Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan få de til å slutte å hoppe?


Lissi123

Recommended Posts

Når jeg kommer ut i hundegården er det fire stykk overivrrige hunder. De er veldig glade får å se meg og det i seg selv er veldig bra, men de hopper veldig. :lol:

Jeg snur ryggen til mot gjerdet, men de har funnet ut at da kan vi bare hoppe på siden. Jeg står i ro, men hoppeloppene synes det er veldig moro å hoppe likevel.

Så håper virkelig at dere har noen å råd å komme med :D

Er ikke så veldig moro å komme inn i hundegården og de hopper opp mot fjeset av bare lykke. Jeg har prøvd å klappe de når de står på alle fire, men da er det veldig moro å hoppe etterpå.

Takker for alle råd på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... Ikke lett å si, de blir jo overlykkelige av å se deg regner jeg med ;) Og rasen er jo litt kjent for å hoppe når de blir ivrige... I hundegård ihvertfall ;)

Men hva gjør du når du skal ut til de? Skal dere på tur, mat osv eller går du bare ut noen ganger uten at det skjer noe spesielt? SLik at de ikke forventer at "jei! Nå blir det tur og morro!" Bor de ute i gården?

Kanskje ikke så enkelt på den her årstiden å bruke tid utenfor hundegården uten at du skal noe spesielt. Kaldt ute nå.. :drool: Men tålmodighet og ro er viktig tror jeg. Og at du er rolig. Gå inn i hundegården uten å gjøre noe spesielt. Uten å gi de oppmerksomhet. Snu ryggen til de hvis de hopper opp etter deg. Vær totalt uinteressert helt til de gir seg.. Er jo ikke så enkelt når de er flere som girer opp hverandre heller da. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm... Ikke lett å si, de blir jo overlykkelige av å se deg regner jeg med ;) Og rasen er jo litt kjent for å hoppe når de blir ivrige... I hundegård ihvertfall :P

Men hva gjør du når du skal ut til de? Skal dere på tur, mat osv eller går du bare ut noen ganger uten at det skjer noe spesielt? SLik at de ikke forventer at "jei! Nå blir det tur og morro!" Bor de ute i gården?

Kanskje ikke så enkelt på den her årstiden å bruke tid utenfor hundegården uten at du skal noe spesielt. Kaldt ute nå.. ;) Men tålmodighet og ro er viktig tror jeg. Og at du er rolig. Gå inn i hundegården uten å gjøre noe spesielt. Uten å gi de oppmerksomhet. Snu ryggen til de hvis de hopper opp etter deg. Vær totalt uinteressert helt til de gir seg.. Er jo ikke så enkelt når de er flere som girer opp hverandre heller da. :P

Ja de er overrlykkelige for å se meg haha halene går i ett så de er nå søte også.

Jeg setter de i hundegården om jeg skal til sentrum feks. De er inne hos meg om kvelden/natten så de vet at nå skal vi inn så er det for å spise.. så da blir de ekstra gira ikke rart de blir gira i grunnen ;) . De blir tatt ut på morningen det vil si når jeg står og når jeg tar de ut av hundegården igjen er det enten fordi jeg skal kjøre med de eller går tur.

hehe de er kjent får å være ivrige ja, og jeg er veldig glad at de er full av energi til når jeg skal kjøre turer ;)

Takk for råd, skal se om det ikke går bedre fremover.

Burde vel kanskje venne de til at noen ganger når jeg kommer i hundegården så er det ikke noe som skjer annet enn at jeg der der . Ser nå hvorfor de er så ivirige og hoppelopper når de ser meg :drool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan jeg fint forestille meg dette er vanskeligere med flere hunder på en gang, enn med bare en, men jeg skal nå likevel gi min lille input basert på egne erfaringer ;)

Først litt om hvordan vi nesten har avlært uoppfordra hopping hos vår hund:

Respons (av den positive, altså oppmerksomhetsgivende, typen) er helt utelukka om han hopper på eget initiativ. Bråsnur meg vekk, så raskt og "voldsomt" som mulig, altså skikkelig avvisende og litt "dramaqueen". Tydelig ignorering, mao., ikke late som jeg ikke ser hunden, men virkelig nekte å se. Stikker gjerne nesa i været også, så det er ikke sjans i havet til å oppnå øyekontakt med meg en gang. Blir stiv som en stokk idet jeg har fått snudd meg, og hvis hunden tenker at det kan være en god ide å følge etter framsiden min rundt, så kan man bruke en vegg å snu seg mot, og virkelig klistre seg oppetter den. Da ser man også passe inkligent ut, forøvrig. Rører ikke en muskel før hunden har roet ned. Snur meg rolig, og bråsnur tvert dersom hunden prøver påny.

I tillegg til totalnekten av respons på uoppfordra hopping, så lærte vi ham et klarsignal/oppfordring på det å hoppe opp når vi synes det er helt ok. Her i huset er det å klappe seg på lårene og si "kom da!". Dette er mer klarsignal enn kommando, da vi lar hunde velge om han faktisk ønsker å følge oppfordringen (blir som et værsego), men man får det på en måte under litt stimuluskontroll likevel. Hunden vår vet at det er null å hente på å hoppe uten klarsignal, kos og lek i bøtter og spann om han hopper opp når vi ber om det. Det var når vi innførte dette at det virkelig begynte å løsne for vår del. Uoppfordra hopping er nå sjeldent. Det er enkelte situasjoner hvor han har vanskeligere for å styre seg enn ellers, f.eks. når vi skal hilse på hverandre når vi kommer hjem, da er han gjerne som ei spent stålfjær der han venter på at vi skal tre over dørterskelen fra gangen (den magiske grensen for hvor vi hilser, da vi gjerne vil ta av oss sko og klær og sette fra oss ting først). Da er jeg veldig rask med å gi klarsignalet til at hopping er greit, for å unngå at han skal feile for mye.

