Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Gjør hormoner at man tåler mer? Hittil har jeg bare opplevd det motsatte. I går grein jeg fordi mannen kom med juice til meg i feil type glass :lol:

Nei jeg tenkte ikke sånn. Jeg tenker sånn; tåler mer av nattevåk osv. Jeg trodde jeg var SÅ avhengig av en hel, lang natts søvn bl.a. Og plutselig tåler jeg å gå uten mat halve dagen fordi jeg glemmer det helt fordi babyen trenger meg, og før MÅTTE jeg ha mat med en gang jeg sto opp fordi hvis ikke ble jeg helt uttafor. Så sånn sett tåler man mer, eller prioriterer seg selv mindre. Men det stemmer nok som du sier med mange; jeg er MYE mer emosjonell! Og kan absolutt ikke se triste ting om barn på tv. Og graviditeten var som en berg og dalbane;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Oppriktig spørsmål : hvorfor vil 'alle ' ha flere ?

Jeg forstår det bare ikke . Alle jeg ser som har flere barn virker hundre ganger mer stresset, har oftere dårlig samvittighet etc. Når jeg vet hvor mye en stk faktisk krever og at den ene vil kreve enda mer om det kommer en til pga konkurranse aspektet så fatter jeg ikke hvordan folk har tid til å følge opp 2-3-4 mentalt. Det går jo , de fleste klarer det så noenlunde , men hvorfor vil man ? :-O

Sikkert jeg som er rar, jeg ville jo ikke ha en engang , men nå er han det viktigste i livet mitt. Jeg kan ikke se at jeg har plass til en til , med eller uten pappaen..

A tar så mye av fokuset mitt , men han fortjener det :-P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror mange ønsker søsken for barna sine? Selv om man fint kan ha gode liv som enebarn, for all del, så er det jo veldig fint å ha søsken. Jeg synes iallefall det. Selv om en stor flokk unger aldri har vært noe aktuelt for meg - jeg synes to er et fint tall. Det er liksom så mange armer man har :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror mange ønsker søsken for barna sine? Selv om man fint kan ha gode liv som enebarn, for all del, så er det jo veldig fint å ha søsken. Jeg synes iallefall det.

Det er akkurat sånn jeg tenker. Jeg har ikke behov for en stor flokk med barn. Har aldri vært helt sikker på at jeg kom til å få barn, selv om jeg alltid har hatt veldig lyst på barn. Er heldig og ekstremt takknemmelig som fikk et, og vet godt at det ikke er en selvfølge at jeg får (eller "får lov" av legene) til å få et til. Men jeg kjenner at for hennes skyld, når jeg vet hvor godt jeg har hatt det med søsken, så skulle jeg gjerne hatt et barn til. Etterhvert. Kanskje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppriktig spørsmål : hvorfor vil 'alle ' ha flere ?

Jeg forstår det bare ikke . Alle jeg ser som har flere barn virker hundre ganger mer stresset, har oftere dårlig samvittighet etc. Når jeg vet hvor mye en stk faktisk krever og at den ene vil kreve enda mer om det kommer en til pga konkurranse aspektet så fatter jeg ikke hvordan folk har tid til å følge opp 2-3-4 mentalt. Det går jo , de fleste klarer det så noenlunde , men hvorfor vil man ? :-O

Sikkert jeg som er rar, jeg ville jo ikke ha en engang , men nå er han det viktigste i livet mitt. Jeg kan ikke se at jeg har plass til en til , med eller uten pappaen..

A tar så mye av fokuset mitt , men han fortjener det :-P

Med fare for å virke veldig muggen, så høres du omtrent ut som pappa når han lurer på hvorfor jeg må ha to hunder. 1 burde holde, man trenger ikke flere enn det, og man har ikke tid til flere enn det. Vel, jeg fikser å ha to hunder, og jeg har til nå fiksa å ha to barn - det har jeg gjort så lenge at det ene barnet er en såkalt voksen.

