Gå til innhold
Hundesonen.no

Plutselig redd for åpent vindu


tonjek
 Share

Recommended Posts

Jeg er litt rådvill nå. Vi har bodd på samme plassen i snart 2 år. Koda nærmer seg 3. Og i løpet av de siste ukene har han funnet ut at det er skikkelig ubehagelig hvis vinduet står åpent.

Har kombinert stue/soverom, med vindu ved senga. I fjor stod vinduet åpent hele sommeren, og jeg har regelmessig åpnet for å lufte ellers i løpet av året også. Aldri vært noe problem. Før tuslet han gjerne bort til det åpne vinduet for å se og snuse ut. Men nå har det da plutselig blitt skummelt. Det har ikke skjedd noe, og vinduet har ikke stått åpent mens han har vært alene hjemme.

Åpner jeg vinduet, blir han tydelig ukomfortabel, og begynner enten å klenge på meg, kryper ut i gangen (hvis døren står åpen), eller gjemmer seg i motsatt hjørne av rommet eller under skrivebordet. Det tok litt tid før det gikk opp for meg hva det var han reagerte på, og adferden har gradvis eskalert. Det begynte med at han reagerte på at rullegardina dunket mot vinduskarmen når vinduet var åpent, rullegardina trekt ned og det blåste litt ute. Nå har det utviklet seg til at det er skummelt bare vinduet står åpent (til tross for vindstille og rullegardinen oppe).

Han har nå flere ganger vekket meg midt på natten hvis jeg har åpnet vinduet i søvne (blir jo varmt om natten). Da går han urolig rundt i rommet, står ved døra og piper, og er stadig borte og dunker på meg i senga. Åpner jeg døra, piler han til andre enden av gangen, og ligger der og ser ukomfortabel ut i stedet.

Jeg kan rope ham bort til vinduet, og gi ham snacks, som han spiser, men han er tydelig ukomfortabel, og vil gjerne bort igjen. Hvis det skjer noe (lek, noen på besøk osv) glemmer han det der og da, men bli ukomfortabel igjen så snart han igjen ikke har noe å gjøre.

Det har ikke vært noen endringer i det siste. Samme hus, samme mennesker, han får samme mat og samme mosjon som før. Vinduet peker ut mot en gate i et rolig boligfelt (30-sone). Han er egentlig veldig glad i å stå i vinduet og se på alt som skjer. Han står der og titter interessert ut akkurat nå, rolig og avslappet. Med unntak av at han blir glad og piper når det er noen i huset som kommer hjem, er det aldri noe tegn til stress, lyd osv fra ham når han står der. Hører han lyder, tusler han til vinduet for å se, og hvis det ikke er noe interessant, legger han seg eller går vekk igjen.

Han har hatt Adaptil halsbånd en periode, men ikke merket noe effekt. Han går nå på iHarmoni (gått en uke nå), men heller ingen virkning der (enda, skal fortsette en god stund til).

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette. Ikke vært borti noe liknende før. Den midlertidige løsningen for at jeg skal få litt nattesøvn, er å la døra til gangen stå åpen, slik at han kan rømme ut dit hvis jeg åpner vinduet i løpet av natten. Men det er jo en veldig kortvarig kriseløsning.

Det skal sies at dette er en hund med en god dose mentale brister ellers også. Han ble litt skvetten og skjør etter kastrering i april i fjor (men tryggere ovenfor andre hunder, som var grunnen til kastrerig), noe som eskalerte da han ble satt på Rinexin mot inkontinens på høsten (økt generell frykt og vesentlig økt fryktaggressjon mot andre hunder). Han sluttet på medisinene i starten av januar, og ble gradvis bedre igjen, selv om han ikke har blitt like trygg som han var før medisinering. Dette med vinduet startet vel tidlig i april.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Lurer på om dette er løsningen? Rett og slett at jeg gjør det selv  - Nå fikk jeg noe å tenke på. Takk for tips 👍😊
    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...