Det jeg ville gjort i tilfellet hundegård, er at jeg også ville stått tålmodig og ventet utenfor til hunden(e) sluttet å hoppe. Så sakte strekke hånda mot døra, og nappe den til meg eller fryse i posisjon når hunden(e) påny startet styret. Når jeg var kommet så langt at jeg kunne begynne å åpne døren, ville reaksjonen være å brått dra døra igjen så snart hopping påny begynte. Jeg har brukt noe lignende taktikk på å lære hunden vår at det lønner seg å vente rolig når vi skal ut på tur. Startet med å passe på å ha rolige og litt overdrevent sakte bevegelser. Frøys i posisjon (selv blikket mitt ble stivt) så snart han begynte å styre, fortsatte bevegelsen med hånda mot båndet/selen/jakka/whatever så snart han sto i ro og studerte meg (lurte vel veldig på hva det var jeg drev med). Frøys brått påny når hunden igjen rørte på seg. Han studerte meg veldig de første par gangene, og tok fort sammenhengen - så nå tar han det med ro, og vet at vi kommer oss kjappest ut om han bare venter på at jeg gjør det jeg skal.

Håper noe av dette kan være til litt hjelp :drool:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

mange gode tips her som må prøves ut :drool: tusen takk kaffedyr.

Også er det jo viktig å huske at det ofte blir verre før det blir bedre. Så ikke gi opp for fort når du har begynt med en metode ;)

Hundene vil jo gjerne insistere på å prøve litt hardere før de gir opp selv, for det har jo vært gøy før!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg klipper min selv. Har kjøpt en billig klippemaskin på Biltema som fungerer helt supert, med flere ulike innstillinger for pelslengde. Klipper henne 3 mm på kroppen og 6mm på hale og ører. Når hun skal klippes tar jeg frem en slikkematte med leverpostei som hun koser seg med mens jeg klipper. Gjør dette ca. 5 minutter om dagen, så det tar en stund før hun er helt nedklippet, men hun slipper det stresset hos frisøren i hvert fall, og hun rekker ikke å bli lei ettersom det er såpass korte økter.
    • Sommeren nærmer seg (håper jeg), og jeg har begynt å tenke på om jeg skal klippe ned hunden i år også (som tidligere somre), eller ikke: Han blir så fin med kort lettstelt pels, Han takler varmen så mye bedre, han tørker fortere etter han har badet osv. Men; Han liker absolutt ikke denne timen det tar å klippe han ned. Hundefrisøren sier han er grei, oppfører seg bra. Men pistrer og piper. Og jeg må dra han inn "med makt". Og da blir jeg litt sånn; "Er det verd det? Skal han få slippe klippingen?" Skal / Skal ikke 
    • Haha ja, så sant man har fryser på forhånd. 😂 Jeg kjøpte meg fryser ene og alene mtp råfôr når jeg kjøpte leilighet. Blir billigere i lengden uansett. 😁
    • Jeg «har» også en hund som er usikker på fremmede mennesker og dyr (hun måtte bli igjen hos foreldrene mine da jeg flyttet, men jeg tok meg av treningen av henne). Hun har alltid vært tilbaketrukken og skeptisk, helt siden hun var valp. Så har iallfall et par ord å meddele. Det er en sterk genetisk komponent til dette, og ulldotten min kommer nok aldri til å bli den sosiale hunden som oppsøker andre. Uavhengig av om vi hadde vært enda bedre på å sosialisere henne i oppveksten, ville nok det genetiske utgangspunktet hennes uansett begrenset hvor komfortabel hun ville vært med fremmede.  Erfaringsmessig så tror jeg at det beste man kan gjøre i en slik situasjon er først og fremst å eksponere valpen for positive opplevelser med andre, under kontrollerte forhold. Kanskje har du venner eller familie som kan hjelpe til med treningen, og la alt foregå på valpens premisser.  Vel så viktig tror jeg det er å lære valpen at den IKKE trenger å forholde seg til andre hvis ikke den ønsker det. Nå vet ikke jeg om dere sliter med f.eks. passering av andre folk eller hunder pga. skepsisen, men det gjorde iallfall vi. Kinderegg-metoden kan være veldig effektiv for å få valpen til å ta kontakt med deg når andre mennesker/hunder kommer til syne, men også for å skape positive assosiasjoner til å møte på andre på tur.    EDIT: Sånn ang. selve bjeffingen, så ville jeg kanskje trodd at dette hadde roet seg av seg selv dersom den generelle tryggheten rundt fremmede mennesker og dyr ble bedre, for å konkludere. Men nå var jo dette bare en enkeltsituasjon. Hvorvidt bjeffingen i situasjoner med fremmede er et generelt problem hos dere vet jo ikke jeg
    • Yuhu! Valpen min er litt småskeptisk til fremmede og det er noe vi jobber mye med. I stad var det en som fikk hilse på han, satte seg på huk og lot Melvin komme bort for å si hei på eget initiativ. Jeg så at han var litt usikker (halen), men han gjorde alt på eget initiativ og hadde all mulighet til å trekke seg unna når han følte for det. Mannen satt helt stille. Plutselig så trekker han seg bakover og bjeffer til som bare det. Da hadde han hilst og fått kos av denne mannen i en gooood stund, luktet rundt og virket ok med situasjonen. Mannen nevnte at han hadde hund selv og at det sikkert luktet av klærne. Kan lukten av en hund være grunnen til at han plutselig bråsnudde sånn? Han er ikke slem på noe vis, bare bjeffer og trekker seg unna. Han er også usikker på andre hunder og dyr, noe vi også jobber mye med. 🫠
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...