Du har jo søsken sjøl, har du liksom ingen glede av de? Ikke da dere var barn, og ikke nå? Jeg har en lillebror, og selv om vi ikke har all verdens av kontakt nå, så veit jeg at han stiller opp hvis jeg spør ham, og vi hang mye sammen da vi var barn. Mine barns far har 2 lillebrødre, og de er kompiser, har samme hobbyer, reiser på ferier sammen, henger sammen med veldig jevne mellomrom. For meg var det naturlig å ønske det samme for mitt/mine barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signerer egentlig bare 2ne, Aya og *Marianne*. Jeg kjenner jeg ikke engang får et snev av dårlig samvittighet av å gi Sophia et søsken som hun må "dele" oss med. Vi er en mamma og en pappa som er kompetente og vet at kjærligheten jeg gir henne blir ikke mindre av at hun får et søsken. Hun har ikke vondt av å dele, lære å vente på tur og lære seg at hun ikke er midtpunktet her i verden.

Og det smilet yngste tanteungen min gir storebroren sin når han kommer for å kose på henne er verdt det :heart:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med søsken er litt oppskrytt i mine øyne men det har nok mye å gjøre med at min mor og hennes søsken ikke har så godt forhold og jeg har ikke et særlig godt forhold til mine søsken enda i hvert fall. Det er mange år mellom oss med 8 mellom meg og min lillesøster og 14 mellom meg og min lillebror. Jeg kommer ikke overens med min søster OVERHODE, men er veldig glad i min lillebror selv om vi heller ikke har noe godt forhold.... Jeg kunne fint klart meg uten søsken og optimalt sett så kunne jeg vært alene eller gjerne bare hatt 1 søsken. Som aktiv konkurranserytter så gikk mye av tiden til meg og hadde jeg fortsatt hatt egne hester og konkurrert på det nivået jeg holde på med så hadde det ikke gått når minstemann kom i hus for å si det sånn. Jeg ser at mine foreldre har mer en nok med søsknene mine nå og hadde vi vært 3 som var krevde oppmerksomhet og oppfølging samtidig så tror jeg det hadde gått hardt ut over oss alle. Nå får de 2 andre det de trenger men jeg ser jo at de kunne gjerne fått mer hadde det ikke vært for at mine foreldre har gode jobber som krever veldig mye av de begge, så 1 unge hadde hatt det utmerket, 2 har det bra de også men som sakt hadde det vært 3 så hadde det ikke gått så bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det med søsken er litt oppskrytt i mine øyne men det har nok mye å gjøre med at min mor og hennes søsken ikke har så godt forhold og jeg har ikke et særlig godt forhold til mine søsken enda i hvert fall. Det er mange år mellom oss med 8 mellom meg og min lillesøster og 14 mellom meg og min lillebror. Jeg kommer ikke overens med min søster OVERHODE, men er veldig glad i min lillebror selv om vi heller ikke har noe godt forhold.... Jeg kunne fint klart meg uten søsken og optimalt sett så kunne jeg vært alene eller gjerne bare hatt 1 søsken. Som aktiv konkurranserytter så gikk mye av tiden til meg og hadde jeg fortsatt hatt egne hester og konkurrert på det nivået jeg holde på med så hadde det ikke gått når minstemann kom i hus for å si det sånn. Jeg ser at mine foreldre har mer en nok med søsknene mine nå og hadde vi vært 3 som var krevde oppmerksomhet og oppfølging samtidig så tror jeg det hadde gått hardt ut over oss alle. Nå får de 2 andre det de trenger men jeg ser jo at de kunne gjerne fått mer hadde det ikke vært for at mine foreldre har gode jobber som krever veldig mye av de begge, så 1 unge hadde hatt det utmerket, 2 har det bra de også men som sakt hadde det vært 3 så hadde det ikke gått så bra.

