Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaringer med å være fosterforeldre/fosterbarn?


QUEST
 Share

Recommended Posts

Det er sikkert mange som har tenkt på eller vurdert å bli fosterforeldre og som gjerne ville hatt litt informasjon eller høre om andres erfaringer, både fra de som er/har vært fosterforeldre og de som er/har vært fosterbarn. :) Hva er bra/dårlig og hva kunne/burde vært gjort anderledes f.eks.? Nå kan jo selvfølgelig de som er interesserte ta kontakt med de 'riktige' instanser for info men jeg tror at mange kunne tenkt seg litt mer info og andres erfaringer, før man går til det skritt. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

Spoiler

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

  • Like 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Paranomia skrev:

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

  Vis skjult innhold

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

Takk for at du delte din erfaring :heart: Du tok forresten opp noe som jeg tror er viktig i  en fosterhjemsituasjon, nemlig kjemi :) Som du sier, det behøver jo ikke være noe galt med folk, selv om man ikke har kjemi med dem. Men det blir vel antagelig ikke så vellykket heller, om man skal bo sammen med mennesker man ikke har kjemi med ? 

Er det vanlig at fosterforeldre og fosterbarn får møte hverandre, før man 'bestemmer seg'? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Takk for at du delte din erfaring :heart: Du tok forresten opp noe som jeg tror er viktig i  en fosterhjemsituasjon, nemlig kjemi :) Som du sier, det behøver jo ikke være noe galt med folk, selv om man ikke har kjemi med dem. Men det blir vel antagelig ikke så vellykket heller, om man skal bo sammen med mennesker man ikke har kjemi med ? 

Er det vanlig at fosterforeldre og fosterbarn får møte hverandre, før man 'bestemmer seg'? :)

Det aner jeg ingenting om :) Nå var jeg ganske gammel på tidspunktet 15/16 år, så det var sikkert fordi jeg var så gammel at min stemme hadde noe å si. Jeg følte uansett at barnevernet var vanvittig flinke til å høre på mine ønsker hele veien. :)  Jeg tror ikke jeg selv ba om å få møte dem, tror det ble gjort ganske "automatisk", så det er godt mulig det er vanlig. 
Da jeg ble 16 fikk jeg faktisk månedlig penger for å bo sammen med samboeren, da det var det jeg ønsket fremfor å bo i fosterhjem. Jeg tror ikke det var vanlig akkurat, men de gikk med på det :)  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Paranomia skrev:

Som fosterbarn føler jeg for å komme med litt erfaringer :) 

  Skjul innhold

Den perioden jeg bodde i fosterhjem er den beste tiden jeg noen sinne har hatt i ungdomsårene. Jeg ble SETT, jeg ble HØRT og jeg fikk hjelp. Plutselig var det voksne mennesker om hadde ansvaret for meg som skulle bli med på foreldremøter. 
Det var utrolig uvant, men så utrolig godt likevel. 
Det ble laget middag hver eneste dag. Vi hadde felles frokost (med kakao vinterhalvåret :wub: ) hver dag. Jeg fikk med lunsj på skolen hver eneste dag selv om jeg egentlig ikke ville ha. Ville jeg ikke spise noe fikk jeg med smoothie. 
Okei, rakk jeg ikke bussen? Neivel, da ble jeg kjørt så jeg kom tidsnok på skolen. 
Jeg trengte ikke kjøpe mine egne klær, det dro vi å handlet sammen. Jeg fikk så lang tid jeg bare ville på å finne de klærne jeg ville ha, selv om jeg sikkert brukte timesvis på å prøve de. For de fleste er kanskje dette selvfølger, men det var det ikke for min del. Ikke i det hele tatt. Hadde jeg en dårlig dag kunne jeg gjerne bli hjemme. Jeg syntes det var utrolig kleint, så det var det sjeldent jeg gjorde. Men gjorde jeg det, så angret jeg ikke. Det var fred og ro, det var spørsmål om alt gikk bra, det var engasjement i hvordan jeg hadde det og spørsmål om vi skulle finne på noe. 

