Jump to content
Hundesonen.no

Blondie & Tidi

Recommended Posts

Kondolerer ❤ fryktelig trist at det skulle bli slik. Føler veldig med deg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Takk for omtanke ❤️

Det går veldig opp og ned for min del. Noen dager er gode og jeg klarer å tenke på tiden vi hadde sammen som fantastisk, og at jeg er heldig som fikk ha henne, selv den korte tiden. Andre dager er det skikkelig tungt og jeg føler enda på at hun er der ute et sted, og at jeg bare venter på å få henne tilbake igjen 😥

Det hele hadde nok også vært litt lettere hvis Blondie var frisk, men hun ble plutselig syk omtrent samtidig som Tidi. Hun begynte å drikke og tisse mye, samtidig som hun begynte å spise mindre, så jeg tenkte nyresvikt med en gang. Tur til dyrelegen viste derimot at det heldigvis bare var urinveisinfeksjon, og hun fikk antibiotika og ble bedre. Men matlysten var fremdeles ikke på plass. Jeg tenkte hun kanskje var lei seg pga Tidi, at hun forstod at hun var syk. Da Tidi ble avlivet tenkte jeg fremdeles at Blondie kanskje savnet henne og derfor ikke spiste. Men det ble bare verre med tiden, og tilslutt spiste hun nesten ingenting, så jeg drog en ny tur til veterinæren. Blondie er ganske redd veterinæren etter en vond opplevelse, så det er vanskelig å finne ut hva som er galt når hun hyler og spreller for alt. Men de mente hun hadde vondt i ryggen pga prolapsen igjen. Jeg fikk beskjed at om ting ikke ble bedre med smertelindring kunne jeg komme tilbake for å ta en blodprøve. Men hun er jo gammel, så jeg kunne ta en seniorsjekk hvis jeg ville det. Ja, det ville jeg. Blodprøvene viste forhøyede nyreverdier. Ikke nyresvikt, men tegn på at nyrene ikke fungerer som de skal. Ikke så unormalt for en gammel hund. Vi fikk anbefalt å begynne på nyrefor, noe jeg egentlig var litt skeptisk til etter en skrekkhistorie min mor har fortalt om sin gamle hund som gikk på nyrefor og det gjorde ingen nytte, tvert i mot. Men jeg tenkte vi kunne prøve. Etter noen dager med smertebehandling så jeg Blondie stod å knasket på noe på kjøkkenet. Jeg skjønte først ikke hva det var, før jeg kom på at det hadde lagt en rå pastaskrue på gulvet tidligere på dagen. Siden hun spiste den tenkte jeg at hun nok ville ha annen mat også, så jeg prøvde å gi henne nyreforet. Hun spiste det som bare det! Matlysten har bare blitt bedre og bedre siden, og nyreforet er ingen problem for henne ☺️ Så da fortsetter vi med det så lenge det fungerer for henne. Men godbiter skal hun få spise akkurat hva hun vil. Hun er en gammel dame, og hun har uansett ikke all verdens år igjen. Da har jeg ikke lyst til å gi henne "kjipe" godbiter de siste årene, bare for at hun skal få 1 år eller 2 mer. Her stemmer vi får kvalitet over kvantitet.

Her er en video av Blondie som trener rallylydighet for litt siden.

 

  • Like 10

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg kjenner også på at det går opp og ned... det har gått fint en liten stund nå, jeg har klart å fokusere på å glede meg til valpen kommer og å tenke at jeg var heldig som fikk den tiden jeg fikk med Aska. Men i går var alt trist igjen, jeg følte de samme følelsene som jeg hadde de to første ukene var tilbake, jeg tenkte gjennom alt på ny og gråt masse... kanskje fordi jeg var med på hundetrening dagen før og liksom ble satt litt tilbake... det føltes liksom som at hun lå i bilen og ventet... og jeg tenkte på at hun hadde nailet det vi gjorde på treningen. Jeg føler meg liksom fortsatt som en godkjent hundefører med godkjent redningshund, men jeg er jo ikke det lengre. 

Så tenkte jeg på ny gjennom alt som har skjedd... hørte på de samme sangene som jeg hørte på da.. måtte stoppe bilen på vei hjem fra jobb for å gråte. Måtte gråte videre under dynen hjemme med halsbåndet hennes i hånden og urnen nedenfor sengen.. det er så innmari urettferdig. Nå er det snart 3 måneder siden jeg mistet henne og egentlig føles det fortsatt akkurat like forferdelig. Den dagen er virkelig den verste dagen i mitt liv. 

