Husstøv/lagermidd allergi hos hund-erfaringer?

20 innlegg i emnet

Jeg har aldri hatt hunder med allergi og ei heller har det vært noen i familien. Så jeg har (heldigvis) ingen erfaring med slikt. Hvordan arter egentlig livet seg med en slik hund, både for hund og eier? Både husstøv og lagermidd er jo noe som finnes i de fleste vanlige hjem. Må man manisk vaske hele huset på ukesbasis og unngå alle fødemidler som kan inneholde midd f.eks? 

Må hunden gå på sterke medisiner hele livet? Jeg går ut fra at alvorlighetsgraden av allergien er variabel, som hos mennesker? Er det relativt stor sjanse for at allergien 'eskalerer' og bare blir verre og verre? 

Til du /dere som har erfaringer med allergihunder, ville du kjøpt en hund som har nevnte allergier, basert på din(e) tidligere erfaringer? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hunden vi hadde når jeg vokste opp, og som moren min enda har, hadde disse allergiene... vi måtte fjerne alle gulvtepper, kjøpe skinnsofa osv. Hun kunne ikke være på soverommene i huset, og kunne bare ligge i biabed... hun klødde og flasset noe voldsomt. Det blir mye verre i røyteperioder. Foret måtte fryses, men tror det gikk bedre på vom og hundemat? Usikker.

Hun har gått på kortison hele livet, og fikk beskjed om at det forkortet levetiden. Hun er 10 år nå, og vi trodde vel egentlig ikke at hun ville bli så gammel. Det er jo umulig å fjerne både støv og lagermidd helt, men med enkle grep, ble det i hvertfall mye bedre for henne. Vi støvsuget 2 ganger i uken, og tørrmoppet gulvet hver dag...

Jeg hadde ikke blitt vettskremt fra å kjøpe en hund med allergi, men jeg hadde i hvertfall tenk meg godt om.. vi prøvde flere forskjellige medisiner før hun ble satt fast på kortison, og det ble fort veldig mye utgifter

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg hadde ALDRI kjøpt hund med allergi. Har allergihund nå, og for min del er det både svindyrt og slitsomt. Min er allergisk mot lagermidd, husstøvmidd, diverse fôr og pollen.

For øyeblikket går hun på Apoquel, og trenger ikke særlig tiltakt utenom det på middallergien, men får hun i seg mat hun ikke tåler blir hun rød og sår på poter og ører med en gang. Apoquel koster oss ca 2500 for 100 dager. Tror det lengste vi har sluppet dyrlegen i strekk siden hun fikk allergi er 3mnd.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, QUEST skrev:

Jeg har aldri hatt hunder med allergi og ei heller har det vært noen i familien. Så jeg har (heldigvis) ingen erfaring med slikt. Hvordan arter egentlig livet seg med en slik hund, både for hund og eier? Både husstøv og lagermidd er jo noe som finnes i de fleste vanlige hjem. Må man manisk vaske hele huset på ukesbasis og unngå alle fødemidler som kan inneholde midd f.eks? 

Må hunden gå på sterke medisiner hele livet? Jeg går ut fra at alvorlighetsgraden av allergien er variabel, som hos mennesker? Er det relativt stor sjanse for at allergien 'eskalerer' og bare blir verre og verre? 

Til du /dere som har erfaringer med allergihunder, ville du kjøpt en hund som har nevnte allergier, basert på din(e) tidligere erfaringer? 

Da min hund fikk påvist atopi (husstøvmidd og lagermidd) i tillegg til fôrallergi, moppa jeg gulvet daglig. 
Droppa vaskemidler og brukte eddik i vannet (det har jeg fortsatt med fordi gulvene føles ufattelig mye renere). Etterhvert holdt det med et par ganger i uka. Støvsuging droppa jeg fordi det virvler støvpartikler rundt når man støvsuger. 
Skifta på senga flere ganger i uka (valgte dette fremfor å prøve å hindre hund i senga, et valg jeg ikke ville gjort på nytt).
Pga at fôrallergien var kjip kunne jeg ikke fôre rått. Tørrfôret bodde i fryser, og ble tatt opp porsjonsvis. Gikk altså fra råfôring til tørt pga allergier. 