Den første perioden ble jeg kjørt til skolen hver dag. Det tok en time å kjøre fra fosterhjemmet til skolen, fatter ikke at hun orket :lol:  
Det jeg likte veldig godt er at jeg fikk ha med meg fuglene mine. Det var forsåvidt et krav fra min side og, men de kunne jo like gjerne gitt f. 
Fikk stadig melding fra fosterfar om han kunne gi fuglene ditt og datt, så de ble tatt veldig godt vare på når jeg var på skolen og. 
Jeg fikk meg også en hest på helfòr, så jeg ble kjørt i stallen de dagene der tiltakslysten var bortevekk, tok bussen ellers. Da kunne hun sitte i en time og vente på meg mens jeg holdt på i stallen. :heart: 
Fikk 200 kr i uka mot at jeg støvsuget gangen og vasket/ryddet mitt eget rom. Hjemme var jeg vant til å få det jeg ville ha, så jeg syntes 200 kr var brutalt lite. Men det var egentlig bare "ekstra" penger, jeg fikk jo alt jeg hadde behov for og fikk ekstra penger til f.eks kino osv. Men det jeg likte var at de pengene kom alltid som avtalt. Jeg trengte ikke en eneste gang å mase om de, og når jeg tenker tilbake på det med litt mer voksne øyne er jo egentlig 200 kr mer enn nok, og det er fint at jeg ikke fikk de uten å ha gjort det jeg måtte gjøre hjemme. 

Det hendte det var krangling hjemme hos dem også, men det var egentlig veldig fint å se. Det var fint å se normale, voksne mennsker krangle om normale ting uten å klikke i vinkel. Og å se hvordan det egentlig skal være i et "normalt" hjem. 

De hadde tre andre barn, hvorav en sønn som var like gammel som meg. Det var ikke sjeldent krangling mellom de. Men igjen - det var så godt å se normale krangler som man kan løse opp i der og da. Jeg tror det er viktig at man får sett hvordan det egentlig skal være også, at man ikke blir skjult for den normale hverdagen. 

De i fosterhjemstjenesten nevnte dette flere ganger at det sikkert kunne være krangling siden de hadde flere ungdommer i hus. Joda, klart det, men det gjorde meg nada. Det var fint å se. Kjefting, smelling i dører, tårer, oppgitte sukk, men ikke en eneste voldsepisode. Jeg ble såklart litt stresset et par ganger (spesielt like etter flyttingen) det var jo mange vonde minner med disse episodene. Men det var så godt å se at man kan legge sånt bak seg uten å gjøre noe større ut av det. 

Fikk også møte en fosterfamilie til som planen var at jeg skulle flytte til. At jeg fikk møte dem og at det ikke bare ble bestemt at jeg skulle dit var kjempefint, for jeg fikk ta en avgjørelse selv. Jeg likte dem ikke, de gjør nok sikkert en super jobb men jeg kjente at det var full kræsj for mitt vedkommende. Så da ble ikke det noe av. 

Da jeg først flyttet dit var det to timer rundt spisebordet med mine nye fosterforeldre og fosterhjemstjenesten. Så hentet de ned ungene så jeg fikk hilse på dem. Så forsvant ungene igjen, og jeg er sikker på at jeg ikke hørte ett eneste pip resten av kvelden fra dem. Det var fint å bare kunne bli kjent med fosterforeldrene mine først og barna etterhvert, og ikke minst få fred på rommet mitt til å fordøye inntrykk. 

De hadde ganske stramme tøyler i starten, men etterhvert fikk jeg gjøre igrunn alt jeg ville. Jeg gjorde ikke noe galt uansett :P 

Og hadde jeg en dårlig dag hadde jeg alltid noen å prate med uansett om de egentlig var opptatt. De var veldig flinke til å invitere meg ut til å se på f.eks idol, selv om jeg hadde alt annet enn lyst. 
De hadde også veldig god tone med fosterhjemstjenesten og barnevernstjenesten, så det var egentlig bare koselig med møter, noe vi hadde ganske ofte. Det jeg syntes var litt ekkelt (på tidspunktet) var at de hadde møter mens jeg var på skolen. Men jeg forstår jo det nå at de må jo nesten få lov til det :lol: 

Jeg tror ikke det er så mye som kunne vært gjort annerledes. Det var som sagt den beste tiden jeg hadde i ungdomsårene, og jeg kjenner enkelte ganger på skikkelig savn etter stabilitet. Savnet kanskje litt mer regler og at noen satt ned foten når jeg gjorde ting som var helt teit, f.eks da jeg hentet meg et kakestykke på bursdagen til en av dem og satt meg inn på rommet. Er flau over det enda, men de syntes det var helt greit, de sa iallfall ingenting. 