  • Sad 4

Share this post


Link to post
Share on other sites
2 hours ago, Sofie & Aska said:

Jeg kjenner også på at det går opp og ned... det har gått fint en liten stund nå, jeg har klart å fokusere på å glede meg til valpen kommer og å tenke at jeg var heldig som fikk den tiden jeg fikk med Aska. Men i går var alt trist igjen, jeg følte de samme følelsene som jeg hadde de to første ukene var tilbake, jeg tenkte gjennom alt på ny og gråt masse... kanskje fordi jeg var med på hundetrening dagen før og liksom ble satt litt tilbake... det føltes liksom som at hun lå i bilen og ventet... og jeg tenkte på at hun hadde nailet det vi gjorde på treningen. Jeg føler meg liksom fortsatt som en godkjent hundefører med godkjent redningshund, men jeg er jo ikke det lengre. 

Så tenkte jeg på ny gjennom alt som har skjedd... hørte på de samme sangene som jeg hørte på da.. måtte stoppe bilen på vei hjem fra jobb for å gråte. Måtte gråte videre under dynen hjemme med halsbåndet hennes i hånden og urnen nedenfor sengen.. det er så innmari urettferdig. Nå er det snart 3 måneder siden jeg mistet henne og egentlig føles det fortsatt akkurat like forferdelig. Den dagen er virkelig den verste dagen i mitt liv. 

Ånei, så trist 😥 Det er nok en prosess, og det er nok ikke så enkelt som at det bare vil gå en vei å bli lettere etterhvert. Det går nok opp og ned og det er sikkert helt vanlig. Håper det snart går bedre for deg igjen ❤️ Forhåpentligvis hjelper det litt når du får valpen i hus. Jeg så nettopp en video av en valp og tenkte at jeg en dag helt klart kan glede meg over en ny valp, som ikke er Tidi. Jeg vil jo bli glad i den og, samtidig som jeg alltid vil savne og huske Tidi for den perfekte hunden hun var ❤️

Jeg har egentlig benektet det hele i noen dager nå. Ikke klart å se på bilder av henne eller noe. Men i dag kom fakturaen for avlivningen i posten. Der stod det svart på hvitt. Da var det ikke mulig å nekte for det lenger 😭 Hun er faktisk borte, for alltid.

Edited by MegaMarie
  • Sad 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Blondie har sluttet på de sterkeste smertestillende og går nå bare på milde smertestillende. Matlysten er litt opp og ned. Hun har ofte lite matlyst på morgenen, men hun spiser alltid middagen sin. Vi har prøvd å trappe opp turer veldig gradvis, men det ble plutselig en litt lang tur på henne en dag. Jeg hadde med ryggsekk så hun skulle få sitte oppi etter at vi hadde gått så langt som jeg hadde tenkt hun skulle å gå, men hun nektet å sitte oppi sekken. Jeg har fått henne til å sitte i sekk hjemme og før på lange turer, men denne gangen nektet hun. Så da fikk hun gå. Det gikk heldigvis veldig fint :)  Det var en veldig flat tur, så den var nok ikke så krevende.

På torsdag drog vi og trente litt rally-lydighet. Jeg var spent på hvordan hun ville være utendørs på trening, da hun forrige gang vi var ute å trente var helt uinteressert i å være med meg, noe som gjorde at jeg ble litt frustret og irritert, og da ville hun jo ihvertfall ikke være med meg. Men denne gangen var hun skikkelig med :D Hun hadde noen tidspunkt hvor hun falt litt ut, men jeg klarte å holde meg positiv, ventet henne stort sett ut og roste mye når hun tok opp kontakten med meg igjen. 

En liten film fra treningen :)

 

  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites

Så herlig video! Alderen er iallfall ingen hindring på treningsfronten, går jo så det suser:)

Edited by sidnajse
  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
On 4/20/2019 at 4:57 PM, sidnajse said:

Så herlig video! Alderen er iallfall ingen hindring på treningsfronten, går jo så det suser:)

Ja, noen ganger ser jeg ingen tegn til alderen hennes. Som i videoen under!