Min klarte seg på immunterapi og medisinsk shampo (i perioder måtte hun dusjes flere ganger i uka, og jeg hater intenst å stå i dusjen med hund og stoppeklokke...). 
Allergier kan eskalere, og nye kan utvikles. Noen er hardt rammet, andre kan fint leve med dem, både med store og små tilpasninger.


Hadde ikke overtatt allergihund under noen som helst omstendighet.
De tilpasningene og tilretteleggingene man venner seg til når hunden blir syk er ikke noe jeg ville VALGT. 
Oppstår de er saken en annen, men det kunne ikke ramla meg inn å overtatt hund med kjente allergier.
Man overtar potensielt en hel masse sorg og bekymringer, og også av økonomisk art.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, WelshenNemi skrev:

Jeg hadde ALDRI kjøpt hund med allergi. Har allergihund nå, og for min del er det både svindyrt og slitsomt. Min er allergisk mot lagermidd, husstøvmidd, diverse fôr og pollen.

For øyeblikket går hun på Apoquel, og trenger ikke særlig tiltakt utenom det på middallergien, men får hun i seg mat hun ikke tåler blir hun rød og sår på poter og ører med en gang. Apoquel koster oss ca 2500 for 100 dager. Tror det lengste vi har sluppet dyrlegen i strekk siden hun fikk allergi er 3mnd.

Det der med "å bo" hos veterinær tror jeg de færreste klarer å sette seg inn i...
Er jaggu ikke sikker på at jeg hadde opphold på så mye som tre måneder engang :hmm:
Det er så slitsomt at jeg ikke har ord :no:

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Jeg hadde aldri overtatt en allergisk hund! Husker for en "lettelse" det var når min ble avlivd, slapp og dusje henne hele tiden, slapp og følge med 24/7 om hun beit seg under potene, slapp å bruke sokker og skjerm når det ble for ille, slapp å vaske huset og tekstiler i ett sett... 

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg hadde aldri aldri overtatt en hund med kjent allergi. Det er et liv i lidelse, med hyppige veterinærbesøk og store regninger og det ender ofte med at hunden må avlives. 

Min historie med allergisk hund...

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
3 minutter siden, Shokata skrev:

Det der med "å bo" hos veterinær tror jeg de færreste klarer å sette seg inn i...
Er jaggu ikke sikker på at jeg hadde opphold på så mye som tre måneder engang :hmm:
Det er så slitsomt at jeg ikke har ord :no:

Jeg har tjent raskt inn igjen forsikringssummen for å si det sånn, og det er bare et fåtall besøk som går høyt nok opp i pris..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ville aldri tatt over en, men etter en stund har det blitt relativt greit å ha en. Hovedsakelig fordi han ikke er alt for hardt rammet - HELDIGVIS. Han står konstant på Atarax og får regelmessige øreskyllinger når jeg mistenker at han har irritasjoner. Siden det kun slår ut i form av soppinfeksjoner i øret er det også ganske enkelt å lukte seg frem til når det er. Er det fuktig og mye regn, eller badesesong skyldes ørene oftere enn ellers.

Merker stor forskjell avhengig av årstider. Våren og høsten er som regel verst, hovedsakelig tidlig på våren. Da trappes medisinene opp i takt med hyppigheten på husvasken. Per nå holder det å støvsuge to ganger om dagen, vaske soverom to-tre ganger i uken og resten en gang i uken. Kunne sikkert trappet ned litt, men better safe than sorry.

Nå vil det vel alltid være en ganske stor sannsynlighet for at en står ovenfor valget om å avlive som dyreeier på et eller annet tidspunkt, men med allergihund så vet man at problemstillingen kommer. Akkurat den vissheten skulle jeg vært foruten. Ofte glemmer man det, men så ser man dyret klø seg infernalsk i ørene...