Og det jeg likte spesielt godt var at ingen av dem var supermennesker. De var slitne, de sov på sofaen på dagtid, de spiste grandiosa til middag. Det var tidsvis støvdotter overalt. De kranglet. De gråt. De var sinte. De var glade. De heiet på fotballkamp så hele nabolaget hørte det. De trampet i trappene. De smalt med dører. De lot oppvasken stå på benken. De så tv sammen. De spiste sjokolade og chips i ukedagene. De engasjerte seg i hverdagen min. Det var et helt normalt hjem - akkurat et slikt hjem jeg alltid hadde ønsket meg. 

 

Nå ble jeg varm og glad inni meg av det du beskriver, men også av måten du beskriver det på:wub:

For en som jobber i fosterhjemstjenesten, bla med å rekruttere fosterhjem, gir det inspirasjon og mening til arbeidet også å få høre de gode historiene der det å komme i et fosterhjem kan gi noe verdifullt til et barn/ ungdom. 

Takk for at du delte?

 

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri vært i fosterhjem og har ikke hatt fosterbarn selv, men jeg har vært "søsken" av fosterbarn, og jobbet innenfor BV med å være støttekontakt. Samt foreldrene mine har fungert som avlastningshjem og beredskapshjem. 

Gjennomgående kan vi vel si at ingen av ungene jeg har vært borti, har ønsket å vært hos oss eller under BV. Ingen har ønsket hjelp og samtlige har vært veldig klar på at de skulle hjem til foreldrene sine etterhvert, til tross for at noen av disse aldri har bodd hos foreldrene sine. Barna har kommet ifra forskjellige kommuner og dermed forskjellige folk i BV som har blitt med på lasset. Det er STOR forskjell på folk der også. Og alle barna hadde kontakt med foreldrene sine, som jobbet bestandig imot BV og ordningene i fosterhjemmene. 

Og gjennomgående kan vel også sies at ingen av historiene har vært solskinnshistorier. 

Vi fikk blant annet en gutt som var ferdig med u.skolen, mora hadde ikke sjans å klare på han og han hadde snudd døgnet totalt, gav f i alt og gjorde som han ville. Kun respekt for voksne mannfolk, inntil en viss grad fordi han skulle gjerne være "kompis". BV mente at det gutten trengte var et friår der han fikk valget selv om han ville hjelpe til eller ikke, og dermed styrte økonomien selv osv. Han skulle gjøre det han selv ville. Men hva hjalp vel det når han blant annet hadde en far som gjorde det han kunne for å kjøpe velvilje fra sønnen og satt over så mye penger som han ville? når han hadde hatt samvær med mor, skulle hun gjøre opp for den dårlige samvittigheten sin og han kom hjem med mengder av både snus, snop og penger. Og så forventer BV at mine foreldre skulle få gutten på rett kjør ved å gi han valg. Vel, det to et par mnd max, med litt diskusjoner med BV før foreldrene mine fikk gjennomslag at han fikk begynne på en slags skole for de som hadde falt litt ut av skolen. Den slags mellomting mellom uskolen og vgs der de tok litt grunnleggende fag, men samtidig jobbet med prosjekter som ungdommene selv ønsket. Han bodde hos oss et år før BV flyttet han tilbake til området ved foreldrene sine og gav han en hybel. Noe mer vet ikke jeg, men det var avtalt at han skulle uansett kun bo hos oss i et år. 

