Gå til innhold
Hundesonen.no

Hun biter.


Ulvinne

Recommended Posts

Limer inn dette for hun som overtok en hund jeg omplasserte for ca 1 og et halvt år siden:

Maaya har blitt verre i det siste, hun er jo redd fremmede ( menn) og når noen kommer til oss blir hun helt gal, bjeffer og bjeffer, reiser bust. Hun kan også gå etter dem heel tiden mens de er her å smånappe i klærne på dem.

Sist helg vi hadde besøk bet hun en gutt til blods, han stod med kaffetrakteren da hun gikk mot han og nappet han i klærne, han gjorde ingeting, stod bare stille da bet hun han i hofta så han begynnte blø. Jeg tok henne i nakken og tok henne med ut i gangen, hvor hun så satt ( og for en gangs skyld ikke prøvde åpne døren, hun bare satt der) Jeg straffer henne aldri fysisk ellers.

I dag bet hun samboeren min, for vi lekesloss litt, ikkeno spesielt, bare stod nærme hverandre og puffa litt liksom, da bet hun han i magen, ikke så hardt denne gang, men ble merke. Hun har også bitt barna til faren min, hvis de løper rundt henne el. ( også blitt merker)

Hvis jeg løfter i barn kan hun også bite etter barna.

Dagen etter hun bet han på besøk bet hun hull i den lille hunden min ( angel) for det var kylling på kjøkkenet, bet igjennom alt omtrent, så han hadde et stort hull på siden av kroppen.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre. Hun har hele tiden forbedret seg, og nå er hun jo blitt to år, og mer voksen på alle måter. Hun har et enormt forsvarinstinkt, og skal passe på alt og alle. Hun som passet henne i sommer fikk en pute kastet på seg av ei veninne og da jagde maaya venninna ut på verandaen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Ehhh........ ok, ett dumt spørsmål - var denne hunden så knepp når du omplasserte den?

Eller er den omplassert til feil mennesker?

Vedkommede setter jo hunden i settinger der den får mulighet til å uttaggere hele tiden - hvorfor i all verden ble ikke bikkja fjerna FØR den fikk bitt ungen ordentlig - hvorfor vente når hun har nappet i klærne?

Nei - uff, jeg burde sitte på hendene i sånne tråder - for jeg kjenner jeg blir sur.........

Ønsker du treningstips?

Vel, herfra kommer ikke det og derfor burde jeg nok ikke svare, men den hunden bør avlives før hun skader noen alvorlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehhh........ ok, ett dumt spørsmål - var denne hunden så knepp når du omplasserte den?

Eller er den omplassert til feil mennesker?

Vedkommede setter jo hunden i settinger der den får mulighet til å uttaggere hele tiden - hvorfor i all verden ble ikke bikkja fjerna FØR den fikk bitt ungen ordentlig - hvorfor vente når hun har nappet i klærne?

Nei - uff, jeg burde sitte på hendene i sånne tråder - for jeg kjenner jeg blir sur.........

Ønsker du treningstips?

Vel, herfra kommer ikke det og derfor burde jeg nok ikke svare, men den hunden bør avlives før hun skader noen alvorlig.

Hun blir ikke avlivet. Vil gjerne ha treningstips ja..

Jeg kan fortelle litt om hvordan Maaya var da hun var hos meg:

Jeg fikk Maaya da hun var 5 uker(alt for tidlig,veldig klar over det). Da hadde hun etter hva jeg forstod blitt født hos en venninne av "oppdretteren", vært hos mor og kullsøsken der til hun ble 4 uker, så fikk "oppdretteren" henne og kullsøsknene tilbake til seg. (moren var hos venninnen, faren var hos "oppdretteren"). Hvordan de 4 første ukene var for Maaya vet ikke jeg noe om, men jeg kan jo fortelle kort hvordan hun hadde det hos "oppdretteren".

Valpene var ikke ute, de var inne i en liten valpekasse hvor de måtte være stort sett hele dagen, bunnen på valpekassen var dekket av gammelt tøy, som ble skiftet en gang om dagen ca. De hadde ingen kontakt med moren fra de flyttet 4 uker gamle. De ble oppfostret på gjeitemelk og valpemat. Det var flere hunder der men jeg vet ikke om de var i kontakt med valpene. De fikk ikke vaksiner. "Oppdretteren" hadde et barn som lekte med de.

Da jeg hentet Maaya 5 uker gammel og dro hjem skjønte vi fort at hun ble veldig knyttet til 1 person, om hun f.eks lå i sofaen og sov og jeg gikk til et annet rom begynte hun og ule så fort hun ikke så meg. Første og andre natta fikk hun sove i sengen, men da hun gjorde fra seg på madrassen la jeg ut en tykt teppe på gulvet ved siden av sengen og et bur med åpen dør hun kunne sove i. Det gikk greit.

Så måtte vi av div grunner forflytte oss inn på moren min sitt soverom, og hun ville ikke at Maaya skulle gå løs om natten, derfor ble burdøren stengt og det likte ikke Maaya, så hun satte i og ule/pipe/hyle og min mor slo da i buret gjenntatte ganger før jeg tok buret og la meg i et annet rom med henne.

