Har skaffet meg labrador valp, trenger tips om hva jeg burde gjøre.

25 innlegg i emnet

Hei.
Jeg er en jente på 18 år. Jeg har vokst opp med en labrador blanding som vi måtte avlive 16.September 2016. Jeg har nå ca et år seinere skaffet meg en labrador valp, lille Lexi som er 8 uker. Men etter jeg fikk henne så har jeg gråti utrolig mye og har begynt å tenke at jeg ikke klarer dette, at jeg savner min gamle hund, at hun kommer til å få det mye bedre hos noen andre som er glade og ikke lei seg hele tiden som meg. Jeg sliter med sosialangst og depresjon, og jeg har mye problemer som skjer i familien og med utdanning. Jeg har følt lenge at jeg ikke vet hvem jeg er og sliter med å finne meg selv igjen. Jeg fikk lille Lexi på Fredagen og har egentlig gråti helt siden jeg fikk henne. Hun er en utrolig flott valp og det er ikke hun som er problemet, men meg. Jeg er veldig usikker på hva jeg burde gjøre. Jeg vet ikke om jeg har skaffet meg feil rase og kanskje egentlig burde hat en litt mindre hund eller om jeg ikke burde ha en hund enda. Jeg kjenner at dette er utrolig vanskelig å skrive og at jeg får utrolig mye skyldfølelse fordi at jeg føler det sånn. Spørsmålet mitt er egentlig hva ville dere gjort hvis dere var meg? Ville dere hat forsettet og sett hvordan dette går og om at denne følelsen kanskje går over, noe jeg er usikker på. Eller å gitt henne til noen som ikke er lei seg hele tiden og kanskje hadde skapt mer glede i livet hennes. Jeg vil bare lille Lexi sitt beste og jeg er redd for at jeg skaffet meg en hund litt for fort med tanke på situasjonen jeg er i nå. Jeg trudde aldri jeg kom til å være en som vurderer omplassering, men jeg klarer ikke slutte å tenke på at Lexi kan få det bedre hos noen andre. Jeg har tenkt lenge at jeg var klar for hund og viste ikke at jeg kom til å føle det sånn som jeg gjør. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg vet jo ikke noe annet enn det du skriver her, så min uttalelse baserer seg på ditt ene innlegg :) Jeg tror kanskje at du ikke er helt klar for en hund på nåværende tidspunkt. Både av hensyn til deg selv og hunden. At du har vurdert å omplassere hunden allerede, betyr IKKE at du er uansvarlig , heller tvert om :) Det er modent av deg å erkjenne at du kanskje ikke er klar for å ha ansvaret for en hund nå. Mange , også friske mennesker blir svært overrasket over hvor mye en valp kan kreve og hvor mye omveltninger i livet en hund kan bety. Det betyr ikke at de er 'dårlige' mennesker eller uansvarlige, det kan rett og slett bety at de har satset på feil rase, at hund var mer enn de hadde tenkt seg og har kapasitet til. Da er det bedre for både de selv og hunden, at man enten leverer tilbake til oppdretter eller omplasserer til noen med mer kapasitet. 

Jeg forstår at det kan føles som et 'nederlag' å omplassere hvalpen men det høres ut som om du har mye å ta tak i og mye rundt deg som krever din energi og oppmerksomhet. Det hadde kanskje vært best for både deg og hunden om du omplasserer/leverer tilbake hunden. Du har jo nettopp fått hunden, kan ikke oppdretter ta den tilbake? Forklar at du har blitt klar over at du i din nåværende situasjon ikke er klar for/kan ha hvalpen. Hvor mye du vil fortelle om årsakene, blir opp til deg :) 

At du i din nåværende situasjon ikke er klar for hund, betyr som sagt allerede hverken at du er uansvarlig ( tvert i mot! :) ) eller en 'dårlig' hunde-eier. Du har bare fått hund på feil tidspunkt i livet. Håper det ordner seg for deg og at ting blir bedre. Da tror jeg at du har alle forutsetninger for å bli en god og ansvarsfull hundeeier. :) :heart:

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvis du fikk valpen på fredag så er oppdretter helt sikkert villig til å ta den tilbake. De har helt sikkert flere interesserte som de har vurdert som valpekjøpere.

Jeg tenker også at du er i en alder der det skjer mye. Det å ha hund er mye ansvar, og selv om det kan være til stor glede og hjelp så er det krevende i perioder, og særlig de to første årene. Jeg er kronisk syk og slet med depresjon da jeg fikk min første hund, og om ikke mannen min hadde vært der og tatt seg av hunden i dårlige perioder så hadde jeg aldri greid det.

Er du alene med hunden? Eller er det familie som vil hjelpe til og dele ansvar og oppgaver? Rent bortsett fra situasjonen du beskriver så er jo de neste årene ganske krevende for folk i din alder, kanskje skal du flytte hjemmefra, begynne på studier, eller finne ut hva du skal gjøre resten av livet, og det å ha en hund med på lasset er en stor påvirkning på mulighetene dine.

Jeg synes det ser ut av innlegget ditt som at du har bestemt deg, og at du ikke er klar for hund nå, og da synes jeg ikke du skal ha noe skyldfølelse for det. Tvert imot, det er mye bedre at du innser det nå og leverer valpen tilbake til oppdretter, enn å hangle videre med en hund du er usikker på om du vil ha eller greier å ta deg av, og som kanskje gjør livet ditt vanskeligere heller enn enklere.

