde dyr og hvor de havner

Recommended Posts

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne

Jeg sender mine hunder til felles kremering, jeg har ikke noe behov for å beholde hverken død kropp eller aske etter dyret jeg har vært glad i, og jeg syns jo ikke at det jeg gjør, evt ikke gjør, med dyrets kropp etter at det er dødt sier noe som helst om hvor glad jeg har vært i dyret. 

Så, jeg er enig med deg, reaksjonene er i overkant fordømmende. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ei jeg kjenner har skinnet fra den første ponnien sin (en ponni hunbhadde et helt spesielt forhold til, og som betydde alt for henne) Andre jeg vet om, har tatt vare på skinnet fra yndlingsbikkja. Ville ikke hatt det selv, men ser at det kan være en fin måte å hedre minnet.

Men ja, siden du nevner diskusjoner på nett. Var en eller annen som hadde funnet en beverfot (åpebart fra et slakt) og lurte på hva h*n hadde funnet. Reaksjonene sa ganske mye om hvor bortreiste folk er. Det gikk i at noen måtte ha mishandlet et dyr ved å kappe av beina. På hund, katt, rev - alt etter hva de trodde foten hadde sittet på. osv.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest

Jeg sender mine til felleskremering. Jeg orker ikke samle på etterlevninger. Jeg henger heller opp et bilde på veggen, av hunden, der bildet sier noe om hvordan hunden var da den levde.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

For min del så tenker jeg at en død kropp er en død kropp. Det er bare biologisk materiale uten tanker og følelser. Hva som skjer med en skrott etter døden, spiller egentlig veldig liten rolle, i utgangspunktet. Men, på grunn av egne, mer eller mindre irrasjonelle følelser, så har jeg ikke klart å kvitte meg med Venus. Hun har jeg i urne hjemme. Jeg vet jo at hundens sjel ikke befinner seg i den urnen, men det er godt å ha den likevel. Mye fordi hun var ikke bare en hund for meg, men en del av min identitet. Så jeg føler på at jeg må ha den lille urnen her, litt til. Kanskje jeg sprer asken, kanskje jeg begraver den, men enn så lenge har den en plass her. Andre hunder har blitt og vil gå til felleskremering. Mitt forhold til dem er mye mer distansert, i hvert fall så distansert at jeg klarer å la rasjonaliteten kontrollere handlingene mine. 

Selvsagt så vil jeg ikke tenke at å legge kroppen i skogen er en super idé, nettopp fordi det er ikke videre hyggelig å støte på diverse kadaver. Men da er det av hensyn til andres følelser, og fortsatt ikke det døde dyret. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen
Guest Klematis

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

De fleste hundene mine er nedgravd ute. Det fleste er jo også avlivet i skogen, så da er de ikke akkurat noe å ta med seg hjem. De to jeg har avlivet hos vet. de senere åra, har jeg derimot i urner. Hadde liksom ikke hjerte til å sende dem til felleskremering. Urnene er jo ganske dekorative, med litt pynt oppå. Men jeg bør nok ikke avlive fler hos vet, kan jo ikke fylle opp huset med urner heller :P

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Lene_S skrev:

Saken med den flådde bikkja minnet meg på en diskusjon fra et annet forum for en haug med år siden, og tenker det er et interessant tema. 

Den gangen var det en som fortalte at da degusen hennes døde, så la hun den ut i skogen så den kunne bli mat for noen andre. Reaksjonene tok litt vel av, og vedkommende ble kalt alt fra respektløs til nærmest psykopat som umulig kunne ha vært glad i degusen sin når hun ville la den bli spist. Det var visst uhyre viktig å begrave dyr i hagen, med blomster og gravstein, alternativt egen urne på peishylla, det var den eneste måten å vise hvor glad man hadde vært i dyret. 

Som det sikkert kommer frem av måten jeg formulerer meg på, så syntes jeg at reaksjonene var på i overkant fordømmende. Så da lurer jeg på hva dere tenker. Hadde de som reagerte rett? Finnes det grenser for hva som er rett og galt å gjøre med et dødt dyr? Er det forskjell på størrelsen på dyret?

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, QUEST skrev:

Lumpent gjort av deg å referere til en gammel diskusjon altså..en slik diskusjon ville jeg elsket å ha deltatt i! :lol:

 

Dyr som blir avlivet hos dyrlege graver jeg ned, av hensyn til eventuelle dyr som kan tenkes å spise på dyret. Jeg spurte engang en dyrlege  om hvor lang tid det tar for avlivingscoctailen blir brutt ned og derved ufarlig , vedkommende kunne ikke gi noe klart svar men mente det kunne være en god ide og grave ned dyret. 