Jeg skjønte fort at fysiskstraff ikke var noe for Maaya, for som Janne sier kryper hun/demper fort og hun kuet seg om jeg tok henne i nakken. Jeg sluttet derfor med dette og Maaya ble fort tryggere og mer lydig.(dog trassig). Moren min ga seg derimot ikke med dette, så dessverre ble Maaya tatt alt for hardt mer enn en gang.

Maaya lekte fint med andre hunder, vi hadde en shih tzu hann da vi fikk Maaya og disse gikk fint sammen, så lenge de var inne... Ute gikk det bra så lenge den lille ikke begynte og løpe, da så det ut til at Maaya glemte at det var kameraten sin og så på han som en leke istedenfor(høyt jaktinstinkt). Hun lekte også en del med rottweileren til søstern min, det gikk bra så lenge Maaya fikk være "ovenpå", hun ble litt grinete og mer hardvell om han begynte og ta igjen. Hun lekte også med Golden Retriverne til min andre søsken og det gikk også helt fint, men hun var tøff og hun var hardvell.

Maaya hadde separasjonsangst. Om vi f.eks skulle i butikken (tok 15 minutter) så herpa hun hele huset til vi kom tilbake, alt av ostehøvler,pyntegjenstander osv gikk med. Vi begynte da og rydde vekk alt slikt før vi dro og spurte om naboen kunne høre etter om hun begynte og hyle. Etter et par uker roet hun seg, lot inventaret(det meste ihvertfall) være og lagde ingen lyder.

Hun var en god vakthund, bjeffet om det kom folk osv, men aldri noen tegn til og være redd/aggressiv. Hun var lettlært, kom på innkalling(nesten feilfritt) og var veldig leken.

Men siden min mor og Maaya aldri helt kom overens og Maaya krevde litt for mye fysisk aktivitet for meg så tok jeg det harde valget med og omplassere henne. Det var en familie på 4 som ringte meg og var intr i henne, så vi avtalte at de skulle komme og hilse på. De virket veldig greie o seriøse, ungene dems(to gutter på 12 og 14 mener jeg det var) virket også snille og greie. Hunvandte folk virket det som. Jeg forklarte hvordan Maaya var og vi satt vel og snakket i ca 2 timer før de tok med seg Maaya og dro hjem. Jeg hadde telefon kontakt med de hver dag i ca 1 uke, hvorav de skrøt av hvor flink hun var og hvor bra alt gikk. De var stor fornøyd med Maaya sa de. Men så, den 8 dagen de hadde henne fikk jeg en sms om at de ikke ville ha henne lengre, hun ulte sånn om hun ble alene, ødela inventaret, var alt for hard med ungene dems og likte ikke andre hunder. Men de ville ikke levere henne til meg, det var for langt og kjøre sa de. Jeg har ikke bil så jeg fikk ikke hentet henne heller. Jeg ringte da en omplasseringsforening som holdt til i nærheten av der hvor de bor, og spurte om de kunne ta i mot Maaya samme dag. (dette var et krisehjem for en forening, ingen kennel). Og det kunne hun.

Da de hadde levert hunden ringte hun meg noen timer senere, og jeg spurte hvordan det gikk og hvordan Maaya virket. Hun forklarte at Maaya gikk kjempe bra med hennes andre hunder og de hadde vært på langt tur med hundene løse, Maaya og de andre hadde lekt og kost seg og det virket ikke som det var noen problemer i det hele tatt. 1-2 uker senere fikk jeg beskjed om at Maaya var blitt omplassert til et samboer par rett ved henne og at det gikk kjempe bra.(det er der hun bor nå).

Litt om søsknene: Søstern til Maaya er hos en venninne av meg, hun kom dit da hun var ca 7 mnd. Det gikk ganske bra en periode men også hun er veldig voktete. Hun liker generelt ikke fremmede men menn er verst. Hun bjeffer og knurrer og kommer hun til så glefser hun. Hun hadde ligget på plassen sin og tygget på et ben her, da en venn av datteren i huset(ca 7 år) hadde kommet bort og ville hilse på hunden. Han hadde stoppet litt bortenfor og skulle la henne snuse da hun hadde kastet seg opp og bitt han i ansiktet. Det ble hull rett igjennom under leppa på guttungen.

Ellers er hun en veldig fin hund der hun er kjent og føler seg trygg. Problemet hennes er nok at hun er usikker.

Jeg har også hatt lille broren til Maaya her til omplassering, han var 7 mnd om jeg ikke husker feil, han var veldig fin, bjeffet på fremmedefolk men kjempe blid da han skulle hilse, han var veldig aktiv og litt stresset men ellers ingen problemer med han. Han lekte med mine hunder uten problem. Eneste var at han hadde et ganske bra jaktinstinkt så han løp etter og rev en unge over ende en gang. Men han bet ikke eller viste noen tegn på aggressivitet.

Venninnen til en i min familie har også kjøpt samme blandingsvalp men fra et yngre kull av samme "oppdretter". Hun hadde han til han ble ca 6 mnd da måtte hun levere han tilbake, han ble for krevende og vilter fikk jeg vite. Men har foreløpig ikke noe mer info enn det..