Jeg vet det ikke er det samme, men kanskje det er andre dyr du kan skaffe deg som hjelper som selskap som krever litt mindre? Da jeg var student og ble alvorlig deprimert fikk jeg først ørkenrotter, og senere katt da jeg bodde i leilighet hvor det var mulig. En hund fyller livet på en helt annen måte, men for meg var ikke det realistisk da, og jeg fikk mye igjen for å bare være sammen med og stelle med de andre dyrene.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for!

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg tror også at det er litt for tidlig for deg å ha valp nå. Både fordi du savner den forrige hunden så mye, og fordi det er så mye annet i livet ditt som krever mye av deg nå. Å ha valp innebærer mye jobb, lite søvn og noe (eller en del) frustrasjon og rådvillhet, det er kanskje ikke det du trenger å ha mer av? Jeg foreslår at du tar kontakt med oppdretteren og forklarer at du ikke kan beholde valpen, at det er for mye for deg så tidlig etter den andre hundens død, og spør oppdretter om hen kan ta valpen tilbake. Når valpen er så ung er det nok ikke noe problem for oppdretter å få solgt den til noen andre!

Bruk tiden til å få hjelp, bli sterkere og bli kjent med deg selv, få den gamle hunden mer på avstand og vent til livet ditt er slik at du kjenner at du har overskudd, lyst og tid til å legge ned alt det arbeidet en valp trenger og fortjener. Når rammene rundt deg er endret og du selv har kommet deg opp og funnet deg selv igjen, vil du selv kjenne når du er klar for hund. Det er ikke noe nederlag å innse at du ikke er klar nå, tvert imot! 

Jeg håper du får den hjelpen du trenger til å finne glede og stolthet i deg selv igjen, du er så ung og har så mye fint å se frem til :hug:

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg kan jo også nevne at jeg har opplevd mye det samme. Men det tok en del lengre tid, etter nesten et år innså jeg at jeg ikke greide hunden, men ble overtalt til å beholde ham (til dels av mannen min, som også har mesteparten av ansvaret for hunden nå). Hunden bor fortsatt hos oss og fungerer greit den dag i dag, men er også en større belastning for helsen min enn det jeg skulle ønske meg. Og jeg tenker ofte på hvordan det hadde vært om jeg hadde hatt mot til å omplassere eller levere tilbake hunden den gangen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Hei. :) Tusen takk for svar alle sammen. Jeg har vurdert å ringe oppdretteren og si litt om situasjonen jeg er i og at jeg kanskje skaffet meg hund litt for fort. Når jeg leste svarene så kjente jeg at tårene rant, siden jeg forventet at andre kom til å være negativ til det jeg har skrevet. Jeg kjenner jeg er letta for at dere som har skrevet til meg er så forståelsesfulle. 
Jeg har en pappa som jeg vurdere å snakke med om dette, men tør ikke fordi jeg er redd på hvordan han kommer til å reagere. Jeg har veldig vanskelig for å snakke om følelser og om ting som ikke er lett og liker ikke å bringe mine problemer på andre. Er også veldig redd for at han kommer til å bli skuffet over meg når jeg sier at jeg vurderer å gi tilbake lille Lexi, da jeg allerede føler han er skuffet nok over meg angående andre ting. Men jeg vet har jeg må snakke med han om dette. Jeg har en storesøster som jeg har snakket med, hun syntes jeg burde vente litt å se, men samtidig så vil jeg ikke at Lexi skal bli mer knyttet til meg en hun er nå. Jeg ser allerede at Lexi er litt knyttet til meg, noe som gjør at jeg får mer skyldfølelse og blir mer lei meg av at jeg vurderer å gi henne tilbake. Selvom lille Lexi er 8 uker bare og kommer nok til å få det kjempe fint hos noen andre. Lille Lexi fortjener å komme til noen som kan gi henne 100% oppmerksomhet og all den kjærligheten hun fortjener. 
Jeg har også litt den følelsen at hvis jeg gir henne bort, så kommer jeg aldri til å ha samvittighet til å skaffe en annen hund i framtiden. Selvom jeg vet at jeg må tenke på det som er best for lille Lexi og meg selv nå. 
Med alt det som skjer rundt meg er det heler ikke sunt for valpen å være rundt meg da jeg er stresset og lei meg mye. 
Er også redd for at oppdretteren kommer til å bli skuffet eller sur når jeg skal snakke med dem om dette. Og siden jeg tenker veldig mye på hva andre kommer til å tenke, så er jeg veldig redd for hva andre (venner og andre i familien) kommer til å si om at jeg kanskje skal levere henne tilbake. 
Tusen takk for svar :wub:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er enkelt for meg å si noe i stil med'Ikke tenk på hva andre mener' jeg er dog like klar over at det ikke er er så enkelt.. 

Du fremstår som fornuftig og ansvarsbevisst, til tross for din relativt unge alder , når du tenker på hunden først og fremst :) Hadde jeg vært oppdretter, hadde jeg solgt hund til deg senere, hvis det skulle bli aktuellt for din del. Nettopp fordi du ikke bare 'vil ha hund' men fordi du tenker på hundens beste og din egen kapasitet :) 

Hvis  du er redd for din families reaksjon, kanskje du kan vise dem svarene du har fått her? Så de kan se at du har fått støtte fra andre hunde-eiere? 