Rent bortsett fra det anser jeg det å legge et dødt dyr ut i en fredelig plett i skogen er den fineste 'begravelsen' :) 

Vi skulle kunne gjort det samme med mennesker, begravelser er jo bl.a sinnsykt dyre! Mennesker som ikke var fulle av et eller annet giftig, kunne bli 'gravlagt' på en spesiell plass, som var avsatt for formålet :) 

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, 2ne skrev:

Men det hender jo at folk flytter. Hva gjør man med de nedgravde dyra i hagen da? 

Godt spørsmål. Ehhh, kanskje ikke lag blomsterbed der, for der ligger Knerten....

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har gravd ned alt jeg har hatt av rotter og andre smådyr i hagen. Har jo flyttet et par ganger, og da har de bare blitt igjen. Men det er veldig små dyr, som trolig forsvinner ganske fort i jorda. Og det er jo også dyr som ikke lever så lenge, og som jeg ikke har knyttet meg like sterkt til som hundene. Da er det ikke like hardt å etterhvert "flytte fra dem" heller.

 

Jeg har hittil ikke rukket å avlive noen hund enda, og håper selvfølgelig det er lenge til jeg må også, gitt at eldste min bare er 3 år. Men jeg har ikke greid å bestemme meg for hva jeg skal gjøre enda. Vil tro jeg ender med separat kremering i urne. Hadde jeg hatt egen tomt jeg visste jeg skulle bli boende på, hadde jeg definitivt gravd ned hjemme. Synes det er noe eget med en grav å gå til, samt å slippe å legge igjen kroppen hos veterinæren. Fornuften sier jo at det ikke gjør noe å gå fra veterinærkontoret uten det døde dyret, men det knyter seg likevel godt i magen av tanken.

 

Men hva andre gjør, være seg å legge dyret ut i skogen som mat, eller henge skinnet på veggen, legger jeg meg ikke opp i. Dyrene merker jo ingenting til det uansett, de er jo døde. Så det eneste som er viktig, er hva som føles riktig for eier.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Klematis skrev:

Jeg kunne ikke tenke meg å ha urne med asken etter dyrene mine hjemme. De er nedgravd.

Kunne ikke tenke meg å la noen spise dem etter at de er døde. Nei dyrene merker ikke det,så det går på følelser.

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For min del, så har jeg null forhold til døde kropper. Det er ikke de jeg har vært glad i, det er personligheten, sjelen, om man vil, og den forsvinner i det øyeblikket noen dør. Jeg har derfor heller ingen problemer med å f.eks. obdusere dyrene mine selv, har gjort det flere ganger med gnagere. Jeg var den makabre ungen som satt med nesa klint inntil hver gang katta spise mus, så jeg kunne se hvordan den så ut inni. Og når fuglene kræsja i vinduene, så titta jeg inni før jeg gravde dem ned i skoeesker. Jeg vet ikke om det er vanlig lenger nå, men "alle" unger hadde begravelser for slike fugler da jeg var unge, selv om de færreste hadde anatomileksjon på forhånd slik jeg drev med. 

Katter vi har hatt som har blitt avlivet, har blitt igjen hos vet'n og sendt til felleskremering. Gnagere har vi rett og slett pakket godt inn og kasta i søpla. Noen mener det er respektløst, men for min del sier ikke hva som skjer med døde kropper noe som helst om følelsene man hadde for dyret. Det viktige er hvordan dyrene har det mens de lever, og der har jeg så god samvittighet som jeg bare kan. De kunne selvfølgelig alltid ha hatt større plass, men all våre gnagere har hatt det bedre enn de kunne ha hatt det de fleste andre plasser. Rottene hadde jo til og med eget rom hvor de bodde fritt, et rom innredet for dem, med løpebaner oppetter veggene, tunneler og tau. For oss er den biten mye viktigere enn hvor vi gjør av liket. 

Når dette er sagt, så er er det meg og mine følelser. Hva som er rett for andre, er det ikke opp til meg å bestemme. Det eneste jeg krever er den samme respekten tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Lene_S skrev:

n tilbake. 
Jeg håper også at folk tenker seg litt om før de begraver dyr i hagen, spesielt hunder, mus og rotter. Dette er dyr som har nære slektninger i naturen, og våre tamdyr har andre bakterier enn de ville, slik at det finnes en risiko for å spre sykdommer og svakheter til naturen. Derfor bør man vurdere i hvilke tilfeller det er forsvarlig, og evt spørre veterinæren om det er trygt for miljøet. Det er ikke engang sikkert at det er lovlig da kommunene kan ha egne restriksjoner. Det er uansett ikke lov nær drikkevann eller dyrket mark, og dyret skal graves ned så dypt at rovdyr ikke kan grave det opp igjen.