Skulle ikke tro denne hunden fyller 14 år om litt over en måned :D

Det er like mye sprett i henne som da hun var 1 år gammel. God kvalitet på denne sprettballen 😂

Blondie er utrolig glad om dagen. Hun sover enda mye og spiser sjeldent frokost. Men når hun først er våken, så er hun veldig glad ☺️ Middagen spiser hun alltid opp, så jeg prøver å gi henne litt ekstra da. Kanskje hun bare foretrekker et måltid nå om dagen.

  • Like 5
  • Haha 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Savnet etter Tidi er fremdeles stort. Jeg benektert nok veldig ofte at det har skjedd for at jeg bare skal klare å komme meg gjennom dagen uten å gråte. Men så kommer det dager hvor du ikke kan benekte det lenger. Som da jeg var på dugnad med hundeklubben forleden dag og folk gjerne spør hva som har skjedd og hvordan det går med en. Eller som denne helgen, hvor jeg egentlig hadde planlagt å dra til Ålesund på agilitykonkurranse med Tidi 😥

Svaret på obduksjonen kom for noen uker siden. Hun hadde høyst sannsynlig en betennelse på hjertet som foresaket hjertesvikten. Betennelsen kan ha kommet av en eller anne type infeksjon, f.eks kennelhoste, lungebetennelse eller en infeksjon i et sår eller lignende. Jeg har lenge gått rundt med en skyldsfølelse for det som skjedde. Hvorfor oppdaget jeg ikke at hun hadde en infeksjon? Hva hvis jeg hadde oppdaget infeksjonen? Hadde jeg hatt henne i dag da? Det har vært kjempe tungt å gå rundt med slike tanker. Jeg leser en bok nå om dagen som heter "Farväl till en vän - Om sorgen efter en hund". Der stod det at det er veldig vanlig å ha skyldsfølelse når man mister en hund veldig brått. Det hjalp litt på å lese det.

Noen dager er gode hvor jeg kan tenke på henne og bare bli glad og ikke trist. For en fantastisk hund! Så mange har fortalt meg siden hun gikk bort at hun var en utrolig hund. Jeg er helt enig. Snillere hund har jeg aldri truffet før. Det fantes ikke vondt i henne. Drømmehunden ❤️

 

Edited by MegaMarie
  • Like 3
  • Sad 5

Share this post


Link to post
Share on other sites
5 timer siden, MegaMarie skrev:

Savnet etter Tidi er fremdeles stort. Jeg benektert nok veldig ofte at det har skjedd for at jeg bare skal klare å komme meg gjennom dagen uten å gråte. Men så kommer det dager hvor du ikke kan benekte det lenger. Som da jeg var på dugnad med hundeklubben forleden dag og folk gjerne spør hva som har skjedd og hvordan det går med en. Eller som denne helgen, hvor jeg egentlig hadde planlagt å dra til Ålesund på agilitykonkurranse med Tidi 😥

Svaret på obduksjonen kom for noen uker siden. Hun hadde høyst sannsynlig en betennelse på hjertet som foresaket hjertesvikten. Betennelsen kan ha kommet av en eller anne type infeksjon, f.eks kennelhoste, lungebetennelse eller en infeksjon i et sår eller lignende. Jeg har lenge gått rundt med en skyldsfølelse for det som skjedde. Hvorfor oppdaget jeg ikke at hun hadde en infeksjon? Hva hvis jeg hadde oppdaget infeksjonen? Hadde jeg hatt henne i dag da? Det har vært kjempe tungt å gå rundt med slike tanker. Jeg leser en bok nå om dagen som heter "Farväl till en vän - Om sorgen efter en hund". Der stod det at det er veldig vanlig å ha skyldsfølelse når man mister en hund veldig brått. Det hjalp litt på å lese det.

Noen dager er gode hvor jeg kan tenke på henne og bare bli glad og ikke trist. For en fantastisk hund! Så mange har fortalt meg siden hun gikk bort at hun var en utrolig hund. Jeg er helt enig. Snillere hund har jeg aldri truffet før. Det fantes ikke vondt i henne. Drømmehunden ❤️

 

Kjenner meg igjen 😭❤️

  • Sad 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

I helgen har jeg og Blondie startet rally-konkurranse. Været var ikke akkurat med oss med kalde temperaturer, regn og sludd. Ikke de mest ypperlige forholdene for Blondie å gå konkurranse. Vi var heldige med opplett akkurat i det vi skulle gå begge dagene da. 