Igjen, med hensyn til å skaffe hund i fremtiden, når ting bedrer seg og du har fått mer 'på plass', så ser jeg ikke noen grunn til at duikke  skulle bli en utmerket hunde-eier  . Lykke til :hug:

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, QUEST skrev:

Jeg vet jo ikke noe annet enn det du skriver her, så min uttalelse baserer seg på ditt ene innlegg :) Jeg tror kanskje at du ikke er helt klar for en hund på nåværende tidspunkt. Både av hensyn til deg selv og hunden. At du har vurdert å omplassere hunden allerede, betyr IKKE at du er uansvarlig , heller tvert om :) Det er modent av deg å erkjenne at du kanskje ikke er klar for å ha ansvaret for en hund nå. Mange , også friske mennesker blir svært overrasket over hvor mye en valp kan kreve og hvor mye omveltninger i livet en hund kan bety. Det betyr ikke at de er 'dårlige' mennesker eller uansvarlige, det kan rett og slett bety at de har satset på feil rase, at hund var mer enn de hadde tenkt seg og har kapasitet til. Da er det bedre for både de selv og hunden, at man enten leverer tilbake til oppdretter eller omplasserer til noen med mer kapasitet. 

Jeg forstår at det kan føles som et 'nederlag' å omplassere hvalpen men det høres ut som om du har mye å ta tak i og mye rundt deg som krever din energi og oppmerksomhet. Det hadde kanskje vært best for både deg og hunden om du omplasserer/leverer tilbake hunden. Du har jo nettopp fått hunden, kan ikke oppdretter ta den tilbake? Forklar at du har blitt klar over at du i din nåværende situasjon ikke er klar for/kan ha hvalpen. Hvor mye du vil fortelle om årsakene, blir opp til deg :) 

At du i din nåværende situasjon ikke er klar for hund, betyr som sagt allerede hverken at du er uansvarlig ( tvert i mot! :) ) eller en 'dårlig' hunde-eier. Du har bare fått hund på feil tidspunkt i livet. Håper det ordner seg for deg og at ting blir bedre. Da tror jeg at du har alle forutsetninger for å bli en god og ansvarsfull hundeeier. :) :heart:

Hei :) Tusen takk for svaret ditt. Kjente tårene rant da jeg leste det siden jeg nå føler at jeg er en utrolig dårlig person som tenker på å gi søte lille Lexi tilbake. Trur også at det beste for meg og lille Lexi at hun får et nytt hjem der hun kan få all den oppmerksomheten og kjærligheten hun trenger. Kjenner jeg har utrolig mye skyldfølelse siden jeg ser allerede at Lexi er trygg her og at hun har blitt litt knyttet til meg. Er litt redd for hvordan de rundt meg og oppdretteren kommer til å reagere. Vil ikke at andre skal bli skuffet over meg eller sur for at jeg vurderer å gi henne tilbake. Det er jo ikke et objekt jeg har kjøpt, men et levende vesen. Noe som også selvfølgelig gjør at jeg blir så skuffet over meg selv at jeg har den følelsen om at jeg ikke kommer til å klare dette. Men jeg kan ikke forsette å føle det som jeg gjør nå, og jeg trur at det beste for Lexi er at hun er rundt noen som er glade hele tiden og ikke er stresset og lei seg meste parten av tiden. Skal snakke med pappa om dette, noe jeg gruer meg til siden jeg allerede kan føle skuffelsen han kommer til å ha over meg. Jeg sliter med å snakke om følelser og tunge ting til andre, så kjenner jeg gruer meg til å fortelle han om dette. 
Tusen takk for svaret ditt, det hjalp mye. <3 :) 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dog; Håpervirkelig det ordner seg for deg,både på den ene og den andre måten :heart:

Tillegg; skulle oppdretter reagere på at du vil levere hvalpen tilbake, prøv å ikke la det gå inn på deg. En god oppdretter tenker først og fremst på hva som er bra for hvalpene og hvis en hvalpekjøper mener at dette ble for mye/klarer man ikke, så tar man hvalpen tilbake. Først og fremst av hensyn til hvalpen men også av hensyn til kjøper. :) Blir man som oppdretter sur for at noen ærlig sier at man ikke føler seg i stand til å ha hund nå, så bør man ikke drive med oppdrett. 

Alle jeg kjenner, meg selv inkludert, har gjort ting/tatt avgjørelser man angrer på etterpå. Det betyr ikke at man er noe dårlig eller ansvarsløst menneske. Hvordan man opptrer etter at man har gjort feil valg, sier derimot en del om hvordan er. Du innser at det ble for mye med valp akkurat nå og det er bare å berømme! :) Mange ville nok latt det 'skure og gå', noe som både går utover hund og eier. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, QUEST skrev:

Det er enkelt for meg å si noe i stil med'Ikke tenk på hva andre mener' jeg er dog like klar over at det ikke er er så enkelt.. 

Du fremstår som fornuftig og ansvarsbevisst, til tross for din relativt unge alder , når du tenker på hunden først og fremst :) Hadde jeg vært oppdretter, hadde jeg solgt hund til deg senere, hvis det skulle bli aktuellt for din del. Nettopp fordi du ikke bare 'vil ha hund' men fordi du tenker på hundens beste og din egen kapasitet :) 

Hvis  du er redd for din families reaksjon, kanskje du kan vise dem svarene du har fått her? Så de kan se at du har fått støtte fra andre hunde-eiere? 

