Når livet og hundeholdet ikke går sammen likevel

21 innlegg i emnet

Jeg har tenkt litt i det siste, på forskjellige scenarioer. Hva skjer om livet og hundeholdet ikke går sammen likevel? Dette er lite erfaringsbasert spørsmål, men har sett og hørt om lignende tilfeller.

For eksempel:
1) Man får seg en grei familiehund som er med på det meste. Og etter hvert som tiden går interesserer man seg for mer og mer friluftsliv og lengre og lengre turer. Denne hunden klarer fint noen timer på fjellet, men etter hvert ser man at dette ikke er hunden som passer livsstilen. Hva gjør man ?

2) Man hadde masse planer om hundesporter og lange turer med hunden. Hunden får dårlig resultat på HD eller AD og sliter allerede som ettåring. Hunden har det fysisk greit med små gåturer i bånd og litt hjernetrim hjemme, men hverken eier eller hund har det så greit psykisk. Hva gjør man?

3) Man driver aktivt med bruks og får en hund deretter. Hunden har masse forskjellige nykker som en hverdagshund, men en ok brukshund. Bruksinteressen og tiden man kan bruke på dette daler på grunn av endringer i livssituasjon og man sitter igjen med en utagerende(+++) hund som heller ikke blir brukt nok. Hva gjør man?

Og hvis svaret på noe av dette er omplassering/avliving, er det "lov" å få seg en ny hund som da passer livet?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
33 minutter siden, yoloomg skrev:

Og hvis svaret på noe av dette er omplassering/avliving, er det "lov" å få seg en ny hund som da passer livet?

Ja :) 
Man skal bare vite at det alltid vil sitte noen (særlig på nett), som mener at man skal tyne siste rest av livsglede ut av både hund og eier.
Blir mye lettere å leve med valget om man ikke får tropesjokk når/hvis noen mener man har tatt feil valg, og velger å meddele dette på de vakreste måter ;) 

10 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 time siden, yoloomg skrev:

2) Man hadde masse planer om hundesporter og lange turer med hunden. Hunden får dårlig resultat på HD eller AD og sliter allerede som ettåring. Hunden har det fysisk greit med små gåturer i bånd og litt hjernetrim hjemme, men hverken eier eller hund har det så greit psykisk. Hva gjør man?

Men nå skal jo ikke HD-hunder ha "små gåturer i bånd", tvert imot har de behov for relativt mye fysisk aktivitet for å bygge og opprettholde en sterk muskulatur i bakparten.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, Wilhelmina skrev:

Men nå skal jo ikke HD-hunder ha "små gåturer i bånd", tvert imot har de behov for relativt mye fysisk aktivitet for å bygge og opprettholde en sterk muskulatur i bakparten.

Vel, det var bare et eksempel, men si at hunden ble halt og fikk tydelige smerter ved mer aktivitet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Akkurat nå, yoloomg skrev:

Vel, det var bare et eksempel, men si at hunden ble halt og fikk tydelige smerter ved mer aktivitet.

Da tenker jeg at det er helt innafor å vurdere avliving, av dyrevelferdsmessige hensyn.

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Det finnes mange grunner til at man kan være nødt til å avlive en hund, men de tre situasjonene du skisserer er for meg ikke en av dem. Jeg synes altfor mange mennesker tar for lett på det å skaffe seg dyr generelt og hund (og katt!) spesielt. Man vet at hunden, hvis man er heldig, lever i 10-15 år. Man vet, forhåpentligvis, hvilke fysiske og mentale behov hunden har. Da bør man regne med å tilfredsstille de behovene det neste tiåret. Ting kan selvfølgelig skje, og livssituasjonen kan plutselig endre seg uten at man kunne forutse det. Da kan omplassering være riktig for både hund og eier. Kanskje passer en annen rase bedre inn i det nye livet.