Ellers så har jeg vært borti et par som havnet på institusjon, ei som måtte inn i et spesialhjem nærmere fordi det måtte inn både psykolog nesten daglig osv., og ei som fikk tilbake til mor inkl oppfølgning av BV (men hun var egentlig uproblematisk, hun og mor trengte egentlig en pause ifra hverandre). Jeg har opplevd hvordan det er å være "helgesøsken" til en som ikke hadde helt riktig syn på riktig og galt når det gjaldt "vold", så jeg har blitt knøvlet ned i bakken fordi et uhell og jeg kom borti lekene hans på gulvet da jeg gikk forbi osv. Han havnet til slutt på institusjon da han ble tenåring fordi han ble skummel hjemme hvis han ble sint. I tillegg har jeg vært borti flere plasseringer igjennom vennepar av foreldrene mine og andre bekjentskaper. 

Så jeg personlig skulle gjerne vært fosterhjem. Men jeg vet ikke om jeg orker, helt ærlig. Fordi jeg kjenner at for min del er det to ting som må være på plass; fornuftige saksbehandlere og kontaktpersoner i BV og fosterbarn som selv ønske å leve i en "vanlig" familie. Som ønsker å bo hos oss. For det hjelper ikke en dritt hva man legger ned i arbeid når barnet selv ikke har en interesse av å engang bo hos deg, fordi det bare venter på at de får tilbake til foreldrene sine og kan finne på å rømme.. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Krutsi skrev:

Jeg har aldri vært i fosterhjem og har ikke hatt fosterbarn selv, men jeg har vært "søsken" av fosterbarn, og jobbet innenfor BV med å være støttekontakt. Samt foreldrene mine har fungert som avlastningshjem og beredskapshjem. 

Gjennomgående kan vi vel si at ingen av ungene jeg har vært borti, har ønsket å vært hos oss eller under BV. Ingen har ønsket hjelp og samtlige har vært veldig klar på at de skulle hjem til foreldrene sine etterhvert, til tross for at noen av disse aldri har bodd hos foreldrene sine. Barna har kommet ifra forskjellige kommuner og dermed forskjellige folk i BV som har blitt med på lasset. Det er STOR forskjell på folk der også. Og alle barna hadde kontakt med foreldrene sine, som jobbet bestandig imot BV og ordningene i fosterhjemmene. 

Og gjennomgående kan vel også sies at ingen av historiene har vært solskinnshistorier. 

Vi fikk blant annet en gutt som var ferdig med u.skolen, mora hadde ikke sjans å klare på han og han hadde snudd døgnet totalt, gav f i alt og gjorde som han ville. Kun respekt for voksne mannfolk, inntil en viss grad fordi han skulle gjerne være "kompis". BV mente at det gutten trengte var et friår der han fikk valget selv om han ville hjelpe til eller ikke, og dermed styrte økonomien selv osv. Han skulle gjøre det han selv ville. Men hva hjalp vel det når han blant annet hadde en far som gjorde det han kunne for å kjøpe velvilje fra sønnen og satt over så mye penger som han ville? når han hadde hatt samvær med mor, skulle hun gjøre opp for den dårlige samvittigheten sin og han kom hjem med mengder av både snus, snop og penger. Og så forventer BV at mine foreldre skulle få gutten på rett kjør ved å gi han valg. Vel, det to et par mnd max, med litt diskusjoner med BV før foreldrene mine fikk gjennomslag at han fikk begynne på en slags skole for de som hadde falt litt ut av skolen. Den slags mellomting mellom uskolen og vgs der de tok litt grunnleggende fag, men samtidig jobbet med prosjekter som ungdommene selv ønsket. Han bodde hos oss et år før BV flyttet han tilbake til området ved foreldrene sine og gav han en hybel. Noe mer vet ikke jeg, men det var avtalt at han skulle uansett kun bo hos oss i et år. 

Ellers så har jeg vært borti et par som havnet på institusjon, ei som måtte inn i et spesialhjem nærmere fordi det måtte inn både psykolog nesten daglig osv., og ei som fikk tilbake til mor inkl oppfølgning av BV (men hun var egentlig uproblematisk, hun og mor trengte egentlig en pause ifra hverandre). Jeg har opplevd hvordan det er å være "helgesøsken" til en som ikke hadde helt riktig syn på riktig og galt når det gjaldt "vold", så jeg har blitt knøvlet ned i bakken fordi et uhell og jeg kom borti lekene hans på gulvet da jeg gikk forbi osv. Han havnet til slutt på institusjon da han ble tenåring fordi han ble skummel hjemme hvis han ble sint. I tillegg har jeg vært borti flere plasseringer igjennom vennepar av foreldrene mine og andre bekjentskaper. 