Igjen, med hensyn til å skaffe hund i fremtiden, når ting bedrer seg og du har fått mer 'på plass', så ser jeg ikke noen grunn til at duikke  skulle bli en utmerket hunde-eier  . Lykke til :hug:

Tusen takk :) Hjelper mye å lese det du skriver. <3 Skal snakke med pappa om dette og hvis han reagerer litt negativt til det så kan jeg jo eventuelt visse svarene her ja. :) Tusen takk for at du tenker at jeg en dag når jeg får det bedre at jeg kan bli en bra hundeeier. :D Takk <3 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Dog skrev:

Tusen takk :) Hjelper mye å lese det du skriver. <3 Skal snakke med pappa om dette og hvis han reagerer litt negativt til det så kan jeg jo eventuelt visse svarene her ja. :) Tusen takk for at du tenker at jeg en dag når jeg får det bedre at jeg kan bli en bra hundeeier. :D Takk <3 

Som sagt, du tenker allerede nå på hunden først og fremst. Bare det er ett veldig godt utgangspunkt for å bli en god hundeeier :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hadde jeg vært oppdretter til din hund (er oppdretter av en annen rase) så hadde jeg tatt henne tilbake på et blunk, uten noe mer om og men. Det er det mange andre oppdrettere som gjør også. 
Det er jo fint at Lexi har hatt en fin og trygg stund hos deg, mye bedre enn om hun skulle ha hatt det traumatisk på noe vis. Hun vil fort nok knytte seg til andre mennesker. Hunder som regel er enkle sånn, på godt og vondt :) 

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 minutter siden, QUEST skrev:

Dog; Håpervirkelig det ordner seg for deg,både på den ene og den andre måten :heart:

Tillegg; skulle oppdretter reagere på at du vil levere hvalpen tilbake, prøv å ikke la det gå inn på deg. En god oppdretter tenker først og fremst på hva som er bra for hvalpene og hvis en hvalpekjøper mener at dette ble for mye/klarer man ikke, så tar man hvalpen tilbake. Først og fremst av hensyn til hvalpen men også av hensyn til kjøper. :) Blir man som oppdretter sur for at noen ærlig sier at man ikke føler seg i stand til å ha hund nå, så bør man ikke drive med oppdrett. 

Alle jeg kjenner, meg selv inkludert, har gjort ting/tatt avgjørelser man angrer på etterpå. Det betyr ikke at man er noe dårlig eller ansvarsløst menneske. Hvordan man opptrer etter at man har gjort feil valg, sier derimot en del om hvordan er. Du innser at det ble for mye med valp akkurat nå og det er bare å berømme! :) Mange ville nok latt det 'skure og gå', noe som både går utover hund og eier. 

 

Nå ble det litt rotete med svarene og sånn her, unnskyld.
Men ja, er enig at en ordentlig oppdretter burde tenke på hundens beste. :) Tusen takk. :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Snøfrost skrev:

Hadde jeg vært oppdretter til din hund (er oppdretter av en annen rase) så hadde jeg tatt henne tilbake på et blunk, uten noe mer om og men. Det er det mange andre oppdrettere som gjør også. 
Det er jo fint at Lexi har hatt en fin og trygg stund hos deg, mye bedre enn om hun skulle ha hatt det traumatisk på noe vis. Hun vil fort nok knytte seg til andre mennesker. Hunder som regel er enkle sånn, på godt og vondt :) 

Hei. :) Så bra, det hjelper å høre svar fra en annen oppdretter. :) Tusen takk for svar :) 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er ikke alt man kan vite på forhånd og emosjonelle følelser som dette er vell en av de tingene som kan komme litt ut av det blå når man opplever noe som trigger visse følelser. Kanskje går det over, kanskje ikke, vanskelig å si. Det er jo ikke sikkert du ikke er klar for ny hund heller, bare har noen følelser som må bearbeides litt ifht tapet av forrige hnd. Men uansett så må du jo selvsagt ta stilling til hva du skal gjøre med denne valpen i den situasjonen du er i nå. Jeg tror kanskje jeg ville ringt oppdretter og tatt en prat. Du trenger jo ikke nødvendigvis å si at du ønsker å levere tilbake valpen enda, men kanskje høre hva oppdretter sier og kanskje er den samtalen i seg selv nok til at du føler deg litt bedre og ser ting klarere, uansett hvilket utfall du ser for deg. 

 

Og du trenger ikke ha dårlig samvittighet, den valpen kommer til å klare seg veldig fint uansett, og du kommer i verste fall til å være en erfaring rikere. :) 

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Prat med folk! Hverken oppdretter, pappa, hunden eller noen andre kommer til å arrestere deg eller bli sure, skuffede eller noe. Når man bare kommuniserer så respekterer folk deg, med mindre de er rævhål. Og da kan de bare ha det så godt :P

Hvor har du fått valpen fra? Tyristrand eller Ørje? Eller noe annet? :)

Når jeg fikk labradorvalp satt jeg også og gråt de første dagene, mest av alt fordi denne tornadoen av en valp var så fryktelig, fryktelig mye mer enn jeg hadde forventet meg av ansvar og arbeid. Herregud og jerremiah. Puh. Får man "rette valpen" kan de kreve veldig mye...