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 hour ago, Pringlen said:

Husk på at reven gjerne graver opp. Diesel på grava er lurt!

Å helle diesel ut med vilje i naturen må da være et konkret brudd på miljøvernsloven? Det er jo noe med det jævligste man kan gjøre mot naturen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest Klematis
5 minutter siden, Lene_S skrev:

Ikke for å ødelegge noen illusjoner, men siden du har gravd ned dyrene, så har de blitt spist ;) Kanskje ikke av store dyr, men noen spiser dem, det er jo slik verden går rundt, slik jorda ikke er fylt opp med døde kropper. 

---

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 minutter siden, QUEST skrev:

Hvis man er bekymret for at hunder og katter skal spre smitte til viltlevende dyr, så bør man nok være mer bekymret for det mens de er i live.. ;) 

Hva kommunen måtte mene om saken gir jeg beng i, det er min tomt. Nå har jeg ikke hatt det problemet at rovdyr graver opp lik i hagen da.. :P

Døde dyr i hagen blir spist opp til slutt ja men da på et noe saktere og 'lavere' nivå enn av varmblodige dyr. 

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Akkurat nå, Klematis skrev:

For meg er det en forskjell på å begrave et dødt dyr, og å legge det i skogen åpent for hvem som helst. For min del er det mer respektfullt å grave dyret mitt ned. 

Helt fair det, jeg mente ikke å være ekkel. Som jeg sa, jeg har ingenting med å styre andre følelser. Men mange ser ut til å innbille seg at dyr ikke blir spist dersom man graver dem ned i egen hage. Det var faktisk et av de store diskusjonerpunktene i den opprinnelige debatten jeg refererte til. Derfor påpekte jeg, nå som da, at det ikke er tilfellet. 

Endret av Lene_S
La til et svar

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er strengt tatt ikke lov å legge rester av husdyr ut i naturen. Ei heller kaste det i søpla. Å grave ned tror jeg er innafor. Men er faktisk ikke helt sikker.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guest 2ne
Just now, Lene_S said:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.

Men du sa jo litt lenger opp her at du kaster rotter i søpla. Da havner de jo på søpledynga. Det er vel neppe noe sted det finnes flere ville rotter enn på ei søpledynge? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Lene_S skrev:

Det er forsvinnende lite risiko for smitte mellom levende dyr, tamt til vilt. Vi har kun et vilt kattedyr her i landet, og den er såpass fåtallig at sjansen for nærkontakt er veldig liten. Hundene våre skal vi strengt tatt ha kontroll på, så de skal heller ikke kunne ha nærkontakt med ville rever. Nærkontakt er som regel nødvendig for smitte av sykdommer. Parasitter er en annen sak, men der er gangere og fugler de største smittekildene begge veier.

Siden et tamdyr like gjerne blir avlivet pga smittsom sykdom som skader, så bør vi tenkte på smittefaren i slike tilfeller. Nå kan ikke jeg nok om hvilke sykdommer som kan smittes til rev, men det er definitivt noe vi bør tenke på. Jeg vet at en av de sykdommene som oftest rammer tamrotter, mycoplasma, ikke er like utbredt hos ville rotter, og varierer fra sted til sted.
Kommunen setter vel sine egne restriksjoner på dette nettopp fordi risikofaktorer og -grader er forskjellige fra sted til sted. Jeg hadde trodd at du, som er såpass opptatt av natur og bevaring, ville sette slike risikoer foran "din tomt", så color me surprised.

Er det? Reveskabb f.eks smitter selv om det ikke er direkte kontakt mellom hund/rev. Endel parasitter smitter gjennom avføring og kan således smitte, selv om det ikke er direkte kontakt mellom vilt dyr/husdyr. 

Såvidt meg bekjent så sier ikke gauper neitakk til katt på menyen, hvis de bare får sjansen.. ;) 

Det er vel relativt få tamdyr og her tenker jeg i første rekke på hund og katt, som alvlives pga smittsomme sykdommer.. Majoriteten avlives vel av andre årsaker. Jeg anser risikoen for smitte fra nedgravd hund så forsvinnende liten ( og her går vi ut fra at den er avlivet av andre årsaker) at jeg graver ned med god samvittighet. 