Så jeg personlig skulle gjerne vært fosterhjem. Men jeg vet ikke om jeg orker, helt ærlig. Fordi jeg kjenner at for min del er det to ting som må være på plass; fornuftige saksbehandlere og kontaktpersoner i BV og fosterbarn som selv ønske å leve i en "vanlig" familie. Som ønsker å bo hos oss. For det hjelper ikke en dritt hva man legger ned i arbeid når barnet selv ikke har en interesse av å engang bo hos deg, fordi det bare venter på at de får tilbake til foreldrene sine og kan finne på å rømme.. 

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke.

I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året.

Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, QUEST skrev:

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Dessverre kan jeg ikke annet enn å si at oppfølgingen man får av barnevernet kan være svært varierende, da oppfølgingen man som barnevernsansatte kan gi er avhengig av arbeidsmengde, arbeidserfaring og kompetanse, samt kommunens økonomi.

Vi i fosterhjemstjenesten er (sammen med barneverntjenesten) opptatt av å formidle det vi kjenner til av barnets erfaringer/historie. Dette er utrolig viktig i matchingsprosessen, da vi søker å matche barnets behov opp mot fosterhjemmets styrker. Imidlertid er det slik at barneverntjenesten i endel saker ikke kjenner til barnets fulle historie - dette er gjerne saker der barnet er hjemmeboende til det flyttes i fosterhjemmet (mange nyanser i dette, men blir for krevende å beskrive her). I andre tilfeller ser vi at det barnet vi tror vi kjenner, får en helt annen atferd og kan regrediere når det kjenner seg trygt i fosterhjemmet. Jeg har også i matchingsprosessen fått høre at vi fokuserer for mye på det potensielle negative, og at fosterhjemmet er så "forelsket" at de ikke tar innover seg den informasjonen de får. Eksempelvis ga jeg en utredningsrapport til gjennomlesning ti en familie. To uker senere ringte de meg helt sjokkert over en "ulogisk" reaksjon hos fosterbarnet. Når jeg minte dem på det som stod i rapporten, samt veiledet dem, sa de at de først nå kanskje kunne tro på rapporten... (Forøvrig har de nå vært et vidunderlig fosterhjem for nevnte barn :wub:

Jeg benekter ikke at fosterhjem har eller kan oppleve at viktig informasjon har blitt holdt skjult for dem. Men jeg kan ikke snakke for andre enn meg og det jeg kjenner til i vår fosterhjemstjeneste: og vi er opptatt av å få frem all viktig informasjon om barnet som er tilgjengelig - hvis vi med vilje hadde holdt tilbake informasjon hadde vi sviktet et sårbart barn som har behov for et riktig hjem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, QUEST skrev:

Krutsi og Zappa; takk for at dere deler erfaringer :) Dessverre har jeg hørt lignende fortellinger som de Krutsi kommer med og som hun sier, det er veldig forskjell alt etter hvilken representant fra BV  man 'kommer ut for' .  

Jeg har snakket med fosterforeldre som har fortalt at de har fått fosterbarn med temmelig drøy forhistorie(  utsatt for grove seksuelle overgrep i barndommen) men har ikke fått noen info om dette fra BV på forhånd, dette har kommet frem etterhvert. For både barnet/ungdommen sin del og fosterforeldrene, bør ikke fosterforeldrene få vite om slikt før de får fosterbarnet i hus? Det kan jo forklare en del 'uforklarlige reaksjoner' bl.a , på saker og ting.  Zappa, du kan kanskje komme med noe info  her, om hva som er 'vanlig' praksis? :) 