Og forresten, en Labrador trenger du ikke bekymre deg i forhold til at den knytter seg til deg eller andre. En ekte Labrador selger deg og andre for en matkule, så akkurat det aspektet er veldig greit med rasen :) Det er etter et par måneder med samarbeid at man får den "dypere" connectionen. Allikevel vil en Labbis aldri bli en "enmannshund" som ikke fungerer med andre.

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Det er jo krevende med valp🐶Jeg måtte avlive hunden min i februar ( 10 år og 8 mmd pga kreft 💔) Jeg var uten hund i 2 mnd å det var helt forferdelig😪Det var såklart en enorm forskjell på ha valp og eldre hund. Mye hadde jeg såklart glemt 🙈Hun sov ikke så mye var høyt og lavt som jo en valp er. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle tenke etter et par dager : Det her går ikke kanskje jeg må ringe oppdretteren ta hun tilbake! Så for meg alt gikk galt under hjemme alene treningen osv. Dette er 5 mnd siden nå å jeg har den herlige frøkena ❤️Det var vel kun de første ukene som var ekstra utforderende.Etter det kjente vi hverandres døgnrytme og hjemme alene treningen går over all forventning. Jeg ville aventet et par uker sett hva du føler da :) Masse lykke til i valget valpen får nok en helt fantastiskt liv uansett om du beholder hun eller velger omplassere 🐶🌟

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
13 timer siden, Malamuten skrev:

Det er ikke alt man kan vite på forhånd og emosjonelle følelser som dette er vell en av de tingene som kan komme litt ut av det blå når man opplever noe som trigger visse følelser. Kanskje går det over, kanskje ikke, vanskelig å si. Det er jo ikke sikkert du ikke er klar for ny hund heller, bare har noen følelser som må bearbeides litt ifht tapet av forrige hnd. Men uansett så må du jo selvsagt ta stilling til hva du skal gjøre med denne valpen i den situasjonen du er i nå. Jeg tror kanskje jeg ville ringt oppdretter og tatt en prat. Du trenger jo ikke nødvendigvis å si at du ønsker å levere tilbake valpen enda, men kanskje høre hva oppdretter sier og kanskje er den samtalen i seg selv nok til at du føler deg litt bedre og ser ting klarere, uansett hvilket utfall du ser for deg. 

 

Og du trenger ikke ha dårlig samvittighet, den valpen kommer til å klare seg veldig fint uansett, og du kommer i verste fall til å være en erfaring rikere. :) 

Hei :) Ja, det er ikke lett det med disse følelsene, kjenner jeg blir litt forvirra til hva jeg burde gjøre. Jeg vil jo tenke på valpen sitt beste... Har vurdert å ringe oppdretteren, det som er litt vanskelig er at de ikke kan veldig mye norsk, men mest islandsk og litt engelsk, så blir litt komplisert å snakke med dem via tlf og de bor 3 timer og 30 min unna. Men må jo selvfølgelig bare prøve å snakke med dem. :)  Tusen takk, skal prøve å ikke ha så dårlig samvittighet, men er lettere sagt en gjort. :/ Vil jo bare det beste for lille Lexi. :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Prat med folk! Hverken oppdretter, pappa, hunden eller noen andre kommer til å arrestere deg eller bli sure, skuffede eller noe. Når man bare kommuniserer så respekterer folk deg, med mindre de er rævhål. Og da kan de bare ha det så godt :P

Hvor har du fått valpen fra? Tyristrand eller Ørje? Eller noe annet? :)

Når jeg fikk labradorvalp satt jeg også og gråt de første dagene, mest av alt fordi denne tornadoen av en valp var så fryktelig, fryktelig mye mer enn jeg hadde forventet meg av ansvar og arbeid. Herregud og jerremiah. Puh. Får man "rette valpen" kan de kreve veldig mye...

Og forresten, en Labrador trenger du ikke bekymre deg i forhold til at den knytter seg til deg eller andre. En ekte Labrador selger deg og andre for en matkule, så akkurat det aspektet er veldig greit med rasen :) Det er etter et par måneder med samarbeid at man får den "dypere" connectionen. Allikevel vil en Labbis aldri bli en "enmannshund" som ikke fungerer med andre.

Hei :) Jeg har snakket med pappa om det, og han støtter meg 100%. Kjenner at det er godt å ha lettet litt på "lokket". :) Følte meg mye bedre etter jeg var ærlig med han om dette. 
Jeg har fått valpen fra Hedmark av en hyggelig familie. :) 
Så godt å høre at jeg ikke er den eneste som gråter på grunn av dette. Jeg trur selv at jeg gråter mest på grunn av at jeg er deprimert, og da er alt mørkt, noe som er trist siden det kan hende alt hadde vært mye lettere hvis jeg ikke hadde vært det. Er utrolig irriterende at angst og depresjon skal gå utover så utrolig mye fint man kan oppleve i livet. Kjenner jo at jeg er veldig sliten allerede, spesielt med all den pipingen om natta og at hun skal tygge på alt, så må følge med hele tiden, selvom jeg vet at det tar tid og trening. :P Men hun er en utrolig søt liten tass som jeg har blitt glad i, men klarer ikke slutte å tenke på at hun vil får det mye bedre hos noen andre nå på grunn av det faktumet at jeg har mye som foregår nå. :) Har fått tips om å vente å se til jeg har vært på hundekurs med henne, men da føler jeg litt på at jeg bruker henne som en forsøkskanin liksom, fordi tenk hvis denne følelsen ikke går over... og da har det gått litt tid og henne har sikkert blitt enda mer knyttet til meg en det hun allerede er. Og hvor lengre tid det går, jo vanskeligere blir det jo. Akkurat som du sier at etter et par måneder så får man en dypere connection. 
Jeg vet selv at jeg har gått av å ha hund og føle ansvar og få kommet meg litt ut blant mennesker, men samtidig kan jeg ikke ha henne bare for det. En hund har ikke gått av å være rundt en som er stresset og lei seg ofte, føler jeg ihvertfall. 
Hun er utrolig flott å fortjener bare det beste. :) 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Dog; Så godt at samtalen med din far gikk bra! :) Selv om jeg gjentar meg selv igjen; jeg er imponert over at du tenker på hvalpen og hva som er best for henne, først og fremst. All ære til deg for det! :) :heart:

5 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
14 timer siden, Gåsa skrev:

Det er jo krevende med valp🐶Jeg måtte avlive hunden min i februar ( 10 år og 8 mmd pga kreft 💔) Jeg var uten hund i 2 mnd å det var helt forferdelig😪Det var såklart en enorm forskjell på ha valp og eldre hund. Mye hadde jeg såklart glemt 🙈Hun sov ikke så mye var høyt og lavt som jo en valp er. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle tenke etter et par dager : Det her går ikke kanskje jeg må ringe oppdretteren ta hun tilbake! Så for meg alt gikk galt under hjemme alene treningen osv. Dette er 5 mnd siden nå å jeg har den herlige frøkena ❤️Det var vel kun de første ukene som var ekstra utforderende.Etter det kjente vi hverandres døgnrytme og hjemme alene treningen går over all forventning. Jeg ville aventet et par uker sett hva du føler da :) Masse lykke til i valget valpen får nok en helt fantastiskt liv uansett om du beholder hun eller velger omplassere 🐶🌟

Hei :) Ja, kjenner det er veldig krevende med en liten valp. Jeg viste jo at det kom til å bli slitsomt, men jeg viste ikke at jeg kom til å føle det som dette... å gråte hele tiden og være trist. Kondolerer, det er utrolig trist når man mister sin mest trofaste følgesvenn. :( Vet hvordan du har det, savner min lille Bella enda. :( 
Er godt å høre at jeg ikke er den eneste som tenker det med at jeg ikke klarer dette mer. Så bra at du forsatt har henne. <3 
Så bra at det går utrolig bra med dere begge nå. :) <3 
Jeg har fått tips av noen andre med å beholde henne til jeg har vært på valpekurs ogsånt, men samtidig føler jeg at det er som å bruke henne som en forsøkskanin, siden jeg er redd for at jeg kommer til å ha denne angre følelsen med å ikke ha gitt henne tilbake så tidlig som mulig. Og hun blir jo bare mer og mer knyttet til meg, og jeg vil jo føle enda mer skyldfølelse hvis jeg gir henne bort etter et par måneder. Er bare så utrolig redd for at disse følelsene ikke går over, og at denne depresjonen tar lang tid også... Er irriterende at angst og depresjon skal ødelegge alt og gjøre sånn at alt føles mørkt ut. (jeg får jo selvfølgelig hjelp for dette hos psykolog). :) Må bare tenke nøye på dette, fordi jeg vil bare det beste for lille Lexi. :) Har fått mange forskjellige tips om hva jeg burde gjøre, så hodet mitt er et stort kaos, haha. :P 
Tusen hjertelig takk, trenger all den lykke tilen jeg kan få og takk får svaret ditt. :) <3 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, QUEST skrev:

Dog; Så godt at samtalen med din far gikk bra! :) Selv om jeg gjentar meg selv igjen; jeg er imponert over at du tenker på hvalpen og hva som er best for henne, først og fremst. All ære til deg for det! :) :heart:

Hei. :) Ja, er veldig letta for at den samtalen gikk så bra. :) Tusen takk, tenker absolutt på hva som er best for henne, det jeg bryr meg mest om nå. <3 

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hvis du ser litt mer svart / hvitt på det da.. Klarer du å gi valpen det hun trenger? Orker du å gå ut når hun må tisse, eller er du så sliten av depresjonen? Klarer du stille opp på valpekurs? Hvis du rent fysisk klarer å gi henne det hun trenger og klarer å ikke bli sint på henne når hun er monstervalp, så tror jeg ikke det gjør noe for valpen at du er lei deg? Kanskje hun kan være til støtte for deg hvis det går bedre etterhvert? 

5 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, Marie skrev:

Hvis du ser litt mer svart / hvitt på det da.. Klarer du å gi valpen det hun trenger? Orker du å gå ut når hun må tisse, eller er du så sliten av depresjonen? Klarer du stille opp på valpekurs? Hvis du rent fysisk klarer å gi henne det hun trenger og klarer å ikke bli sint på henne når hun er monstervalp, så tror jeg ikke det gjør noe for valpen at du er lei deg? Kanskje hun kan være til støtte for deg hvis det går bedre etterhvert? 

Hadde tenkt jeg skulle skrive noe, og dette som @Marie har skrevet over synes jeg var veldig fornuftig, og var det jeg tenkte når jeg leste tråden og alle de tunge tankene dine.

Jeg fikk en valp for et drøyt år siden. Jeg har også svært tunge perioder, selv om jeg har vokst av meg det som har med angst og har lært meg å fungere med disse periodene mine. Og tankene du beskriver har kommet hos meg også, riktignok i vesentlig mildere grad slik jeg leser det.

