Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Jeg vet jeg har lært ting gjennom å ha småsøsken som jeg ikke tror jeg ville lært ellers. Iallefall ikke på samme måte.

Nemlig. Akkurat som enebarn vil lære ting som du ikke lærte på samme måte, eller at man lærer enkelte ting best som yngstebarn.

Det ene er ikke bedre enn det andre, bare annerledes. :)

Det finnes unntak her selvsagt. Noen barn passer best som enebarn eller søsken rent personlighetsmessig. Vi er utrolig forskjellige allerede som barn. Det er også noen med at en søskenflokk funker best når dynamikken mellom søsknene er bra. Det er det ingen automatikk i. Det finnes søsken med god kjemi, og det finnes søsken med elendig kjemi som aldri får et god forhold. Det siste er ikke positivt for noen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Min svigesøster sjekka en eller annen kinesisk kalender hun er overbevist om at stemmer. Den sa 97% sjans for jente eller noe sånt :P

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene.

Mange fine diskusjonstemaer her :)

For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter?

I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart.

Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over.

I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?)

Angående søsken.

Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen.

Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds. :heart:

Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke?

Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen.

I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det.

logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn.

Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det.

Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen.

Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt.

Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset.

Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset.

Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn.

Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker. :wub:

header_img2.png

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pff, seff er det jo lov å være skuffa ;) Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn :lol: Grattis med frisk og fin bebis!

Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er :)

Jeg fascinerer meg mest over folk jeg møter nå for første gang siden nyheten ble sluppet. Så spør de:

"Gleder du deg?" Og jeg svarer i et normalt toneleie at "Ja, vi gleder oss masse, blir spennende å hilse på den lille" eller noe sånt. Så kommer svaret "Du virker ikke så veldig begeistra? Gleder du deg ikke sykt mye?".

Hva forventer folk egentlig? At man med kvalme, tretthet og div plager skal se sånn ut i ni måneder? :bananas:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Tusen takk! Ja det var noen nerver på forhånd!

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Gratulerer, Marie! Jeg visste ikke at dere var gravid også. Så spennende!

Tusen takk! :) Jeg har nevnt det i AN, men vet jo at ikke alle kan få med seg alt der!

Vi fikk se en kjempesøt liten baby som drakk fostervann, suttet på tommelen og beveget seg masse. Alt i orden! Det er var godt å få høre. Babyen var litt sjenert så jordmor kunne ikke si noe sikkert, men hun gjettet på en liten jente! :heart:

Ble egentlig veldig stolt og glad over å få se noe så fint inni meg, rart! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her.

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Seriøst, det har ikke noe med å gjøre noe fint for eller noe dårlig mot barnet sitt. Grunnen til at det ble rost opp i skyene å ha 2 eller flere barn, var at det virket som om man ikke kunne gi barnet sitt nok om man fikk 2 eller flere. Ja, nr 2 (eller 3, 4 eller 5) tar litt av oppmerksomheten, men samspillet mellom de veier opp for det. Omtrent som med bikkjer..

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ang søsken diskusjonen så har jeg 3 søsken og det har ikke vært så vanlig i min omgangskrets.

Mamma har alltid villet ha masse dyr og barn. Er veldig glad for det, men ønsker nok ikke så mange selv. :)

Er heldig og har et kjempegodt forhold til søsknene mine. Har en søster og to brødre, og spesielt brødrene mine, selv om de er yngre enn meg, stiller opp såå mye. Og den personen som er mest engasjert i graviditeten etter oss selv, er minste bror. Det er veldig koselig!

Jeg tror at om man har søsken og i tillegg et godt forhold til dem, er det en berikelse.

(Men har ikke noe mening om at det er feil eller dårligere å være enebarn.)

Edit: Det er forresten veldig koselig å lese det fine dere skriver om hvordan det er å være forelder! :wub:

Selv om det ikke bare er rosenrødt, så er det nok det rosenrøde jeg velger å ta til meg akkurat nå hihi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg er klar over det, 2ne. Men jeg ville alikevel si at det er et likeverdig valg å ha et enebarn, også sett fra barnets side.

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Morsomt at vi skulle samme dag. Gratulerer med frisk baby som jo er det viktigste. :) Tar dere neste ultralyd privat eller er det et tilbud med to?