Jeg har aldri fått følelsen av at BV faktisk skjuler fakta. Men jeg har fått en liten følelse innimellom at de forteller, men kanskje ikke så detaljert om nøyaktig hva som har skjedd. Litt for at man faktisk ikke skal fordomsdømme barnet og en del eldre barn fungerer innimellom bedre hvis de føler at de voksne ikke vet 100% på hva som har skjedd, sånn negativt i fortiden. De kan altså begynne litt på 0. Men det skal sies at vi har aldri vært borti noen yngre enn 10 år. Og hun som var yngst, hun var veldig krevende og egentlig ikke 100% fungerende sånn i samfunnet er lagt opp til. I tillegg er det mange andre variasjoner som spiller inn i bildet, og ikke minst det @Zappa sier: mange får faktisk ikke med seg hva som blir fortalt. 

En variasjon som spiller inn kan feks være hvordan foreldre påvirker barnet også. Feks ei jente jeg var støttekontakt til, vi snakker tenåring, var hos BV fordi mor ikke ville ha henne. Det var mye sirkus rundt osv., men mor hadde både eldre og yngre søsken boende hjemme, men ikke denne jenta. Men når mor hadde samvær en gang i mnd, så var denne jenta mor sitt yndlingsbarn de timene. Vi snakker godsnakking, sitting i fanget osv. Mor hadde også stor intr av oss som jobbet med jenta, feks meg som støttekontakt, og spurte oss ut en del. Første gangen jeg ble sendt avgårde, fikk jeg i utgangspunktet ikke vite noen ting om verken familie eller grunn til plassering. Arbeidskontrakt var heller ikke diskutert i detalj før jeg hadde gjort ferdig den turen. Så mor prøver å spørre meg ut om timelønn, hva jeg vet osv. Og jeg er ærlig og svarer at jeg ikke vet, det har ikke blitt diskutert, at jeg ikke er der for pengene. For det var nettopp det hun var ute etter; etter hver samværstime, drev mor å ringte barnet og satte barnet imot feks støttekontakt osv., fordi vi gjorde de kun for pengene og brydde oss ikke om henne. At alt som var viktig var hvor mye vi tjente osv. I tillegg ringte hun BV og vrei på alt annet om oss, for å få BV til å tro at vi ikke egnet oss som støttekontakt til datteren. Dette gjorde mor hver eneste gang, bare for å ødelegge. Men jeg hadde ingen info til henne som ammunisjon, så det gikk sånn ok smertefritt å få meg inn i "teamet".. 

 

58 minutter siden, Zappa skrev:

Jeg tenker at du formidler viktige erfaringer som også kan høre til det å være fosterhjem - og ikke minst det å vokse opp med fostersøsken. Det er aldri noe A4 svar på hvordan det er å bli fosterhjem/fosterbarn/fostersøsken i den enkelte familie. Vi prøver å formidle dette på Pride-kurs slik at familier har mest mulig grunnlag for å beslutte om de vil bli fosterhjem eller ikke.

I tillegg er jeg enig med deg at det avgjørende, spesielt for de eldre barna, er at de ønsker å bo i fosterhjem - hvis ikke er vår erfaring at det bli brudd i løpet av det første året.

Ellers, med all din erfaring og med fokus på rett matching, ville jeg ikke blitt overrasket om dere hadde blitt en utrolig flott fosterfamilie☺️

Jeg tror jeg er den mest negative personen man kan snakke med hvis noen begynner å nevne at de ønsker å være fosterhjem. For jeg har ikke møtt et eneste fosterhjem, utenom de jeg vet om som fikk de nesten som spedbarn, som ikke har hatt noen vannvittige runder med et eller annet. Og allikevel står folk der om nesten romantiserer det, og nå skal de "redde" et barn. 

Og for å være ydmyk *host*; jeg tror også at vi kunne ha blitt en fin fosterfamilie. Vi blir boende i ei passende lita bygd der de kan bo hjemme til de er ferdig med vgs, på en del linjer i alle fall, på gårdsbruk, med både hunder og andre dyr. Og i tillegg er alle i familien veldig åpne personer som ikke bryr seg så hardt om hvem som er biologisk eller ikke osv. Men igjen; det er nok jobb med å få alt til å klaffe, om man ikke skal prøve å overbevise de i tillegg at det beste er faktisk å bo hos oss og ikke hos foreldrene :P Så sånn sett kunne det vært mye finere å åpnet hjemme for tenåringer osv, slike som kanskje er vanskelig å finne hjem til, men som likevel ønsker et inkludere hjem til de feks fikk ferdig vgs osv. 