Skal man tro media, så spiser jo ulv hunder over en lav sko..Såe..det burde kanskje innføres total båndtvang i områder med ulv, av hensyn til smittefaren? :P

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå


  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Altså, tror du en hund som henger i buksebeinet ikke aktivt eller med intensjon biter i mennesker? Det er jo det den gjør.. Og henger den fast så snakker man faktisk ikke om et usikkert glefs for å skape avstand heller, men ganske mye mer alvorlig enn det. Eller tror du en 8 år gammel hund i en slik setting hvor den åpenbart var berørt tenkte at den bare skulle leke litt med buksebeinet på denne mannen og veldig forsiktig og med intensjon kun gikk etter buksa? Nei, vet du hva, at en hund på hva da, 40-50kg hopper på en barnevogn som kanskje har en relativt nyfødt og sårbar baby i seg, det er farlig. Og det er vell nesten mer flaks om vogna ikke velter enn uflaks om den gjør det. Spesielt om det kommer overraskende på og den som triller ikke er forberedt på det. Hund er noe man har på eget ansvar og noe som ikke er nødvendig å ha. Og at man ikke skal være nødt til å finne seg i hva som helst fra andre folk sine hunder som er ute av kontroll har jeg ingen problem med å synes at er greit, selv ikke når det ikke handler om alvorlige bitt eller slike ting.. Strengt tatt er det ikke så forferdelig vanskelig å få til heller, men det krever at man er sitt ansvar bevist og er nøye og har gode rutiner på sikring osv. MEN, som sagt så synes jeg ikke en uheldig episode med en glad hund skal være avlivingsgrunnlag, spesielt ikke om det faktisk gikk bra. Men så er vell heller ikke det tilfellet, så jeg skjønner ikke hvorfor man drar diskusjonen dit eller tenker at det er et problem? Finnes det en eneste sak i hele Norge hvor noen hund er dømt til avliving pga å ha hoppet på noen i glede(eller på en barnevogn for den del, eller noe lignende) en gang? Det har ikke jeg hørt om iallefall. Og det er klart utfallet er minst like viktig som intensjonen. Om folk kan bli skadet og/eller skremt så spiller det faktisk liten rolle om hunden mente det slik altså.. For de involverte. Også er er det jo noe med de sakene der det har vært gjentagelse iallefall, da har man jo åpenbart en eier som ikke kan ta godt nok ansvar for hunden og forhindre at slikt skjer og da skjønner jeg at det kommer konsekvenser. Det er ikke retten sin feil, det er faktisk eierne sin feil. Synd at det går utover hunden, men sånn er det. I hvilke andre saker er ekspertuttalelser osv mer viktig enn faktisk hendelsesforløp i den faktiske saken ifht dom osv? Omplassering kan jo selvsagt være et alternativ at man er mer åpen for(om det nå er vanskelig å få til i dagens praksis), men hvem tror du er egnet til å ta over slike hunder? Og av de som er egnet, hvem tror du har lyst? Og hvem skal ta ansvaret med å omplassere og sile ut alle interesserte og finne den rette? Hvem skal ta ansvaret om hunden da havner hos noen som ikke greier å håndtere den og uhell skjer igjen? Det er ikke enkelt å omplassere slike, ihvertfall ikke til en egnet eier. Og det er ikke lett å sile ut de få som kanskje både kan og vil. Det er så mange som er flinke til å snakke for seg og som kan fremstå som flinke og erfarne og dugelige som på ingen måte er egnet til å ha det ansvaret i praksis. Det kan til og med være folk som er erfarne med hund og som kanskje har både referanser og litt av hvert, men jaggu er ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn. Eller ihvertfall ikke noe bevis på at de kan håndtere utfordrende hunder. Jeg har som sagt hatt et par stk og selv om jeg kjenner mange erfarne hundefolk så er det ikke mange jeg hadde etterlatt de hos. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt virkelig overrasket over folk som jeg tenker kan hund, kan ta beskjeder, burde greie dette osv hvor ting bare går skeis etter sekunder eller minutter fordi de ikke engang kan ta enkle beskjeder eller ta meg seriøst når jeg sier hvordan hunden er. Og ikke bare fordi de ikke er redd og velger å ignorere det jeg sier, det er nå isåfall deres eget problem i første omgang, men når de da får en reaksjon som de både burde skjønt selv og i tillegg allerede er advart om, så blir det jo helt sjokkskadet og skjønner ingenting. Jeg personlig har ikke noe problem med at folk har hverken viltre hunder, svære hunder, sinte hunder eller noe som helst så lenge de evner å ta være på det. Dog vet jeg hvor stort ansvar det kan være og jeg vet hvor mange som ikke er det ansvaret bevist eller forberedt på eller evner å håndtere det i praksis. Også blant erfarne hundefolk. Så da lurer jeg veldig på hvordan man skal kunne løse slike saker på en god måte uten å avlive? Det er kanskje en ting i lovteksten jeg reagerer på, og det er den biten der det står at man i verste fall kan få bikkja avlive for å utagere, selv om hunden er godt sikret og aldri får til å komme bort til hverken hunder eller folk og det er så hensynsfullt som mulig(typ at hunden er hanket inn i kort line ved fører og ikke henger ytterst i 3 meter line og løper frem og tilbake og glefser rett rundt bena på folk liksom, og at man gir plass i den grad det er mulig osv). Både fordi hunden blir passet på, fordi utagering er veldig vanlig så det kan jo fort bety problemer for mange, om det skulle begynne å bli slått ned på, og fordi det på ingen måte sier noe som helst om hva hunden hadde gjort om den kom seg løs eller hvorfor den utagerer(stress/glede/usikkerhet/forventning). Jeg kan selvsagt forstå at det kan oppleves ubehagelig for folk, og det kan jeg til en viss grad være enig i at det er kanskje ikke noe man skal godta på bekostning av andre mennesker, dog kan jo dette være hunder som ikke en gang hadde gått i nærheten av folk om de hadde kommet seg løs og slik sett aldri vært noen fare for å hverken skremme eller skade noen (ved uhell eller i glede eller sinne eller noe som helst). Men samtidig så ser jeg faktisk ikke for meg at det er en reell bekymring at en hund blir avlivet for å ha utagert på noen i bånd èn gang der fører av hunden hadde god fysisk kontroll og var så hensynsfull som mulig i situasjonen. Og jeg må jo bare si at jeg selv har flere ganger kjent på følelsen når folk kommer med svære brølende bikkjer og åpenbart ikke har stålkontroll(fysisk). Og det er ubehagelig. Veldig. Nå har jeg vell mer enn en gang opplevd at folk ikke greier å holde bikkja også, da blir det fort enda mer ubehagelig.. Jeg kjenner at jeg egentlig synes det er helt greit om det blir noen ferre slike igrunn.
    • Det står i dommen at omplassering ble drøftet . Jeg har ærligtalt ikke lest så mange dommer  så jeg har ingen formening om hvor mye man klarer å ta stilling til utifra det som står og uten å vite noe om hendelsesforløpet og de innvolverte..
    • Når jeg var sikker på at min ikke måtte ut så tidlig lenger, så begynte jeg bevisst å stå opp bare når hun var rolig og lå og sov/slappet av. Det skjedde ingenting annet enn at jeg snudde meg og sov videre hvis hun bjeffet eller gjorde andre sprell. Da gikk det ganske fort så skjønte hun at det lønte seg å sove til jeg bestemte at vi skulle stå opp.
    • Jeg bruker ikke truse på min, og jeg kan telle på en hånd de bloddråpene jeg finner etter henne når hun har løpetid. Hun er veldig ivrig på å holde både seg selv om omgivelsene rene, så akkurat det med blod har vært null problem, selv med stoffsofa. Merker ikke så mye på atferd heller, annet enn at hun markerer hver femte meter ute. Men det gjør jo hannhunder hele tiden 
    • Ja, det ble vel forsåvidt nevnt at det ble drøftet i tidligere rettsinstanser. I Høyesterettsdommen sies det vel bare summarisk at hunden er så farlig at det ikke er et alternativ. Så det er jo der skoen trykker uansett ... om hunden er farlig eller ikke. Og det er der jeg ikke klarer å kjøpe rettsvesenets begrunnelse sånn uten videre.  Jeg husker jeg leste litt blogger og diskusjonsforum og slikt i den saken for en tid tilbake. Det var helt klart noen røde flagg som dukket opp angående personen, hans hundehold osv. Så jeg aner ikke om Bob er farlig eller ikke. Problemet mitt er at når jeg leser høyesterettsdommen, isolert sett, så klarer jeg ikke å lese at Bob er farlig. Jeg leser bare at noen politimenn mente det var snakk om «angrep» uten noen som helst begrunnelse (kroppsspråk, lyder, flekking av tenner?) og at en skramme ble sett på som vesentlig skade. Og at alle andre eksperter nærmest summarisk blir avvist. Det skremmer meg at det blir tatt så lett på siden dommen blir stående til etterfølgelse. Så kanskje ble Bob «rettferdig» dømt, sånn litt på slump, men dommen åpner for at mange andre hunder kan bli urettferdig dømt.
  • Nylig opprettede emner

×