Hvis det skjedde to, tre, fire ganger med ulike hunder? Vel, jeg hadde nok ikke nødvendigvis solgt deg en hund ihvertfall (litt avhengig av årsakene og tidsspennet på omplasseringene). Når det begynner å bli et mønster, og jeg har kjent til slike mennesker, så tenker jeg at man burde innse at man kanskje ikke burde ha eneansvar for dyr overhodet. Man er ikke et dårlig menneske av den grunn, snarere tvert imot hvis man innser egne begrensninger. Det som er ille, synes jeg, er de som gjentatte ganger skaffer seg dyr "Fordi, ehehe, de er jo så innmari søte og hyggelige.", og så snart ting blir litt slitsomt eller ikke helt som man hadde sett for seg så avliver man (eller omplasserer).

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

1. omplasser

2. avlive

3. omplassere.

Jeg mener det er greit å omplassere en hund hvis den ikke fungerer i din hverdag. Det vil jo gå ut over hunden og deg selv, så da er det bedre å la hunden finne er bedre hjem som passer bedre. Så får man selv prøve å finne en mer passende hund. Noen ganger vet man jo ikke før man har prøvd og noen ganger blir ting ikke slik man planegger. Slik er livet.

Når det blir snakk om større helse problemer eller større gemyttproblemer som hemmer hunden på noe vis, er det bedre å avlive syns jeg i mange tilfeller.  Med helseproblem tenker jeg da på problemer som hindrer en hund i å være en glad og lykkelig hund i hverdagen. Og gemyttproblemer tenker jeg da på at er et større problem som er vanskelig å trene det vekk, og gjør det mer risikabelt å omplassere. (hvis man ikke gir den til Cæsar Millan da :P )  Men i ditt eksempel 3, så tenker jeg at med rett eier (brukshund eier) så kan det gå bra.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg synes mange er altfor raske til å fordømme omplassering av dyr, og messer om ansvaret man (burde) visst om, og at et dyr er et familiemedlem til det dør. Jeg er ikke enig i det. I de aller fleste tilfeller er omplassering det beste alternativet. Å ha dyr skal være en glede, en berikelse, for eieren, og for et dyr som ikke blir satt pris på slik det er, vil det gå ut over velferden. Dyret fortjener rett og slett en eier som ser på eierskapet som positivt, og gjør ikke vedkommende det, så er det alltid noen andre som vil gjøre det.

Man skal aldri tviholde på dyr bare fordi omplasseringen blir sett på som et nederlag. Et godt eksempel, riktignok ikke hund, men prinsippet er det samme: Da vi flyttet for 5 år siden, så trivdes ikke den ene katta vår her. Hun flyttet inn i et klesskap, og måtte stort sett hentes ut til måltider. Vi prøvde mange ulike ting for å få henne til å trives, men ingenting funka. Til slutt måtte vi bare innse at hun ville få det bedre et annet sted, og hun flyttet til min søster. Der blomstret hun opp igjen, og koste seg dagen lang. Og hun ble forgudet. Selvfølgelig var det vondt å måtte innse at vi ikke dugde nok, men det viktigste var hennes trivsel. Så når folk maser om ansvaret man påtar seg ved å skaffe seg dyr, så pleier jeg å si at en del av det ansvaret er å vite når dyret vil få det bedre et annet sted.

15 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
45 minutes ago, Lene_S said:

 Så når folk maser om ansvaret man påtar seg ved å skaffe seg dyr, så pleier jeg å si at en del av det ansvaret er å vite når dyret vil få det bedre et annet sted.

Helt, helt enig! Omplassering kan ofte være et veldig godt alternativ det, spesielt for dyrets del. Ingen skam i det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Hundefolk har ofte mange og sterke meninger om det meste hos andres hundehold og hundeliv. Sett utenfra og uten inngående kjennskap til hvordan ting egentlig oppleves og er. Det være seg alt fra hvilken mat man gir hunden til timer i bur til hvor langt man skal dra og leve med sykdommer og dårlig gemytt osv osv. Lista er endeløst lang over alt man kan henge seg opp i hos andre med hund.