Så argumentet ditt mot å ha søsken, er at da får ikke du holdt på med den tidkrevende og dyre hobbyen din? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel som med bikkjer:

Noen burde ikke hatt 1 stk, andre kan administrere feks 4 stk med god samvittighet og får det til å fungere storartet for alle parter.

Andre igjen virker mer som samlere og status greie (gjelder både bikkjer og unger).

Det værste jeg hører er "Gubben vil ha unge så han får ta seg av det" eller foreldre som sier "Det er DIN unge så ta å oppdra den"... Men det var sånn på sidelinjen :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så argumentet ditt mot å ha søsken, er at da får ikke du holdt på med den tidkrevende og dyre hobbyen din? :icon_confused:

Nei. Den tidkrevende og dyre hobbyen min sluttet jeg med av helt andre grunnet enn at jeg fikk en lillebror, og jeg sluttet før han var planlagt. Søsknene mine går på fotball, turn og litt sånn forskjellig og jeg ser hvor innmarig travelt mine foreldre har det med de 2 og hvis jeg hadde vært 10 år yngre så vet ikke jeg hvordan de skulle fått tid til oss alle, og det selv om jeg ikke hadde noen fritidsaktiviteter/hobbyer. Jeg ser at de kunne gitt søsknene mine enda mer oppmerksomhet også men det går ikke for da burde de hatt bare 1 barn, eller sluttet i jobbene sine og skaffet seg en jobb med mye mindre annsvar enn det de har i dag. Det andre argumentet mitt er også at jeg har ikke hatt noe særlig glede av mine søsken enda i hvert fall. Selvsagt er jeg glad i de men vi har ikke et godt forhold og jeg tror fint jeg hadde klart meg alene for å si det sånn...

edit: og nei jeg hadde ikke synest det var bedre å være alene for ha kunne jeg hatt den dyre og tidkrevende hobbyen min for den sluttet jeg med som sagt av helt helt andre grunner for en god del år siden. Nå er jeg tross alt så gammel at jeg klarer meg selv, står for min egen økonomi, må ta annsvar for meg selv og har ikke med mine foreldre på noe lengre.

Endret av Arielle
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg har ikke barn og kommer ikke til å få barn. Men jeg har søsken, mange og jeg er kjempeglad i dem. Vi snakker sammen på tlf, chatter på fb, treffes med ujevne mellomrom og har det alltid veldig ok sammen. Jeg har et godt men ikke nødvendigvis nært forhold til dem og det passer meg fint. Alle ble vi litt ekstra sammensveiset i fjor, men det gjalt jo også med foreldrene våre. Vi har ett aldersspenn på 1, 6, 12 og 14 år, men nå er vi så gamle at det betyr ikke noe, alle er voksne. Jeg er vokst opp som barn med søsken, enebarn og som flokkbarn, alt tror jeg har sine fordeler og ulemper. Men når jeg ser hvor udregelige enkelte barn er, så håper jeg nesten at foreldrene skaffer seg en til, så de erfarer at verdens akse ikke nødvendigvis spinner rundt bare dem, hvilket jeg tror er sunt for foreldrene også.

Loke: husker du at du sa noe om at hvis du ble en sånn klissete mamma som var selvsentrert på barnets vegne og ikke hadde annet å snakke om (etter dine ord om jeg husker korrekt) kvalmende foreldrelykke så skulle vi slå deg i hodet med en fisk..

well here goes.. :fish:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Jeg holdt på å si at selvsagt har du ingen glede av småsøsknene dine, de er jo små, mens du er voksen. Mine barn har to yngre søsken (faren driver på kull nr 2 :P ), det er 12-15 års aldersforskjell på de, så de har jo ingenting felles. Ikke enda ihvertfall. Men de er glad i småsøsknene sine, og de har ikke all verdens av tidkrevende hobbyer noen av de (mine barn altså, hans barn er jo for små til å ha hobbyer enda).