Blandingen er forresten slik:

Far: Ren løpsgreyhound.

Mor: 50% schæfer, 25% afghansk mynde og 25% tervuren.

Takker for alle tips. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunden er vel kanskje omplassert til feil mennesker, og ikke selvutnevnte eksperter (?)

Det er jeg som eier hunden nå. ( grunnen til at jeg ikke la ut dette selv er at jeg trodde solsikke skulle legge det på canis, hvor jeg selv ikke er medlem)

Hunden som hele tiden blir satt i situasjoner hvor den får uttagere og selvsagt drepe noen lever et stille liv på landet. Hun ble omplassert til meg etter å ha vært to andre steder etter solsikke, som hun skriver i innlegg ovenfor.

jeg kan nevne at da jeg tok over hunden var den livredd mopper og koster, krøp sammen og var svært underdanig, hun dempet også hele tiden alt og alle. Hun var også veldig redd for fremmede menn, og diverse andre ting.

Jeg har nå hatt hunden siden den var 6 mnd gammel, og har hele veien gitt den optimale forhold for å bli bedre. Hun er også mye bedre, hun var med meg på jobb ørste året ( et ridesenter) hvor hun var løs og møtte masse mennsker hele tiden. Hun var her aldri aggresiv , kunne være redd menn, men trakk seg da bare unna til hun var tryggere. jeg sluttet i denne jobben og gikk hjemme av div årsaker i flere mnd , nå var hunden kun med meg ( og min samboer) men gikk altså i hælene mine hele dagen og møtte aldri andre.

Nå som er i ny jobb hvor hun ikke kan være med er hun hjemme med min andre hund, og møter også svært sjeldent personer.

Hun er sykelig sjalu, og har et voldsomt vokterinstinkt. Hun har også mange myndetrekk.

Jeg tror selv at det hadde hjulpet om hun var mer blandt folk, hun reagerer jo så mye når noen først kommer. Det er pr dags dato ikke snakk om å avlive hunden, jeg som eier kjenner nå engang hunden best, og ingne på et forum kan lese seg til eller avgjøre avlivning, det er opp til en adferdsspesialist å gjøre.

Nå tenker jeg også i de baner ( iom jeg selv har jobbet i mange år med problemhester som lett kunne ha tatt livet av folk) at om hester kan sparke og bite og angripe, og "repareres" så kan en hund også, om jeg må bli eremitt med hunden min er det også en løsning. Den skal ikke drepes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne hunden vil antagelig bare bli MER farlig, for det er akkurat den utviklingen du beskriver:

Da hun var yngre, turde hun ikke så mye - hun trakk seg mer unna.

Nå er hun eldre, to år, tør mer - og når folk ikke flytter seg når hun prøver å få dem unna (gutten på kjøkkenet), så TØR hun nå å bite.

Når hun blir enda eldre, vil hun tørre enda mer - og det er å prøve å stoppe alt det skumle. "Vokting" er noe usikre hunder bedriver, hunder av en type som tør å prøve å gjøre noe. Det er totalt utypisk de aller fleste myndene, siden dere skriver som om det er en myndeblanding.

Det er prisverdig at dere begge har prøvd. Men det handler noe om å akseptere at noen hunder ikke KAN bli bedre - uansett om dere bedriver miljøtrening. Stakkars hunden har fått en utrolig skeiv start hos den som hadde moren, med den omflakkende tilværelsen. Totalt utrygt, og kanskje har det ødelagt henne - og da er det for alltid. Det kan være dårlige gener, det kan være valpetiden - søsteren er også en potensielt farlig hund, og det burde kanskje få dere begge til å forstå at denne hunden krever MYE.

Kanskje mye MER enn det du Janne, som eier den nå, innser? Man blir en "geriljakriger" for problembarna. Men det som endel i enkelte leire ikke helt later til å begripe, er at ikke alle dyr kan "snus" og "bli bra" igjen.

Det har noe med hva som er årsaken til problemet (noen problemer er erfaringsbasert, de kan trenes bort greiere - andre ting - som skyldes manglende sosialisering, dårlige gener etc i kombinasjon er noe helt annet), og hva man forventer av dem (problemhester flyr ikke løs rundt folk og fe på samme måte som en hund heller).

De som ikke man tror kan "kureres" må man da sørge for å holde unna enhver situasjon som kan forårsake bittskader på andre mennesker og dyr. Dere skriver jo at hun har vaktinstinkt, tyr til å bite HULL (som er en stor forskjell fra å "nappe", jeg har kjent veldig usikre hunder som likevel ikke biter), og tro meg... dette blir antagelig bare VERRE jo eldre hun blir, og jo flere anledninger hun får til å bite og gjøre dette.

Disse hensynene er ikke bare for deres egen skyld - men også for andres. Biter hun mer, risikerer dere likevel anmeldelse og avlivningskrav, kanskje med politiet som drar henne avgårde til en fremmed kennel så den siste tiden hennes blir et *******. Vil dere ikke avlive, så får dere enten ta tid og råd til å oppsøke en adferdsekspert som kan forklare dere alvoret (siden vi "selvbestaltede" eksperter her inne kanskje ikke har tyngde nok?). Prøv Gry Eskeland (Jeløy dyreklinikk) eller Gry Løberg (AlternatiVet), eller noen de anbefaler i eventuell annen landsdel.

Men helt ærlig... så hadde jeg brukt munnkurv på denne hunden når den er nær folk, eller i ukontrollerte settinger. Det er ikke "vondt", det er ikke fælt, og det er det beste for omgivelsene.

Skal man redde dyr som har kommet så skeivt ut, så må man innse ALVORET av skaden de har fått i livets tidlige fase. Les denne linken under her, tenk etter, og vær realistiske. Vil dere beholde denne hunden, må den SKÅNES fra alle disse situasjonene, den må has under kontroll hele tiden, den må ikke føle seg overlatt til seg selv ELLER tro at den kan "løse" situasjonene selv ved å bite. Jeg synes historien om Poppy ved greyhoundredningssenteret sier mye - om hva som da kreves.

http://www.tailends.co.uk/poppy.htm

(om blandingshunden Poppy, som ingen adferdseksperter kan hjelpe, men som ved hjelp av innsiktsfulle mennesker, en munnkurv, stort bur om natten så ingen andre hunder blir skadd, og realisme får leve. Og NB! den har faktisk ikke BITT noen, som deres hund har gjort)

Uansett: Å sette seg til foran PCen og håpe på treningstips er en farlig greie. Ingen av dere har på egenhånd klart å "kurere" den, da er det på tide å oppsøke hjelp - og få en evaluering av denne hunden. Det virker som om dere har sans for myk filosofi, ellers ville jeg anbefalt en test hos den meget dyktige Terje Østlie - Østlies Hundesenter - som vil kunne gi dere en vurdering om hvor farlig denne hunden kan være gjennom tester og sine store hundekunnskaper.

Dette går ikke over med alder, dette er et VANSKELIG problem som de fleste "vanlige eiere" ikke vil klare. Uansett om de har jobbet med problemhester - det er en annen art, med andre reaksjoner. Og jeg har nå sett humanpsykologer på hundekurs som ikke har klart å overføre så mye av sine solide kunnskaper til sin "håpløse" firbeinte :)

Det ER lurt å søke hjelp, det er lurt å snakke med andre som har vært borti lignende hunder - og som har det som FAG. Hvert individ er forskjellig, og MÅ evalueres in real life: Dere kan få helt gale treningsråd, fordi ting leses ulikt, det er vanskelig å beskrive noe objektivt skriftlig bare, og dere kan gjøre ting verre... Trenger dere hjelp, oppsøk en adferdsekspert fysisk - og ikke på et hundeforum der alle kan svare, men ingen faktisk SER hunden.

Men siden jeg heller ikke har sett den... og høres streng ut... så er det DERE beskriver såpass sterkt, og unormalt for en "god hund", at såpass kan jeg si: Det er stor fare på ferde. Jeg har sett lignende ting før, og joda, det endte opp med fra litt knurring til et så stygt bitt at hunden ble avlivet tvert - og det var i grunnen mange som hadde ventet på det. Ta ting alvorlig før noe verre skjer - det er den beste tjenesten dere kan gjøre denne hunden.

For den har det heller ikke noe godt, der den tror den må angripe folk og er utrygg på den - fordi ingen andre hjelper den med det som er skummelt og fælt. Dere må ta en helt annen styring på situasjonen. Lykke til, og husk... det haster.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å avlive en hund som har det så vanskelig med seg selv at den føler at den må BITE folk den kjenner er neppe mere "drap" enn å avlive en hund som lider av store fysiske plager. Etter å ha hatt en hund som minner om den dere beskriver har jeg etterhvert innsett at det er vel så egoistisk å la hunder med psykiske problemer leve som hunder med kroniske store smerter. Hvilken livskvalitet har en slik hund? Jeg vet smertelig godt at man blir nesten mer knyttet til disse litt odde hundene enn man blir til en velfungerende hund. Jeg ble etterhvert like avhengig av min lille skrulle som han var av meg. (vi var som Emil og Alfred vi to..og vi gikk veldig mye i skogen. Utenfor stier selvfølgelig ) Men når vi plutselig var noen nanosekunder fra å havne på forsiden av VG med overskriften " 1,5 år gammel gutt drept av hund.Hunden angrep helt umotivert" fikk jeg en oppvåkning jeg aldri kommer til å glemme. Galegutten til mor var blitt 2 år og nå endret han plutselig tatikk. Han gikk fra å vokte overdrevent og gjøre alvorlige utfall mot de som tok kontakt, til å bli så "tøff" at han turde å angripe små barn som hadde ryggen til. Heldigvis hadde jeg hunden konstant i bånd og alltid, absolutt ALLTID et halvt øye på han rundt andre folk. Selv når han lå under stolen min og "sov". Guttungen slapp med skrekken og vi dro til dyrlegen dagen etter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er et veldig sensitvt tema. Og det skjønner jeg godt, for ikke noe er så skummelt som visst en hund går til angrep.

Når det er sagt vil jeg fortelle om den forige hunden til pappa. Vi fikk ei lita engelsksetter tispe på 3 mnd, hun skulle omplasseres. Vi geldet oss veldig. Og du kan tro vi ble litt skuffet og paff da vi traff henne.

Ut av bilen kom ei lita Hera med halen mellom bena, sky og nærvøs.

Hun var redd alle sammen, og menn var enormt skumle. Vi visste ingen ting om fortiden hennes.

Hun knurret til unger og ingen måtte komme retr mot henne, da flekket hun tenner i reddsel.

Etter hvert og etter mye arbeid godtok hun familien, ble veldig beskytende. Vi var veldig usikker på om vi skulle avlive henne da mamma ble gravid. Men vi ga henne en sjans.

pappa jobbet knallhardt med henne. Ennå var hun redd alt, og kjørte det en bil forbi la hun seg tverdt ned på rygg.

Visst vi unger i huset fikk besøk nappet hun alle i buksebaken. Lillebroren min ble født og hun fikk hilse. hun lå konstant nedfor vognen eller vuggen når hun fill sjansen.

Vi fikk regler i huset for å trene hunden og for å gjøre henne mer selvsikker. Alle fremmede skulle overse henne og gå rett til sofaen og sette seg, så når Hera følte seg trygg tok hun kontakt.

Og lillebror vokste opp å kunne gjøre hva som helst med henne, det kunne vi i familien også.

Pappa jobbet hardt med henne i mange år, Selv om alle sammen rundt oss rådet oss til å avlive henne, og hun ble en bra hund, en av de beste jeg har vært borti. Men det krevde eksremt mye av pappa.

Jeg skjønner at du ikke har lyst til å avlive henne, men jeg anbefaler deg da til å kontakte en god hundeskole, forklare problemet og spørre pm de kan hjelpe deg med henne. For det kommer til å bli steinhard jobbing for å få henne til.

Noe må gjøres, for slik hun oppfører seg i dag er verken trygt for deg eller noen rundt. Som sagt er ikke noe så skummelt som en hund som angriper uten grund!

Håper dere får det til..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei - uff, jeg burde sitte på hendene i sånne tråder - for jeg kjenner jeg blir sur.........

Ikke sitt på dem! Selvom du innimellom kan bli litt ganske veldig ærlig og rett på sak, er dine innlegg aldri flåsete eller til å misforstå! :)

Men når vi plutselig var noen nanosekunder fra å havne på forsiden av VG med overskriften " 1,5 år gammel gutt drept av hund.Hunden angrep helt umotivert" fikk jeg en oppvåkning jeg aldri kommer til å glemme. Galegutten til mor var blitt 2 år og nå endret han plutselig tatikk. Han gikk fra å vokte overdrevent og gjøre alvorlige utfall mot de som tok kontakt, til å bli så "tøff" at han turde å angripe små barn som hadde ryggen til. Heldigvis hadde jeg hunden konstant i bånd og alltid, absolutt ALLTID et halvt øye på han rundt andre folk. Selv når han lå under stolen min og "sov". Guttungen slapp med skrekken og vi dro til dyrlegen dagen etter.

Helt enig i at det er kjempeskummelt å ha en hund som er så usikker at den angriper nær sagt hvem som helst og hva som helst! Det står respekt av at du tok konsekvensene av "oppvåkningen" og avlivet vår rasefrende før han fikk skadet noen alvorlig!

Har ikke sitert disse laaange innleggene som beskriver hunden og dens historie, men nå sitter jeg her og lurer litt på et par ting:

Hva legger dere i utsagnet optimale forhold?

Hvorfor stopper dere ikke hunden i å angripe andre, eller aller best forhindrer at det skjer? Det at hun demper kraftig, trenger ikke å være entydig negativt. Da holder det kanskje med en forholdsvis mild inngripen.

Hvordan skal hun forstå at det hun gjør er galt, hvis ingen forteller henne det? Selvom jeg er en forkjemper av å jobbe preventivt med innlæring av alterativ atferd parrallelt med avlæring av uønsket atferd, ville jeg aldri stå å se på at hunden min angriper andre. (Uansett om det er såkalt "lekebiting" eller mer alvorlig!)Hunden skal ikke bite. Punktum!

Hva er egentlig gjort for å hjelpe henne til å bli trygg? Helt konkret!

Hvordan trener dere og hva trener dere på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva tror dere om tankegangen min rundt dette med at det ikke er bra for henne å bare se meg og samboeren min? ( hun er ikke ute blandt folk ellers, av og til med i stallen eller bort til familie, da oppfører hun seg helt normalt) Hvis de som kommer hit setter seg ned og lar hun komme bort og lukte på dem så går det fint. Med barna så var det faren min som passet henne, det ble dumt hele greia, for de kastet bøker på henne ol, meningen var at hun skulle være i underetasjen og barna oppe stengt av med grind, men faren min tok ikke dette alvorlig nok.

Jeg skal skrive mer til spørsmålene deres siden for jeg må på jobb nå.

jeg er enig i det det skriver hester kontra hunder, både med trening og at en hund er mer ute blandt folk, nå gjelder ikke det siste min, og jeg tror kanskje det er ett av problemene som sagt.

Jeg skal kanskje reise studere nå og da ville det blitt i et bymiljø. Munnkurv er jo en mulighet, det er vel kun en sikkerhet. Takker for alle råd.

Ps: her er forresten min maaya ( en teit video ja, men dere får da se hunden) http://media.putfile.com/Maaya

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda, det er en alldeles nydelig hund - og man blir utrolig glad i problembarna, kanskje også fordi man er deres "redningsmann", og ingen andre vil ha dem? Nå er det flere av oss som har svart deg som har hatt nettopp slike "problembarn", og jeg må le litt av Lokes beskrivelse (galgenhumor) av det å tråkke utenfor stier og mange turer mutters alene. Høres kjent ut! Og jeg hadde en hund som "bare" utagerte mot andre hannhunder, måtte legge dem i bakken, uten å skade dem.

Som sagt: Oppsøk en adferdskonsulent, få en evaluering som er ærlig og rett på sak, enten det blir hos Gry'ene eller hos Østlie, og tenk hardt på det. Jeg skulle til å si at det som taler "for" dere, er at dere bor på landet... men hvis du har tenkt å flytte inn til byen, så bør du tenke deg om:

Denne hunden din er tydeligvis usikker på folk, den har et behov for å ha kontroll på dem. I en by spretter både voksne og barn frem fra de mest utenkelige steder, de oppfører seg tidvis som komplette idioter, og en usikker hund lever et svært påkjennende liv - den VET at "de er overalt, de spretter frem når jeg minst venter det". Kjente en hund som selv på kort bånd og med en årvåken eier klarte å bite to barn som brått kom rundt et hjørne, du klarer ikke alltid å holde øye med alt.

Som det stod om Hera: Det krever utrolig mye, et helt hundeliv igjennom. Kanskje din hund bør få bli boende på landet, og skånes - gjennom solide tiltak og omtenksomme mennesker - for å måtte gå på tærne i byen? Det er som å gå på et glasstak, de vet aldri når det brister og slapper ALDRI av. Det ER tungt for en hund.

Poenget er dessuten ikke at hun oppfører seg greit når ting er kontrollerbare, eller kjente - problemet er HVA hun gjør, når ting skjer. Når det er å bite til blods så er det ganske heftige greier.

Hunden din ser ut som en greyhoundblanding, men med litt mer mental tyngde - da får du en superrask hund som ikke er lett å kontrollere, slik du kan kontrollere for eksempel en mer lydhør gjeterhund. Og så er den antagelig like rask som en belger! DET er krevende greier det!

Du må finne ut om du klarer dette selv. Jeg synes det har skortet litt, slik du nevner den episoden med faren din og barna. Har man en slik hund, må man bli en utrolig framsynt, nærmest "synsk" eier som kan tilrettelegge ting maksimalt - og også kjenne lusa på gangen i dine omgivelser, hvem som gjør hva de sier de skal gjøre, og hvem som ikke gjør det. Én hendelse - så er det gjort. Som med de som skulle passe en bullterrier, det står om i en annen tråd, og så går det galt - noen ganger er uflaks nok. Synd da, om det er barn som blir bitt.

Du får gå i tenkeboksen, fundere over om du klarer dette - for det er en tung oppgave, og du har prøvd etter beste evne. Jeg hadde ikke vært så negativ, hadde det ikke vært for at dette er blitt verre og verre, og at det er biting - inklusive biting når vedkommende stod stille. I min verden så er det hunder som er for farlige til å ha... for å si det rett ut, fordi jeg bor omgitt av mennesker og dyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo en nydelig hund!

Men barn som kaster bøker på hunder??? Selv den tryggeste hund kan bli usikker av mindre! :)

Dessuten så jeg av videoen at hun drev og "drepte" en leke... Hm det er ikke bra å fremme slik atferd hos en usikker hund! Vekk med alle slike muligheter! Baller og andre jaktleker også!

Tren med henne. Ulike lydighetsmomenter, framsendingsøvelser, hva- som- helst. Lær henne at å lære er det morsomste i verden! Tren ro. Og enda mer ro!

Putt godbiter i lomma på gud og hvermann og lær alle som skal hilse på henne at de skal sette seg på huk med siden til og gi en godbit. Så en godbit til i bytte for et lite klapp! Så etter hvert tren henne til å tåle å bli klappet av folk som bøyer seg over henne, særlig menn! (For de fleste mennesker hilser jo på denne - for hunder- svært truende måten!)

Ha henne under kontroll, alltid! Ikke la andre passe henne, hvis de ikke er helt på høyden med hva de kan forvente og hvordan de skal forholde seg til det. (Min erfaring er at det finnes svært få slike hundevakter tilgjengelig! :) )

Sånn, der kom jeg med noen råd likevel. Det er gjerne en livslang prossess å ta på seg ansvaret for et "problembarn". Det er ingen snarveier, eller garantier! Det er hardt arbeid over lang tid. Hunden må oppleve at verden rundt den er stabil og forutsigbar, slik at den blir trygg nok til (forhåpentligvis) en gang å kunne takle det uforutsigbare!

Hunden må aldri mer oppleve at det lønner seg å bite, eller at den må bite for å komme unna eller fjerne det som er skummelt. Den må kort sagt aldri bite. Det er du som skal ordne opp, så den slipper!

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente en som trente hunden sin på den måten du anbefaler, Ida, og det var en STERK balansegang - hun visste at hunden risikerte å bite disse "treningsofrene" sine bare de mistet balansen et halvt øyeblikk, men kunne ikke si det til dem - hvem ville vel da ha lyst til å hjelpe til med å "hilsetrene" en slik hund?

Skal man få slik hjelp, så må man kunne nærmest GARANTERE at folk ikke blir bitt - ellers vil man nok kunne få erstatningssak mot seg. Hadde jeg truffet en vanlig hundeeier med en "biter" som først etterpå sa noe om det, ja, da hadde jeg meldt vedkommende... dette er ikke noe man tusker med på egenhånd.

Jeg kan gjerne hjelpe til med usikre hunder, men ikke hvis de er kjente bitere - det tør jeg ikke ta sjansen på. Derfor bør hilsetrening av denne typen komme i samråd med/samarbeid med en adferdskonsulent som KAN sakene sine - og som kan stille figuranter.

Vet du mener det godt, Ida, men dette bør ikke være noe man driver med på egenhånd. Særlig ikke når det er samme eier som har hatt hunden hele tiden, da ligger det jo i kortene at man er kommet litt til kort - og trenger hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjente en som trente hunden sin på den måten du anbefaler, Ida, og det var en STERK balansegang - hun visste at hunden risikerte å bite disse "treningsofrene" sine bare de mistet balansen et halvt øyeblikk, men kunne ikke si det til dem - hvem ville vel da ha lyst til å hjelpe til med å "hilsetrene" en slik hund?

Skal man få slik hjelp, så må man kunne nærmest GARANTERE at folk ikke blir bitt - ellers vil man nok kunne få erstatningssak mot seg. Hadde jeg truffet en vanlig hundeeier med en "biter" som først etterpå sa noe om det, ja, da hadde jeg meldt vedkommende... dette er ikke noe man tusker med på egenhånd.

Jeg kan gjerne hjelpe til med usikre hunder, men ikke hvis de er kjente bitere - det tør jeg ikke ta sjansen på. Derfor bør hilsetrening av denne typen komme i samråd med/samarbeid med en adferdskonsulent som KAN sakene sine - og som kan stille figuranter.

Vet du mener det godt, Ida, men dette bør ikke være noe man driver med på egenhånd. Særlig ikke når det er samme eier som har hatt hunden hele tiden, da ligger det jo i kortene at man er kommet litt til kort - og trenger hjelp.

Greit det! Hadde egentlig ikke tenkt å komme med noen råd i det hele tatt, jeg! :) Regner med at det bare var "hilsetreningsforslaget" du hadde innvendinger mot, noe jeg også kan se på som risikofyllt hvis man ikke har full kontroll!

Når det er sagt, har jeg ved slik trening selvfølgelig alliert meg med alle innvolverte! Det kunne ikke ramle meg inn å føre noen bak lyset i en sånn situasjon. Jeg kjenner kanskje fler hundemennesker enn vedkommende du kjente, da! Hva vet jeg... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men vedkommende hadde en utrolig signalvár og kjapp hund - som merket den minste usikkerhet i folk. Det var også en reinspikka biter, som gav lite signaler før den gikk fra det ene til det andre. Skal du jobbe med sånne hunder og vite hva du risikerer, må du både ha tillit til hundetreneren og hans/hennes vurderinger - OG også være villig til å la deg "bli bitt"... uten å prøve å stoppe det. Da skal du kjenne deg selv godt :)

Har sittet figurant for en hund som "bare" kløp, og det var ikke like festlig - det krevde litt selvkontroll. Har også observert hvordan ulike FA-test/uoffisielle test-figuranter har håndtert det å bli bitt av hunder som testes - noen har polstret seg så solid at de hæler å stå stille, der andre skvetter litt til, selv om ikke vil. Og da snakker vi om å BITE - ikke KLYPE..

Har du rette hunden da, så kan en eller to slike folk som går unna/reagerer være nok - til at den fortsetter å synes at "joda, de er rare likevel og ikke så snille". Og da blir det bare bekreftet, istedenfor å være god trening.

Og nå synes jeg faktisk heller ikke at selve hilsetreningen er det store saliggjørende med hunder som helt klart mangler en grunnleggende tillit til folk - da vil jeg egentlig foretrekke at de lærer seg at eier tar hele styringen, at de ikke har lov å gjøre noe fra eller til, og at de får forholde seg deretter. Belgerpia skildret en gang en av sine hunder som hun gikk slik frem med. Men igjen... liten vits i å fortelle om fremgangsmåten, hvis det fører til at man ikke oppsøker hjelp kanskje <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Absolutt vakker hund - men det er desverre ikke utseendet som gjelder. Jeg ser at den er stor og den er rask - og den biter med stadig økende intensitet. Ikke en gang min neurotiske, paranoide og psykotiske basenji gjør slikt - og hun står kontinuerlig på randen til avlivning - det som redder henne så langt er at hun er så liten og at hun faktisk gir beskjed om at nå barsker hun seg snart - så biting av mennesker er vi aldri kommet til. Kommer vi nærme den grensen, blir det en tur til regnbuebroen - enda vi er uendelig glade i henne, enda hun er den kjærligste hunden vi noen gang har hatt, enda hun er desidert den morsomste hunden vi har hatt og en av de vakreste biskene på jord - det er en grense for hva som er forsvarlig både for bisk og omgivelser.

Denne hunden er så stor og biter til blods - og enda har den vel neppe brukt alle sine krefter.. Jeg hadde ikke våget det ansvaret det er å holde en slik hund unna potensielle faresituasjoner - shit happens og det skal så lite til før det plutselig er en glipp - og hva da? Skjer det en "glipp" med min basenji og hun skulle komme seg løs uten tilsyn feks, så vet jeg (fordi det har skjedd en gang før) at hun oppsøker ikke mennesker, skader ikke mennesker - hun går og gjemmer seg i den situasjonen. Og det er betryggende å vite. Før det ene glippet skjedde, vurderte jeg veldig hva som kunne skje - men min worst case scenario var at hun ville angripe andre hunder. Det ville vært ille nok. Men denne hunden, hvordan ville den oppføre seg i en worst case scenario?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det virker jo som at de det er snakk om i artikkelen tar godt hensyn til valpenes behov og utøver god dyrevelferd, og det er vel og bra. Uansett synes jeg det er skummelt med slike trender som involverer dyr, spesielt fordi man aldri vet hvordan det kan utvikle seg. Med en såpass stor etterspørsel, kan vi liksom ikke se bort ifra at det kan skapes mange useriøse aktører som ikke setter valpenes velferd i absolutt første rekke. Forholdene man har sett i utlandet som blir beskrevet i artikkelen er jo ren tortur…
    • Hvis han gjør fra seg rimelig raskt om morgenen så tenker jeg at han faktisk må ut da. Du sier ikke hvor ung, men det kan ta litt tid før de lærer seg å sove hele natta. Men det kan være at han også bare har behov for å røre litt på seg eller bytte liggested, så jeg ville prøvd uten bur.
    • Kast buret på søppeldynga der det hører hjemme.  Her er det ingen som står opp ‘før tiden’ med mindre det er snakk om dårlig mage eller lignende . De sover da også i sengen eller i kurver på gulvet for de som ønsker det.
    • https://www.nrk.no/stor-oslo/valpeyoga-har-kommet-til-norge-_-dyrebeskyttelsen-vil-ha-forbud-1.16816919 Pengegriske ‘grundere’ utnytter små hvalper til inntjening. Tragisk å se at over 40 % svarer at de vil benytte seg av tilbudet. Kanskje ikke overraskende når man ser hvor mange som stadig anskaffer seg vandrende lidelseshistorier på fire ben ..  Håper Dyrebeskyttelsen får gjennomslag her. 
    • Et lite problem, men kanskje noen har et tips eller to?  Har en unghund som våkner litt tidligere enn jeg ønsker på morgenen. Han våkner opp mellom 05.30 og 06.30. Før jeg fikk hunden våknet jeg av meg selv og sto opp en gang mellom 06.30 og 07.00. Tidsmessig er ikke dette noe stort problem, jeg får sove nok selv om jeg står opp 05.30. Jeg ønsker imidlertid ikke å stå opp før jeg må. Vil heller ha den timen på kvelden. Han pleier å sovne av seg selv på kvelden og vi legger oss rundt kl 22. Luftetur umiddelbart før han legger seg for natta. Har prøvd å ha han våken lenger, men det hjelper lite, det er bare jeg som får mindre søvn da. Hunden våkner og starter med å bevege seg litt i buret, strekke seg, og etter litt tid blir det piping/klynking. Jeg pleier å våkne da og han slutter med lyder når han vet at han har greid å vekke meg. Hvis ikke jeg våkner(svært sjeldent) så begynner han å bjeffe. Jeg er ganske sikker på at dette er noe jeg kunne løst ganske lett med ignorering og at jeg venta han ut. Utfordringen min er at jeg bor i blokk og har naboer jeg ikke ønsker å forstyrre med lengre bjefferunder på morgenen. Han lager nok lyd ellers. Vi pleier å ta en rask tur ut når han våkner, og da både tisser og bæsjer han ganske raskt. Rett inn igjen. Jeg er heller ikke helt sikker på om han da våkner fordi han må på do, eller om det er et potensiale for litt mer sammenhengende søvn. Han har fint greid å dressere meg til å stå opp litt før jeg vil, men jeg har latt det skje da det er viktigere for meg å ta hensyn til naboenes velferd.  Er det noen som har noen tips til hvordan man kan få hunden til å sove litt lengre på morgenen?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...