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Gira har middallergi, både støvmidd og lagermidd, i tillegg til pollenallergi. Merket det allerede fra unga alder, da hun helt fra vi hentet henne 11uker gammel hadde gjentatte ørebetennelser. Det slet hun lenge med, men virker som det har roet seg litt med årene. Nå er det lenge siden hun har hatt det! Men nå går hun også fast på kortison, så det er nok en del av grunnen. 

Ellers merker vi at hun klør seg en del, men dette går også i perioder. Rundt løpetid er det vest. Baklabbene er nesten alltid rød, men spesielt når der er fuktig vær ute. Dette har også bedret seg etter hun fikk gå fast på kortison. 

Hun får ikke være i seng eller rom med store vegg-til-veggtepper. Hun får lov til å være i sofaene hjemme (stoffsofa), men velger selv stort sett å ligge i skinnstolen i stedet. 

Sånn som allergien hennes er nå så er den helt håndterbar. Hun plages ikke i særlig grad nå. Men hun får jo kortison, som kan gi bivirkninger. Regner ikke med at hun blir en gammel hund, pga andre helseplager også. I perioder er allergien verre, men virker som kortisonen holder den ganske i sjakk nå.

Hadde jeg visst på forhånd at hun hadde allergi, og visst hvordan det kan vøre å ha en allergihund, så ville jeg ikke hatt det. Men for vår del var det uaktuelt å sende henne tilbake. Hun fikk jo ikke påvist allergi før noen måneder etter første helsesjekk (12uker). Hun hadde ørebetennelse da, men det kunne jo vært andre grunner også til det.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nei, jeg ville aldri ha tatt til meg en allergisk hund.

Vår forrige schäfer var allergihund, og vi var stamkunder hos veterinæren. Hun gikk på kortison nesten hele livet, noe som i en viss grad holdt symptomene i sjakk, men om hun fikk i seg noe hun ikke tålte, så var det diaré (og/eller oppkast) med en gang. Og med en hund som går på kortison og omtrent kunne spist opp tapetet, så skal det godt gjøres at den ikke får i seg noe den ikke tåler.

Hun slet med hud og mage-tarm, og var allergisk mot både næringsmidler, midd, utendørsallergener mm, dvs at det var vanskelig å kontrollere. Hun fikk Norwegian Polar, og det fungerte hun fint på, men siden hun hadde en helt insane matlyst, så gjorde hun ALT for å få tak i spiselige (og uspiselige ting). En dag hadde hun plutselig spist opp et smykkeskrin i lær!

Vi var mye hos veterinæren pga huden, og det var mye lidelse involvert. Kløe, sår, byller mm. Heldigvis var hun verdens snilleste hund, hadde det ikke vært for det hadde det vært vanskelig å ha henne så lenge, for hun måtte gjennom mange smertefulle veterinærtimer.

Å med vitende vilje gå gjennom noe sånt igjen, hadde jeg ikke orket. Jeg unner virkelig ingen å få en hund med allergi, og jeg får virkelig helt vondt i magen når jeg hører at folk bruker hunder med allergi i avl.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Den "liker"-knappen skulle vært bytta ut med en "jeg forstår"-knapp... 
Store lass med sympati til alle dere som har allergihunder. 
Det er tungt, det er slitsomt, det er trist og leit, og jeg unner ingen å slite med dette. 
Ikke minst er det forferdelig for hundene.

@Tuvane Jeg skjønner virkelig ikke at folk får seg til å gjøre dette med vitende og vilje. 
Det hjelper søren så lite med vakre hunder (eller gode bruksemner), om de klør seg halvt forderva :( 
Man får aldri utnytta det potensialet likevel, så å avle på allergi med gluggene vidåpne er renspikka idioti :no:

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, Shokata skrev:

Den "liker"-knappen skulle vært bytta ut med en "jeg forstår"-knapp... 
Store lass med sympati til alle dere som har allergihunder. 
Det er tungt, det er slitsomt, det er trist og leit, og jeg unner ingen å slite med dette. 
Ikke minst er det forferdelig for hundene.