Men det er 18 mnd mellom lillebroren min og meg, og vi lekte mye sammen da vi var små. Det er 3 og 6 år mellom eksen og lillebrødrene (det heter vel egentlig småbrødrene, men siden de er over 30 år begge to, så ble det litt kleint å kalle dem det). En av grunnene til at jeg falt for eksen, var at han var utrolig snill og omtenksom mot den 6 år yngre broren sin. De tre brødrene spiller sammen i et band, fisker sammen, fester sammen, arrangerer jul og nyttår sammen, drar på hyttetur sammen. De har nok mer glede av hverandre nå, enn da de var små.

For å ta mine barn, så har de ikke hatt all verdens av fritidssysler. Eldstemann har færrest, han spiller i band (og playstation, men det regnes neppe som en hobby :P ). Jeg tviler på at han er mindre lykkelig enn hva yngstefrøkna er, som spiller gitar (går gitarskole og spiller med en venninne), har hund og jobber. Snarere tvert i mot, han tar livet med ro han (noe så innmari også), mens hun stresser litt rundt for å rekke alt, og har stadig dårlig samvittighet for noe hun burde ha gjort.

Jeg tror det er der foreldre sliter litt i dag, de skal fylle opp hverdagene til ungene sine fra de står opp til de legger seg. Det trenger ikke å være sånn, det er ingen som dør av å måtte kjede seg litt eller underholde seg selv i en time eller tre. Jeg skal ikke skryte på meg å være noen supermamma, men jeg prøver å snakke med de når de trenger det, og jeg har kjørt til spillejobber og lidd meg gjennom noen timer med ungdom i fri utfoldelse med mikrofon og ymse instrumenter (jeg har f.eks hørt "Someone like you" av Adele i ganske mange versjoner nå :aww: ).

Jeg tror faktisk at den hobbyen som er mest tidkrevende her i huset, er min egen, og jeg har ikke dårlig samvittighet for det heller. Kanskje det er derfor jeg ikke føler at morsrollen er altoppslukende og tidkrevende, fordi jeg faktisk tar meg fri fra den?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet iallefall at mine søsken har gjort livet mitt utrolig mye bedre! Det er de menneskene jeg er mest glad i i hele verden tror jeg. Selv om det er stor aldersforskjell (7, 10 og 12 år yngre), så begynner iallefall jeg og eldste lillesøster å bli gode venner og ikke bare søsken. I tillegg er jeg sammen med et enebarn, og jeg ser hva det har gjort med han - til tross for at han har foreldre som har gjort sitt for å oppveie ved å absolutt ikke skjemme han bort osv. Det er klart, det er ikke synd på enebarn. De kan ha like gode liv som barn som har søsken. Men jeg ønsker at mine barn skal vokse opp med at det å dele på både ting og oppmerksomhet er en naturlig greie, barn som er vant med at det ikke bare er deres ønsker og planer som har noe å si, og barn som skjønner den der "i dag fikk ikke jeg viljen min - men det kan jo være gøy å gjøre det bruttern ønsker også akkurat i dag". Det er iallefall ting jeg har måttet lære meg, etter å ha vært enebarn i syv år, og som jeg merker at kjæresten og andre enebarn jeg kjenner ikke har fullt så mye av alltid.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer er ganske klare på at vi med tida kommer til å ha mer enn et barn, vi vil ikke ha enebarn :lol: Kjæresten min har tre søsken, og jeg har en storebror, og jeg vet med meg selv at jeg aldri ville vært foruten, selv om iiingen klarer å fyre meg av så godt som ham :P

Huff, denne tråden er skummel for meg, kjenner jeg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen planer om flere barn (ihvertfall ikke foreløpig), og min gutt vokser opp som enebarn. Jeg synes det er veldig sårt når folk sier "stakkars barn som må vokse opp aleine", og jeg har etterhvert laget meg en forsvarstale som jeg holder ganske så ubevisst hver gang folk lurer på om vi ikke skal ha flere barn. For hvis dere barnløse synes at folk maser fælt om dette barnestyret, kan jeg love dere at det blir enda verre når det kommer kun en pode i hus...