Til syvende og sist er den den enkelte som må kjenne på hvor grensene går for det meste, og være ærlig mot seg selv og stå for de avgjørelsene man tar. Så får heller verden gå sin egne skjeve gang ellers.

For min del skal hundeholdet være en kilde til energi, ikke en kilde til kronisk depresjon, konstant avmakt og daglig fortvilelse. Så jeg har omplassert to hunder i løpet av årene (ene ble sendt tilbake til oppdretter som solgte den videre), og en ble avlivet pga dårlig psyke/høyt stress. Jaggu fikk jeg mye tyn fra nettroll rundtomkring. Men slik er nå engang verden i dag - alle skal på død og liv ha moralske meninger om andre de ikke kjenner. (Jeg fikk til og med trusler på nett (av typen: "jeg vet hvor du og barna dine bor"....) da jeg avlivet en hund pga alvorlig sykdom...jeg burde visstnok ha holdt henne i livet med lammelser med mer....)

11 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er ikke helt sikker på alle eksemplene dine ... de blir litt søkte og/eller med litt lite info. Feks, hvis man har en hund som fint klarer noen timer på fjellet så er det ganske langt til man blir helt Lars Monsen. Og om man ikke blir helt Lars Monsen, noe de færreste tross alt blir, så vil det vel være mye kvalitetstid man kan ha med hunden når du ikke er på tur. Og få pass ellers. Og til og med Lars Monsen er jo mye hjemme, og har folk rundt seg som kan passe på en hund. Bare for å eksemplifisere at det er mange tiltak som kan gjøres mellom å beholde eller å omplassere/avlive hunden. Men jeg skjønner hva du mener. Og det er viktige spørsmål som jeg tenkte en del på før jeg anskaffet meg hund.

For min del var utgangspunktet når jeg anskaffet meg hund at det først og fremst skulle være et familiemedlem. Ikke et verktøy som jeg tar fram under jakta eller for å oppfylle personlige ambisjoner om å oppnå et eller annet innenfor en eller annen hundesport. Det vil si, mål kunne jeg ha, men det er fremdeles et familiemedlem den dagen jeg evt oppdager at jeg ikke lykkes. Uansett grunn. Og like mye elsket. Et like verdifullt familiemedlem.

Jeg synes det er mye som taler for et slikt utgangspunkt etisk sett. Et dyr har egenverdi uavhengig av evt "nytteverdi" og jeg synes det blir rart å måle dets verdi på hva det oppnår i form av en eller annen menneskeskapt prøve. Enten det er jakt, utstilling, agility eller redningshund. Det er ikke hundens ambisjoner å oppnå noe som helst innenfor slikt, det er eierens.

Så som et veldig klart utgangspunkt så mener jeg at hunden er din i gode og onde dager. Jeg har veldig vanskelig å sette meg inn i hvordan folk kan føle for å omplassere hunden sin fordi den ikke helt fungerer etter "ønske". Eller fordi man plutselig har fått andre prioriteringer. I mitt hode ville det blitt omtrent som å gjøre det samme med et barn. Tar man det valget å få barn så er det en del valg som blir umulige framover og de færreste går vel og angrer av den grunn. Det er bare slik det er. Valget er tatt og man inretter seg deretter. Sånn føler jeg det burde være angående hund også. Det er det definitivt for min del, men registrerer jo at ikke alle har det slik.

Jeg har hatt instruktører som fortalte at de har gitt bort flere hunder fordi de ikke var bra nok i den hundesporten de bedrev. Dette er altså en fremmed tankegang for meg og jeg liker den ikke. All den tid hundene får et godt, nytt hjem så er det vel likevel  kanskje "greit nok". Men jeg sitter likevel med en liten vond smak i munnen da det sier noe om hvordan eierne muligens ser på et dyr. Litt som golfkøller. Bytte til en bedre modell. Hvilket utgangspunkt er det for å gi et dyr et best mulig liv? Så vet jeg at mennesker er komplekse og alt er ikke svart hvitt her og jeg ville ikke dømme noen på noe slikt, men jeg kan ikke si jeg synes det er positivt.