@Tuvane Jeg skjønner virkelig ikke at folk får seg til å gjøre dette med vitende og vilje. 
Det hjelper søren så lite med vakre hunder (eller gode bruksemner), om de klør seg halvt forderva :( 
Man får aldri utnytta det potensialet likevel, så å avle på allergi med gluggene vidåpne er renspikka idioti :no:

Enig, selv om jeg setter stor pris på alle tilbakemeldingene her, så er det jo vanskelig å trykke 'liker' på historiene..:| 

Jeg har jo som allerede nevnt heldigvis ikke hatt noen allergihunder og ingen i omgangskretsen heller,så jeg har ikke fått sett det 'på nært hold', så og si. Jeg så en annonse der en hund med de nevnte allergier skulle omplasseres . Selv om jeg ikke skal ha flere nå, så kom jeg til å tenke på 'hva om' en hund med allergi ble lagt ut for omplassering senere? Ville det være 'overkommelig' for meg og ikke minst for en eventuell hund?  Konklusjonen er at det ville vært uaktuellt. Skulle en hund i mitt eie utvikle allergi, ville jeg jo selvfølgelig gjøre det som måtte til for at den kunne leve så lenge det var forsvarlig ovenfor hunden men jeg ville ikke 'frivillig' tatt en allergihund. 

Takk til alle som har svart og delt sine erfaringer :) 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Helt ærlig så er det lite som provoserer meg mer enn de som prøver å omplassere allergihunden(e) sin(e).
De mener det nok godt (for hundens del), men det er så forb... egoistisk å dytte dette over på andre.
Dessverre ser jeg fra tid til annen folk som har gitt opp. Enten pga økonomi eller fordi de ikke klarer å tilpasse seg hunden.
Og det er greit. Det er helt, helt greit å ikke klare å stå i det. Noen tilfeller er faktisk så krevende at det er helt innafor å gi opp. 
(Dog vært borti et tilfelle der eier mente det ikke var noe annerledes enn å redde en gatehund, så derfor var det visst ok å tilby, for penger, en hund som helt klart var sjuk, men ikke engang ferdig utredet).
Jeg kan garantere at INGEN som vet hva det går i ville tatt mot en sånn hund, og da gjenstår faktisk bare de som ikke skjønner omfanget. Og det er søren meg så urettferdig å la disse menneskene få oppleve det, selv om de bare vil hjelpe, og hopper i det med begge beina og glorie på slep.


 

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
30 minutes ago, QUEST said:

Selv om jeg ikke skal ha flere nå, så kom jeg til å tenke på 'hva om' en hund med allergi ble lagt ut for omplassering senere? Ville det være 'overkommelig' for meg og ikke minst for en eventuell hund?  Konklusjonen er at det ville vært uaktuellt. Skulle en hund i mitt eie utvikle allergi, ville jeg jo selvfølgelig gjøre det som måtte til for at den kunne leve så lenge det var forsvarlig ovenfor hunden men jeg ville ikke 'frivillig' tatt en allergihund.

Det kommer jo litt an på også da, om det kun er et allergen den reagerer på, f. eks kylling, og det er en voksen hund som har levd noen år, så er det jo relativt enkelt å unngå inntak. Men det ser jo dessverre ut som de gjerne reagerer på veldig mye rart når de først er allergiske, og støv-, midd- og utendørsallergier er rimelig håpløse å kontrollere 100%.

Etter å ha hatt en allergihund så synes jeg det er rimelig befriende å ha en hund som kan spise hva som helst uten å bli dårlig i magen, få eksem eller begynne å klø. Det gjør ikke noe om mat faller på gulvet, (trygge) matrester kan lett gis til hunden og man trenger ikke være redd for at folk skal stikke til hunden noe godis.

Schäfer sliter jo dessverre endel med allergi, og min strategi for å avsløre sånt er å spørre om jeg kan gi hunden en godbit. Hvis eieren brøler ut "nei, da blir han syk/dårlig i magen" ol, da er det bare å "krysse av" på allergilista.

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ville aldri tatt i mot en allergi hund. Min hadde husstøvmidd, lagermidd edderkopper og skaumenn og laks. Det ble et uverdig og kort liv på kortison til bivirkningene tok henne.