Jeg elsker guttungen min veldig høyt, og vil så klart ikke gjøre noe som er fælt for han. Men jeg har rett og slett ikke lyst på flere nå, og synes det er drøyt at jeg skal få en til, bare for at min gutt ikke skal vokse opp aleine. Det er ikke et riktig utgangspunkt for å få flere barn synes jeg.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oj, dette ble veldig ensidig synes jeg.

Jeg tror ikke hverken søskenflokk eller enebarn er noe bedre enn det andre jeg. Det er jo helt avhengig av den individuelle familien.

For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her.

Og jeg protesterer litt mot enebarnsmytene, ikke fordi jeg har et selv men fordi jeg undersøkte dette endel nettopp fordi dette blir veldig pushet. Det er helt riktig noen ulemper ved å være enebarn, men det er også masse fordeler. Akkurat slik det er å ha søsken.

At enebarn er så mye mer bortskjemte er jeg usikker på. Dette er en foreldregreie, det bestemmes ikke av antall søsken. Det finnes plenty søsken som er bortskjemte og jeg tror ikke enebarna er så himla overrepresentert i dagens materialistiske samfunn.

Skal vi fronte enebarnmytene så må vi også fronte yngstebarnmytene, mellomstebarnmytene og eldstemytene. De eksisterer de også, og har vel like mye rot i sannheten som enebarna. Og så må vi også se på fordelene med de enkelte. Jeg tror alt dette veier opp og vi ender opp med situasjoner som er like bra som de andre.

Så, jeg synes søsken er flott jeg! Bare ikke i vår familie. Og jeg synes enebarn er flott! Bare ikke i familier som ønsker seg flere barn.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer, og lykke til:) Ultralyd er spennende. Og skummelt;)

Gratulerer Soelvd!

Veldig fin tråd, en sånn en tror jeg vi trenger!

Nå sitter jeg her veldig spent fordi vi skal på ultralyd idag. :)

Takk:) Og samme til deg, Marie! :) Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også! :wub:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et annet "argument" for å få flere, som det kanskje ikke snakkes så høyt om, er hvis det (Gud forby) skulle skje noe med barnet. Et tapt barn kan selvfølgelig ikke erstattes av et søsken, men man unngår å gå fra barn -> ingen barn. Dette gjelder kanskje først og fremst for de som har opplevd å miste et barn, hvor konsekvensene plusetlig er mer virkelighetsnære. Kan også gjelde for ønsket om å få flere enn to, slik at ikke èn kan bli alene.

Jeg er fra en stor familie, og for meg er det naturlig å ønske meg flere barn. Mine søsken betyr veldig mye for meg, og jeg ønsker at mine barn skal oppleve det samme. Det betyr ikke at det er det eneste riktige for alle, og så kommer andre forutseninger; det er ikke gitt at man kan få flere (eller noen) selv om man ønsker det, livssituasjon osv. Jeg kjenner dessuten flere som har vært fornøyd med ett barn (med hovedomsorg), for så å møte en partner og ønske flere, så det er jo også ønsker som kan endre seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer, Marie! Jeg visste ikke at dere var gravid også. Så spennende!

Kjiper'n med ultralyden, soelvd. Klart man kan være litt skuffet over det. Man kan være like glad for frisk og fin baby alikevel. :) Så grattis for det siste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg må bare nok en gang poengtere at jeg tror absolutt ikke enebarn har det verre enn søsken. De får jo veldig mye positivt også, mye oppmerksomhet, mer stimulering kanskje, foreldre som har mer overskudd. Absolutt. Men jeg tror også at det å vokse opp med søsken gir deg endel sosial kompetanse "gratis", som er vanskeligere å oppnå dersom man ikke har søsken. Skole, barnehage, foreldre og øvrig familie kan selvsagt her være substitutter for søsken, men allikevel ... Jeg vet jeg har lært ting gjennom å ha småsøsken som jeg ikke tror jeg ville lært ellers. Iallefall ikke på samme måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...