Jeg filmet ikke på lørdagen pga været. Det angrer jeg på nå da. Vi fikk 2 repetisjoner. Den første fordi hun satt seg i det vi skulle rygge. Den andre fordi hun plutselig satt seg ved høyre siden min når jeg skulle ha henne til å gå rundt meg på plass. Og da mener jeg hun satt seg ikke inn på plass på feil side, hun satt feil vei ved høyre side 😂 En litt irriterende feil, for det er jo egentlig en vært enkel øvelse. Men hun falt ut rett før. Den kostet oss en 1 premie, for på lørdagen endte vi opp med 177 poeng, 3 premie og 6 plass. Ellers fikk vi et par dobbeltkommandoer og noe avstand. Jeg er fornøyd med Blondie med tanke på omstendighetene, men litt surt at den lille rundten kostet oss så mye. 

I dag hadde jeg egentlig en litt bedre følelse i ringen med henne. Det ble dessverre to repetisjoner i dag igjen. Først på gå 1 steg, stå, der satt hun seg. Deretter på en sitt, 180 grader, hvor hun plutselig gikk bak ryggen min. Jeg tabbet meg også ut på en dekk under marsj, som jeg trodde plutselig var en stopp og dekk 😂  På snurren var hun ikke helt med, så vi fikk noen store trekk fordi den ble gjort i ro og ikke under marsj. Ellers fikk vi en del trekk for dobbelkommando og avstand igjen. Endte på 157 poeng, 3 premie og 6 plass i dag igjen. 

Totalt sett ganske fornøyd med henne i helgen med tanke på omstendighetene. Jeg håper på bedre vær neste gang og at hun er mer med. 

 

 

  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites
På 6/26/2019 at 1:15 AM, MegaMarie skrev:

Blondie har blitt 14 år! Hipp hipp hurra! :D

blondie-3.thumb.jpg.2647a7afad87edd2939bcd54901b6b09.jpg

Fine jenta😊🎈

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

I dag skulle Tidi ha fylt 6 år, men så gammel fikk hun aldri bli 😥 Det er nå 4 måneder siden jeg avlivet henne. Det går lettere selv om savnet fremdeles er veldig stort og skyldsfølelsen enda er der. Jeg prøver å tenke på at hun hadde et fint liv og at hun ikke led noe, men jeg klarer ikke å gi slipp på følelsen av at hun hadde sikkert ønsket å leve et lenger liv hvis hun hadde kunnet. Det gjør vondt at en så snill og god hund måtte dra så urettferdig tidlig. Men ja, ellers går det lettere og jeg tenker mer og mer tilbake på tiden med henne som en fin tid, og jeg blir ikke alltid trist av tanken. Jeg vil aldri glemme henne ❤️

13754398_10154261319035610_2614165039533

 