Men med tanke på at mine egne barn er bare 1 og 3, så bør vi nok uansett vente en del år før man hopper i noe slikt. Må overleve mine egne først før jeg tar på meg andre sine :lol::lol: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg ble medlem i januar 2006. Ganske lenge siden ja Håper du får en fin påske, og mye god pelsterapi ❤️ 
    • Her synes jeg det er noe som skurrer bittelitt.. Det som virkelig forbauser meg her er at du skriver at hunden er kjent for sin uberegnelige atferd.. Da lurer jeg på hva venninna di gjorde så tett på denne hunden? Hadde jeg visst om en slik hund  i området der jeg bodde hadde jeg gått lange omveier for å verne min egen hund.  Men så sier du og at hunden utagerte helt ut av det blå? Ingen hunder gjør det. Det ligger alltid noe bak og der er det vår jobb å ha såpass oppmerksomhet på hunden vår når vi går tur at vi har størst mulig kontroll på miljøet . Ofte blir hunder bånd reaktive pga de har vært utsatt for utfall fra andre hunder. Noe å tenke på.  Håper det går bra med hunden til venninna di.  Må tillegge at for meg som er atfersterapeut og instruktør så hadde det vært interessant å hørt begge sider av saken .. Og husk en ting - for hver person som anmelder "mindre" episoder dess verre blir det å være hund i dette landet. Naturlig atferd blir allerede sett på som "farlig" .. Ingen glemmer vel Bob og mange andre hvor det i 90% kunne vært en helt annen sak hvis det hadde vært litt mer empati og kunnskap inne i bildet.. Hadde dere tatt forhåndsregler og eier av hunden som utagerte hadde brukt en vest ell. lign som sier hold avstand så hadde dette ikke vært en sak i det hele tatt.. Så om det da stemmer at denne hundeeieren er helt elendig så kan jo dere gå foran med et godt eksempel. 
    • Ta kontakt med avlsrådet i klubben, de har kanskje noe mer info om hvem som planlegger hva. De kan også si noe om hvem som har hunder som kan passe deg.
    • Har briard, hun nærmer seg 9 år nå men er sprek ennå. Kunne tenkt meg en briardvalp mens min nåværende er sprek og rask! Hun har så herlig personlighet at jeg vil hun skal være med å prege valpen. Har forsåvidt sett litt på andre raser også som border collie (har ei på 4,5 år nå) og toller, men synes briarden har så herlig personlighet! Nå ligger det ut lite informasjon om oppdrettere i landet så jeg lurte på om noen visste om noen oppdrettere og evt kunne sende meg en pm om man ikke vil legge ut her? Vet av cathrine i trondheim men de er bortlovet, ble for sen der. 😅 men noen må da vite av noen oppdrettere? Står lite på briard/picard hjemmesiden. Litt dårlig det. 😬
    • Hvis du skal bruke folk som "hjelp", så pass på at de holder avstand og ikke tar kontakt med hunden først. Jeg ville oppholdt meg i områder med en del folk (ikke tette mengder) hvor det er mulig å regulere avstanden, og belønne ro og kontakt. Det valpen først og fremst trenger å erfare er at han ikke trenger å forholde seg til folk om han ikke vil. Hvis du skal trene sammen med folk, still dere på avstand og hold en samtale. Belønn all interesse hunden viser for den andre personen, hos deg selv, slik at han må søke ut igjen mot dem for å få belønning. Om han faktisk viser interesse for å gå bort til dem, la ham gjøre det, og la de kaste godbiter til ham (ikke bøye seg over ham!). Du kan hjelpe ham å hilse på folk du vil han skal møte (besøk, familie, venner osv.) med target-trening evt., så fokuset er på targeten og ikke på dem. Vær tydelig når han ikke trenger å forholde seg til folk og belønn kontakt med deg. Det skal ikke være opp til ham å måtte ta valget.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...