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sant. Hvor langt er du på vei? Vi ble flytta en dag tilbake i termin og har termin 18. februar. Er 16+5 på vei, så det er for tidlig for ord. ultralyd. Men han skulle på fire ukers ferie nå og syntes det var for sent med første ultralyd etter det, derfor fikk vi en nå, så får vi en til i midten av oktober. Så sånn sett var det jo greit, sier ikke nei takk til to ultralyder jeg :D

Morsomt at babyen sugde på tommelen, det gjorde vår og. Også vinket h*n - morsomt å ha på bilde til senere :)

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å da skjønner jeg, og da var det jo kjempebra at dere får en sjanse til, til å få vite kjønnet. :)

Jeg er 18 + 4 med termin 6 Februar. :) Så ganske likt!

Så koselig å få det med på bildet! :wub:

Leder med et par uker da, heldiggris :lol: Ja, heldige som får en til, bare så innmari vanskelig å vente :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt. Men at man velger å ha mer enn ett barn, betyr ikke at man forsømmer en eller fler av de.

(Jepp, avreagering er for bikkjer)

Det får du nesten diskutere med de som mener det, og ikke med meg som har full forståelse for at man kan ha mange barn og gi de alt de trenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre :lol:

forskning.no > Større overvektrisiko blant enebarn

27. aug 2012 ... Blant de yngste enebarna, under seks år, er det 30 prosent sjanse for å utvikle

overvekt. Barn i Norden er generelt slankere enn landene i sør.

forskning.no > - Enebarn er som andre barn

12. okt 2010 ... Enebarn blant amerikanske skoleelever er like populære som barn med søsken.

... Nå dokumenterer forskere enda en gang at enebarn er like ...

forskning.no > Søsken gir mindre overvekt

7. mar 2010 ... Barn med søsken har mindre fare for å utvikle overvekt enn enebarn. Dette viser

en fersk kartlegging fra Vekststudien i Bergen. – Andelen barn ...

forskning.no > Smart å være først

22. jun 2007 ... Storebror og storesøster har litt høyere IQ enn sine yngre søsken. Tips en bekjent

! Send tips til: Din e-post: Send. Andreas R. Graven Journalist ...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på mobilen i stad, så jeg skrev ikke alt jeg skulle.

Grattis med lita snuppe, Marie!

Og grattis med graviditet nummer to til Lill!

Jeg får jo virkelig ikke med meg en dritt... Sorry, jenter!

I dag hentet jeg H ca klokka tre og vi var ute sammen Fyda til litt før 6. Det var veldig koselig. Det er helt utrolig lærerikt å se et lite menneske som finner så mye glede i de bittesmå tingene. Enn å finne en bringebærbusk helt plutselig liksom. Eller å sitte i en vanndam og fylle ei bøtte, og tømme den igjen i dammen to meter unna. For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg tror det er mitt levende mareritt :P

Seff. Ingen å krangle med om den siste isen, siste potetgullflakken og siste godteribiten :lol:

På den andre siden, hvis den ene er større og sterkere vil den store og sterke kanskje bli lettere tykk enn søsteren/broren sin siden det barnet da tar dobbel rasjon ved å stjele søskenet sitt godteri også? Så sånn sett blir kanskje de tykkere og :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Skjønner deg godt, jeg! Jeg synes rett og slett det er småkleint å fortelle folk at jeg er gravid. Sier det ikke med mindre det er merkelig å ikke nevne det. Som når vi var i banken og hun begynte å snakke om at vi var så flinke til å spare at vi kunne kikke på pensjonssparing. Hadde vært snålt å ikke nevne de ekstra utgiftene vi får liksom. Men jeg kjenner jeg synes det er skikkelig... rart med all den oppmerksomheten. Jeg er ikke sjenert eller noe sånt, men synes det er så rart at alle skal spørre om hvordan det går, mase om større mage, klå på meg og alle får plutselig alle rettigheter til å spørre om ALT mulig rart. Og jeg skammer meg ikke eller noe, jeg bare synes hele greia blir litt klein. Ja, vi skal ha en baby, ja vi gleder oss masse, slutt å mas om ALT. Men, selvsagt, folk er jo bare engasjerte og gleder seg. Og jeg er full av hormoner :lol:

Og jeg tenker sikkert daglig at jeg bare skulle ha holdt kjeft til folk spurte pga magen :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

First of all. Grattis med ny baby på vei Lill! Sånn ellers skjønner jeg deg godt. Graviditet er ventetid. Ventetid på å få tilbake kroppen din, ventetid på å få møte den lille. Jeg både elsket og hatet det. Husker særlig hvor eksepsjonelt lei jeg var mot slutten av mitt siste svangerskap. Men nå er jeg faktisk litt lei meg for at jeg ikke lenger skal få kjenne den fantastiske følelsen det er av å hate levende vesen som vokser inni deg, er en del av deg. Beveger seg, kommuniserer på sin måte.