Jeg har også hatt en instruktør (jegerprøven) som fortalte at det var "helt normalt" å ta bikkja bak uthuset og skyte den om den ikke "virket" til jakt. Dette synes jeg er svart-hvitt: slike skulle aldri få lov til å eie dyr.

Så er det jo uendelig mulige eksempler man kunne kommet med. Om liv som forandrer seg og om hunder som utvikler behov grunnet sykdom. Det er selvsagt aldri mulig å planlegge for eller legge til rette for alt og da må omplassering være greit om ting blir vanskelig. Avliving hvis det er snakk om dyrevelferd. Sykdom, uventede jobbendringer ... Men da håper jeg virkelig folk har tenkt gjennom ting før de kjøpte hunden. For til en viss grad vet man at livet endrer seg, og til en viss grad vet man hva som kan skje. Og hvis man ikke tror forholdet hund-eier overlever de vanligste livsendringene, så bør man kanskje vente til man er mer sikker.

7 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har akkurat omplassert den ene hunden min, utelukkende av hensyn til henne, og det er det vanskeligste jeg noengang har måttet gjøre. 

Så nå sitter jeg igjen med en hund som ikke er "brukandes" til noen ting, og som gjør at jeg har et "selskapshund"-hundehold, ikke lenger et friluftsliv-hundehold, som er det jeg liker og ønsker. Heldigvis er hun helt fantastisk på sin helt egne måte, men hadde det kun dreid seg om bruksområder og "kjemi", hadde det definitivt vært Imouto som blei og Aiko som hadde blitt omplassert. :P Aiko er nok strengt tatt heldig, eksemplene her tatt i betraktning, som bor hos et menneske som legger egne ønsker og behov til side for å gi henne et bra liv. Bra hun er den morsomste bikkja jeg kjenner. :D 

11 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har vurdert å omplassere min, fordi vi ikke fikk til å jobbe på riktig måte med de utfordringene han har. Nå har vi lært mer og får til å trene med ham, men selv om vi ser fremgang og vi er ufattelig glade i ham er vi fortsatt ikke fremmede for tanken om å omplassere. Det han ville hatt godt av, mer enn noe vi kan gjøre for ham, er å leve sammen med en voksen, stødig hund som kunne trygget ham bare ved å ikke reagere på alt som han selv syns er skummelt. Vi har ikke plass eller penger til å ta inn en hund nr 2, så det får han dessverre ikke så lenge han bor hos oss... 

Skulle jeg valgt rase på ny ville jeg valgt en som trives bedre som alenehund. Han er sjelden helt alene i mer enn fem timer, men hadde han kunnet velge selv ville vi hatt en hund til. TT´er trives best i flokk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er absolutt ikke i mot at andre avliver hunder, spesielt hunder med problemer (som gjør at hund og eier ikke har det bra) Omplassering er også et godt alternativ for stødige hunder uten noe særlig problemer (alle hunder har jo et eller annet) 

men selv så er hundeholdet for meg mest kos. Jeg setter helt klart til side mine mål og ønsker i mitt hundehold om dagen, fordi jeg ikke må ha en brukanes hund. Det går helt fint med en liten fjott som bare vil gå tur, men selvfølgelig så gjør det jo at jeg ofte tenker mye på å skaffe en til. Hadde jeg fått en til hund som ikke hadde driv så hadde jeg nok også beholdt den. Har ikke hunden det bra derimot er saken en helt annen. 


Jeg har jo holdt en del på med hest, der er jo mentaliteten veldig sånn at om hesten ikke duger eller eier har vokst fra dem så selger de. Jeg skjønner derfor at andre har hund for å konkurrere (eller for å utdanne til politihund eller redningshund) og at når deres krav og hundens kapasitet ikke holder mål så velger de å omplassere . Jeg tror ikke de er noe mindre glad i hunden sin enn meg, men for dem så handler hundeholdet om mer enn å bare å ha en god venn. Når da planen ikke går som den skal så blir nok hverdagen for både eier og hund veldig vanskelig. Jeg tror jo ikke eier bare kaster hunden fra seg så fort ting blir vanskelig, men når alt krasjer så har jeg forståelse for at de velger å gjøre det sånn. Jeg har også stor respekt for de som velger å gjøre et slikt valg. Man er jo ikke følelsesløse mennesker forde om man velger å satse. Det er et hardt valg uansett.   