Jeg måtte gjøre som det blir foreslått over. Sette meg ned og se hva jeg faktisk fikk til. At hunden faktisk fikk det den trengte. At jeg oppfylte de "kravene" jeg hadde satt til meg selv når jeg fikk hund. Ikke hva jeg "følte" jeg fikk til eller orket, men hva jeg faktisk klarte. For er det en ting depresjon roter til, så er det troen på en selv, selvfølelse og selvtillit. Og man devaluerer seg selv på de fleste områder - inkludert evnen til å være hundeeier.

De par første ukene var unntakstilstand. Jeg sov nesten ikke - og ved en anledning husker jeg at jeg tenkte at "dette går jo ikke". Men det gjorde jo det - jeg senket kravene mine til hvor fort jeg skulle få henne stuerein og sov natten gjennom. Så fikk hun heller tisse på gulvet en gang eller to. Det gikk bra det også. Alt trenger ikke være perfekt. Når jeg etter en stund satte meg ned og gikk gjennom alt, så så jeg at jeg klarte det. Hun fikk mat. Hun fikk tur. Nok tur. Og vi traff nok av andre hunder og mennesker. Jeg kom meg til veterinær når der trengtes. Jeg trente med henne. Alt ble ikke slik jeg hadde tenkt, men vi holdt nå på. Og hun fikk masse oppmerksomhet og kos. Og ikke minst, jeg var så glad i henne at det til tider gjorde bokstavlig talt fysisk vondt.

Jeg innså at jeg hadde fått et par tilløp til å bli rasende og rope til valpen. Det var det siste jeg trodde jeg kom til å gjøre, og jeg skammet meg over det. Gikk noen runder med meg selv og det skjedde ikke mer. Lite eller ingen søvn kombinert med depressive tendenser og en svært entusiastisk valp kan virkelig sette tålmodigheten på prøve :D Poenget mitt er at man også må gi seg selv rom til å feile litt. Det gjør alle. Man må bare ta lærdom av det.

Kunne hun hatt det bedre hos noen andre? Muligens. Det finnes garantert en liten håndfull superhundeeiere med enorm erfaring, konstant masse overskudd og som vet akkurat hva en hund trenger til enhver tid. Men alle hunder kan jo ikke bo der! Og man må ikke være overmenneske for å gi en hund et veldig godt liv. Jeg vet at hun har det bra hos meg og jeg vet at ingen ville vært mer glad i henne enn meg. Det holder i massevis.

Og til sist. Alt det hun har gitt meg! En helt ny hverdag. En grunn til å komme seg opp om morgenen og ut på tur. Ikke at jeg ikke gjorde det før, men da føltes det ofte mye mer meningsløst. Og det er godt å kjenne at hun - på hundevis - bryr seg like mye om meg de dagene som er tunge og hvor jeg ikke klarer å vise samme entusiasme når vi feks trener i lag. Hun tar meg akkurat som jeg er og virker fornøyd med det.

Synes det er veldig bra du har snakket med folk rundt deg, som faren din. Folk her kan gi deg noe å tenke på, men det er de rundt deg som virkelig kjenner deg og kan trå støttende til om nødvendig. Og hjelpe deg i dine endelige valg. Uansett hva det blir til så ønsker jeg deg lykke til!

 

9 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 minutter siden, tillien skrev:

Hadde tenkt jeg skulle skrive noe, og dette som @Marie har skrevet over synes jeg var veldig fornuftig, og var det jeg tenkte når jeg leste tråden og alle de tunge tankene dine.

Jeg fikk en valp for et drøyt år siden. Jeg har også svært tunge perioder, selv om jeg har vokst av meg det som har med angst og har lært meg å fungere med disse periodene mine. Og tankene du beskriver har kommet hos meg også, riktignok i vesentlig mildere grad slik jeg leser det.

Jeg måtte gjøre som det blir foreslått over. Sette meg ned og se hva jeg faktisk fikk til. At hunden faktisk fikk det den trengte. At jeg oppfylte de "kravene" jeg hadde satt til meg selv når jeg fikk hund. Ikke hva jeg "følte" jeg fikk til eller orket, men hva jeg faktisk klarte. For er det en ting depresjon roter til, så er det troen på en selv, selvfølelse og selvtillit. Og man devaluerer seg selv på de fleste områder - inkludert evnen til å være hundeeier.

De par første ukene var unntakstilstand. Jeg sov nesten ikke - og ved en anledning husker jeg at jeg tenkte at "dette går jo ikke". Men det gjorde jo det - jeg senket kravene mine til hvor fort jeg skulle få henne stuerein og sov natten gjennom. Så fikk hun heller tisse på gulvet en gang eller to. Det gikk bra det også. Alt trenger ikke være perfekt. Når jeg etter en stund satte meg ned og gikk gjennom alt, så så jeg at jeg klarte det. Hun fikk mat. Hun fikk tur. Nok tur. Og vi traff nok av andre hunder og mennesker. Jeg kom meg til veterinær når der trengtes. Jeg trente med henne. Alt ble ikke slik jeg hadde tenkt, men vi holdt nå på. Og hun fikk masse oppmerksomhet og kos. Og ikke minst, jeg var så glad i henne at det til tider gjorde bokstavlig talt fysisk vondt.