Også er jeg faktisk lei meg for at jeg ikke får flere fødsler. For på tross av uante smerter var det en fantastisk opplevelse. Det å klare det, og ikke minst å kunne se inn i øynene til ditt barn for første gang og ønske han velkommen til verden. Ingenting, absolutt ingenting kan måle seg med det!

Edit: ser derre masse merkelige symboler her? Istedenfor æøå? Skriver fra paden og ser ut som omnen ble litt rart her?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk :) De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv.

Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom :)

Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Ei på praksisplassen min er også veldig sånn. Hun vil jo ha barn, men å være gravid syns hun er helt grusomt, hun savner "sin" kropp, liksom. Tror folk flest ikke er klar over at noen bare har det sånn, uten at det er uvanlig i det hele tatt!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg ble medlem i januar 2006. Ganske lenge siden ja Håper du får en fin påske, og mye god pelsterapi ❤️ 
    • Her synes jeg det er noe som skurrer bittelitt.. Det som virkelig forbauser meg her er at du skriver at hunden er kjent for sin uberegnelige atferd.. Da lurer jeg på hva venninna di gjorde så tett på denne hunden? Hadde jeg visst om en slik hund  i området der jeg bodde hadde jeg gått lange omveier for å verne min egen hund.  Men så sier du og at hunden utagerte helt ut av det blå? Ingen hunder gjør det. Det ligger alltid noe bak og der er det vår jobb å ha såpass oppmerksomhet på hunden vår når vi går tur at vi har størst mulig kontroll på miljøet . Ofte blir hunder bånd reaktive pga de har vært utsatt for utfall fra andre hunder. Noe å tenke på.  Håper det går bra med hunden til venninna di.  Må tillegge at for meg som er atfersterapeut og instruktør så hadde det vært interessant å hørt begge sider av saken .. Og husk en ting - for hver person som anmelder "mindre" episoder dess verre blir det å være hund i dette landet. Naturlig atferd blir allerede sett på som "farlig" .. Ingen glemmer vel Bob og mange andre hvor det i 90% kunne vært en helt annen sak hvis det hadde vært litt mer empati og kunnskap inne i bildet.. Hadde dere tatt forhåndsregler og eier av hunden som utagerte hadde brukt en vest ell. lign som sier hold avstand så hadde dette ikke vært en sak i det hele tatt.. Så om det da stemmer at denne hundeeieren er helt elendig så kan jo dere gå foran med et godt eksempel. 
    • Ta kontakt med avlsrådet i klubben, de har kanskje noe mer info om hvem som planlegger hva. De kan også si noe om hvem som har hunder som kan passe deg.
    • Har briard, hun nærmer seg 9 år nå men er sprek ennå. Kunne tenkt meg en briardvalp mens min nåværende er sprek og rask! Hun har så herlig personlighet at jeg vil hun skal være med å prege valpen. Har forsåvidt sett litt på andre raser også som border collie (har ei på 4,5 år nå) og toller, men synes briarden har så herlig personlighet! Nå ligger det ut lite informasjon om oppdrettere i landet så jeg lurte på om noen visste om noen oppdrettere og evt kunne sende meg en pm om man ikke vil legge ut her? Vet av cathrine i trondheim men de er bortlovet, ble for sen der. 😅 men noen må da vite av noen oppdrettere? Står lite på briard/picard hjemmesiden. Litt dårlig det. 😬
    • Hvis du skal bruke folk som "hjelp", så pass på at de holder avstand og ikke tar kontakt med hunden først. Jeg ville oppholdt meg i områder med en del folk (ikke tette mengder) hvor det er mulig å regulere avstanden, og belønne ro og kontakt. Det valpen først og fremst trenger å erfare er at han ikke trenger å forholde seg til folk om han ikke vil. Hvis du skal trene sammen med folk, still dere på avstand og hold en samtale. Belønn all interesse hunden viser for den andre personen, hos deg selv, slik at han må søke ut igjen mot dem for å få belønning. Om han faktisk viser interesse for å gå bort til dem, la ham gjøre det, og la de kaste godbiter til ham (ikke bøye seg over ham!). Du kan hjelpe ham å hilse på folk du vil han skal møte (besøk, familie, venner osv.) med target-trening evt., så fokuset er på targeten og ikke på dem. Vær tydelig når han ikke trenger å forholde seg til folk og belønn kontakt med deg. Det skal ikke være opp til ham å måtte ta valget.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...