Hun var enestående og tålte smerter godt. Hun må ha hat smerter men var aldri grinete. Fikk beskjed av vetrinær at dem skjønte ikke hva hun var laget av for hun var altid fornuftig altid snill ja altid posetiv. Men hun var kjøpt til jakt og ja eneste hun jaktet var Gaupe og den jaktet hun stille. Det var ingen i familien som jaktet gaupe. 

Det ble mye vask og prøve å fjeren og tilrettelegge så mye som over hode mulig men det ble aldri bra nok

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Nei, jeg ville ikke tatt i mot en allergihund, og det er til tross for at min var forholdsvis mildt plaget. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Aldri, aldri, aldri, og det er en av mine absolutt største mareritt å noensinne få noe sånt igjen.

Jeg har hatt forskjellige hunder med plager som HD, spondylose, epilepsi, hormonelle issues, antatt hjernesvulst, våteksem, m.m., og så en med allergi og en med IBD. Av all hjertesorg er det ingenting, selv ikke det å sitte og holde epileptikeren oppreist så hun ikke skal falle overende, mens hun fremdeles er ved full bevissthet og *ser* på deg, i sitt eget spy og avføring, som har vært så ille eller har fullstendig knust hjertet mitt som de to med autoimmune problemer. Det er så langdrygt, og så gradvis at det er helt umulig nesten å vite når man skal si nok. Og får de det ille nok føler man man aldri helt greier å få dem opp der de skal være, men er nesten av og til godt nok?

Jeg er nok fremdeles fryktelig skadeskutt etter å ha mistet allergikeren og atopikeren Luno etter 6 1/2 veldig slitsomme år, og Jolie (som jeg fremdeles ikke skjønner helt ikke er her mer) med IBD etter ett års ******* ved 4 1/2 års alder, men sånne ting er virkelig helt knusende og det sitter i. 

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Min schäfer hadde fôrallergi...hvert fall. Hun hadde negative utslag på luftbårne allergener, men vi fikk aldri allergien helt under kontroll, så noe reagerte hun på, som vi ikke fikk fjernet. Jeg håper jeg aldri må få en slik hund igjen og ville aldri i min villeste fantasi drømme om å overta en hund som man vet har allergi.

Å gjøre tiltak, passe på at det ikke er mat tilgjengelig, ha haukblikk på tur etc. blir man vant med og til slutt går det helt på automatikk. Det verste er å se den flotte hunden din lide under sykdommen og å kunne bedømme når nok er nok. Når lider hunden for mye? Man blir så vant med hudbetennelser, væskende sår, infiserte ører, kløing osv. at jeg personlig var redd for å se meg blind på det og ikke greie å sette strek når det var nok. 

Min hund fikk et massivt allergiutbrudd i fjor sommer "uten grunn". Som regel hadde jeg en ide om hvorfor utbruddene kom, men denne gangen var det ingenting jeg kunne komme på som skulle tilsi utbruddet. Hudbetennelsen blusset opp såpass at veterinæren vurderte antibiotika, ørene var så infiserte at trommehinnen i det ene øret var på vei til å bli ødelagt, bikkja klødde og alt var bare dritt. Jeg gav henne et halvt år. Hvis det ikke ble vesentlig bedring etter et halvt år, så skulle hun få slippe. Hun ble avlivet i desember i fjor. Da hadde hun nesten ikke muskler igjen, var spinklere enn noen gang(uten å være for tynn), pelsen var slitt og matt og stresset økte betraktelig. Da var det stopp, og det angrer jeg ikke på. Vi kjempet i 4 år. 