7 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

jeg driver med trekkhunder, og har en ganske stor indre konflikt om det der. Hundene er mine venner, samtidig som jeg ønsker at de jobber godt og trives med den jobben de gjør. Foreløpig har jeg kun omplassert en hund, fordi den ikke taklet treningsmengden vi har. Hun har det utmerket hos sine nye eiere (det er venner av oss også, så vi ser hunden ofte). Men så er det de hundene som begynner å bli godt voksne da- mange omplasserer dem som turhunder. jeg har ikke hatt hjerte til det, selv om jeg får litt tidsnød når både de og konkurransehundene skal trenes... Det er jo ikke sånn at hundene nødvendigvis har det best hos meg- men jeg er altså bløthjerta... og jobber litt med det. Tror jeg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har omplassert en fordi han ikke hang med på lengden og tempoet på turene våre. Eller, han hang med, men han strevde for å henge med og trivdes ikke med det. Nå flytta han bare til foreldrene mine, så om noe skulle skje, så kan jeg jo bare hente han tilbake. Men jeg tror på alle måter det var til det beste for hunden. Det er ikke moro å hele tiden kjenne at du strever med å henge med de andre. Det er heller ikke moro å måtte vente flere timer i bilen eller hjemme alene mens de andre får tur, for så å få en liten tur selv etterpå. Å senke fart og distanse er heller ikke et alternativ når man har mange hunder (eller jo, det gjør jeg jo nå også med fart ifht den ene hunden min, men bare til et visst nivå før det går ut over resten). Skal ikke alle de andre få det de trenger fordi en ikke liker å være med? Jeg tror aldri jeg hadde klart å omplassere han til noen fremmede, men når jeg fikk den muligheten jeg fikk, så ser jeg at et annet liv med mindre trening er mye bedre for han. 

Samme hund var kjøpt inn som treningshund i lydighet og bruks. Det var han heller ikke sånn voldsomt egna til. Men det er ikke en omplasseringsgrunn for meg. Da hang han jo fint med i hverdagen. At han var vanskelig å trene med var bare en ekstra utfordring for meg som trener. Men når han ikke lenger hang med på turene i hverdagen, så ble det vanskelig. Lydighetstrening er bare en bitteliten del av livet mitt som er lett å tilpasse individet. Aktiviteten ute i naturen er noe helt annet. Henger du ikke med der, så henger du ikke med på hverdagen. Da må du bli alene igjen hjemme, og det er jo ikke noe moro. 

Så ja, jeg mener omplassering kan være greit i noen situasjoner. Men jeg hadde personlig ikke omplassert en hund bare fordi den ikke blir den konkurransehunden jeg hadde håpet på. 

3 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
6 timer siden, Meg skrev:

jeg driver med trekkhunder, og har en ganske stor indre konflikt om det der. Hundene er mine venner, samtidig som jeg ønsker at de jobber godt og trives med den jobben de gjør. Foreløpig har jeg kun omplassert en hund, fordi den ikke taklet treningsmengden vi har. Hun har det utmerket hos sine nye eiere (det er venner av oss også, så vi ser hunden ofte). Men så er det de hundene som begynner å bli godt voksne da- mange omplasserer dem som turhunder. jeg har ikke hatt hjerte til det, selv om jeg får litt tidsnød når både de og konkurransehundene skal trenes... Det er jo ikke sånn at hundene nødvendigvis har det best hos meg- men jeg er altså bløthjerta... og jobber litt med det. Tror jeg. 