Jeg innså at jeg hadde fått et par tilløp til å bli rasende og rope til valpen. Det var det siste jeg trodde jeg kom til å gjøre, og jeg skammet meg over det. Gikk noen runder med meg selv og det skjedde ikke mer. Lite eller ingen søvn kombinert med depressive tendenser og en svært entusiastisk valp kan virkelig sette tålmodigheten på prøve :D Poenget mitt er at man også må gi seg selv rom til å feile litt. Det gjør alle. Man må bare ta lærdom av det.

Kunne hun hatt det bedre hos noen andre? Muligens. Det finnes garantert en liten håndfull superhundeeiere med enorm erfaring, konstant masse overskudd og som vet akkurat hva en hund trenger til enhver tid. Men alle hunder kan jo ikke bo der! Og man må ikke være overmenneske for å gi en hund et veldig godt liv. Jeg vet at hun har det bra hos meg og jeg vet at ingen ville vært mer glad i henne enn meg. Det holder i massevis.

Og til sist. Alt det hun har gitt meg! En helt ny hverdag. En grunn til å komme seg opp om morgenen og ut på tur. Ikke at jeg ikke gjorde det før, men da føltes det ofte mye mer meningsløst. Og det er godt å kjenne at hun - på hundevis - bryr seg like mye om meg de dagene som er tunge og hvor jeg ikke klarer å vise samme entusiasme når vi feks trener i lag. Hun tar meg akkurat som jeg er og virker fornøyd med det.

Synes det er veldig bra du har snakket med folk rundt deg, som faren din. Folk her kan gi deg noe å tenke på, men det er de rundt deg som virkelig kjenner deg og kan trå støttende til om nødvendig. Og hjelpe deg i dine endelige valg. Uansett hva det blir til så ønsker jeg deg lykke til!

 

Så fint skrevet! :heart:

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Hu pleier å bli med, men merker at hu ikke liker det altfor godt. Blir ofte tur i flere omganger nå da de to andre vil gå lenger. Hu begynner bl.a å stoppe opp, rulle seg på bakken.. men hu blir med på langturer og, så er da i form. Ble ikke utslitt av fjelltur på 4 t her, men hadde vært fornøyd uten hvis du skjønner..  Jeg tenker jeg får flytte uten hu, men gå tur med hu daglig likevel, også kan hu kanskje flytte inn når de andre er borte.  Har noen tanker om å ha hu med  på jobb og. Da kan hu dilte rundt og får oppmerksomhet mer eller mindre i 8 t. Hu blir fornøyd når hu får være med på ting, men bryr seg ikke om å gå langt.  Tror hun ville ha slappet av litt etter å ha vært med på jobb, så da kunne jeg og hund nr 2 gått tur imens, for så at hu kunne bli med å gå en times tur etterpå? Etter den turen er hu fornøyd og da er det rom for trening med hund nr 2.. Jeg liker å planlegge nemlig! 
    • Samme problem som vi som er høye og tynne. Skal buksene være lange nok, så detter de av. Jeg må kjøpe XL i joggebukser for at de skal være lange nok i beina...og de må strammes godt i livet. I gensere har jeg lenge kjøpt M, og etter jeg la på meg så passer de ganske greit nå, men da jeg var yngre så måtte jeg velge mellom å kjøpe S eller XS, som da passet rundt, eller M som var lange nok i armene og nedover. Hjelper liksom ikke når genserene og jakkene passer rundt, men ikke går lengre ned til navlen og stopper flere cm over håndleddet  Mange med min høyde har også store bein og finner heller ikke sko som passer, spesielt ikke pensko. Nå er jeg heldig, jeg er ligger mellom 40-41, så jeg finner som regel noe.  Nå finnes det noen spesialbutikker som har store størrelser i sko, og som har klær som er laget til lange, men det må som regel bestilles på nettet og jeg er ikke glad i å kjøpe klær på nett. Stormberg har ofte fritidsklær som passer da, det er kjekt. Brandsdal? Alt for kort. I butikker der du kan kjøpe bukser livvidde/lengde, så bruker jeg 28/34, og det har de som regel bare en eller kanskje to av, så om jeg er uheldig, så har de solgt de ut. 
    • Weee, så herlig!! Grattis  Skikkelig bra dag liksom  Sorry...   Noen ganger får man litt klump i magen når man kommer på at man kanskje har driti seg ut... men det er alltid greit å dele skylden med andre  Dere overlever nok fint, alle sammen   Vi har gått kveldstur på Hamar og fått trent skravla litt  ... også dytta jeg innpå nesten en halv pose Twist nå... det trengte jeg skikkelig  
    • Nei, da blir det litt verre.. Hjelper det ikke at det er med andre hunder heller? Er hun vant til å gå lengre turer? Tenker bare sånn at viss det er bare du som går langt innimellom så kanskje hun ikke er helt i form til det og at det kanskje kan bli bedre om det blir mer jevnt med trening? (om det er tilfellet). Viss ikke holder jeg nok med deg i at hun kanskje bør bli igjen hjemme, det er ikke så enkelt med hunder som krever så forskjellig at man kanskje ikke får gått skikkelig tur med den som trenger det fordi den andre vil hjem. For de fleste av oss synes vell heller ikke det er så givende å gå to halvlange runder etterhverandre i nærområdet, og samvittigheten kan jo og fort bli dårlig om man må sette igjen den ene hunden hjemme (ihvertfall blir den det hos meg) og da blri det jo heller ikke så hyggelig. 
  • Nylig opprettede emner