I dag har jeg to friske hunder, og det er en befrielse å kunne gi de akkurat hva som helst, ikke tenke på at de får si seg godbiter fra andre etc. Jeg brukte lang tid på å vende meg til at normale hunder klør seg fra tid til annen uten at det betyr at det er noe galt, og at hunder ikke klør seg til blods bare fordi de klør seg litt. Jeg kjenner likevel det søkker i magen når hundene mine klør seg, og jeg sjekker huden og ører jevnlig for å se at det ser friskt ut. Miljøskadd :P 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Ennå en gang, takk til dere som har svart :) Jeg så som sagt en hund til omplassering som hadde diverse issues, ingen av disse skremte meg i særlig grad men da jeg så det om allergi, begynte varsel-lampen å blinke.. Så jeg tenkte det kunne være greit å få samlet erfaringene til eiere av allergihunder. Etter å ha lest svarene her, ville jeg aldri  frivillig tatt imot en allergihund. 

At noen bevisst avler på hunder som kan gi opphavet til slike fryktelige lidelser, er mildt sagt umoralsk. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

  • Nye innlegg

    • Jeg dyttet i Milo med foten for å få han til å flytte på seg. Han datt...   
    • Det er ikke alltid enklest at en som har flest hunder, er den som må passere en stillestående hund. Noen ganger, men ikke alltid, mtp plass. Hvis det er enklere for deg, kan du gå til side og stoppe, mens du ber bikkjene holde seg i ro. Jeg ville droppet go'bitene, det blir bare styrete med mange hunder.
    • Istedetfor jobb burde han heller komme seg til legen og få tatt en ny crp og en sykemelding.
    • Jeg fikk min første hund for et drøyt år siden. Alene. Det har gått veldig fint, så fint at jeg allerede nå har begynt å fortvile over at hun ikke alltid vil være her. Sånn er det når man er en melankoliker som alltid tar sorgene på forskudd ...   Jeg har en såkalt aktiv rase, men hun er ekstremt tilpassningsdyktig og tålte fint tre-fire dager med veldig lite aktivitet den gangen jeg var syk. Jeg merket faktisk ikke noe på henne i det hele tatt - før vi kom oss skikkelig ut på tur igjen. Da kom det en slags reaksjon hvor hun var helt vill en halvtimes tid. Det jeg av og til synes er litt tungt er at det blir litt intenst innimellom. Hun er ekstremt kontaktsøkende og på alerten hele tiden. Hun følger etter meg over alt. Og når vi er sammen 24-7 (hjemmekontor) så kan det av og til bli litt mye. Først og fremst siden det trigger dårlig samvittighet hos meg når hun sitter og ser håpefullt på meg. Men jeg har nå valgt å gjøre det slik. Det morsomme er at hvis jeg forsøker å overse henne bevisst, så blir hun sittende håpefullt å se på meg, men hvis jeg blir oppslukt av noe og glemmer henne så forsvinner hun og finner på noe selv. Som regel soving på plassen sin. Hun merker altså forskjell. Men jeg merker at når jeg er hos gamlingene på ferie, så er det av og til godt med den avlastingen det gir når hun ikke er så fokusert på meg hele tiden. Og det er ikke til å stikke under stol at enkelte dager så hopper jeg ikke akkurat ut av godstolen i gledesrus over å få gå tur med henne. Det hadde vært godt å kunne få noen andre til å ta den turen de få gangene i måneden det bare føles som et pliktløp. Til sist så har mitt sosiale liv fått seg en smell etter at jeg fikk henne. Det er ikke alle som ønsker at jeg har med hund, og når det ikke skyldes annet enn at de har frykt for hundehår og ser for seg at hun skal ramponere de nye fine husene deres, så blir det dårlig med besøk fra min side. Tenkte det skulle gå greit, men det knyter seg fullstendig i magen om jeg har henne liggende i bilen i flere timer. Noen ganger så passer det seg rett og slett ikke å ha henne med, type festlige lag med masse forskjellige folk som kan være alt fra redde til allergiske, og i slike tilfeller blir det bare en kort gjesteopptreden på en time eller to fra min side. Når det er sagt, så er det jo, selv om man er alene, ikke umulig å skaffe hundepass. Jeg har bare ikke alliert meg med noen ennå, og man må jo finne noen som man stoler på. Kanskje spesielt siden hun er en såpass livlig hund at hun ikke passer for alle.  
  • Nylig opprettede emner