  • Like 11
  • Sad 4

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg mistenker at vi egentlig er ganske enige, men at vi flisespikker litt, spesielt på tall og begreper? Som sagt mener jeg også at visse raser kan være farligere enn andre (størrelse, vokt, jakt og alvor er stikkord). Legg til eiere som ikke vet eller respekterer hva de har i andre enden av båndet, så kan det føre til særs uheldige hendelser. Men jeg tror også at USA er et ekstremt dårlig land for å se etter tall som kan belyse spesielt en eventuell genetisk komponent, nettopp fordi så store deler av dyreholdet er utrolig ulikt fra her hjemme. Utenfor et tenkt laboratorium og ute i den virkelige verden er det faktisk nærmest umulig å løsrive det genetiske fra alle de andre forferdelige omstendighetene som går igjen for hunder som er involvert mer alvorlige hendelser. Det dreier seg stort sett om hunder som har ganske forferdelige liv. Labrador ser ut til å ligge på i underkant av 90 000 årlige registreringer. Så den vil ihvertfall nærme seg pitbullignende hunder i antall. Så vi sitter igjen med pitbuller, rottweilere, schæfere og "huskyer" som alle trolig er overrepresentert. Og det er vel ingen store overraskelser der? Det er som sagt raser ihvertfall jeg ser an kombinasjonen av eier og hund når jeg er ute og går. Ikke så mye for min egen del, i og for seg, men for min egen hunds skyld. Labradorer generelt slår meg ikke som hunder med spesielt mye alvor eller vokt, til tross for størrelsen. Mitt hovedpoeng er vel egentlig bare: Gener + uegna eier ≈ farlig. Hver for seg tror jeg gener og uegna eiere langt sjeldnere fører til alvorlige ulykker. Det er plenty av folk jeg passerer hvor jeg er veldig glad for at de har chihuahua, eller retriever, liksom. Mens de (få) av noen av de nevnte rasene i nabolaget har supersolide eiere med stålkontroll, så de bekymrer meg heller ikke, til tross for at et par åpenbart hadde spist det meste som er mindre enn dem på fire bein hvis de fikk muligheten. Men, ingen av dem virker spesielt agressive mot mennesker, den slags har jeg faktisk nesten kun opplevd fra (redde) småhunder. Unntakene, vel, da er vi tilbake til hvem som burde få eie hund. I Oslo er det helt klart en del mennesker som, ja, sikkert har godt av jevnlig omgang med dyr, men som ikke burde få eie noen selv... Red.: P.S. Valgte kun rottweiler fordi den var nummer to, så ingen baktanker med det.
    • Du velger rottweiler (øverst), som i særklasse ligger som nummer to (med 5 ganger flere hendelser enn nummer 3 og 10 ganger mer enn labradoren) og meget vel også kan være både overrepresentert og mer overrepresentert enn pitbullen. Ikke bare meget vel, når jeg tenker meg om. Sannsynligvis. Det frikjenner ikke pitbullen, det bare inkluderer rottweileren i en rase som bør ses nærmere på. Og da kom jeg på en vitenskapelig artikkel som jeg leste for lenge siden som egentlig sier akkurat det. Nærmere 2/3 av alle skader behandlet på et barnesykehus over en periode på 5 år skyldtes pitbull (ca 50%), rottweiler (ca 9%) og en blanding av disse (6%). Med 30-60++ ganger mer enn alle andre raser bortsett fra rottweiler så er det svært mange forutsetninger som skal bikke pitbullens vei før man kan si at den ikke er overrepresentert gitt denne statistikken. At det feks skal gå 60 pitbuller per labrador anser jeg som fullstendig urealistisk. 10 også for den saks skyld. Når det kommer til dette med andre faktorer enn genetikk (eiere, oppdrettere) så har vi alt dekket det og vi er helt enige i at det selvsagt spiller en rolle.  Hovedpoenget i min første post var at jeg innser at statistikken og forskningen på området ikke er god nok til å konkludere (det er imidlertid vanskelig å lese det som er som noe annet enn at det trekker i en retning), men kombinasjon med det man vet om genetikk - inkludert det at funksjon (i vid forstand - også mentalt) følger form - og ren logikk så er det svært mye som taler for at enkelte raser rett og slett er vesentlig farligere enn andre. Og at pitbullen er en av flere slike raser. Det betyr imidlertid ikke at jeg mener utenlandsk statistikk hvor man blander sammen "pit bulls" og seriøs avl av "American pit bull" vil være representativt for seriøs avl av amerikansk pitbull i Norge, og heller ikke at jeg nødvendigvis er for raseforbudet.  
    • Min egen erfaring som dyrepleier er at det er kjempebra med sekretærer. De tar gjerne telefoner, salg, innsjekk av pasienter , vask av utstyr etc. Så får dyrepleierne tid til å gjøre klinisk arbeid som tannrens, narkose etc. Alle de jeg har jobbet med har ikke hatt utdanning da. Men utdanning er sikkert nyttig. 
    • Hvor (hvilken kennel) kommer han fra? 😊
    • Beklager dobbeltposting, men ville unngå å redigere mer på forrige innlegg. Ville bare si noe mer om det med tall! Fordi jeg snubla over noen greier. Ut ifra det jeg klarer å finne om rottweiler, etter et kjapt søk, vel og merke, ble det registrert >4000 fra 2005-2009 og <1700 fra 2010-2014. Den siste gruppa var sikkert ikke helt oppdatert, og det er nå 2019. La oss derfor slå til og si at det var 5500 for 2010-2014 og 5500 for 2015-2019. Vi kan til og med legge til 5500 til, for slengere som har levd nokså lenge (uten at rottweilere vel er kjent for spesielt lang levetid?). La oss si at omtrent halvparten av USAs rottweilere er uregistrerte, da er vi oppe i  33 000 hunder. Vi kan runde opp til 50 000 individer, fordi det er rundt og fint. Tallene jeg klarte å finne for "pitbuller" oppga mellom 3-5 millioner individer. Så la oss si 2,5 millioner. Med de tallene har 0,12 % av pitbuller vært involvert i alvorlige hendelser, mot 1% av rottweilere. Hvem er egentlig overrepresentert? 
  • Nylig opprettede emner

×