Sånn er det litt med meg også. Altså, pensjonister er garantert å bli. Men, så er det sånne som ikke fungerer optimalt. Greier liksom ikke å hive dem ut kun pga det. Da må det være flere grunner. Som at de ikke funker i flokken, eller blir et sånt femte hjul på vogna. Haldenen til gubben ble en sånn. Ubrukelig jakthund, og stakk av for å besøke fremmede folk. Selv om hun var 100% sosialt og i flokken, så ble det et irritasjonsmoment. Da har hun det mye bedre hos sine nye eiere, som er et hjemmeværende par, og med en annen hund, så hun ikke er alenehund. Derimot greier jeg ikke å hive ut en ung dachs som er for dårlig jakthund. Hun har enorm glede av flokken, og å være med på alt vi gjør. Så hun får nok bare bli her :)

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har for tiden bare en hund og ble såpass syk i vinter at å omplassere ble faktisk noe jeg måtte tenke grundig på. Var så bløthjertet at jeg klarte ikke og innså det så da ble målet å bli så bra at jeg kunne ta meg av hunden på en forsvarlig måte. I dag så gjør jeg det. Ønsker meg en til det gjør også hunden jeg har. Men er livredd for å komme i en situasjon hvor en må omplassere blir jo så utrolig glad i dem. Også er det hva skal jeg velge om jeg skal ta inn nr to. Det må være en som passer med aktivitetsnivået til vorsteh. for jeg har ikke kapasitet til to hunder med stor forskjell på behov, søn j vil besøke jobbe fult og gamle foreldre. Og ingenting i nærheten av her jeg bor 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Vel livet forandrer seg, ting skjer, forutsettningene man hadde da man gikk inn i et hundehold er ikke de samme lenger, ønsker, krav, muligheter, osv. Det er en del av livet. Jeg er heldig og har fornuftige voksne hunder av enkle raser, som fint tåler det livet jeg kan tilby dem, så jeg har endelig, omsider, etter veldig mye om og men, klart  å legge den konstante dårlige samvittigheten på hylla, og tanken om å omplassere yngstemann til et mer aktivt hjem er nå helt borte. Med støtte fra oppdretter. Men her er det "begrensningene" delt mellom meg som eier, og hundene. For rasene gjør at hundene ikke ukritisk kan gå løst, og være en naturlig del, løst, av livet på gården. Og helsa mi gjør at jeg ikke kan tilby dem timesvis med mosjonsrettet aktivitet hver eneste dag. Men siden vi bor som vi bor, så løper de løs flere ganger om dagen hver eneste dag utenom båndtvangen, og på sikre områder når det passer seg sånn i båndtvangstiden, de er med der det passer seg på gården og i familielivet vårt.

Omplassering/avilivning for hundens beste er jo selvsagt greit, men jeg er blitt så gammel og kynisk at jeg syns det må være like greit for eiers beste. 

4 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har en hund nå som virkelig elsker meg mest av alle på jord. Jeg kunne aldri omplassert henne. Mine ambisjoner innen hund vokste med henne og etterhvert fra henne, og jeg skaffet meg en hund nummer to. Men jeg beholdt henne selv om. Hun er med på det meste av aktivitet selv om hun nå er blitt en eldre dame. Vi konkurrerer litt i hundesport enda, men alt er bare for morro skyld ettersom jeg har den andre å satse med. Vi går konkurranser uten store mål, og koser oss både om det går bra og dårlig. Hadde hun gått dårlig sammen med den nye hunden, hadde jeg heller omplassert den nye. Den nye elsker alt og alle, og jeg har alltid sagt at jeg kunne omplassert henne i skogen. Hun var hos en venninne i et halvt år mens jeg var på utveksling, og da jeg kom hjem var hun blitt hennes hund. Hvis jeg drog på besøk til venninnen min med hunden, så ville hunden bli igjen når jeg skulle gå. 

Jeg er veldig enig med @Lene_S. Hvis det beste for hunden hadde vært å omplassere, så hadde jeg gjort det. 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Forumet fortsetter under annonsen

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive